Marsdagene 2020 er ikke aldri. Gløttende, og helst ikke hostende, ut gjennom fellesskapets sprosser erfarer vi nå godtvondt sosiale mediers iboende sosiale distansering. Og vi, eller i hvert fall jeg, trenger sårt noe å gledes over, og noe annet å være redd for. Strømmen av filmer og serier har fersk fangst.

Den største faren: Pandemi

Trenger du en overgang fra pandemisk panikk på vei til andre alternativer, så kan du for eksempel se den nye, hyperaktuelle dokumentarserien Pandemi (2020, Isabel Castro og Doug Shultz) på Netflix, som skildrer jakt på, kamp mot og flukt fra virus: «Dette er den største faren, og vi er ikke klare», sier fagfolk på slutten av første episode. Så riktig, så riktig. Serien skildrer blant annet en amerikansk småbylege på 72-timersskift, vaksinenektere med meslingbarn kryssklippet med flyktningbarn som dør av influensa i grenseland i USA, svineinfluensa i India, Ebola-krig i Kongo og flaggermustesting i Midt-Østen for å bryte overføringssyklusen fra dyr til mennesker. Menneskets proteinhunger øker avl, og stor dyretetthet (som i Kina) øker risikoen for virusmutasjoner. Men vi kan også lære. Et virusutbrudd i 2005 ble for eksempel stoppet av massevaksinering av kyllinger og ender i Vietnam.

Ellers blant utallige smittekriseskildringer, se for eksempel Stephen King-miniserien The Stand (1994), «them summer colds are the worst» (noen har lagt den ut på YouTube), Wolfgang Petersens Outbreak (1995), «apparently they all got it in a movie theatre», Marc Forsters rabiate World War Z (2013) eller Steven Soderberghs bråaktulle og -relevante Contagion (2011).

Hendene som våpen: Contagion

Contagion (som for eksempel fins til strømming hos Apple og Viaplay) er en ganske vellykket hoste- og frådefilm, som i disse underlige karantenedager skaper et tidvis meget medrivende drama om de enorme ringvirkningene av et globalt flaksende gris- og flaggermusvirus. Det er flere paralleller til dagens og kanskje morgendagens kaotiske situasjon, med sykdom og brå død, globale og lokale myndigheters smittefamling, jakten på og kampen om en vaksine, politikk, panikk, vanskeligheter med å nå nødetater på telefon, hamstring, plyndring og sosial uro. Vår nå avbefalte håndhilsetradisjon forklares med ønsket om å vise at man i tidligere tider ikke bar våpen og dermed strakk den åpne hånda fram mot den andres.

Nå er hendene selv blitt potensielle våpen.

Etter sannhet, løgn: After Truth: Disinformation and the Cost of Fake News

Koronakrisen krever også pusterom til komediens latter. Last Week Tonight med John Oliver er som alltid severdig, selv om produksjonen nå vel er stanset), og for eksempel er den selvgode historieforteller Marc Marons standupspesial End Times Fun på Netflix ganske så smart og morsom, om jøders overlegenhet, mor, penis og vagina, Mike Pence, Avengers og Jesus.

Men, midt i frykten må vi ikke glemme at det mye annet å være redd for også, som for eksempel falske nyheter, kunstig intelligens og valgsikkerhet. Tre ferske dokumentarfilmer viser dette, norske iHuman (Tonje Hessen Schei) og HBOs After Truth: Disinformation and the Cost of Fake News (Andrew Rossi) og Kill Chain: The Cyber War on America’s Elections (Simon Ardizzone, Russell Michaels og Sarah Teale). Disse kommer i kjølvannet av en rekke kritiske dokumentarer om dagens skjermkultur og informasjonsteknologi, som for eksempel Laura Poitras’ filmer, eller We Live in Public (Ondi Timoner, 2009), InRealLife (Beeban Kidron, 2013), Lo and Behold: Reveries of the Connected World (Werner Herzog, 2016), The Red Pill (Cassie Jaye, 2017), Netflix’ The American Meme (Bert Marcus, 2018) og The Great Hack (Jehane Noujaim and Karim Amer, 2019).

After Truth skildrer nøkternt, men effektivt skremmende “so what?”-holdninger til falske nyheter, konspirasjonsteoretisk hysteri om Hillary Clinton, familiepizzarestauranter som påståtte pedoringer og andre ettersannheter i et ekstremt polarisert USA. Det er en rivende sterk dokumentar som tar standpunkt, men også viser hvordan begge ytterpunkter i amerikansk politikk benytter seg av falske nyheter, om enn høyreorienterte republikanere kanskje bruker det mer uten blygsel, moralske kvaler eller anger.

Postprivate samfunn: iHuman

Den norske dokumentarfilmen iHuman (tilgjengelig hos Altibox, Get og Telenor/T-We, ViaPlay og SF Anytime) av Tonje Hessen Schei åpner med et sitat av Stephen Hawking: «Success in creating AI would be the biggest event in human history. Unfortunately, it might also be the last.» Filmen lener seg tungt på intervjuer med AI-entusiastene Jürgen Schmidhuber, Ilya Sutskever og Michal Kosinski, som dessverre sier lite nytt for de som har fulgt litt med de siste tiårene. Målet er KGI, en kunstig generell intelligens drevet av en kunstig nysgjerrighet, forteller teknoguruen Sutskever fra Open AI, mens han skater rundt på kontoret. KGI vil kunne utføre alle oppgaver mennesket kan gjøre, hevdes det, bare bedre.

Men hva betyr egentlig bedre?

Jo, KGI vil løse alle problemer vi har i dag, som arbeidsledighet, sykdom og fattigdom. Men det vil, surprise, også skape nye problemer. Problemet med falske nyheter vil bli tusen ganger verre, og ekstreme dataangrep og helautomatiske AI-våpen vil skape uendelig stabile diktaturer som vil gjøre oss utdatert.

Så, man må spørre seg, og kanskje helst dem:

Hvorfor i all verden vil da noen vie livet sitt til å forske fram akkurat dette?

Selvidentifikasjon med fysikerne som bidro til atombomben glatter ikke ut frysningene.

Kosinski går på tredemølle ved datamaskinen og ser på gjennomsnittlige homofile og heterofile ansikter og vil advare mot at algoritmer kan ansiktsgjenkjenne personlighetstrekk, legning, politisk holdning og så videre. Som forsker må jeg vise hva som er mulig, hevder han. Nei, det må han ikke. Og han innrølmmer at det er risiko for å gi noen nye ideer. Duh, ja. Ideer om en oppdatert frenologi og fysiognomi for et postprivat samfunn. Grøss og gru. I Kina brukes jo allerede ansiktsgjenkjenning som ledd i det sosiale kredittsystemet, som ligner Black Mirrors profetiske «Nosedive»-episode fra 2016, der alle kontinuerlig tallevalueres. I Kina ender mange i menneskefiendtlige, politiske «omskoleringsleire».

De mektigste selskapene i verden, teknologiselskap som Facebook, Apple, Amazon og Google, bidrar til politisk polarisering, predikativt politiarbeid og krig, som Googles samarbeid med det amerikanske forsvaret. Forskerne hevder at fordelene er større enn ulempene, og derfor vil de ikke stoppe utviklingen – jålete skatende på kontoret, gående på tredemølle ved datasmaskinen eller, som med Schmidhuber, semielegant stående slalom i løssnøen til den snubler skiene.

Enorme etiske problemer adresseres utilstrekkelig av ansvarsfraskrivende idioter, og jeg skulle likt å se dokumentaren stille dem mer til veggs og ta klarere standpunkt selv.

Filmen veksler mellom talking heads, oppnedoversiktsluftbilder, generiske lekeplasser og så videre, mens forseggjorte animasjoner forsøker å illustrere blant annet datastrømmer. Det funker ok, men forblir noen ganger unødvendig dvelende, og sammen med den drastiske musikken blir teknologien uhensiktsmessig magnetisk og mystisk, tilsynelatende allerede utenfor vår kontroll.

Alt kan hackes: Kill Chain: The Cyber War on America’s Elections

Den rykende ferske HBO-dokumentaren Kill Chain: The Cyber War on America’s Elections handler om valgsikkerhet og viser at amerikanske politikere hakke peiling. Systemet er hackbart. Alt er hackbart, alltid. Dette er budskapet til valgsikkerhetsekspert Harri Hursti, en finsk softwareekspert, som sammen med professor Alex Halderman guider dokumentaren gjennom amerikanske valglokaler truet av utenlandske hackere. Valgmaskiners minnekort eller minnepinner kan hackes. Og samme type maskin som ble hacket i 2005 av Hursti skal flere steder brukes igjen under det amerikanske presidentvalget i 2020.

Russisk hacking skapte kaos i velgerregistreringssystemet i Florida i 2016 og forhindret folk fra å stemme da køene ble for lange, og varsler Reality Winner soner fem år i fengsel for å ha lekket dokumenter som avslører hackingen. Alle de tre store stemmemaskinfirmaene er leverandører med sårbar software, og dokumentaren tilbakeviser myndighetenes argumenter om at maskinene ikke er koblet til internett. Alt berører internett på et vis, om enn indirekte eller sjelden, sier Hursti. Og på konferansen Def Con bedriver de «vote hacking» og viser hvordan en valgmaskin helt enkelt kan hackes trådløst og sporløst, for eksempel sittende gjemt i en bil på parkeringsplassen utenfor et stemmelokale.

Det er svært skremmende å høre en selvsikker hacker skjult i svart silhuett skryte av hvordan han smugkikket backstage mens valgresultatene i Alaska tikket inn i 2016:

«I mean, literally, I could have made any changes in the system. I could delete the candidate. I could alter any data, any vote.»

Dokumentaren slår derfor et slag for papir – og en medfølgende paper trail – og ikke usynlige digitale etterlatenskaper, som de nå makulerte stemmesedlene fra 2016.

Disse forskerne ser at den digitale utviklingen går i feil retning, og at vi har moralsk og juridisk ansvar for å begrense skadene av den.

Demokratier krever rettferdige valg, med tillit til etterrettelige valgresultatet. Uten dette kan essensielle deler av demokratiets grunnmur forvitre:

Den fredelige overføringen av makt.

Det er noe annet å frykte.

Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003.

Få også med deg forrige ukes film- og strømmetips