Da vi lagde Alle utlendinger har lukka gardiner var vi bevisste på at den ikke skulle være helt plot-drevet, for boka filmen baserer seg på er veldig «slice of life»-aktig. Vi ønsket å beholde den litt flytende strukturen derfra. Dramaturgien i filmen dreier seg om hovedkarakterens emosjonelle reise, og da kom manusforfatteren Hilde Susan Jægtnes inn med disse drømmesekvensene som går igjen i filmen. De var ikke i boka, de er et tilleggselement som jeg umiddelbart kicket på fordi jeg syntes det var så deilig at de lot oss bevege oss litt bort fra sosialrealismen innimellom. Målet med drømmesekvensene er å si noe om Marianas lengsel. Det er veldig vanskelig å snakke om lengsel. Å lengte etter noen som er borte, er det en glad følelse eller en trist følelse? Vi skjønte det ikke helt før mot slutten av produksjonen, da vi satt i lydmiksen, at lengsel ikke er i moll. Komponisten vår, Kate Havnevik, skrev om noen spor da vi skjønte at når du lengter etter noe, da lengter du etter noe som er bra, ikke noe som er trist. Så en av de siste dagene i lydmiks skrev vi om dette fra moll til dur.

Dette skulle være en ungdomsfilm, og mitt mål var hele tiden å utfordre ungdommene i publikum bittelitt i forhold til hva det er de pleier å se på kino. Det måtte ligne på noe de pleier å se, men jeg ville dytte det i en annen retning. Mange ungdommer ble litt sånn «oh my god, altså jeg likte filmen, men jeg skjønte ikke storyen». Det forventet jeg å få, og det fikk jeg, men de ble underholdt hele veien. Det var et eksperiment, å lage noe for ungdom som ikke er fullt så tydelig i formen – vi klasket litt på, hehe. Det som skjedde var at underveis i testvisninger var det noen som ikke skjønte hva som var drøm og hva som var virkelighet. Jeg hadde tenkt at det skjønner folk, men så gjorde de ikke det. Var han død, eller var han ikke død? Det ryddet vi selvfølgelig opp i veldig tidlig, det var jo viktig at folk skjønte, jeg ville ikke at de ikke skulle skjønne noen ting.

Der hvor drøm og virkelighet møtes i filmen er scenen hvor Marianas storebror kommer hjem fra Afghanistan, og familien møter ham på flyplassen. Da kommer den personen hjem, som har vært målet for all lengselen til Mariana, og derfor ville jeg at drøm og virkelighet skulle møtes på dette punktet.

Det var nok ubevisst, men denne scenen var i utgangspunktet skrevet veldig streit – i ankomsthallen på Gardermoen, med masse statister. Fotografen Oskar Dahlsbakken og jeg var hele tiden ute etter en mer spennende location for den scenen. Uten at vi uttrykte det verbalt tror jeg vi begge kjente at den trengte å være litt mer drømmeaktig. Vi fant denne locationen helt på tampen, og den er jo egentlig totalt urealistisk. Det er ikke realistisk at familien står midt i en flystripe og venter på den hjemvendte sønnen. Men vi tenkte bare «fuck it, det er jo dritfint»! Det hadde naturligvis også litt med penger å gjøre, vi hadde ikke råd til et helt militært opplegg og massevis av statister og så videre. Så vi bestemte oss for å gjøre scenen nesten helt urealistisk, og kjøre på med den helt enkle estetikken som ligger i den forløsningen som gjenforeningen byr på.

Jeg er sjukt fornøyd med denne scenen. Jeg ble også veldig glad for at mange publikummere, både på testvisninger og på vanlige kinovisninger med den ferdige filmen, mange tror at denne scenen også er en drøm. Det syns jeg er kjempebra, nettopp fordi intensjonen min var at drømmen til Mariana og virkeligheten skulle møtes. Det blir fort tydelig at det ikke er en drøm allikevel når de fortsetter å prate og går bort sammen. Det syns jeg er fint, jeg liker at når man lager film – til og med for ungdom – at publikum ikke skal fôres med alle løsningene, men at man kan bruke sine egne sanser og hjerne til å forstå selv. Som kinogåer liker jeg noen ganger å ikke forstå alt. Jeg forstå jo ikke alt i livet heller, jeg skjønner faktisk veldig lite i livet, så hvorfor skal jeg skjønne alt i en film?

Dette var samtidig den mest krevende scenen å ta opp. Det var på en liten flyplass hvor rikinger har småflyene sine, og så kom det noen ambulansehelikoptere innimellom, så vi hadde veldig dårlig tid ute på flystripa. Vi fikk lov til å gå ut når det akkurat var et mellomrom på liksom ti minutter før neste helikopter skulle komme, så hele den opptakssituasjonen var enormt presset. Vi måtte løpe ut på flystripa og få tatt de bildene vi skulle ha, og alle var veldig sentimentale. Det var veldig rørende, og alle skuespillerne var veldig forberedt på denne hjemkomsten. Dette var på slutten av opptaksperioden, så hovedrolleinnehaveren visste at her må det liksom løsne emosjonelt. Jeg mener at location er så viktig for et prosjekt, og her var det som om location også presset fram en veldig vakker scene fordi det var så presset opptakstid. Da vi skulle ta det nærbildet av Mariana da hun endelig ser broren sin igjen, løsnet det virkelig for henne og hun brast i gråt. Det ble til et så vakkert øyeblikk. Alle sto og gråt på opptaket, og det var en fantastisk følelse av hva film er. Du er i en kjempestresset situasjon, og så kommer det, og det løsner, og så kommer drøm og virkelighet sammen, og foto og skuespill smelter sammen.

Scenen skulle egentlig slutte med en gang etter at Mariana og broren klemte hverandre, men skuespillerne bare fortsatte å spille, og fotograf Oskar bare fortsatte å følge på, og noe av det vakreste i hele filmen syns jeg er når hele familien går der sammen. Faren tar den tunge sekken, sønnen gjør honnørtegn til faren sin, og alt det der er improvisert – scenen skulle jo egentlig ha vært ferdig før dette. Og da vi først hadde fått gjort opptaket, da var det ferdig, vi hadde ikke mer tid på den locationen. Da hadde vi fått masse gull, det var rett og slett litt magisk den dagen på opptak. Det ble nesten ikonisk, det åpningsbildet der. Vi leker med masse referanser i en sånn gjenforenings-setting, men når lillebroren i familien løper over og det er det veldig store bildet av den lille familien, akkurat det var veldig viktig for meg for å si noe om at filmen handler om en familie som er ekstremt glade i hverandre. Og det samholdet er ekstremt viktig for Mariana. Så falt alt på plass, og location gjorde utrolig mye for dette uttrykket.

Det var skikkelig deilig at vi kunne gjøre noe som var helt urealistisk, mens vi var i en helt realistisk film. Det representerer alt jeg står for som filmskaper; vi må tørre å leke oss ut av virkeligheten også. Vi må tørre å si at film er en konstruksjon som er funnet på, hvor vi jukser med alt. Så det er en scene som betyr veldig mye for meg, fordi den falt på plass innenfor alt det jeg mener at film er – samtidig veldig forberedt og planlagt, og et kaos som er bestemt av veldig mange mennesker og omstendigheter. Og når alle da er på plass, alle skuespillerne og alt crewet jobber sammen, da kan det oppstå veldig vakre ting.

Fortalt til Helene Aalborg.

Directors’s Cut er en artikkelserie der regissører viser enkeltscener og forteller om tanken bak dem. Les tidligere innlegg her.