Kunnskap for en ny tid

Kunnskap for en ny tid

Den norske filmskolen ønsker å fylle behovet for etter- og videreutdanning i film- og TV-bransjen, men Signe Pahle mener de bør løfte blikket og se på flere løsninger for å løfte bransjens felles kompetanse.

Hva med et årsstudie som salgsagent? (Foto fra markedet i Cannes)

For kort tid siden kunne vi lese her på Rushprint at Den norske filmskolen er i gang med en satsing på etter- og videreutdanning, noe som har vært debattert i årevis. Det skal skje i samarbeid med Fakultet for audiovisuelle medier og kreativ teknologi (AMEK) ved Høgskolen i Innlandet.

Filmskolen er fremoverlent, og det oppfordres til å delta i en undersøkelse de har laget for å kartlegge behovet for bransjens felles kompetanseløft. Men i det jeg starter undersøkelsen, blir jeg bedt om å krysse av for min fagfunksjon og jeg møtes av en vegg, faktisk hele 146 av dem, med ulike fagfunksjoner å velge mellom, men alt er relatert til produksjon.

Det slår meg plutselig: Hvis man ikke jobber med produksjon, jobber man da i filmbransjen i det hele tatt?

Ikke med det første

Debatten om etter- og videreutdanningen ved filmskolen har vart omtrent like lenge som skolen selv, da den ble etablert på slutten av 90-tallet, og har i mange år vært en kasteball i systemet. Kanskje er det fordi produksjon og utdanning ligger i to ulike departementer, eller at det oppleves som kortere å dra til København på kurs, enn å ta toget til Lillehammer.

Det har vært snakket om kursing og skolering av filmarbeidere, med fokus på de mer praktiske fagene som innspillingsleder, produksjonsleder, script og lysmester lenge, men ingenting har skjedd.

Det er derfor svært gledelig at det nå er dratt fram i lyset på nytt, og skal gjøres noe med. Men i en bransje hvor konkurransen allerede er hard om produksjonsmidlene, er det kanskje helt annen kompetanse vi burde vurdert som nødvendig. La meg tenke høyt og komme med noen forslag.

De andre kunstutdanningene

Noe av det som slår meg når jeg nysgjerrig undersøker de andre offentlige kunstutdanningenes etter- og videreutdanning, er at det finnes muligheter for å bygge kompetanse på det man allerede har, men med helt andre innganger til faget.

Arkitekthøgskolen er det for eksempel mulig å ta en erfaringsbasert master i urbanisme, der du øker din formelle kompetanse, styrker din faglige kunnskap og gir deg innsikt og kompetanse i forsknings- og utviklingsarbeid innen urbanisme.

Musikkhøgskolen er det mulig å ta et heltidsstudium over 2 år som pianostemmer som skal utdanne selvstendige pianostemmere som kan gå direkte ut i arbeidslivet etter endt utdannelse. Institusjonen som skolerer det ypperste av musikalske talenter, har også deltidsstudier i både Kulturelt entreprenørskap og Kulturledelse.

Kunsthøgskolen i Oslo har, som Filmskolen, kanskje et mer tradisjonelt tilbud med bachelor, master og kunstnerisk utviklingsarbeid, men felles for både Kunsthøgskolen og Musikkhøgskolen er at de tilbyr en viktig kompetansehevende del som Den norske filmskolen per i dag ikke har.

Those who can do, those who can’t teach

Det å snakke nedsettende om de som «ender opp som lærere» fordi man ikke «får det til» som utøvende, er en kjent øvelse og samtidig en gigantisk misforståelse godt etablert hos mange. Noen av oss synes det å undervise er en fornøyelse, og at det å lære fremtidige generasjoner kompetanse om filmproduksjon og ikke minst dele kjærligheten til å skape noe, som det ypperste man kan gjøre. Selv har jeg hatt en mengde anerkjente bransjefolk som lærere opp gjennom årene. Men etter det jeg vet, var det svært få som hadde en formell pedagogisk bakgrunn, og dermed kompetanse om pedagogisk metode og praksis.

Med tanke på alle filmutdanningene som har eksplodert de siste årene, er det en stor del av bransjen som har undervisning som hel- eller deltidsgeskjeft og gjør det med engasjement og glede.

Skuespiller Line Verndal sier i et intervju på KHIOs nettside: «Noe av det mest utfordrende er å sette ord på ordløs kunnskap. Jeg har jobbet såpass lenge som skuespiller at håndverket har blitt automatisert og spesialisert inn i den skuespillerformen jeg personlig foretrekker og har jobbet i. Jeg har aldri vært noen teoretiker og har heller ikke hatt behov for å være det. Nå er jeg nødt til å redefinere, ta stilling til mitt teatersyn, åpne opp for nye og annerledes måter å tenke på, artikulere, argumentere, spisse kompetansen og evne å lære den bort. Jeg er nødt til å ta et skritt tilbake og se på det jeg har jobbet med i snart 20 år på en ny måte.»

Fordi vi trenger gode pedagoger med formell kompetanse i filmbransjen, kan det være hensiktsmessig å få PPU (praktisk pedagogisk utdanning) etablert som studie på filmskolen også.

«Noen skal lage film, og andre skal selge film»

Dette utsagnet kommer fra nestor i bransjen John M. Jacobsen, og er meget presist. Det er helt ulik kompetanse som skal til  for å lage film, som det er i det å skulle distribuere og lansere film. Det er nesten overraskende, med tanke på det voldsomme fokus på publikumstall, inntekter og markedsandeler de siste årene, at det ikke finnes noe kurs eller etterutdanning for dette.

Hva med et årsstudie som salgsagent? Eller en master i distribusjon?

Selv om utdanningen på filmskolen i dag primært handler om å lage film, er det et titalls tidligere studenter som har gått i en annen retning og jobber som dramaturger, castere, lærere, formidlere, produksjonsrådgivere osv. En del har også gått over i andre kunstneriske uttrykk, eller etablert seg ved kulturinstitusjoner utenfor filmfeltet.

Vi ser også de siste årene at filmskolens tidligere studenter posisjonerer seg som ledere av filminstitusjoner, bransjeorganisasjoner, i forvaltning eller som kanalsjefer.

Kanskje er dette et signal vi skal lytte til, om at skolen bør åpne for å spesialisere seg ut over et kraftig produksjonsrettet utdanningsløp. Er det på tide med en master i ledelse – også på filmfeltet?

Que sera, sera

Rushprints redaktør Kjetil Lismoen skriver her på rushprint.no den 16 juni: «Om strukturer som er bygd opp sten for sten, over mange år, først kollapser, river det fort med seg de ordningene og arbeidsplassene som har vokst fram i tilknytning til dem.»

Vi vet ikke hvordan filmproduksjon vil foregå i fremtiden, men skal vi løfte denne bransjens felles kompetanse og være sterke sammen for en ny framtid, kan det være lurt å løfte blikket vekk fra et ensidig fokus på å bare lage film.

Filmbransjens samlede kompetanse og kunnskap er flyktig, og oppleves ofte som tilfeldig og kortsiktig. Det ligger i filmproduksjonens natur og vesen at det er slik. For å overleve en krise som vi er inne i nå, er vi nødt til å fylle vår felles hjerne med kompetanse og kunnskap om mer enn bare produksjon.

Signe Pahle – også filmfotograf.

All informasjon om de ulike kunstutdanningene er hentet fra deres hjemmesider den 17. juni 2020.

Kunnskap for en ny tid

Kunnskap for en ny tid

Den norske filmskolen ønsker å fylle behovet for etter- og videreutdanning i film- og TV-bransjen, men Signe Pahle mener de bør løfte blikket og se på flere løsninger for å løfte bransjens felles kompetanse.

Hva med et årsstudie som salgsagent? (Foto fra markedet i Cannes)

For kort tid siden kunne vi lese her på Rushprint at Den norske filmskolen er i gang med en satsing på etter- og videreutdanning, noe som har vært debattert i årevis. Det skal skje i samarbeid med Fakultet for audiovisuelle medier og kreativ teknologi (AMEK) ved Høgskolen i Innlandet.

Filmskolen er fremoverlent, og det oppfordres til å delta i en undersøkelse de har laget for å kartlegge behovet for bransjens felles kompetanseløft. Men i det jeg starter undersøkelsen, blir jeg bedt om å krysse av for min fagfunksjon og jeg møtes av en vegg, faktisk hele 146 av dem, med ulike fagfunksjoner å velge mellom, men alt er relatert til produksjon.

Det slår meg plutselig: Hvis man ikke jobber med produksjon, jobber man da i filmbransjen i det hele tatt?

Ikke med det første

Debatten om etter- og videreutdanningen ved filmskolen har vart omtrent like lenge som skolen selv, da den ble etablert på slutten av 90-tallet, og har i mange år vært en kasteball i systemet. Kanskje er det fordi produksjon og utdanning ligger i to ulike departementer, eller at det oppleves som kortere å dra til København på kurs, enn å ta toget til Lillehammer.

Det har vært snakket om kursing og skolering av filmarbeidere, med fokus på de mer praktiske fagene som innspillingsleder, produksjonsleder, script og lysmester lenge, men ingenting har skjedd.

Det er derfor svært gledelig at det nå er dratt fram i lyset på nytt, og skal gjøres noe med. Men i en bransje hvor konkurransen allerede er hard om produksjonsmidlene, er det kanskje helt annen kompetanse vi burde vurdert som nødvendig. La meg tenke høyt og komme med noen forslag.

De andre kunstutdanningene

Noe av det som slår meg når jeg nysgjerrig undersøker de andre offentlige kunstutdanningenes etter- og videreutdanning, er at det finnes muligheter for å bygge kompetanse på det man allerede har, men med helt andre innganger til faget.

Arkitekthøgskolen er det for eksempel mulig å ta en erfaringsbasert master i urbanisme, der du øker din formelle kompetanse, styrker din faglige kunnskap og gir deg innsikt og kompetanse i forsknings- og utviklingsarbeid innen urbanisme.

Musikkhøgskolen er det mulig å ta et heltidsstudium over 2 år som pianostemmer som skal utdanne selvstendige pianostemmere som kan gå direkte ut i arbeidslivet etter endt utdannelse. Institusjonen som skolerer det ypperste av musikalske talenter, har også deltidsstudier i både Kulturelt entreprenørskap og Kulturledelse.

Kunsthøgskolen i Oslo har, som Filmskolen, kanskje et mer tradisjonelt tilbud med bachelor, master og kunstnerisk utviklingsarbeid, men felles for både Kunsthøgskolen og Musikkhøgskolen er at de tilbyr en viktig kompetansehevende del som Den norske filmskolen per i dag ikke har.

Those who can do, those who can’t teach

Det å snakke nedsettende om de som «ender opp som lærere» fordi man ikke «får det til» som utøvende, er en kjent øvelse og samtidig en gigantisk misforståelse godt etablert hos mange. Noen av oss synes det å undervise er en fornøyelse, og at det å lære fremtidige generasjoner kompetanse om filmproduksjon og ikke minst dele kjærligheten til å skape noe, som det ypperste man kan gjøre. Selv har jeg hatt en mengde anerkjente bransjefolk som lærere opp gjennom årene. Men etter det jeg vet, var det svært få som hadde en formell pedagogisk bakgrunn, og dermed kompetanse om pedagogisk metode og praksis.

Med tanke på alle filmutdanningene som har eksplodert de siste årene, er det en stor del av bransjen som har undervisning som hel- eller deltidsgeskjeft og gjør det med engasjement og glede.

Skuespiller Line Verndal sier i et intervju på KHIOs nettside: «Noe av det mest utfordrende er å sette ord på ordløs kunnskap. Jeg har jobbet såpass lenge som skuespiller at håndverket har blitt automatisert og spesialisert inn i den skuespillerformen jeg personlig foretrekker og har jobbet i. Jeg har aldri vært noen teoretiker og har heller ikke hatt behov for å være det. Nå er jeg nødt til å redefinere, ta stilling til mitt teatersyn, åpne opp for nye og annerledes måter å tenke på, artikulere, argumentere, spisse kompetansen og evne å lære den bort. Jeg er nødt til å ta et skritt tilbake og se på det jeg har jobbet med i snart 20 år på en ny måte.»

Fordi vi trenger gode pedagoger med formell kompetanse i filmbransjen, kan det være hensiktsmessig å få PPU (praktisk pedagogisk utdanning) etablert som studie på filmskolen også.

«Noen skal lage film, og andre skal selge film»

Dette utsagnet kommer fra nestor i bransjen John M. Jacobsen, og er meget presist. Det er helt ulik kompetanse som skal til  for å lage film, som det er i det å skulle distribuere og lansere film. Det er nesten overraskende, med tanke på det voldsomme fokus på publikumstall, inntekter og markedsandeler de siste årene, at det ikke finnes noe kurs eller etterutdanning for dette.

Hva med et årsstudie som salgsagent? Eller en master i distribusjon?

Selv om utdanningen på filmskolen i dag primært handler om å lage film, er det et titalls tidligere studenter som har gått i en annen retning og jobber som dramaturger, castere, lærere, formidlere, produksjonsrådgivere osv. En del har også gått over i andre kunstneriske uttrykk, eller etablert seg ved kulturinstitusjoner utenfor filmfeltet.

Vi ser også de siste årene at filmskolens tidligere studenter posisjonerer seg som ledere av filminstitusjoner, bransjeorganisasjoner, i forvaltning eller som kanalsjefer.

Kanskje er dette et signal vi skal lytte til, om at skolen bør åpne for å spesialisere seg ut over et kraftig produksjonsrettet utdanningsløp. Er det på tide med en master i ledelse – også på filmfeltet?

Que sera, sera

Rushprints redaktør Kjetil Lismoen skriver her på rushprint.no den 16 juni: «Om strukturer som er bygd opp sten for sten, over mange år, først kollapser, river det fort med seg de ordningene og arbeidsplassene som har vokst fram i tilknytning til dem.»

Vi vet ikke hvordan filmproduksjon vil foregå i fremtiden, men skal vi løfte denne bransjens felles kompetanse og være sterke sammen for en ny framtid, kan det være lurt å løfte blikket vekk fra et ensidig fokus på å bare lage film.

Filmbransjens samlede kompetanse og kunnskap er flyktig, og oppleves ofte som tilfeldig og kortsiktig. Det ligger i filmproduksjonens natur og vesen at det er slik. For å overleve en krise som vi er inne i nå, er vi nødt til å fylle vår felles hjerne med kompetanse og kunnskap om mer enn bare produksjon.

Signe Pahle – også filmfotograf.

All informasjon om de ulike kunstutdanningene er hentet fra deres hjemmesider den 17. juni 2020.

MENY