For noen uker siden ble jeg tipset av Maude Apatow om Gary Gulmans standupspesial The Great Depresh (HBO). Den er strålende, og et must for den som har hatt eller har det vanskelig. Og teksten jeg nylig skrev om Bob Dylans filmer fikk meg til å gjense sønn og regissør Jesse Dylans crapkomedier How High (2001), American Wedding (2003) og Kicking and Screaming (2005). Sistnevnte er et komisk mesterverk, med Will Ferrell som barnefotballtrener.

Diego og Maradona, Steffen og Iversen: Diego Maradona og Steffen – arven etter Ivers

Sol eller regn, NRKs Dokusommer har en fullstappet piknikkurv med ferske dokumentarer, og uten EM har hittil to fotballskildringer nettet: den rørende dobbelteksponeringen Steffen – arven etter Ivers (se den her) og den mektige bildemontasjen om den falne fotballguden Diego Maradona (her), blant tidenes mest geniale ballbehandlerne – og prototypen av Messi.

«De vet ikke hva de gikk glipp av» skriver en opphengt banner på en gravlund i Napoli etter det aller første seriemesterskapet. Og dyrkingen av Diego (mennesket som dokumentaren atskiller fra kunstneren «Maradona») skapte et umenneskelig trykk og psykiske påkjenninger ingen ville tålt. De endeløse bildene av trengsel omkring ham på vei inn i biler er ubehagelige å se, og mafiakompiser, Rolex-klokker, kokain og festing halve uka gjorde søndagens mann til en stadig blassere skygge og seg selv, og til sist alt annet en kampklar.

Fotball er et lurespill, sier Maradona, som for ham handlet først om å finte vekk motstanderne, deretter dommer og publikum, og så helt til sist seg selv.

Jeg kjenner i kroppen den hæltriksinga, tap-tap-tap, rykket, den alltid lille, nødvendige berøringen, og det unødvendig vakre innlegget med venstre fot slynget bak høyre.

Familiefilm på kino: Knerten og sjøormen

Andreas J. Riisers langfilmdebut Ekspedisjon Knerten (2017) var strålende (min anmeldelse), og Tove Undheims langfilmdebut Knerten og sjøormen har heldigvis også fått kinopremiere denne sommeren. Hun har ofte latt hoven fange et tospann i toskudd, og skapt en familiefilm som gir garantert godvær og en liten pinne.

Knerten henger først i en tynn tråd, og vennskapet med Lillebror blir testet i møtet med ei jente på sommerferieøya, med et mysterium omkring en forsvunnet hund og en skummel sjøorm truende under vannoverflaten.

«Han har blitt spist!» utbrøt min datter da et bånd blir funnet. Og både spenning og følelser treffer hele veien: «Nå er Knerten misunnelig», «Han kommer til å bli tatt av sjømonsteret», «Stakkar», «De stjeler jo», «Jeg vil se den, jeg vil ikke være sjøormen, jeg vil se den», og til sist: «Den var kjempegøy.»

Musikk og drama: Little Voice

Pianoballader? Sign me up! Lite minneverdige, men strømmeklare Cats klorer, lander på ryggen, og er stadig best med øynene lukket. Animert i ordets verste forstander gjør inkonsekvent turnusstore «katter» til så mus, så menn. Som det sies: «Stop milking it.» Men selv de svakeste filmer har øyeblikk, som midtveis, da Jennifer Hudson som glamourkatt synger «Memory», «I remember the time/I knew what happiness was», før Tay Tay og Lloyd Webbers nyskrevne sang «Beautiful Ghosts» svarer, vakkert sunget av danser Francesca Hayward som forlattkatt «Victoria»: «And the memories were lost long ago/But at least you have beautiful ghosts.»

Hamilton strømmer hos Disney+, Broadway er klangløst ut året, men 10. juli er det premiere på Apple TV+s popromantiske musikaldramakomedie Little Voice (med sanger av Sara Bareilles), en overraskende sommerforelskelse om «Bess King» (Brittany O’Grady), en usikker musiker, som etter dagen er ferdig med hundepass, musikklæring, coverlåter, gatesang og bartending skaper og synger egne sanger i en leid lagerplass, med en famlende forelsket filmskaper i nabocontaineren.

Lik «Mrs. Maisel» tar hun mikrofonen i slutten av første episode, og sier «this song is a song I wrote», men hun må starte på nytt, avbryter seg selv, og tar slukøret «I Will Survive» i stedet. Veien til konsert, studio, plateselskapsmøter og musikkvideo viser seg kort, men likevel lang.

Øve, nøle, tørre.

Hun ser intervjuer med Aretha og Joni på YouTube og sammenligner seg med Alessia Cara og Carole King. Vi følger Bess’ kreative prosess, fra et nær overstimulert, inspirert blikk på detaljer i omgivelsene og skribling på notatblokk til total tangentsperre, se litt på Friends på laptopen, spise litt potetgull, se antall views på musikkvideo, spise litt mer potetgull.

Som i Treme er byen full av musikk, med glasspill i mørke smug, Bach på cello og en a capella-harmonerende, alkoholisert far nede på t-banen, en skaplesbisk romvenninne i et mariachiband i parkene, og en teaterivrig, autistisk storebror med musikaltrivia og -sang fra morgen til kveld.

Om ambisjoner og tilkortkommenheter er serien en herlig virkelighetsflukt, og da også som en flukt til en virkelighet som fantes for et halvt år siden, men som foreløpig er forsvunnet. Da hun synger «The Way You Look Tonight» på et eldresenter trillet tårene.

Skremmende sannkrim: I’ll Be Gone in the Dark

Sannkrim («true crime») – en sjanger med store etiske problemer – forer ofte fryktfantasier og fetisjerer forferdelige forbrytere. Sjangeroverskridende Liz Garbus’ seks episoders serie I’ll Be Gone in the Dark (HBO) – om voldtektene og drapene utført av «The Golden State Killer», nylig tilstått å være Joseph James DeAngelo, en tidligere politimann – er kanskje den aller beste jeg har sett.

Den har også et element av «true love», med komiker og skuespiller Patton Oswalt og hans nær besatte, nå avdøde blogger-, podcaster-, forfatter- og «borgerdetektiv»-kone Michelle McNamara (sammenlignet med Truman Capote av redaktøren) i hovedrollene, og dokumentarserien insisterer på at både hjerte og hjerne ligger utelukkende hos ofrene, døde som overlevende.

Intervjuer med voldtektsofrene – sjelene bak statistikkene – er revnende i sine nøkterne beskivelser av uhyrlige handlinger, begått hovedsaklig mot barn og unge kvinner. Garbus forteller for å skape forståelse og empati, men også for å løfte gåsehuden. Det er usedvanlig uhyggelig å høre et vitne under hypnose fortelle at mannen i mørket utenfor vinduet hadde et ansikt som var «mean», eller å høre en sprakende telefonstemme hviskemesse «Gonna kill you» og «bitch».

Voldtekt ble på 1970-tallet betraktet som et mindre lovbrudd, med skamanklager om «invitational behavior» og ytterligere «overgrep» begått av politietterforskere som reduserte kvinnene til «a piece of evidence in our own home», og kunne finne på å skrive ting som dette i rapportene: «One sister is apparently the prettier of the two… perhaps this accounts for his attacking her instead of her sister.»

Og DeAngelo var på denne tiden ikke alene, men én blant mange amerikanske serievoldtektsmenn som brøt seg inn hos sovende kvinner, vekket til virkelige mareritt. Gjenningsmannen utførte flere timers lang psykisk og fysisk terror mot ofrene, som etter hvert også inkluderte mennene til kvinnene – og i ytterste konsekvens hele samfunn, som kjøpte låser og alarmer og la seg med våpen på sengekanten og under puta.

Serien er verdt alle seks episodene.

Maktmisbruk: Athlete A og Bully, Coward, Victim – The Story of Roy Cohn

To andre kriminaldokumentarer er også verdt å se. Så fort Epstein-dokumentaren var ferdigstrømmet (og Ghislaine Maxwell er i FBIs varetekt) skildrer rystende Athlete A (Netflix) den amerikanske turnlandslagslegen Larry Nassar, nok en pedofil maktmisbruker lenge skjult i skyggene fra medaljens bakside, som i motsetning til Epstein til slutt i en rettssal ble nødt til å høre de unge ofrene sine én etter én fortelle hva de syntes om ham.

For noen handler alt om å vinne, og advokat, fikser og hykler Roy Cohn ble berømt og beryktet da han fikk Julius og Ethel Rosenberg henrettet, og barnebarnet Ivy Meeropol har regissert dokumentaren Bully, Coward, Victim – The Story of Roy Cohn (HBO), som handler om djevelen selv i rollen som djevelens advokat – som i følge ham selv «framed guilty people» – og den mørke såpeoperaen kalt USA, med Amerikas falne engler fra McCarthy til Trump.

Svarte liv betyr: Do the Right Thing

Etter alle disse dokumentarene er det på sin plass med en vaskeekte fiksjonfilmklassiker. Og Spike Lees kraftfult komiske pizzacollage og brutalt ærlige bysymfoni Do the Right Thing (1989) – i spennet mellom X og King, i kamp mot både politivold og flokkmental sykdom på spisse gatehjørner, med amerikanere opprinnelig fra Afrika, Puerto Rico, Italia og Korea – har kanskje aldri vært mer aktuell.

Åpningens «Fight the Power» skaper kraftfull dans og sterke farger, og «The color of today is black», sier Samuel Jacksons greske enmannskor og radio-DJ-karakter, før Lees lange tagninger valser varsomt over svett sommerasfalt, tørstende etter hackede hydranter i den kvelende heten, mens isbiter smelter over nakne sengekropper i trange rom, og undervinklete innstillinger lover en blå himmel langt der oppe.

Bildene brenner.

Restaurangen forsøker å koste fortauet, men pizzalevering er stadig et av de farligste yrkene, og Lee spiller selv vår guide gatelangs, fra renspikket rasisme til harmdirrende riot. «Always do the right thing» og «Don’t call me nothing», sier Da Mayor. Og i mektige øyeblikk av skudd/motskudd ser hvite politimenn kjørende i bil ut på sittende svarte menn, hvorpå begge parter utenfor hørerekkevidde sier:

«What a waste.»

Jinx.

Min middag med andre: The Trip to Greece

Til sist kan du nyte sommerferien du aldri fikk i år, med sjåfør Steve Coogan og passasjer Rob Brydon som det beste reisefølget på bilturen du ikke får gjennomført denne sommeren, i serien The Trip to Greece (jeg kjøpte nylig dvd-en), som også fins i filmversjon til strømming og på Cinemateket i september.

Make an impression.

Få den andre til å le.

Den lange samtalen.

Det gode måltidet.

En imitasjon av livet.

Fra Tyrkia følger de Odyssevs reise fra Troja til Ithaka, med to aldrende herrers særegne referanserammer. De er enige om at ti år er for lenge for camping, og Coogan biter tidlig på et Richard Gere-kompliment. Om imitasjon sier Coogan at «originality is overrated», og Brydon hyller «the universal pleasure in imitations», og de nevner for eksempel en rekke Oscar-vinnende skuespillere for imitasjonsbragder. Figurer fra historie, litteratur, film og tv går på repetisjon, med en fascinasjon for ord, lyder («Man in a box», dubbing), gester (stop motion Godzilla) språk og aksenter («German porn voice»).

Og brorparten av seriens samtaler går med til før- og etterligninger, hyllester, parodier og pastisjer av kjente filmscener og berømte filmreplikker («I am the man who would be king»), skuespillere (Olivier, Gielgud, Brando, Connery, Hopkins, Hoffman, Pacino, Gere, Arnold, Pesci og Brosnan) og musikere (Jagger og Richards), enkle ordspill som «Stan Laurel and Tom Hardy» og «Greg or Ian chant?», homofonhumor der «Grease is the word» kan høres som «Greece is the word», Homers poetiske «Rosy-fingered dawn» blir til mer eller mindre avansert anale «Rosie fingered Dawn», og Neil Diamonds «Anal surprise» viste seg å være «Ain’t no surprise».

De leker med hverandres fantasi, blåser den opp og avgårde for så å stikke hull på den, i en assosiativ penismåling (en «Battle of Salamis») og referansorama. Hypotetiske tankerekker, sosete strøtanker og «Guess the bill» veksler med øyeblikk av alvor da døden ringer sivilisasjonens vugge (Coogans far er syk hjemme) eller turen tangerer flyktningleire, men utfordringene begrenser seg stort sett til søvnproblemer, «Fuck, fuck, fuckity fuck», en svømmekonkurranse og stein i sandalen på vei til Aristoteles’ fødested, og de kan snart synge «Sailing» på ei ferge eller Bee Gees’ «Tragedy» i bilen fordi, ja, du vet.

Svært underholdende, men utmattende, og absolutt innforstått for utenforstående til tider, og de etter hvert innflydde kvinnelige gjestene sender noen lett oppgitte blikk over bordet da mennene tilsynelatende aldri vil engang vurdere å lukke munnen – og til sist tar kona til Brydon bladet fra munnen og spør befalende:

«Can you stop talking?»