DR og NRKs sviende dokumentarserie Scandinavian Star (i hvert fall i de to (av seks) episodene «Brannen» og «Katastrofen» tilgjengelig for kritikere) er et gåsehudfremkallende vitnesbyrd fra en vanvittig tragedie og stadig nordisk traume. Dette er true crime-sjangeren på sitt sterkeste, med en emosjonelt effektiv, men likevel lite spekulativ stil. De mange personlige historiene er revnende, fra fotballgutter på treningsleirtur til familier på ferie eller på vei hjem til en dåp, alle etter hvert tvunget på flukt mellom rykende ild og kaldt vann. Mange døde eller ble bråvoksne denne natta, og særlig sterkt er det å høre en nå voksen mann fortelle om sin svært overraskende og eksistensielt bedrøvelige ungdomsopplevelse av å observere voksne menn brøyte seg vei ombord i livbåter, og en kvinne fortelle om kulda, nattemørket og stillheten tilsynelatende velberget i en av dem.

Ellers oftest skjulte og usynlige personlige traumer kroppsliggjøres i kinoaktuelle Alt det jeg er, som ærlig skildrer ei ung jente som har vært offer for overgrep, gjennom nærbilder av forsøkte hverdager etter å ha opplevd seksuelt misbruk som barn. Enkle grep formidler brutalitet gjennom en nøktern beskrivelse fra en advokat i retten, og en mennesketom innstilling av sakte snøfall forsøker ikke dekke over helt usedvanlig rystende ord fra avhør da jenta var tolv år. Omkring henne fins samfunnets varme og kulde, i rettsvesen, helsevesen, politi og NAV, men også kjærlig nærhet, som i berøringene mellom to søskens søkende fingre. Hun forsøker etter beste evne å finne en vei inn i livet, til skole, til arbeid, motivert av en sterk forfatterdrøm.

Disse to dokumentarene er obligatorisk pensum.

Framtidsforestillinger

Vårsesongen er virkelig igang for nye og returnerende serier, og to dramaserier – Devs (HBO) og Westworld (HBO) – forestiller seg og forutser framtiden. I Alex Garlands Devs (i to episoder gitt kritikere) forsøker datadelende utviklere i teknologifirmaet Amaya å bøye og knekke koder for å kunne forutse «your quantum future», med prediksjon for eksempel av en levende organismes bevegelse ti sekunder inn i framtiden. Serien er i det minste i innledningsepisodene en stemningsfull, eksistensiell spionhackerscifi om ufri vilje, deterministisk dvelende i delikat dekordesign.

Etter en lite minnerik sesong to lover de fire første episodene (tilgjengelig for kritikere) av sesong tre av Westworld godt. Hevngjerrige Dolores har stadig en i hennes øyne rettferdig harm misjon, med og mot menneske, maskin og maskinmenneske, «the origin of a new species», i en verden hvor «real Gods are coming, and they’re very angry» og hvor «death is overrated». Vil de (kunne) bli, som Pulp synger i en sterk scene, «Common People»?

Teknologikritikken har tydelige ekko fra de siste årenes debatter: «No one knows what the system is doing.» Skildringer av nazister er også en sterk trend i serier og filmer for tiden, og også her dukker en annen verdenskrigsverden opp blant mange sjangerleker. Serien er mer spennende, tydelig og troverdig fortalt, og i hvert fall for min forståelse mindre forvirrende enn forrige sesong, selv om det stadig sies ting som dette: «It’s all a construct. None of it is real. We’re not here. So, where the fuck are we?»

Verden er dopet ned av mørkt skinnende tablets. På spill står autonomi og identitet, i kampen mot stordataenes prediksjoner og avskrivinger. Og i kamp om reell virkelighet, reelle valg og reell kontroll forsøker karakterene stadig å unnslippe spillet ved å fri seg fra repetitive, innviklende handlingstråder.

Fortidsforestillinger

To andre nye dramaserier – The Plot Against America (HBO) og The Hunters (Amazon Prime) – forestiller seg og bakutser heller fortiden, også med nazismen som fortellingenes magneter. Første kapittel av Philip Roths roman Konspirasjonen mot Amerika (2004) omhandler juni til oktober 1940 og heter «Stem på Lindbergh eller stem på krig». Det første avsnittet er som følger:

Frykt preger disse minnene, en konstant frykt. Nå er vel ingen barndom uten redsel, men jeg lurer likevel på om jeg ville vært mindre redd som barn hvis Lindbergh ikke hadde blitt president eller hvis jeg ikke hadde vært sønn av jøder.

 Hva hvis…? Jødenes historie inneholder så mange fakta at det umiddelbart virker unødvendig å ty til fiksjon for å skildre urett begått mot dem. Men følsomt formulerte kontrafaktiske fiksjoner kan fremme forståelse for fortidens og samtidens fascisme, belyst i forunderlige relieff. Det er mange sannheter i de falske historietimene i The Plot Against America, David Simon og Ed Burns’ filmatisering av Roths roman, et politisk drama om særlig en familie forsøkt revnet i et alternativt Amerika, ledet av president og flyhelt Charles Lindbergh, som både i cockpit- og ovalromisolasjon betrakter verden på for lang avstand ovenfra. Gateplanet ligger nærmere småguttesko, og i åpningssekundene bryter guttenes krittlek på asfalten, med krigserklæringer mot ulike nedskrevne nasjoner i et kakediagram, inn i jentenes paradishinking.

«I’m here to kill Nazis» sier en ung mann på et tidspunkt, men dette er ingen actionserie. Simon og Burns forteller relativt forsiktig og langsteker over fascismens olme glør, men serverer til sist et måltid verdt alle minuttene, som leder til rystende tvangsflyttinger og klankrystalldager. The Plot Against America er en mer troverdig dystopi enn for eksempel The Handmaid’s Tale, og som samtidsallegori er mye sannere under Trump enn da den ble skrevet under Bush jr. Det krever stort kunstnerisk mot og mesterskap å fylle årene fra 1940 med noe annet.

Romanen er den nye miniserien.

«Reich? Wrong.» En totalt annen tonalitet spruter ut av David Weils Hunters (Amazon Prime), der en velorganisert nazijegermilits ikler seg en mildt sagt frynsete rettferdig harme mot det fjerde rikets frontkjempere: «You went to a matchmaker to put together a group of Nazi hunters? That’s… the Jewiest shit I’ve ever heard». Jeg har sett et par episoder (av hele sesongen som ligger ute for strømming), og liker oftest leken med ideer og forestillinger om karakterer fra dette store sivilisasjonstraumet. Serien er jo ekstremt uærbødig, lik for eksempel Inglourious Basterds eller JoJo Rabbit, og stiltrekkene fra b-film og exploitation gjør pastisjen tidvis parodisk i sin bestialske brutalitet. Serien har mye humor, som hos Lynch, Tarantino eller Bong, men provoserer med perverse pilkast og sadistisk sjakkspill, med menneskelige brikker tvunget til å knivstikke hverandre etter tvangstrekk. Men en serie som denne kan jo lages nettopp fordi (deler av) verden har forblitt fri fra fascismen.

Überbadguy Biff Simpson, spilt av Dylan Baker, kjent for sin masseskyting i Happiness, skaper noe av den samme uhyrlige uhyggen rundt grillen ved bassenget i første episodes åpningsscene. Med den bloddryppende lista lagt er det dermed rettmessig at Meyer Offerman (Al Pacino) senere introduserer seg med å si at «in a world of diarrhea and constipation, it’s OK to be a normal piece of shit sometimes», og senere sier at Toraen er «the original comic book» og at «This is not murder. This is mitzvah». Med livssynet «eye for eye» hevder han at «the Talmud is wrong. Living well is not the best revenge. You know what the best revenge is? Revenge.» Og: «We have trials ahead, a growing list of vermin. So… let us get to cooking these Nazi cunts.»

Kose- og krympekomedier

Uten tette skott kan man kanskje dele halvtimeskomedier inn i kos og krymp. Situasjonskomedier, særlig de mest populære, kan fungere som kose-tv for å slappe av i trygge omgivelser. Tredje forhistoriesesong av rimelig crazy Vikingane (NRK) og første sesong av den nye serien Dave (HBO) er kanskje eksempler, selv om kanon med eksempelvis Cheers og Friends er enda renere kos. Men komedier kan også få oss til å krympe oss over hverdagsfamilielivet, som fjerde sesong av Better Things (HBO) og den nye komiserien Breeders (HBO).

Dave fikk meg til å sprutle av åpningsscenen – med dustete gynekologdialog om at «my dick is made of balls» – og tonen holdt meg humrende gjennom de to første episodene (tilgjengelig for kritikere). Dave aspirerer som rapper under navnet «Lil Dicky», og kultur- og maskulinitetskollisjonene mellom jøder og afroamerikanere i og utenfor studioet er oftest meget morsomme, som avslutningen av første episode, «The Gander»: «I’m not doing anything this weekend. I need to rest.» I andre episode, «Dave’s First», blir han bedt om å rappe i en ung gutts begravelse. Særlig originalt er samspillet med kjæresten, som i liten grad setter pris på hvordan hun og kroppen hennes omtales i «Lil Dicky»s metamisogyne univers.

Pamela Adlons Better Things har holdt et skyhøyt nivå i sine første sesonger og var en av titallets fremste serier. Jeg sitter forløpig litt på gjerdet etter to episoder (tilgjengelig for kritikere) av sesong fire. Første episode «Steady Rain» lar først kameraet sveipe gjennom tomme rom. Det er underveis noe som lugger litt, men episoden lander i en sterk omfavnelse i siste scene. I andre episode, «She’s Fifty», roper Pam: «Welcome to my midlife crisis!», men jeg savner noe av snerten fra de tidligere sesongene – men kanskje, og jeg vil tro, den kommer.

Søvnløs småbarnsforelder? Den nye serien Breeders (HBO) er en ganske så morsom serie verdt å sjekke ut for deg som likte HappyIsh (som den ligner kanskje vel mye på), Divorce og denslags parserier, for deg som ruger på en skilsmisse hver våkenatt. I første episode, «No Sleep», bråker to unger, og far Paul banner, sverter og kjefter på dem. Til kona sier han: «I would die for those kids, Ally. But often, I also want to kill them.» De tenker tilbake på tidligere i parforholdet, før barna, og ligger heller våkne i senga og diskuterer hvem som skal opp tidligst og dermed trenger mest å sove, enn å gå inn til sønnen som er redd for brann og har mareritt, igjen. Paul banner til klokka som viser 02.30 og står opp midt på natta og lurer på om han skal skjenke i glasset. Husholdningen deres leverer så mange flasker til resirkulering at søppeltømmerne ringer på og viser sympati. «Who is happy with two kids under 7?» spør kona senere en kollega. Uorginalt låser Paul seg ute da han skal kjefte på noen som skriker på gata, og han ender opp med å ta de våkne barna på kjøretur for å få dem til å sovne.

I episode to, «No Places», er det foreldremøte: «We are best, aren’t we?» spør han kona. Hun svarer: «We are best.» Det handler om å få barna inn på riktig skole. I episode tre, «No Accident», gjør mange tidligere ulykker i hjemmet med hyppige legevaktbesøk at de er usikre på om de tør dra dit igjen. Til sist banker barnevernet på døra.

Og til sist må nevnes at den tidligere anbefalte nye sesongen av Curb Your Enthusiasm fortsatt er strålende. Larry Davids funderinger om en «ugly section» på en restaurant er pur klasse.

Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003.