– Du skal være blond selv om du er mørk i huden

– Du skal være blond selv om du er mørk i huden

– Hvordan man behandler hverandre i realityserier har kommet inn i skolemiljøene. Man rangerer hverandre og stemmer hverandre ut. Det er grotesk, synes Marie Kristiansen som er aktuell som forfatter og regissør av Viaplay-serien «Delete Me».

Den Oslo-baserte filmskaperen Marie Kristiansen (f. 1982) har premiere på sin aller første tv-serie på strømmetjenesten Viaplay 7.mars. Hun har både skrevet manus og står for regien på Delete Me som utspiller seg i et ungdomsmiljø i Bærums-området under russetiden. I forarbeidet har hun intervjuet ungdommer og rullet med russen som en del av research-arbeidet til den syv episoder lange serien. Vi følger venneparet Marion, spilt av Amalia Holm, og Marit, spilt av Thea Sofie Loch Næss, under denne turbulente tiden. Nakenbildespredning, hacking og ekskludering er sentrale temaer.

– Serien er fiksjon, men den er basert på historier som tredjeklassinger fra Oslo Handelsgymnasium har fortalt meg. En dag vi var ute og rullet spurte jeg en tilfeldig fyr fra russebussen om hvor mange nakenbilder han hadde delt på telefonen sin, og da svarte han 200 stykker. Men det de alle sier er at for at et nakenbilde eller en video skal gå viralt, må den være jævlig drøy. For dem er det ganske vanlig å spre bilder. Det er bare “lættis”, som de sier.

Kristiansen mener det blir for enkelt å klandre de unge.

– Samfunnet og populærkulturen legger opp til at det er helt greit å ha et sånt kvinnesyn. Det er også jævlig for en 14 år gammel gutt som ikke er helt klar over hva han driver med, å få prikk på rullebladet fordi han har delt et bilde. Selv om det er ytterst få, som serien også viser, som møter noen konsekvenser for å dele bilder. Det kommer av at det er vanskelig å ta den ene personen, fordi alle er delaktige. I mine øyne er alle ofre, på en måte.

Tenåringslivets himmel og helvete

Filmspråket i serien har et eget distinkt uttrykk. Musikken, som er komponert av Carl Lehne og i hovedsak mikset av Christian Schaanning, har en sentral plass i historiefortellingen. I lange strekninger følger vi ofte handlingen uten dialog, kun med musikk og maleriske bilder.

– Jeg har studert billedkunst, med fokus på foto, ved Central St. Martins i London. Jeg skulle egentlig bli kunstner, og jeg var det i flere år. Men så sa læreren min på Central St. Martins at bildene jeg tok var veldig filmatiske, og hun lurte på om jeg hadde lyst til å gjøre mer film. Så begynte jeg å lage filmer for motelinjen på Central St. Martins, der blant annet Alexander McQueen har gått. Motefilmene mine ble plukket opp i London. Etter hvert fikk jeg reklamefilmrepresentasjon der. Jeg begynte å lage musikkvideoer og reklamefilmer istedenfor å fotografere. Det er ikke alltid den karrieren man tror man skal ha som er den riktige for en. Nå får jeg hundre prosent utløp for alt innenfor filmspråket.

Hun har alltid ønsket å lage en visuell ambisiøs fortelling for tenåringer.

– For ungdommen er det mye himmel og helvete hele tiden. Virkeligheten er skrudd opp, akkurat som i Delete Me. Livet er surrealistisk når man er ung. Derfor kjennes det riktig å kunne dra det inn i det visuelle språket. Det var spennende for meg å utforske blandingen mellom det veldig vakre og det stygge og triste, den veldig stiliserte kameraføringen og det kameraet som henger på kroppen deres de gangene de har det vanskelig.

«Baklengs» fortellerstruktur

Hvorfor valgte du å fortelle serien baklengs?

– Det er mange grunner til det. Første tanken som slo meg var at om jeg skal fortelle en sånn historie, har jeg ikke lyst å begynne med at alle er veldig lykkelige, og så går det til helvete. Da blir det moraliserende. Men idet du forteller noe baklengs, lager du krim av noe som egentlig ikke er et krimplott. Det blir også en mer emosjonell historie enn en narrativ-drevet historie. Mot midten får historien to lag. Du ser at de blir lykkeligere mot slutten, men du vet hva som skal skje med dem. Det som ble spennende å se var at episode 5, 6 og 7 ikke hadde vært spennende om det ikke var for episode 1, 2 og 3. Det hadde blitt en helt vanlig ungdomsserie om den ikke hadde dette andre laget. Etter å ha vært regissør i mange år og gjort flere dramaserier som oppdragsregissør, fikk jeg lyst til å stikke hull på den samme gamle ballongen og prøve noe nytt.

Hun forteller at hun er stor fan av den visuelle verdenen til Federico Fellini.

– Filmene til Fellini oppleves som regelløse, men de har likevel noen regler. I Delete Me er det veldig stramme regler, strukturelt sett, men innenfor de satte reglene lekes det åpent og fritt.

Innenfor eller utenfor

Når jeg ser serien får jeg inntrykk av at alt kan skje når som helst. Det finnes nærmest ingen regler. Det føles litt som å sitte på en russebuss og rulle med, uten å helt vite hva som skal skje. Det er farlig, og til tider grotesk.

– Tematikken er grotesk. Da jeg snakket med disse jentene og guttene, da vi hadde vorspiel sammen, og så hvordan de snakker om hverandre når de andre er ute av rommet, så jeg hvor jævlig det var. Jeg intervjuet en av jentene som hadde vært på en russebuss. Men så hadde hun klint med typen til en annen og blitt kastet ut på grunn av det. Alle hadde bare forlatt russegruppen. Hun var den eneste igjen. Hun skjønte at hun var ute av bussen på den måten. Ingen sa noe til henne personlig.

Tre ganger hadde jenta vært på sånne utvelgelsesfester og ikke kommet med.

– Men så satt hun jo der med oss. Jeg spurte henne om hva hun gjorde der, og da svarte hun at helsesøster hadde fått henne inn. Hun ville fortsatt være med oss, selv om hun visste at de andre jentene ikke ville at hun skulle være der. Men det var verre for henne å være utenfor. Det sier mye om det overordnede temaet i serien, som handler om kollektivismen og tankegangen om at hvis du ikke er innenfor, så er du ingen.

Synkronsvømming

Synkronsvømming ble derfor et bilde på denne gruppetankegangen.

– Særlig i Norge skal alle være synkrone og veldig like. Det var derfor jeg også valgte synkronsvømming, som Marion og Marit driver med på fritiden. Synkronsvømming og russetiden kan minne litt om hverandre – alle har uniformer og skal være helt like. Du skal være blond selv om du er mørk i huden. Alle vil være med selv om det er jævlig. Hvordan man behandler hverandre i realityserier har kommet inn i skolemiljøene. De rangerer hverandre og stemmer hverandre ut som man gjør på realityserier. Jeg opplever det som grotesk.

Hun har jobbet med tematikken i Delete Me siden hun studerte.

– Alle bildene og mange av musikkvideoene mine handler om kvinnelig representasjon i populærkulturen, og hvordan man finner sin egen seksualitet som kvinne i et samfunn hvor man stadig ser variasjoner av seg selv og sitt eget kjønn. Min første utstilling i 2007 var en fashionshoot der jentene hadde på seg spesialdesignede vaginakjoler. Musikkvideoen til Jenny Hvals “The Great Undressing” og Klovner i Kamps “Min aller beste venn” har også denne tematikken.

Går raskere med strømmetjenestene

I prosessen med Delete Me fikk hun helt frie tøyler, visuelt sett, fra Viaplay, og hun var opptatt av at alle skulle ha det gøy innenfor de rammene som var satt. Hele statist-galleriet var russekullet 2020, så de tok ut alt i serien.

– Siden historien går baklengs, skjøt vi ikke lineært, men ut ifra det som passet dagsplanen fra dag til dag. Derfor var det utfordrende for skuespillerne å forstå hele puslespillet. De måtte bare stole på meg. Jeg hadde full kontroll over skuespillernes emosjonelle prosess fordi jeg også har skrevet manuset. Men hadde jeg bare vært regissør, hadde jeg slitt veldig med et baklengs manus. Jeg har med vilje castet veldig erfarne skuespillere, fordi jeg visste at det ville bli vanskelig. Jeg har også med vilje castet skuespillere som var litt eldre, sånn at de hadde erfart og gjort seg noen tanker om hvordan det var å være russ, men også hvordan det er å være jente i denne fasen av livet.

Strømmetjenestene har tatt over mye av norsk produksjon under pandemien. Hun forteller at hun synes det er veldig spennende å kunne lage dagsaktuelle serier for disse tjenestene.

– Jeg har hatt flere prosjekter inne hos Norsk filminstitutt som har vært dagsaktuelle. Men prosessene der er så lange og omfattende at det skal godt gjøres å rekke å lage noe før temaet ikke er dagsaktuelt lenger. Derfor er det forfriskende med strømmetjenestene hvor finansieringsprosessene går mye fortere.


Marie Kristiansen har regissert flere reklamefilmer, musikkvideoer og dramaserier, samt hatt co-regi på spillefilmen Exteriors fra 2008. Hun vant Spellemann i 2016 for Karpe Diems musikkvideo “Hvite menn som pusher 50” og var nominert til Gullruten for beste regi på siste sesong av Unge lovende.

Om Delete Me: Rus, russetid og sosiale medier er noen av stikkordene i Viaplays nyeste originalserie «Delete Me». Søndag 7. mars slippes alle episodene. Blant skuespillerne finner vi Thea Sofie Loch Næss, Amalia Holm, Axel Bøyum, Sjur Vatne Brean og debutant Sofia Tjelta Sydness. Serien er produsert av Kristin Emblem og Pål Kruke Kristiansen for Einar Film, med Guri Neby som executive produsent.


 

– Du skal være blond selv om du er mørk i huden

– Du skal være blond selv om du er mørk i huden

– Hvordan man behandler hverandre i realityserier har kommet inn i skolemiljøene. Man rangerer hverandre og stemmer hverandre ut. Det er grotesk, synes Marie Kristiansen som er aktuell som forfatter og regissør av Viaplay-serien «Delete Me».

Den Oslo-baserte filmskaperen Marie Kristiansen (f. 1982) har premiere på sin aller første tv-serie på strømmetjenesten Viaplay 7.mars. Hun har både skrevet manus og står for regien på Delete Me som utspiller seg i et ungdomsmiljø i Bærums-området under russetiden. I forarbeidet har hun intervjuet ungdommer og rullet med russen som en del av research-arbeidet til den syv episoder lange serien. Vi følger venneparet Marion, spilt av Amalia Holm, og Marit, spilt av Thea Sofie Loch Næss, under denne turbulente tiden. Nakenbildespredning, hacking og ekskludering er sentrale temaer.

– Serien er fiksjon, men den er basert på historier som tredjeklassinger fra Oslo Handelsgymnasium har fortalt meg. En dag vi var ute og rullet spurte jeg en tilfeldig fyr fra russebussen om hvor mange nakenbilder han hadde delt på telefonen sin, og da svarte han 200 stykker. Men det de alle sier er at for at et nakenbilde eller en video skal gå viralt, må den være jævlig drøy. For dem er det ganske vanlig å spre bilder. Det er bare “lættis”, som de sier.

Kristiansen mener det blir for enkelt å klandre de unge.

– Samfunnet og populærkulturen legger opp til at det er helt greit å ha et sånt kvinnesyn. Det er også jævlig for en 14 år gammel gutt som ikke er helt klar over hva han driver med, å få prikk på rullebladet fordi han har delt et bilde. Selv om det er ytterst få, som serien også viser, som møter noen konsekvenser for å dele bilder. Det kommer av at det er vanskelig å ta den ene personen, fordi alle er delaktige. I mine øyne er alle ofre, på en måte.

Tenåringslivets himmel og helvete

Filmspråket i serien har et eget distinkt uttrykk. Musikken, som er komponert av Carl Lehne og i hovedsak mikset av Christian Schaanning, har en sentral plass i historiefortellingen. I lange strekninger følger vi ofte handlingen uten dialog, kun med musikk og maleriske bilder.

– Jeg har studert billedkunst, med fokus på foto, ved Central St. Martins i London. Jeg skulle egentlig bli kunstner, og jeg var det i flere år. Men så sa læreren min på Central St. Martins at bildene jeg tok var veldig filmatiske, og hun lurte på om jeg hadde lyst til å gjøre mer film. Så begynte jeg å lage filmer for motelinjen på Central St. Martins, der blant annet Alexander McQueen har gått. Motefilmene mine ble plukket opp i London. Etter hvert fikk jeg reklamefilmrepresentasjon der. Jeg begynte å lage musikkvideoer og reklamefilmer istedenfor å fotografere. Det er ikke alltid den karrieren man tror man skal ha som er den riktige for en. Nå får jeg hundre prosent utløp for alt innenfor filmspråket.

Hun har alltid ønsket å lage en visuell ambisiøs fortelling for tenåringer.

– For ungdommen er det mye himmel og helvete hele tiden. Virkeligheten er skrudd opp, akkurat som i Delete Me. Livet er surrealistisk når man er ung. Derfor kjennes det riktig å kunne dra det inn i det visuelle språket. Det var spennende for meg å utforske blandingen mellom det veldig vakre og det stygge og triste, den veldig stiliserte kameraføringen og det kameraet som henger på kroppen deres de gangene de har det vanskelig.

«Baklengs» fortellerstruktur

Hvorfor valgte du å fortelle serien baklengs?

– Det er mange grunner til det. Første tanken som slo meg var at om jeg skal fortelle en sånn historie, har jeg ikke lyst å begynne med at alle er veldig lykkelige, og så går det til helvete. Da blir det moraliserende. Men idet du forteller noe baklengs, lager du krim av noe som egentlig ikke er et krimplott. Det blir også en mer emosjonell historie enn en narrativ-drevet historie. Mot midten får historien to lag. Du ser at de blir lykkeligere mot slutten, men du vet hva som skal skje med dem. Det som ble spennende å se var at episode 5, 6 og 7 ikke hadde vært spennende om det ikke var for episode 1, 2 og 3. Det hadde blitt en helt vanlig ungdomsserie om den ikke hadde dette andre laget. Etter å ha vært regissør i mange år og gjort flere dramaserier som oppdragsregissør, fikk jeg lyst til å stikke hull på den samme gamle ballongen og prøve noe nytt.

Hun forteller at hun er stor fan av den visuelle verdenen til Federico Fellini.

– Filmene til Fellini oppleves som regelløse, men de har likevel noen regler. I Delete Me er det veldig stramme regler, strukturelt sett, men innenfor de satte reglene lekes det åpent og fritt.

Innenfor eller utenfor

Når jeg ser serien får jeg inntrykk av at alt kan skje når som helst. Det finnes nærmest ingen regler. Det føles litt som å sitte på en russebuss og rulle med, uten å helt vite hva som skal skje. Det er farlig, og til tider grotesk.

– Tematikken er grotesk. Da jeg snakket med disse jentene og guttene, da vi hadde vorspiel sammen, og så hvordan de snakker om hverandre når de andre er ute av rommet, så jeg hvor jævlig det var. Jeg intervjuet en av jentene som hadde vært på en russebuss. Men så hadde hun klint med typen til en annen og blitt kastet ut på grunn av det. Alle hadde bare forlatt russegruppen. Hun var den eneste igjen. Hun skjønte at hun var ute av bussen på den måten. Ingen sa noe til henne personlig.

Tre ganger hadde jenta vært på sånne utvelgelsesfester og ikke kommet med.

– Men så satt hun jo der med oss. Jeg spurte henne om hva hun gjorde der, og da svarte hun at helsesøster hadde fått henne inn. Hun ville fortsatt være med oss, selv om hun visste at de andre jentene ikke ville at hun skulle være der. Men det var verre for henne å være utenfor. Det sier mye om det overordnede temaet i serien, som handler om kollektivismen og tankegangen om at hvis du ikke er innenfor, så er du ingen.

Synkronsvømming

Synkronsvømming ble derfor et bilde på denne gruppetankegangen.

– Særlig i Norge skal alle være synkrone og veldig like. Det var derfor jeg også valgte synkronsvømming, som Marion og Marit driver med på fritiden. Synkronsvømming og russetiden kan minne litt om hverandre – alle har uniformer og skal være helt like. Du skal være blond selv om du er mørk i huden. Alle vil være med selv om det er jævlig. Hvordan man behandler hverandre i realityserier har kommet inn i skolemiljøene. De rangerer hverandre og stemmer hverandre ut som man gjør på realityserier. Jeg opplever det som grotesk.

Hun har jobbet med tematikken i Delete Me siden hun studerte.

– Alle bildene og mange av musikkvideoene mine handler om kvinnelig representasjon i populærkulturen, og hvordan man finner sin egen seksualitet som kvinne i et samfunn hvor man stadig ser variasjoner av seg selv og sitt eget kjønn. Min første utstilling i 2007 var en fashionshoot der jentene hadde på seg spesialdesignede vaginakjoler. Musikkvideoen til Jenny Hvals “The Great Undressing” og Klovner i Kamps “Min aller beste venn” har også denne tematikken.

Går raskere med strømmetjenestene

I prosessen med Delete Me fikk hun helt frie tøyler, visuelt sett, fra Viaplay, og hun var opptatt av at alle skulle ha det gøy innenfor de rammene som var satt. Hele statist-galleriet var russekullet 2020, så de tok ut alt i serien.

– Siden historien går baklengs, skjøt vi ikke lineært, men ut ifra det som passet dagsplanen fra dag til dag. Derfor var det utfordrende for skuespillerne å forstå hele puslespillet. De måtte bare stole på meg. Jeg hadde full kontroll over skuespillernes emosjonelle prosess fordi jeg også har skrevet manuset. Men hadde jeg bare vært regissør, hadde jeg slitt veldig med et baklengs manus. Jeg har med vilje castet veldig erfarne skuespillere, fordi jeg visste at det ville bli vanskelig. Jeg har også med vilje castet skuespillere som var litt eldre, sånn at de hadde erfart og gjort seg noen tanker om hvordan det var å være russ, men også hvordan det er å være jente i denne fasen av livet.

Strømmetjenestene har tatt over mye av norsk produksjon under pandemien. Hun forteller at hun synes det er veldig spennende å kunne lage dagsaktuelle serier for disse tjenestene.

– Jeg har hatt flere prosjekter inne hos Norsk filminstitutt som har vært dagsaktuelle. Men prosessene der er så lange og omfattende at det skal godt gjøres å rekke å lage noe før temaet ikke er dagsaktuelt lenger. Derfor er det forfriskende med strømmetjenestene hvor finansieringsprosessene går mye fortere.


Marie Kristiansen har regissert flere reklamefilmer, musikkvideoer og dramaserier, samt hatt co-regi på spillefilmen Exteriors fra 2008. Hun vant Spellemann i 2016 for Karpe Diems musikkvideo “Hvite menn som pusher 50” og var nominert til Gullruten for beste regi på siste sesong av Unge lovende.

Om Delete Me: Rus, russetid og sosiale medier er noen av stikkordene i Viaplays nyeste originalserie «Delete Me». Søndag 7. mars slippes alle episodene. Blant skuespillerne finner vi Thea Sofie Loch Næss, Amalia Holm, Axel Bøyum, Sjur Vatne Brean og debutant Sofia Tjelta Sydness. Serien er produsert av Kristin Emblem og Pål Kruke Kristiansen for Einar Film, med Guri Neby som executive produsent.


 

MENY