Den ferske Menon-rapporten, som er bestilt av Kulturdepartementet, foreslår blant annet å regulere etterhåndstøtten og vri insentivordningen mot norske serier med internasjonalt potensial. Axel Helgeland gir deg her en kritisk gjennomgang av rapporten og hva den kan bety for den norske bransjen.
Foto: «Alt for Norge» – en type norsk/internasjonal serie Menon mener insentivordningen bør satse mer på
Konsulentselskapet Menon ble engasjert av Kulturdepartementet i sommer og leverte sin rapport rett etter jul. Den ble offentliggjort mandag 13. januar og presentert på TIFF’s åpningskonferanse samme dag (du finner den her). Rapportens formål er å evaluere de ulike tilskuddsordningene ut fra i hvilken grad de bidrar til å oppfylle de overordnede filmpolitiske målene (dvs. et variert filmtilbud av høy kvalitet, god formidling og tilgjengeliggjøring, solid publikumsoppslutning, og en profesjonell bransje med sunn økonomi). I tillegg til å evaluere tilskuddsordningenes relevans og effekt, vurderes også effektiviteten i filmforvaltningen.
Rapporten er på 155 sider, svært ordrik, og er preget av et akademisk ambisjonsnivå som ikke gjør lesingen lett. Det brukes mye plass og energi på å slå inn åpne dører, og for en stakkars leser kan det være tungt å trekke ut konklusjoner og anbefalinger av den omfangsrike teksten.
Rapportens funn og konklusjoner bygger dels på tallanalyser (som det godt kunne vært flere av) og dels på tilbakemeldinger fra bransjeaktører gjennom samtaler/intervjuer, workshops og et produsent-survey.
Rapporten konkluderer med (surprise!) at det er et stort behov for tilskuddsordningene på det audiovisuelle området, og at også den mer kommersielle delen av produksjonen er avhengig av tilskudd. Tilskuddsordningene er relevante og effektive for de overordnede filmpolitiske målene.
Det fastslås at den gjeldende produksjonsforskriften (som ble iverksatt fra 2017) er fleksibel, og gir rom for å operere med færre og mer fleksible rammer for tilskudd enn det NFI’s tilskuddsforvaltning nå gjør. Det anbefales å videreutvikle tilskuddsforvaltningen i retning av større fleksibilitet i forhold til ulike plattformer og formater, slik at tilskuddsfordelingen kan endres i takt med markedsutviklingen. Mens det i forskriften opereres med 7 produsentrettede og 3 individrettede ordninger, har utrederne telt 20 ulike budsjettpotter og 42 (!) søkbare «ordninger».
Bransjens økonomi har tilsynelatende blitt dårligere, med synkende gjennomsnittlige omsetningstall og resultater. Årsaken er at antall produksjonsselskaper har vokst kraftig (fra 223 i 2010 til 483 i 2018). De nye selskapene er gjennomgående små, og har svak økonomi. Men de større selskapene har økt sin inntjening og sine driftsmarginer, og er således blitt mer solide. Uten at rapporten reflekterer over det kan man vel hevde at dette er en naturlig utvikling i en vekstbransje, og at de etablerte selskapenes økonomi er viktigst for bransjens bærekraft.
NFI’s forvaltning av filmstøtten vurderes som rimelig effektiv. UPA’s driftskostnader ligger på a. 5% av verdien av tildelte tilskudd, som anses som relativt lavt sammenlignet med tilsvarende støtteordninger i andre bransjer. Likevel etterlyser man at NFI selv iverksetter målinger av egen effektivitet, i tråd med anbefalingen fra Riksrevisjonen.
Det anbefales å styrke kompetansen og tilskuddsordningene knyttet til internasjonalisering. Dette er særlig relevant for insentivordningen.
Rapporten legger ikke særlig vekt på talentutvikling, som er et viktig ansvarsområde for NFI, og tar ikke opp den åpenbare muligheten som ligger i å omdefinere Nye Veier til en ordning for første- og annengangsregissører.
Det anbefales også å legge større vekt på tilskudd til produksjoner i utviklingsfasen, og eventuelt redusere støtteintensiteten i produksjonsfasen, særlig for serier. Det bør gis tilskudd til flere prosjekter og høyere tilskuddsbeløp pr. prosjekt. Man foreslår en totrinns utviklingsordning, hvor første fase er manus-, konsept- og idéutvikling. I denne fasen tenker man seg at ressursene hovedsakelig retter seg mot manusforfattere og regissører, noe som gir disse større frihet til å utvikle kreative konsepter, uavhengig av produsentene. Det sies ikke noe om hvordan denne ordningen skal innrettes, eller hvilke andre ordninger som eventuelt skal utgå, men man kan kanskje tenke seg en slags stipendordning, à la dagens VIP-ordning, som omfatter både forfattere og regissører, og som erstatter dagens manusstøtte og utviklingsdelen av Nye Veier. Den kan forvaltes av de samme konsulentene som gir utviklings- og produksjonstilskudd til produsenter, slik at ordningen blir mer målrettet mot produksjon.
I neste fase anbefales det at utviklingen spisses i forhold til om et prosjekt tenkes produsert som enkeltverk eller serie, og mot konsulentordningen (med hovedvekt på kunstnerisk kvalitet) eller markedsordningen (med hovedvekt på kommersielt potensial) – eller eventuelt mot insentivordningen.
Tanken er at man gjennom en mer fleksibel og finansielt sterkere ordning for utviklingsstøtte også vil kunne gi større rom for å støtte kunstnerisk lovende prosjekter der kinolansering ikke er eneste løsning, eventuelt også med hjemmevideo/VOD som primærplattform. Rapporten peker også på at det er særlig viktig at serier gis rikelig rom for utvikling, for å øke kvaliteten på de prosjektene som tilbys kanaler og strømmetjenester. Rapporten tar ikke spesifikt stilling til om tilskuddene hovedsakelig skal gis til enkeltprosjekter eller som rammetilskudd til produsentene.
Det anbefales å videreføre ordningen med separate ordninger for tilskudd etter kunstnerisk vurdering og etter markedsvurdering, og videreføre insentivordningen.
En stor svakhet ved rapporten er imidlertid mangelen på problematisering omkring de synkende bevilgninger til produksjon gjennom de to siste stortingsperioder, en utvikling som har redusert tilskuddene til produksjon med 10 % i fast kroneverdi fra 2013 til 2018. Samtidig har forhåndstilskuddene til kinofilm blitt redusert med 18% og etterhåndstilskuddene økt med 18% i løpende kroner i perioden. Dette har medført at tilskuddene til filmer som støttes etter kunstnerisk vurdering har sunket med 36%. Rapporten hevder at NFI balanserer ordningene relativt godt mellom kunstnerisk kvalitet og markedsorientering. Det forutsetter i så fall at balansen var veldig skjev for 7 år siden.
Rapporten anser etterhåndsstøtten som et sentralt bidrag til filmenes inntekter og finansieringspotensial, men foreslår å regulere omfanget av den gjennom å justere prosentsatsene. Dette kommer til å bli et sentralt punkt i bransjens dialog med NFI fremover. Det er nok nødvendig å se på reguleringer, men hvordan det skal gjennomføres må utredes nøye. Og forutsigbarhet for produsentene er avgjørende viktig.
Intensivordningen foreslås vridd mer mot norske produksjoner (særlig serier) med internasjonalt potensial. Rapporten problematiserer ikke i denne sammenheng at ordningen er næringspolitisk motivert, med formål å trekke internasjonale produksjoner til Norge. Å legge føringer i retning av å prioritere norske produsenter forutsetter en radikal omlegging av premissene for ordningen.
Det fremmes også et par merkelige forslag. Et av dem er at de filmkonsulentene som gir tilskudd til prosjektutvikling ikke skal være ansvarlige for å bevilge produksjonstilskudd, et forslag som vil pulverisere ansvaret for den kunstneriske prosessen, og være i strid med de grunnleggende intensjoner for konsulentordningen.
Et annet forslag er å vri tilskuddene til lansering i Norge mer mot de filmene som har lavt publikumspotensial, ut fra et resonnement om at de mer kommersielle filmene bør kunne klare seg selv. Dette forekommer meg å være å snu saken på hodet. Det er de store filmene som har behov for store lanseringsbudsjetter for å kunne konkurrere med de amerikanske blockbuster-filmene, og tilskuddene er derfor særdeles viktige. Det er disse filmene som skal bære hovedansvaret for å opprettholde den norske besøksandelen på kino. Lanseringsbudsjettene må tilpasses filmenes markedspotensial, det er lite lønt å kaste penger etter filmer som likevel ikke blir sett av mange. Her er det mer om å gjøre å lage spissede lanseringsstrategier mot relevante målgrupper, og bruke sosiale medier aktivt. Dyre lanseringsvirkemidler som posterkampanjer og TV-reklame er kun hensiktsmessig for filmer med et stort potensial.
Axel Helgeland er filmprodusent og styreleder i Mer Film
Den ferske Menon-rapporten, som er bestilt av Kulturdepartementet, foreslår blant annet å regulere etterhåndstøtten og vri insentivordningen mot norske serier med internasjonalt potensial. Axel Helgeland gir deg her en kritisk gjennomgang av rapporten og hva den kan bety for den norske bransjen.
Foto: «Alt for Norge» – en type norsk/internasjonal serie Menon mener insentivordningen bør satse mer på
Konsulentselskapet Menon ble engasjert av Kulturdepartementet i sommer og leverte sin rapport rett etter jul. Den ble offentliggjort mandag 13. januar og presentert på TIFF’s åpningskonferanse samme dag (du finner den her). Rapportens formål er å evaluere de ulike tilskuddsordningene ut fra i hvilken grad de bidrar til å oppfylle de overordnede filmpolitiske målene (dvs. et variert filmtilbud av høy kvalitet, god formidling og tilgjengeliggjøring, solid publikumsoppslutning, og en profesjonell bransje med sunn økonomi). I tillegg til å evaluere tilskuddsordningenes relevans og effekt, vurderes også effektiviteten i filmforvaltningen.
Rapporten er på 155 sider, svært ordrik, og er preget av et akademisk ambisjonsnivå som ikke gjør lesingen lett. Det brukes mye plass og energi på å slå inn åpne dører, og for en stakkars leser kan det være tungt å trekke ut konklusjoner og anbefalinger av den omfangsrike teksten.
Rapportens funn og konklusjoner bygger dels på tallanalyser (som det godt kunne vært flere av) og dels på tilbakemeldinger fra bransjeaktører gjennom samtaler/intervjuer, workshops og et produsent-survey.
Rapporten konkluderer med (surprise!) at det er et stort behov for tilskuddsordningene på det audiovisuelle området, og at også den mer kommersielle delen av produksjonen er avhengig av tilskudd. Tilskuddsordningene er relevante og effektive for de overordnede filmpolitiske målene.
Det fastslås at den gjeldende produksjonsforskriften (som ble iverksatt fra 2017) er fleksibel, og gir rom for å operere med færre og mer fleksible rammer for tilskudd enn det NFI’s tilskuddsforvaltning nå gjør. Det anbefales å videreutvikle tilskuddsforvaltningen i retning av større fleksibilitet i forhold til ulike plattformer og formater, slik at tilskuddsfordelingen kan endres i takt med markedsutviklingen. Mens det i forskriften opereres med 7 produsentrettede og 3 individrettede ordninger, har utrederne telt 20 ulike budsjettpotter og 42 (!) søkbare «ordninger».
Bransjens økonomi har tilsynelatende blitt dårligere, med synkende gjennomsnittlige omsetningstall og resultater. Årsaken er at antall produksjonsselskaper har vokst kraftig (fra 223 i 2010 til 483 i 2018). De nye selskapene er gjennomgående små, og har svak økonomi. Men de større selskapene har økt sin inntjening og sine driftsmarginer, og er således blitt mer solide. Uten at rapporten reflekterer over det kan man vel hevde at dette er en naturlig utvikling i en vekstbransje, og at de etablerte selskapenes økonomi er viktigst for bransjens bærekraft.
NFI’s forvaltning av filmstøtten vurderes som rimelig effektiv. UPA’s driftskostnader ligger på a. 5% av verdien av tildelte tilskudd, som anses som relativt lavt sammenlignet med tilsvarende støtteordninger i andre bransjer. Likevel etterlyser man at NFI selv iverksetter målinger av egen effektivitet, i tråd med anbefalingen fra Riksrevisjonen.
Det anbefales å styrke kompetansen og tilskuddsordningene knyttet til internasjonalisering. Dette er særlig relevant for insentivordningen.
Rapporten legger ikke særlig vekt på talentutvikling, som er et viktig ansvarsområde for NFI, og tar ikke opp den åpenbare muligheten som ligger i å omdefinere Nye Veier til en ordning for første- og annengangsregissører.
Det anbefales også å legge større vekt på tilskudd til produksjoner i utviklingsfasen, og eventuelt redusere støtteintensiteten i produksjonsfasen, særlig for serier. Det bør gis tilskudd til flere prosjekter og høyere tilskuddsbeløp pr. prosjekt. Man foreslår en totrinns utviklingsordning, hvor første fase er manus-, konsept- og idéutvikling. I denne fasen tenker man seg at ressursene hovedsakelig retter seg mot manusforfattere og regissører, noe som gir disse større frihet til å utvikle kreative konsepter, uavhengig av produsentene. Det sies ikke noe om hvordan denne ordningen skal innrettes, eller hvilke andre ordninger som eventuelt skal utgå, men man kan kanskje tenke seg en slags stipendordning, à la dagens VIP-ordning, som omfatter både forfattere og regissører, og som erstatter dagens manusstøtte og utviklingsdelen av Nye Veier. Den kan forvaltes av de samme konsulentene som gir utviklings- og produksjonstilskudd til produsenter, slik at ordningen blir mer målrettet mot produksjon.
I neste fase anbefales det at utviklingen spisses i forhold til om et prosjekt tenkes produsert som enkeltverk eller serie, og mot konsulentordningen (med hovedvekt på kunstnerisk kvalitet) eller markedsordningen (med hovedvekt på kommersielt potensial) – eller eventuelt mot insentivordningen.
Tanken er at man gjennom en mer fleksibel og finansielt sterkere ordning for utviklingsstøtte også vil kunne gi større rom for å støtte kunstnerisk lovende prosjekter der kinolansering ikke er eneste løsning, eventuelt også med hjemmevideo/VOD som primærplattform. Rapporten peker også på at det er særlig viktig at serier gis rikelig rom for utvikling, for å øke kvaliteten på de prosjektene som tilbys kanaler og strømmetjenester. Rapporten tar ikke spesifikt stilling til om tilskuddene hovedsakelig skal gis til enkeltprosjekter eller som rammetilskudd til produsentene.
Det anbefales å videreføre ordningen med separate ordninger for tilskudd etter kunstnerisk vurdering og etter markedsvurdering, og videreføre insentivordningen.
En stor svakhet ved rapporten er imidlertid mangelen på problematisering omkring de synkende bevilgninger til produksjon gjennom de to siste stortingsperioder, en utvikling som har redusert tilskuddene til produksjon med 10 % i fast kroneverdi fra 2013 til 2018. Samtidig har forhåndstilskuddene til kinofilm blitt redusert med 18% og etterhåndstilskuddene økt med 18% i løpende kroner i perioden. Dette har medført at tilskuddene til filmer som støttes etter kunstnerisk vurdering har sunket med 36%. Rapporten hevder at NFI balanserer ordningene relativt godt mellom kunstnerisk kvalitet og markedsorientering. Det forutsetter i så fall at balansen var veldig skjev for 7 år siden.
Rapporten anser etterhåndsstøtten som et sentralt bidrag til filmenes inntekter og finansieringspotensial, men foreslår å regulere omfanget av den gjennom å justere prosentsatsene. Dette kommer til å bli et sentralt punkt i bransjens dialog med NFI fremover. Det er nok nødvendig å se på reguleringer, men hvordan det skal gjennomføres må utredes nøye. Og forutsigbarhet for produsentene er avgjørende viktig.
Intensivordningen foreslås vridd mer mot norske produksjoner (særlig serier) med internasjonalt potensial. Rapporten problematiserer ikke i denne sammenheng at ordningen er næringspolitisk motivert, med formål å trekke internasjonale produksjoner til Norge. Å legge føringer i retning av å prioritere norske produsenter forutsetter en radikal omlegging av premissene for ordningen.
Det fremmes også et par merkelige forslag. Et av dem er at de filmkonsulentene som gir tilskudd til prosjektutvikling ikke skal være ansvarlige for å bevilge produksjonstilskudd, et forslag som vil pulverisere ansvaret for den kunstneriske prosessen, og være i strid med de grunnleggende intensjoner for konsulentordningen.
Et annet forslag er å vri tilskuddene til lansering i Norge mer mot de filmene som har lavt publikumspotensial, ut fra et resonnement om at de mer kommersielle filmene bør kunne klare seg selv. Dette forekommer meg å være å snu saken på hodet. Det er de store filmene som har behov for store lanseringsbudsjetter for å kunne konkurrere med de amerikanske blockbuster-filmene, og tilskuddene er derfor særdeles viktige. Det er disse filmene som skal bære hovedansvaret for å opprettholde den norske besøksandelen på kino. Lanseringsbudsjettene må tilpasses filmenes markedspotensial, det er lite lønt å kaste penger etter filmer som likevel ikke blir sett av mange. Her er det mer om å gjøre å lage spissede lanseringsstrategier mot relevante målgrupper, og bruke sosiale medier aktivt. Dyre lanseringsvirkemidler som posterkampanjer og TV-reklame er kun hensiktsmessig for filmer med et stort potensial.
Axel Helgeland er filmprodusent og styreleder i Mer Film
