Foto: Trine Skei Grande i debatt med Anette Trettebergstuen 

Meldingen fra kulturminister Trine Skei Grande var klar da hun debatterte filmpolitikk med Anette Trettebergstuen (Ap) under åpningskonferansen på Tromsø filmfestival. Ap-politikeren spurte henne om hun ikke var friere og ville mer med filmpolitikken før hun ble minister, og at hun burde gjøre det igjen. «Det er mye artigere å bestemme», var svaret fra ministeren.

Det var tettpakket på åpningskonferansen i de nyoppussete lokalene i Rødbanken i Tromsø. TIFF har, i samarbeid med Rushprint og Troms fylkeskommune, igjen lykkes med å skape en nasjonal arena for diskusjon om filmpolitikken. Riktignok med et stort fravær av regionale innslag. Mest temperatur ble det i starten da produsent Anders Tangen var så ivrig etter å komme til orde at han gikk i direkte dialog med Kulturministeren under hennes åpningstale. Hun likte det, men mikrofonen hennes pep og åpningstalen hoppet litt i ulike retninger.

Menon legger fram sin evaluering av de statlige støtteordningene, på bestilling av departementet. Audun Engelstad og Terje Gaustad presenterer sine kurver og diagrammer. De synes det meste fungerer, men spesielt de ordningene der Norsk Filminstitutt (NFI) ikke gjør kunstneriske vurderinger. Menon beskriver etterhåndstilskudd som en omstridt ordning. Den er omstridt fordi det er en rettighetsbasert ordning som er vanskelig å kontrollere. Det påvirker potten til de øvrige ordningene. Derfor må det innføres noen grep som gjør det enklere for NFI. Det er et behov for å gjøre noe og de foreslår å justere taket og prosentsatsene noe.

«Vi har ikke kontroll på etterhåndstilskuddet», sa NFIs produksjonsdirektør Lars Løge.

Han ga tydelig uttrykk for at det er et problem da han tidligere på seminaret la frem sine tanker og søyler for å argumentere for endringer. De hadde hatt interne arbeidsgrupper og skulle komme med forslag til endringer etter å ha gjennomgått Menons rapport. Han la også til at «det var viktig at NFI ikke ble en minibank.»

Så skulle et bransjepanel kjapt si hva de tenkte om Menons rapport. Etterhåndstilskuddet kom raskt i fokus igjen. Produsent Frederick Howard spurte om hvorfor det var nødvendig å endre så mye, og påpekte at rapporten konkluderer med at tilskuddsordningene i all hovedsak fungerer etter hensikten. Særlig de som er markedsbaserte: etterhåndsstilskudd og lanseringsstøtten.

Produsent Axel Helgeland kom etterpå litt ufrivillig til å kalle etterhåndsstøtten «en kreftsvulst som vokser uhemmet» i budsjettet til NFI og dermed ga han inntrykk av at støttesystemet er sykt (les Helgelands gjennomgang av rapporten her). Dekan Karin Julsrud ved Den norske Filmskolen ga uttrykk for at det var viktig å slippe til nye talenter og at hun savnet en visjon og noen større kulturpolitiske diskusjoner.

Så ble NFIs direktør Kjersti Moe ble spurt hva hun tenkte. Hun ville ikke si så mye om etterhåndstilskuddet, men sa også at «den legger så sterke føringer at den gjør det helt umulig å styre».

Så kom det en seanse der vi fikk dansken, svensken og nordmannen til å skryte av sine samarbeid med Netflix. Her var debattleder, redaktør og Norden-entusiast Hilde Sandvik er i sitt ess. «Det er skitrolig», sa svensken og spådde samtidig at kinoen var død om fem år.  Interessant nok lager en dansk produsent en ungdomsserie fra vestlandsbyen Odda. Det var kanskje dagens mest regionale innslag, og Anders Tangen nevnte at serien Hjem til jul dro til Røros, og at den første Netflix-serien var Lilyhammer. Danskene sa at «Kagen blir større. Vi blir bare dygtigere, det er bare fint med Netflix». Svensken sa at det er utrolig fint at folk ser på serier på mobilene sine. «Vi er nærmere publikum enn noensinne. Når vi har dem på den enkeltes mobiltelefon har vi dem helt og holdent. De kan ikke gjøre andre ting».

Kulturminsteren gjenfant engasjementet og energien på slutten i debatten med Trettebergstuen. «Det er krevende tider, Norge står midt i en fantastisk omstilling, det kommer ikke mere penger. Vi må omstille oss. Vi må gi folk opplevelser istedenfor ting.»

«Vi vil spre makten på flere aktører, det har en egenverdi å spre makten» sa hun overbevisende.

Så er spørsmålet om hva man skal gjøre med etterhåndstilskuddet, gjøkungen i støttesystemet? I Menon-rapporten brukes ordet 100 ganger og de som skrev den mener ordningen fungerer etter hensikten. Den flytter beslutningsmakten ut til bransjen, til produsenter, filmskapere, distributører, investorer og stimulerer til risiko og fokus på publikum. Menon-rapporten har ingen tall på hvor mye økt kapital ordningen trekker til bransjen, og dermed skaper flere filmer.

Skal man lytte til kulturministeren når hun sier «Det er artigere å bestemme», eller når hun sier «Spredning av makt er et mål i seg selv». Hva velger NFI og departementet å høre på?

Leif Holst Jensen, Instituttleder Westerdals institutt for film og medier