«Knock, knock!» «Who’s there?» «Not your dad!»

Denne intimt og nær privat tillitsfulle, men samtidig blytungt bekmørke versjonen av den klassiske barnevitsen – nær den såre presisjonen i den berømte seksordsfortellingen «For sale: baby shoes, never worn» – er et tidlig høydepunkt i regissør og manusforfatter Judd Apatow (Trainwreck, This is 40, Funny People, Knocked Up og 40 Year-Old Virgin) og komiker og SNL-skuespiller og manusforfatter Pete Davidsons snart kinoaktuelle komediedrama The King of Staten Island, om 24-åringen «Scott» (Davidson), en deprimert dagdriver som røyker og tatoverer og ligner en ung «Steve-O Buscemi».

I virkeligheten omkom Pete Davidsons far Scott Davidson – som filmen er tilegnet minnet etter – som brannmann på vei opp trappene 11. september 2001, mens i filmen har «Scott»s far omkommet i en boligbrann. Den sviende vitsen slår slik presist an filmens særegne tonalitet, vekselvibrerende mellom fantastisk fjollete kroppshumor og ektefølt farssavn og mentale helseproblemer.

– Pete kan snakke om hvem som kom på den vitsen, forteller regissør Judd Apatow på en translatlantisk Zoom-forbindelse.

– Å, ja, den vitsen var faktisk en improvisasjon fra Ricky Velez. Han bare kom på det der og da. Ricky er en veldig god venn av meg, og bare han kunne ha kommet på den, fordi han kjenner meg så godt. For vi pleier å spøke om slike ting, ting i den duren, så kudos til Ricky Velez for den, sier Pete Davidson.

Jeg spurte senere også Bel Powley, som spiller «Scott»s kjæreste «Kelsey», om det samme.

– Jeg tror at det var Ricky og Pete som improviserte den vitsen sammen, noe som gir mening, siden det åpenbart er en brutal vits. Men Ricky er en av Petes eldste venner, så jeg synes det var fint at de improviserte den vitsen sammen. Jeg er også glad for at den endte opp i filmen, fordi jeg synes den er veldig mørk og morsom, og fordi den setter stemningen for tonen i filmen, sier Powley.

En personlig film

The King of Staten Island har en sterk klangbunn i Davidsons eget liv.

– Filmen er veldig personlig for meg. Og den er ganske midt i blinken, siden alle problemene «Scott» har i filmen er ting som jeg har måttet takle selv. Og en av grunnene til at jeg ønsket å lage filmen er fordi jeg ville håndtere all den sorgen direkte og kanskje ende opp et sted hvor jeg kunne komme meg videre og starte et nytt kapittel i livet mitt, forteller Davidson.

Filmen er en slags hyllest til Staten Island, og både Apatow og Davidson vokste opp i bydelene omkring Manhattan.

– Jeg bodde omtrent en time unna Manhattan, på Long Island, da jeg var liten, og vi reiste bare dit for å se Broadway-show. Det var den eneste grunnen til at jeg dro til New York City. Vi gikk ut for å spise og så The Magic Show eller 42nd Street, så det var et veldig glamorøst sted for meg som liten. Da jeg ble eldre, snek jeg meg inn til byen og gikk på komedieklubber og så folk som en veldig ung Seinfeld eller Pee-wee Herman. Så det var målet: Kan jeg komme meg ut av Long Island og ende opp et sted som byen? Jeg hadde flyttet til Los Angeles for å gå på college og ble værende der, men jeg tror det blir et mål: å forlate der du er, forteller Apatow.

Davidson er enig.

– Ja, jeg føler det akkurat på samme måte. Staten Island er et sted som ligger mitt hjerte nær, fordi det er så mange gode minner jeg har derfra med å vokse opp med faren min. Men, å dra til byen var, som Judd sa, for begivenheter, det var ikke en hverdagslig ting. Det var mer én gang i året for å se juletreet eller The Rockettes eller noe sånt. Så når du bor i en bydel som Staten Island, er du definitivt skjermet fra byen, sier Davidson.

Byskildringen er inspirert av flere filmer.

– Ja, vi snakket om filmer som, hva heter den Norman Jewison-filmen med Cher, Moonstruck, som en film som gjorde det så bra, eller Trees Lounge, Steve Buscemi-filmen, sier Apatow.

Og filmen har fungert som terapi.

– Ja, den har definitivt vært terapeutisk, og filmen har plassert meg et sted nå der jeg absolutt føler meg mye bedre. Jeg føler at en enorm vekt har blitt løftet av brystet. Jeg tror at når du skaper komedie fra ditt personlige liv, så er det på en måte ment å være helbredende. En av hovedårsakene til at vi fikk «Scott» til å ha så mange av disse problemene er at vi ønsket å la folk forstå at «du er ikke alene». Mange mennesker sliter med mental helse og angst og depresjon, og noen ganger føler de seg alene. De føler at de ikke har noen å forholde seg til og ingen å snakke med. Men Kid Cudi var min inspirasjon, fordi da jeg vokste opp var han en artist som delte sin mentale helse og delte kampene sine, og han fikk meg til å tro på at jeg ikke var alene og at det var et lys i enden av tunnelen. Så jeg tror det vi ønsket å gjøre var å la folk få vite at de ikke er alene, og det er derfor vi tok opp de temaene, sier Davidson.

 

– 90 sider med toaletthumor

I samarbeidet har Apatows og Davidsons egenskaper utfylt hverandre.

– Judd er så utrolig god til å løfte følelser fram og å veve en historie sammen. Skrivepartner Dave [Sirus] og jeg var veldig uerfarne og har bare skrevet noen få manus, så da vi ga det til Judd var det kanskje 90 sider med toaletthumor, og så vevet han det sammen til denne vakre historien med et bredere spekter og følelse. Han gjorde The King of Staten Island til det den er i dag, sier Davidson.

Filmen er blitt en slags kontrafaktisk tragikomedie.

– Jeg lærte mye av Garry Shandling, fordi han tok ting fra livet sitt og skapte en fiktiv verden. Han var programleder for talkshowet The Tonight Show som vikar for Johnny Carson i omtrent et år, og da ble den fiktive verdenen han skapte en karakter som het Larry Sanders, som hadde vært programleder for et show i 20 år. Det var ikke det Garry bestemte seg for å gjøre i sitt eget liv, men showet er på en måte hva som ville skjedd hvis Garry hadde bestemt seg for å være den fyren. Og dette føltes på en måte likt. Denne filmen handler om hva som kunne ha skjedd med Pete hvis han ikke fant komedie og han bare forble høy, desorientert og retningsløs, og hvordan det ville ha tvunget ham til å konfrontere alle traumene som hindret ham i å oppnå drømmene sine, sier Apatow.

Tidvis tangerer filmen autentiske øyeblikk.

– Det meste er fiktivt. Det som er sant, er vennene i kjelleren som driver nesten en slags drive-in for weedlevering. Det er ganske sant, for det var slik jeg og vennene mine pleide å henge. En av vennene mine, som pleide å deale marihuana, hadde et lite vindu som folk løp bort til, hvor han så la weeden gjennom, og vi syntes det ville være passende å ha det med i filmen, sier Davidson.

– Og «fight club»-en var noe som Pete gjorde etter jobb på en restaurant han jobbet på. Det ønsket han virkelig å få med i filmen, sier Apatow.

Etter endt skift på restaurantryddeguttjobben må «Scott» bokse med «Hulken»-hansker mot en kollega om innholdet i tipskrukka.

– Åh, jeg var elendig til å slåss. Det var etter jobb, hvis du hadde problemer med noen på jobben. Sjefen min, onkelen min, trodde det ville være en fantastisk idé å slå seg gjennom problemene med «Hulken»-hender eller med boksehansker. Jeg fikk bare én slåsskamp, en av de første kveldene, og fordi jeg var en fersking ble jeg rundjult. Det var ganske ille, sier Davidson.

Utkastelsen fra mor er også et tenkt parallellunivers.

– Mora mi kastet med aldri ut, men jeg føler, som Judd sa, at hadde jeg aldri funnet komedie – hvis jeg hadde blitt sittende fast i og fortsatt min oppførsel – så tror jeg at mora mi til slutt ville ha kastet meg ut. Fordi hun er en veldig sterk kvinne, og hun tar ikke dritt fra noen. Selv om hun er veldig kjærlig og omsorgsfull, vil hun på et bestemt tidspunkt gjøre det som er best for familien, og jeg tror det kunne ha skjedd, sier Davidson.

Menneskelig, morsomt og motbydelig

De siste årene har flere filmkomedieregissører, som Todd Phillips (Joker) forlatt sjangeren, blant annet begrunnet i en vanskelig «woke»-kultur. Men Apatow tror filmkomedien fortsatt har stort handlingsrom.

– Vel, det er jo det jeg tror livet er, sofistikerte mennesker som først har et fint øyeblikk, men så plutselig befinner de seg midt i noe som alle av oss vil anse som menneskelig og morsomt og motbydelig. Vi er jo alle en blanding av å være veldig høflige og rotete og dumme, og det er det jeg prøver å fange i filmene. Jeg føler at det er mer sannferdig enn filmer der folk er veldig tilkneppet hele tiden og har kontroll over livene sine. Jeg personlig har aldri vært så opptatt av «woke»-kulturen. Jeg føler at hvis hjertet ditt er på rett sted, så vet publikum det. Du kan skrive fortellinger om mangelfulle karakterer som gjør feil og sier forferdelige ting eller gjør forferdelige ting, så lenge publikum forstår at den endelige intensjonen din med historien er etisk på et vis. Så jeg har bare fortsatt som jeg alltid gjør, og forhåpentligvis lager jeg filmer som berører mennesker og gjør dem glade, men jeg prøver å ikke tenke for mye på hva «reglene» er, fordi jeg tror komedie dør på operasjonsbordet, sier Apatow.

Som sammenligner det med musikk.

– Jeg tror det er som låtskriving. Noen ganger hører du en sang og føler at 17 mennesker har skrevet den og at det er bare er et produkt som skal selges. Og så hører du på noen andre og forstår at de har skrevet den alene og lagt sjela i den, og det er meningsfylt, og det er derfor det berører deg. Jeg tror det samme er tilfelle for filmskaping og komedie. Vi vet når folk bryr seg om hva de skriver om eller når de bare prøver å tjene noen kroner, sier Apatow.

Akkurat hvordan filmen ville bli visste de ikke før i postproduksjonen.

– Vi visste egentlig ikke hva vi hadde før vi kom til klippingen. Vi visste at vi hadde skutt mange morsomme ting, men for at hele filmen skal fungere, tror jeg at du trenger det dramaet, og du trenger den spenningen, og du trenger den typen følelser. For når du først kommer til vitsene, popper de opp, fordi du følger historien og følger denne familietragedien, og det er ikke morsomt gjennom hele. Det er noen ekte, inderlige øyeblikk, og det gjør at komedien popper. Så jeg tror vi var klar over at vi hadde mye særegent opptak, og jeg synes Judd gjorde en fantastisk jobb med å veve det sammen, sier Davidson.

Apatow har et klart forbilde i James Brooks’ Terms of Endearment (Tid for ømhet) fra 1983.

– I tankene mine forestiller jeg meg alltid Terms of Endearment. Der ligger lista, det er Nordstjernen, en dramatisk film med masse fantastisk komedie, og det er sånn jeg vet at det kan gjøres: Du kan fortelle en fantastisk historie og ha opprørsk morsomme og veldig troverdige, autentiske, bevegende øyeblikk. Og det var det vi håpet å gjøre. Og i postproduksjonen måtte vi bestemme oss for hver scene: Skal vi pushe komedien? Bør vi fjerne vitsene? Og vi hadde mange muligheter til å justere det den ene eller andre veien, og sakte fant den seg selv. Men det tok omtrent seks måneder. Vi jobbet med våre vanlige klippere Bill Kerr og Brian Olds, men vi styrket crewet med Jay Cassidy, som har klippet mange av David O. Russell-filmene, og han gjorde også A Star is Born og Into the Wild, og han var veldig nyttig for å hjelpe oss med å finne ut hvor linjen skulle gå, sier Apatow.

Apatow regisserer Apatow

Som i tidligere filmer har regissør Apatow castet datteren Maude.

– Vel, Maude var ei jeg trodde kunne spille et fantastisk søsken til Pete. Vi holdt audition for en hel haug mennesker, inkludert Maude, og Pete var den som sa «Hvorfor gjør vi dette? Jeg vil bare at Maude skal gjøre det». Og jeg ville sørge for at de virker som om de er bror og søster. Vi har Steve Buscemi i filmen, en av heltene våre og en av de beste skuespillerne gjennom tidene. Og han var brannmann i New York på åttitallet, og vi visste at han kjente denne verdenen og har holdt seg veldig nær brannmannskapssamfunnet siden den gang. Bill Burr er en av de store komikerne gjennom tidene, og han har ikke fokusert så mye av livet på skuespillerkarrieren, hvilket var spennende for meg, fordi jeg tenkte at alt det fantastiske Bill har i tankene kan jeg bruke i denne filmen, fordi han ikke har gitt det til noen før. Og så er det mange slags interessante mennesker, som Machine Gun Kelly [Colson Baker], som også er en stor skuespiller. Colson var virkelig morsom som en slem eier av en tatoveringsbutikk som avviser Pete. Action Bronson spiller et skyte- eller kniveoffer, vi er fremdeles ikke sikre, og han spilte også en ekling i nabolaget og var hysterisk morsom under audition. Og mange venner av Pete, som Ricky Velez, spiller hans beste venn, og han er et veldig spesielt talent. Og Bel Powley er en av de store skuespillerne vi føler at kommer til å bli en Meryl Streep-lignende figur fremover, så vi følte oss heldige som har henne med i filmen, sier Apatow.

Som tror VOD kan passe filmen bra.

– Jeg tror at den kommer til å bli video on demand i det meste av verden. Det er noen land der mange kinoer er åpne, og jeg tror den vil komme på kino noen steder, men jeg er ikke sikker på dette tidspunktet. Vi fikk se den mange ganger i løpet av testprosessen, så vi personlig har hatt opplevelsen av å se den med stort publikum, og det var veldig gøy. Jeg er glad for at vi hadde anledning til å gjøre det. Og så hadde vi en kinovisning for Petes familie og mora hans, og de elsket filmen, og det var den viktigste visningen av alle, for oss, sier Apatow.

Jeg forteller at den vil få kinopremiere i Norge.

– Åh, wow! Du vil få oppleve noe vi ikke får. Vi er glade for å sende noe positivt ut i verden, og filmen er en hyllest til redningsarbeidere. Mange mennesker utsetter seg selv for fare, ikke bare brannmenn og politimenn og sykepleiere, men også mennesker som arbeider med levering, mennesker som jobber steder der de blir utsatt for mange mennesker. Vi ønsket å lage denne filmen som en måte å hylle folk som er villig til å ta de sjansene, mennesker som hjelper andre. Poenget med filmen er relevant for mye av det vi ser nå, og forhåpentligvis er den morsom og gir folk en pause som gjør dem glade og løfter humøret på et vis, sier Apatow.

Som håper Zoom-junkets ikke blir framtiden.

– Ses på The Four Seasons, avslutter Apatow.

Apatow regissert av Apatow

Maude Apatow, som spiller «Scott»s lillesøster «Claire», liker godt å jobbe med faren.

– Ja, 100 prosent. Jeg tror at første gang jeg jobbet med ham så var jeg 7 år, og sist jeg jobbet med ham var jeg 12 år, så det er nesten 10 år siden jeg jobbet med ham. Og det var helt annerledes, for da var jeg yngre og visste ikke engang hva som foregikk. Nå har jeg spilt i andre ting med andre mennesker og tar skuespill mye mer alvorlig. Det var virkelig spesielt å kunne jobbe med ham igjen som voksen og se hvordan det er forskjellig fra å jobbe med andre mennesker også, forteller Maude Apatow.

Både Apatows og Bel Powleys foreldre er filmarbeidere.

– Faren min var skuespiller da jeg vokste opp, og mora mi er casting director, men det var helt normalt for meg, så jeg syntes ikke det var noe interessant i det hele tatt. Det var ikke glamorøst og kult, men bare jobbene deres, og jeg ville ikke høre dem snakke om jobb når jeg kom hjem fra skolen: kjedelig. Og jeg ville faktisk gå på universitetet, jeg skulle studere historie, men jeg fikk ved en tilfeldighet en rolle i et tv-show da jeg var ung, og jeg tenkte «kult, det kan jeg gjøre og sjekke det ut». Det tok meg et par jobber å finne ut at «ja, dette er faktisk virkelig noe jeg vil gjøre». Så det var definitivt en gradvis ting for meg, sier Powley.

Apatow liker filmens balansegang.

– Jeg synes filmen gjør en veldig god jobb med å håndtere store temaer som barndomstraumer og sorg og mental helse, og også å være supermorsom på samme tid. Jeg elsker filmer som finner en god balanse og som kan snakke om disse store temaene samtidig som du får tid til å fordøye dem med litt letthet også. Så jeg synes det er en veldig god balanse, og jeg synes det er supereffektivt i historiefortelling, sier Apatow.

Powley liker også Apatow-filmene godt.

– Jeg har lenge vært en stor fan av Judds arbeid, siden før jeg selv ønsket å bli skuespiller. Knocked Up er en av favorittfilmene mine, som jeg har sett en million ganger, og som jeg innser først nå, Maude, haha, det betyr at jeg har sett deg som barn en million ganger. Jeg har faktisk aldri gjort den koblingen før nå, fordi jeg jo nå kjenner deg som voksen. Så ja, det var en drøm som gikk i oppfyllelse ved å kunne jobbe med Judd, og som Maude nettopp sa, det han gjør så fantastisk i filmene sine er dette perfekte ekteskapet mellom drama og komedie, sier Powley.

– Du trenger ikke å gjøre narr av en annen person for at noe skal være morsomt

Datteren og skuespilleren Apatow tror heller ikke at «woke»-kulturen er i veien for komediesjangeren.

– Med tanke på å være «woke», så tror jeg ikke at du trenger å gjøre narr av en annen person, på bekostning av, for at noe skal være morsomt. Og jeg tror at bare fordi folk er mer åpne om hva de er ukomfortable med nå betyr ikke at komedie ikke lar seg gjøre. Det er så mange eksempler på komikere, som Gary Gulman, en komiker som faren min produserte en special for, som retter oppmerksomhet mot depresjon og andre ting i livet sitt, uten å gjøre narr av andre mennesker på en måte som er krenkende. Og jeg tror ikke du trenger å være støtende. Jeg tror komedie definitivt kan eksistere nå, selv om folk alltid kommer til å bli sinte på grunn av enkelte ting. Flere mennesker har sosiale medier og kan uttale seg, men jeg tror det er viktig å være følsom, og selv om ting har endret seg betyr ikke det at det ikke er rom for komedie lenger, sier Apatow.

Powley er enig.

– Jeg skulle til å si at vi lager jo en film som grunnleggende handler om sensitive emner, en film som handler om sorg og barndomstraumer og psykiske helseproblemer, så personlig var jeg aldri redd for å tråkke over streken eller noe, eller at folk kom til å bli sinte, sier Powley.

– Og noen ganger kan det å bruke komedie når du behandler følsomme emner som dette være en god måte å takle det på, sier Apatow.

– Forhåpentligvis, ja, sier Powley.

– Å gjøre lett narr av ting noen ganger når du føler deg virkelig nede kan kanskje få deg til å føle deg bedre, sier Apatow.

Trygghet på settet

Apatow er bare delvis inspirert av farens filmer.

– Ja, kanskje. Jeg tror det. Kanskje litt. Jeg liker kanskje mer skrekk og thriller, men jeg elsker komedier også. Jeg stoler definitivt på smaken til faren min, så hvis han har noen anbefalinger, ser jeg dem, sier Apatow.

Hun er litt usikker på hva det har betydd å omgås så mange morsomme mennesker i oppveksten.

– Jeg vet ikke helt. Jeg tror at fordi jeg var så ung mye av tiden kan nok mye ha gått over hodet på meg. Kanskje jeg ikke helt forsto hva som foregikk, men jeg likte det, og jeg tenker at jeg forhåpentligvis har fått en bedre sans for humor fordi jeg har vært heldig som kjenner så mange mennesker som er morsomme, sier Apatow.

Davidson møtte hun allerede under innspillingen av Trainwreck (2015).

– Pete og jeg møttes da de lagde Trainwreck. Og jeg husker ikke hvilket år det var, men for seks eller syv år siden, så jeg har liksom kjent ham lenge, siden jeg var tenåring. Da kjente jeg ham ikke supergodt, og vi har aldri hengt eller noe, men jeg så ham nå og da og snakket med ham en del. Med det forholdet – og jeg vet at Bel og Pete også var veldig gode venner før innspillingen – tror jeg det var viktig for Pete at han hadde folk på settet og jobbet med mennesker han kjente og følte seg komfortabel med, sier Apatow.

For de virkelige traumene lå hele tiden i bakgrunnen.

– Det var helt klart ikke noe vi kunne flykte fra, ei heller noe vi ønsket. Og Pete, som Maude sa før, omringet seg med en rollebesetning og manusforfattere og produsenter som han kjente og han følte seg veldig komfortabel med, så han snakket om faren sin eller opplevelsene sine hvis det var noe som ville hjelpe en scene. Og jeg tror vi alle beundrer og respekterer ham så mye, og ville bare støtte historien hans som best vi kunne. Men på den andre siden, det ble aldri supertungt, fordi det grunnleggende er en komedie og Pete er en komiker, og han er en fantastisk person. Og oftest føltes det lett og morsomt, sier Powley.

Som ble kjent med Davidson gjennom partneren sin, skuespiller Douglas Booth.

– Ja, han og Douglas er nære venner og vi ble venner, så jeg visste om historien med faren hans som var brannmann og som gikk bort og sånt, sier Powley.

Euphoria og The Morning Show

Skuespillerne har det siste året hatt store gjennombrudd i seriene Euphoria og The Morning Show. For Apatow er forpliktelsen til en film ikke helt den samme som til en serie.

– Jeg tror ikke det. Jeg tenker særlig på tidsforpliktelsen, jeg vet ikke hvor lang innspillingstid The Morning Show har, hvor mange måneder bruker dere på å skyte den omtrent, Bel? spør Apatow.

– Omtrent seks, sier Powley.

– Jeg tror Euphoria var nesten ni, eller åtte og en halv måned, som er en stor del av året, så du vil virkelig sørge for at du liker det og kan gjøre det i flere år. Jeg tror det definitivt er en større beslutning. Å vurdere karakteren – «synes jeg det er en fantastisk karakter?», uavhengig av om det er en film eller en tv-serie – tror jeg er det som er viktigst, sier Apatow.

– Og jeg tror også at når du lager en film så vet du hva som skjer, du vet hvor karakteren ender opp. Mens når du signerer for en tv-serie og forplikter deg til å være denne personen, så vet du jo ikke helt hva som kommer til å skje med den utover så og så mange episoder, sier Powley.

– Som jo er ganske crazy. Det har jeg aldri tenkt på, sier Apatow.

Innspillingen av sesong to av Euphoria er foreløpig stanset.

– Vi hadde hatt leseprøver og kameratester og var i ferd med å starte sesong to akkurat da alt ble stengt, så forhåpentligvis så snart vi får «ok» til å gå tilbake på jobb vil vi begynne å skyte sesong to. Jeg tror showet definitivt har mange elementer som er sanne om hvordan tenåringer føler seg i dag og hva de opplever, men som også blir forsterket og dramatisert. Og jeg tror det skremmer folk, men jeg, i det minste, var ikke så sjokkert. Alt er satt på vent akkurat nå, så forhåpentligvis får vi se hvordan det går i løpet av de neste månedene, sier Apatow.

Sesong to av The Morning Show var kommet igang med innspillingen.

– Alt ble helt stoppet på grunn av nedstengningen, så vi bare venter på å se om det kommer til å starte opp igjen. Vi hadde allerede startet og var over 20 dager inn i det, men det er en ganske lang innspilling, så den er fortsatt i en slags begynnelse, sier Powley.

Forskjellen mellom serie og film er særlig tiden innspillingene tar, og den litt paradoksale dårligere tiden er lengre innspillingsperiode gir. Og Apatow lar ofte skuespillerne improvisere.

– Han har mye mer tid. Når du jobber med tv må du skyte mye raskere, og du har mindre mulighet til å gå utenfor manus fordi ting beveger seg mye raskere. Med denne filmen hadde vi en halv dag til å skyte en scene, eller til og med en hel dag hvis det var en veldig lang scene som vi virkelig trengte å jobbe med. Så det å ha den tiden og friheten. Faren min oppmuntrer improvisasjon, så hvis du ikke føler at en bestemt replikk er riktig eller en bestemt del av en scene ikke føles riktig, er han åpen for å endre den på den måten du tror vil fungere bedre. Så vi gjorde scenen en rekke ganger slik den var skrevet på arket og deretter tok sjansen på å gå utenfor manus og improvisere og kanskje utforske andre områder, og noen ganger mot slutten av dagen kunne scenen være fullstendig endret til en helt ny ting, og kanskje den tingen er bedre, eller verre, men det er helt greit, fordi vi har fått det ut, og jeg tror at når du gjør den improvisasjonen, så blir du bedre kjent med karakteren din og føler deg mer våken og til stede i øyeblikket, og jeg synes det er en fantastisk måte å jobbe på, sier Apatow.

Fra #metoo til covid-19

The Morning Show tematiserer seksuell trakassering, og Powley har merket en sterk endring de siste årene.

– Det føles som om det siden metoo-bevegelsen har skjedd en seismisk endring i bransjen vår, til det bedre. Men jeg tror vi akkurat nå må komme over denne besettelsen folk har med å lage filmer med superheltkvinner eller at det må være en «sterk kvinnelig karakter», og heller bevege seg mer mot bare å lage kvinnelige karakterer fullstendig nyanserte og tredimensjonale,  uansett hvordan du velger at de skal være. Så jeg føler definitivt at det fortsatt er arbeid som må gjøres, men det føles definitivt for meg som at det har skjedd en enorm endring de siste to årene, ja, sier Powley.

Akkurat nå håper hun The King of Staten Island kan gi folk en liten pause.

– Jeg tror at alt vi kan håpe på akkurat nå, når det skjer så intense ting i verden, er at den kan tilby folk en latter og litt avveksling hvis de føler at de trenger det. Ja, jeg tror det er det viktigste for øyeblikket, sier Powley.

Apatow tror også tematikken treffer godt.

– Med covid-19 har vi sett hvordan redningsarbeiderne og sykepleierne og legene våre har satt livet på spill for oss, og et av temaene i filmen er helter, brannmenn og sykepleiere. Mora til Pete er sykepleier og hans virkelige mor er sykepleier, som er den mest beundringsverdige jobben. Alle er så takknemlige, og jeg tror det vi prøver å gjøre i filmen vår er å si takk til dem for alt de gjør for oss, fordi de er det som redder livene våre hver dag. Det er utrolig hva de gjør, sier Apatow.

Apatows nye smak

Marisa Tomei spiller «Scott»s mor «Margie», som er akuttsykepleier.

– Jeg trodde det kom til å bli en veldig vill komedie, men når jeg snakket videre med Judd om filmen han ville lage, så forsto jeg selvfølgelig at han her gjorde noe for ham tonalt veldig annet. Og også at det er veldig vanskelig å oppnå den typen svart komedie med virkelig brede lattere og så skikkelig følelsesmessige ting. Det er en vanskelig balansegang, og den er veldig konsistent gjennom filmen. Det var spennende å se denne nye smaken komme gjennom ham, sier Tomei.

Som fikk Petes mors velsignelse til å spille rollen.

– Ja, jeg ville at Pete skulle føle seg veldig komfortabel, og jeg vet at mora hans på et tidspunkt ga sin velsignelse til at jeg skulle være en del av det, så det fikk meg til å føle meg mer komfortabel også. Hun er sykepleier, og vi møttes. Pete holdt manuskriptet hemmelig for henne, han ville at det skulle være en overraskelse, så vi snakket ikke om manus, sier Tomei.

Hun mener akuttsykepleierjobben er en nøkkel til å forstå karakteren, selv om hun ikke gjorde noen spesiell research om yrket.

– Ikke egentlig, siden vi ikke i særlig grad viste hennes arbeidshverdag, men jeg er glad for at vi fikk et glimt av det, det var viktig for meg. For vi kjenner egentlig ikke hennes verden. At hun jobber på et akuttmottak synes jeg er en nøkkel for å forstå at siden hun jobber i disse situasjonene med høyt stressnivå, og at det er en del av energien hennes – hun er god med adrenalin – så kan hun takle et barn som «Scott». Og sannsynligvis er det grunnen til at hun også er tiltrukket av ektemannen sin og disse brannmennene, at hun har «en type», fordi hun har en sånn intensitet og det raske tempoet inni seg, selv om det har vært ganske avstengt en god stund, sier Tomei.

Som tok med seg virkeligheten inn i karakteren.

– Hennes insisterende positivitet og hennes grenseløse tålmodighet var definitivt noe å strebe etter personlig, og det var også en nøkkel, for jeg kunne virkelig ikke forstå hvordan hun kunne akseptere så mye dritt fra barna sine, men Amy snakket med meg om det, og det hjalp å få hennes perspektiv på det, sier Tomei.

Tøffheten tilskriver hun oppveksten.

– Jeg er fra Brooklyn, så jeg slåss som der jeg ble oppdratt, så det er bare en del av det å være en Brooklynite.

Filmkomedien i dag

Tomei er enig i at filmkomediesjangeren, og også filmene til Apatow, har blitt varmere.

– Ja, det stemmer. Jeg er sikker på at han vil utforske alle slags forskjellige toner. Han har jo alltid vært veldig fokusert på familie, som alltid ser ut til å være en kjerne: en tradisjonell familie som tar vare på hverandre i en tett familieenhet, som samtidig har ville opplevelser. Og jeg tror det fortsetter i arbeidet hans, men emnet med Pete er skikkelig alvorlig, med mye sorg og mye smerte som Pete har taklet, så jeg tror han fant en ny miks til denne filmen, sier Tomei.

Som satte stor pris på samspillet med Davidson.

– Flott, veldig enkelt å henge med, jeg bare elsker ham, fra da vi møttes første gang. Vi hadde en god del prøver da gutta jobbet med manuset, og vi løste en del ting i manuset på forhånd. Pete var der om morgenen og egentlig ikke noen særlig morgenperson eller kjent for å snakke med hvem som helst, så det var litt å snike seg inn på ham, som en liten katt eller noe, som for å si «det er ok, du trenger ikke å snakke med meg ennå, du kan snakke med meg om tre dager når du føler deg trygg – og på ettermiddagen, vi trenger ikke snakke om morgenen», haha. Fra da han visste at jeg ikke ville presse ham var det veldig enkelt, sier Tomei.

En av journalistene leser fra imdb.com’s beskrivelse av henne: «Usually plays characters that are, or have been, in damaged relationships and/or have emotionally damaged lives» og «Plays independent women with a carefree appearance but with a complex personality and a difficult life».

– At jeg alltid spiller hva? Eh, vel, jeg antar at hvis jeg må bli typecastet, så kanskje jeg tar den. Du vet, ærlig talt, ofte blir jeg gitt noe som er ganske kjedelig, og jeg prøver bare å gjøre det mer interessant. Roller er begrenset, og jeg har egentlig ikke fått anledning til å ha en full bredde i uttrykket. Jeg har jo gjort flere ting i teatret, og, du vet, det er vel bare nok en boks jeg blir satt i, men det er ikke en dårlig en, ler Tomei.

Fra Oscar til Zoom

Hun valgte skuespillerveien i tjueårene, men tviler stadig på valget.

– Livet er definitivt ikke en rett linje, det var i hvert fall ikke en rett linje for meg. Det var nok litt senere, sannsynligvis i begynnelsen av tjueårene. Og ja, jeg stiller spørsmål ved det hele tiden, men her er jeg. Jeg er fortsatt her, sier Tomei.

Som tidlig i karrieren fikk en Oscar for My Cousin Vinny (Min kule fetter Vinny).

– Jeg var veldig heldig med å få muligheten til å fortsette å jobbe. Og det var mye å lære veldig fort, fordi dette var den andre filmen min, så jeg var ikke helt klar, for så mye interaksjon med pressen eller på mange måter. Jeg var ikke klar for det, men det var en fantastisk start! Håper den har en fantastisk slutt, sier Tomei.

Hun mener Hollywood kan bidra i den tøffe tiden USA er inne i.

– Jeg tror at i enhver bransje trenger vi mer inkludering på alle nivåer, mer mangfoldighet, ikke bare kvinner, men selvfølgelig fargede mennesker, og viktigst av alt at folk med forskjellige perspektiver får uttrykke sin kreativitet og historiene sine hørt, og at de skal få betalt, sier Tomei.

Som selv sitter hjemme for tiden.

– Ja, jeg er definitivt i karantene. Jeg vet ikke helt når vi kan komme tilbake på jobb. Jeg skal jobbe i oktober, men det blir stadig flyttet, først var det juli og så september og nå er det oktober/november, så jeg vet ikke helt, forteller Tomei.

Som ikke savner de røde løperne.

– På noen måter er det lettere å gjøre disse tingene over Zoom, fordi vi kan være hjemme, og det er en viss komfort, men når det gjelder å savne den røde løperen og alt det der, nei, jeg savner det ikke. Men det er jo morsomt og en del av underholdningsbransjen. Men siden denne vil strømmes nå blir det «en filmopplevelse på tv». Men jeg tror at akkurat denne filmen vil overføres veldig bra, fordi den handler om en familie og det handler om mye intimitet, så jeg tror at akkurat i dette tilfellet at den vil nesten være enda mer dynamisk som en streamer, avslutter Tomei.

 

The King of Staten Island har kinopremiere 26. juni.