Om å finne det umulige i det mulige

Om å finne det umulige i det mulige

NFIs behandling av dokumentaren går på omdømmet løs, mener Jan Erik Holst. «Nå handler det om å gjenskape et transparent, kreativt og kundeorientert regime på filminstituttet, og det haster».

Hvis man leser rushprint.no for å finne siste nytt i på filmområdet ser man ganske ofte et oppslag om Norsk filminstitutt (NFI). Høsten 2019 var det avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen (ABE-reformen) det stod om, og det brant på instituttet. Bransjen og en del stortingspolitikere ble engasjert, man holdt et vellykket dagsseminar men fikk ikke instituttets ledelse i tale. Filmkonsulent Stein Ståle Berg uttalte seg kritisk til reformen men ble parkert. Fagforeningene var så å si tause.

Nå er det etterhåndsstøtten det gjelder, ettersom NFI har levert forslag til endringer i forskriftene for filmproduksjon. Det har vært mange innlegg om dette her på rushprint.no. Selv har jeg skrevet om det på Cinema og i Klassekampen. Men det jeg ikke visste var at også dokumentarfilmen skulle rammes, ikke bare de frie kommersielle filmene, jfm. Carsten Aanonsens fine og engasjerte innlegg her på rushprint.no den 23.1.

Noen dokumentarfilmer er også utestengt fra lanseringsarrangementene Filmhøsten og Filmvåren, angivelig fordi de ikke har mottatt lanseringsstøtte (sic). Denne problematikken virker unødvendig. Det må da være mulig å lage mer relevante og tilpassede regler? En skulle tro at NFI, vårt nasjonale filmorgan, ville lete fram og hjelpe til med lansering av sentrale dokumentarfilmer, ikke til tross for, men nettopp fordi de er produsert i regionene. Har ikke NFI fått med seg de aktuelle føringer om en desentralisert og regional filmpolitikk?

Jeg kunne legge til et eksempel også her fra sør-øst, den utmerkede helaftens animerte dokumentarfilmen My favorite War, som vant hovedpris i Annecy og som i disse dager lanseres i USA (og som fortsatt kan være aktuell kandidat i Oscar-oppløpet). Den glimret også med sitt fravær, både i høst og nå i våres.

Det er klart at ledelsen i NFI har noen utfordringer når det gjelder å budsjettere etterhåndsstøtten. Mange populære og kommersielle filmer gjør kraftige innhugg i kassen. Men skal det gå utover de kunstneriske dokumentarfilmene? Hva med fri filmproduksjon i regionene? De tre fondsdirektørene fra nord, vest og sørvest har i dag et svært alarmerende innlegg i Klassekampen og her på rushprint.no. Deres budskap er at Stortinget må inn i prosessen.

Det er NFI-ledelsens plikt å legge til rette for og budsjettere slik at også disse filmene er sikret forutsigbare vilkår. Da må man, som jeg har understreket i tidligere innlegg, lage et system som holder den kommersielle filmen i tømmene, de markedsvurderte så vel som de frie produksjonene.

Etterhåndsstøtten har mange terskler. De ble innført av tidligere regimer i NFI, men dagens ledelse ser ut til å utvikle dem ytterligere. Hvorfra har de empirien om at slike terskler fremmer kreativiteten i markedsføringen? Hvorfor kan ikke etterhåndsstøtten bare praktiseres fra første billett, jevnt og sømløst? Da forløperen, Billettstøtten, ble overtatt av NFI i årene 1990 – 92 hadde vi verken terskler eller lengdemål på filmene. Så lenge de ble vist på kino fikk de støtte. Dette gjorde bla. at Margreth Olins legendariske Kroppen min, på bare 25 minutter, mottok den viktige bonusen.

Utviklings- og produksjonsavdelingen i instituttet (UPA) burde da vite bedre enn hva disse oppslagene tilsier? La gå at selve topp-direktøren i NFI ikke har erfaring fra eller kunnskap om filmproduksjon, men det er da nok av kvalifiserte medarbeidere ellers i bygget? Hvor er fagforeningene? Det handler jo om at omdømmet til deres arbeidsplass kan rakne?

Jeg tror Bransjerådet må ta en alvorlig prat med statsråden. Kanskje skal NFI igjen få et styre, ikke et såkalt «profesjonelt» styre, slik KDs medieavdeling innførte, men et representativt styre, med medlemmer fra de fem sektorene i rådet samt distributører og fjernsynsselskaper. Det handler om å gjenskape et transparent, kreativt og kundeorientert regime på instituttet, og det haster.

Jan Erik Holst er redaktør, skribent og tidligere avdelingsdirektør i Norsk filminstitutt.

Om å finne det umulige i det mulige

Om å finne det umulige i det mulige

NFIs behandling av dokumentaren går på omdømmet løs, mener Jan Erik Holst. «Nå handler det om å gjenskape et transparent, kreativt og kundeorientert regime på filminstituttet, og det haster».

Hvis man leser rushprint.no for å finne siste nytt i på filmområdet ser man ganske ofte et oppslag om Norsk filminstitutt (NFI). Høsten 2019 var det avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen (ABE-reformen) det stod om, og det brant på instituttet. Bransjen og en del stortingspolitikere ble engasjert, man holdt et vellykket dagsseminar men fikk ikke instituttets ledelse i tale. Filmkonsulent Stein Ståle Berg uttalte seg kritisk til reformen men ble parkert. Fagforeningene var så å si tause.

Nå er det etterhåndsstøtten det gjelder, ettersom NFI har levert forslag til endringer i forskriftene for filmproduksjon. Det har vært mange innlegg om dette her på rushprint.no. Selv har jeg skrevet om det på Cinema og i Klassekampen. Men det jeg ikke visste var at også dokumentarfilmen skulle rammes, ikke bare de frie kommersielle filmene, jfm. Carsten Aanonsens fine og engasjerte innlegg her på rushprint.no den 23.1.

Noen dokumentarfilmer er også utestengt fra lanseringsarrangementene Filmhøsten og Filmvåren, angivelig fordi de ikke har mottatt lanseringsstøtte (sic). Denne problematikken virker unødvendig. Det må da være mulig å lage mer relevante og tilpassede regler? En skulle tro at NFI, vårt nasjonale filmorgan, ville lete fram og hjelpe til med lansering av sentrale dokumentarfilmer, ikke til tross for, men nettopp fordi de er produsert i regionene. Har ikke NFI fått med seg de aktuelle føringer om en desentralisert og regional filmpolitikk?

Jeg kunne legge til et eksempel også her fra sør-øst, den utmerkede helaftens animerte dokumentarfilmen My favorite War, som vant hovedpris i Annecy og som i disse dager lanseres i USA (og som fortsatt kan være aktuell kandidat i Oscar-oppløpet). Den glimret også med sitt fravær, både i høst og nå i våres.

Det er klart at ledelsen i NFI har noen utfordringer når det gjelder å budsjettere etterhåndsstøtten. Mange populære og kommersielle filmer gjør kraftige innhugg i kassen. Men skal det gå utover de kunstneriske dokumentarfilmene? Hva med fri filmproduksjon i regionene? De tre fondsdirektørene fra nord, vest og sørvest har i dag et svært alarmerende innlegg i Klassekampen og her på rushprint.no. Deres budskap er at Stortinget må inn i prosessen.

Det er NFI-ledelsens plikt å legge til rette for og budsjettere slik at også disse filmene er sikret forutsigbare vilkår. Da må man, som jeg har understreket i tidligere innlegg, lage et system som holder den kommersielle filmen i tømmene, de markedsvurderte så vel som de frie produksjonene.

Etterhåndsstøtten har mange terskler. De ble innført av tidligere regimer i NFI, men dagens ledelse ser ut til å utvikle dem ytterligere. Hvorfra har de empirien om at slike terskler fremmer kreativiteten i markedsføringen? Hvorfor kan ikke etterhåndsstøtten bare praktiseres fra første billett, jevnt og sømløst? Da forløperen, Billettstøtten, ble overtatt av NFI i årene 1990 – 92 hadde vi verken terskler eller lengdemål på filmene. Så lenge de ble vist på kino fikk de støtte. Dette gjorde bla. at Margreth Olins legendariske Kroppen min, på bare 25 minutter, mottok den viktige bonusen.

Utviklings- og produksjonsavdelingen i instituttet (UPA) burde da vite bedre enn hva disse oppslagene tilsier? La gå at selve topp-direktøren i NFI ikke har erfaring fra eller kunnskap om filmproduksjon, men det er da nok av kvalifiserte medarbeidere ellers i bygget? Hvor er fagforeningene? Det handler jo om at omdømmet til deres arbeidsplass kan rakne?

Jeg tror Bransjerådet må ta en alvorlig prat med statsråden. Kanskje skal NFI igjen få et styre, ikke et såkalt «profesjonelt» styre, slik KDs medieavdeling innførte, men et representativt styre, med medlemmer fra de fem sektorene i rådet samt distributører og fjernsynsselskaper. Det handler om å gjenskape et transparent, kreativt og kundeorientert regime på instituttet, og det haster.

Jan Erik Holst er redaktør, skribent og tidligere avdelingsdirektør i Norsk filminstitutt.

MENY