Foto: «Den største forbrytelsen» – som kanskje også burde vært lansert på en strømmetjeneste?

Etter siste årets stenging av kinoene og posisjonering fra Disney, Warner, Universal og Paramount, kom det ikke som en bombe at Netflix nå vil satse mer på spillefilmen. Det er blitt varslet om før, også her på rushprint.no. Men omfanget er formidabelt: Hele 70 nye filmer skal strømmetjenesten rulle ut i 2021, om lag én film i uken. Med seg på laget har Netflix fått store stjerner som har vært noen av studiosystemets viktigste merkevarer.

Dermed etablerer Netflix seg som vår tids største filmstudio, den reelle arvtakeren etter et Hollywood som ser ut til å ha smuldret opp (hva er Hollywood i dag, bortsett fra det kjente skiltet i Hollywood Hills og en rekke adresser i Los Angeles som er fylt opp av advokater?).

Mens studioene, inkludert Disney, måtte skalere ned produksjonsvolumet i 2020, valgte Netflix motsatt strategi: De iverksatte en storstilt shopping av filmer på internasjonale filmfestivaler. De «avlastet» også de pengeskrapte studioene ved å kjøpe rettighetene til noen av deres titler.

Som vi spådde her på rushprint i sommer, har virkeligheten for filmdistribusjon endret seg enda mer radikalt siste halvåret. Først var det Disney som tok den siste Pixarfilmen Sjel rett på sin strømmetjeneste, deretter kom Warner med sjokkmeldingen om at alle filmene i 2021 skal få premiere samtidig på strømming og kino. Samtidig holder Universal på å forhandle fram tilsvarende avtaler med VOD-tjenester og Paramount lanserer sin egen strømmetjeneste.

Tektonisk skifte

Lenge var ikke strømmetjenestene så opptatt av spillefilmen. Det var seriene som var deres hjerteblod. Men så begynte de så smått å kjøpe opp Hollywoods kataloger og handle inn en og annen uavhengig produksjon, nærmest pliktskyldig. Foreløpig kan ikke Netflix sitt ansvar som kurator for verdensfilmen sies å være noe annet enn svært mangelfullt. Vi oppsøker vanligvis ikke Netflix for å se den siste arthouse-sensasjonen fra Thailand, og slik vil det i hovedsak fortsatt være. Men heretter vil vi oppsøke Netflix og strømmetjenestene også for å se den siste store blockbusteren. Det er det nye.

Lederen for Netflix sin filmavdeling, Scott Stuber, bruker en jordskjelv-metafor for å beskrive hva som har skjedd: «Når denne tektoniske platen slutter å bevege seg, kan vi gjenoppta samtalen (med kinoene)», sier han til New York Times denne uken. Sammen med pandemien har han i realiteten gitt kinoene et stående tilbud de ikke kan si nei til. Heretter må de ikke bare belage seg på å dele, men like ofte gi avkall på de store Hollywoodfilmene.

Konkurser – og nye muligheter

Det er for tidlig å si hvor mange av kinoene hvis fremste drivkraft har vært profitt som vil måtte stenge. Men det private kinomarkedet vil naturlig nok krympe når investorene ikke lenger får den avkastningen de forventer. Den amerikanske kinokjeden AMC, som eier Odeon i Norge, står uten oppsparte midler. Nå vurderer selskapet å selge kinoer.

Selv om vi også vil få se endringer i kinolandskapet her hjemme, vil den statlig subsidierte norske kinomodellen tåle krisen noe bedre. Ja, den åpner også for nye muligheter, om man er villig til å gripe sjansen. Når kinoene får mindre eksklusiv tilgang til ferskvare fra Hollywood, må de se til andre leverandører etter nytt innhold. Kanskje vil det åpne for et større mangfold, en vilje til å satse på usikre kort. Man må kort sagt ta større sjanser, for å overleve.

Utfordrer norsk filmpolitikk

For norsk filmproduksjon kan den nye situasjonen vise seg å være en velsignelse, om en allerede travel bransje har kapasitet til å ta utfordringen. Etterspørselen etter spillefilmer vil nå øke, ikke minst fordi de andre strømmetjenestene følger etter markedslederen Netflix. Nylig kunne Filippa Wallestam, innholdssjef i NENT Group, fortelle til Rushprint at Viaplay vil satse mer på nordisk spillefilm. Den svenske spillefilmen Orca, som nylig fikk fem Guldbagge-nominasjoner, hadde et kinovindu på bare to uker før den ble lansert på Viaplay. Flere strømmetjenester har også begynt å eksperimentere med nye og kortere formater – seerne nøyer seg ikke lenger med bare serier.

På lengre sikt vil det også representere en utfordring for den norske filmpolitikken. Om produsentene og strømmetjenestene sammen kan levere spillefilmer av høy kvalitet og kritisk masse uten statskontrolløren Norsk filminstitutts kvalitetssjekk – hva skal vi da med den nåværende konsulentordningen? Men før jeg står i fare for å gi enkelte produsenter altfor våte drømmer, må jeg minne om et sentralt hinder på veien dit: Det er først den dagen norsk filmbransje får bedre kontroll over egne åndsverk (IP) vis-a-vis strømmetjenestene, at de for alvor kan stå på egne bein og frigjøre seg fra klient-relasjonen til NFI.

Burde Den største forbrytelsen vært lansert på Netflix?

For noen vil kinoenes skjebne være et spørsmål om lojalitet og kulturell identitet. Hvor langt skal kulturmyndighetene og NFI gå for å verne om kinomodellen som har stått så sentralt for særlig norsk filmproduksjons inntekter?

I vår sak fra i høst om konsekvensene av pandemien, sier dramaprodusent Håkon Briseid at han forventer at Kulturdepartementet gjennom NFI vil få store utfordringer med å nå sine målsettinger om kinobesøk. «Følgelig må NFI foreta omprioriteringer og reguleringer i en raskere takt enn tidligere forespeilet.»

For å si det på en annen måte: Har vi råd til å la norske kinofilmer fade ut på kino uten at noen får sett dem, før de etter pandemien gjenoppstår på VOD og strømming uten noen ytterligere lansering. Hadde Den største forbrytelsen blitt sluppet på Netflix samtidig med kinolanseringen, eller to uker senere, ville den for lengst ha rundet 500 000 seere – og ikke de 60 000 som har sett storfilmen etter seks uker. Vi risikerer at en av de tematisk viktigste norske filmene i nyere tid ikke får den betydningen den kunne ha fått fordi bransjen fortsatt er låst til kinoen som forretningsmodell.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint