Norsk filminstitutts venner inviterte til en debatt om NFIs tilstand. Men uten representanter fra verken NFI eller Kulturdepartementet til stede, ble det kanskje først og fremst enda en konstatering av bransjens avmakt.

Man skulle kanskje tro at Norsk filminstitutt ville oppleve det som betryggende at institusjonen har noen som kaller seg Foreningen Norsk filminstitutts venner. Men under mandagens seminar på Filmens Hus var det lite som tydet på det. Seminaret, som foreningen hadde invitert til, skulle handle om ABE-reformen (avbyråkratiserings- og effektivitetsreformen) og hvordan den rammer kulturinstitusjoner som NFI. Men ingen fra NFI-ledelsen hadde funnet det opportunt å møte opp, og ingen fra Kulturdepartementet (KUD) hadde giddet å svare på henvendelsen.
Dermed ble bransjens aktører sittende alene i panel og snakke med seg selv. Det viste seg at det har bransjen blitt god på de siste årene. Paneldeltakerne kunne fortelle om en dialog med både NFI og KUD som har vært sporadisk og lite effektiv. Bransjerådet, der bransjen gjennom sine organisasjoner skal kunne snakke med én stemme overfor særlig NFI og KUD, har i løpet av de siste årene i realiteten blitt satt på gangen av politiske myndigheter. Det hører med til historien at bransjerådet i perioder har vært dysfunksjonelt, dominert av intern uenighet, noe som neppe har styrket rådets autoritet overfor NFI og KUD.
Den norske filmskolens dekan, Karin Julsrud, var den som skarpest påpekte det forgjengelige i å diskutere NFI og KUD uten at noen av de var tilstede. Som de fleste andre i panelet var hun oppgitt over at NFI-ledelsen for lengst hadde gjemt seg i bunkersen, og at KUD på nytt har hentet inn en ny NFI-direktør uten grunnleggende kunnskaper om filmfeltet og bransjen.
Men det var snøen som falt i fjor. I likhet med Åse Kringstad i Virke Produsentforeningen tok Julsrud nå til orde for at bransjen må gjenopprette dialogen med den påtroppende direktøren, og finne en vei ut av stillstanden.
For én ting er sikkert: Filmpolitikken har lenge stått på stedet hvil. Den nåværende kulturministeren har riktignok kommet med flotte ord om ytringsfrihet og desentralisering av makt, og har omfordelt noen midler til regionenes fordel. Men også regionenes paraplyorganisasjon Filmreg kunne under seminaret melde om manglende respons fra KUD, og en regional filmpolitikk som er uten dynamikk.
Det hersker samtidig en skuffelse over at de prekære utfordringene bransjen står overfor – som insentivordningens begrensninger og strømmetjenestenes fortsatt uklare medfinansieringsansvar – ikke er forfulgt aggressivt nok av den politiske ledelsen i KUD. Bransjen er inne i en av sine potensielt mest omveltende perioder, det er så mye som står på spill. Likevel følger man ikke med i timen på politisk nivå og vegrer seg for å ta tydelige grep. Men nettopp politisk handlekraft er helt avgjørende for å kunne være med å påvirke den nye infrastrukturen som nå legges for filmfeltet av store globale aktører.
Den økningen til filmproduksjon som Kulturministeren skryter av, ser ikke like imponerende ut om vi tar lønns- og prisveksten og ABM-reformens kutt med i regnestykket. Som Axel Helgeland skrev her på rushprint i fjor, så ga fjorårets budsjettforslag fra regjeringen en samlet bevilgning til filmproduksjon for 2019 som lå lavere enn for 2013.
Så der satt vi, det samme gråtekoret som alltid klager over at all beilingen overfor NFI og KUD ikke blir gjengjeldt. På en av de bakerste radene under seminaret satt en tilbakelent skikkelse og skrev stillferdig på en bærbar pc. Det var Trond Giske. Han var der for å formidle Arbeiderpartiets syn på ABM-reformen og fordi han er «degradert» til kulturpolitiker. Beklageligvis er han nesten like ribbet for politisk makt som filmbransjen, og kan ikke komme den til unnsetning denne gangen. Han satt der også som en påminner om den gang en styringsglad politiker med stor innflytelse løftet fram noen klare visjoner for hva man ville med filmen. Det var tider.
Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint
I en tidligere versjon av kommentaren sto det at bransjerådet ikke har hatt møte på et år. Det er nå korrigert: rådet opplyser om at det har jevnlige møter.
Man skulle kanskje tro at Norsk filminstitutt ville oppleve det som betryggende at institusjonen har noen som kaller seg Foreningen Norsk filminstitutts venner. Men under mandagens seminar på Filmens Hus var det lite som tydet på det. Seminaret, som foreningen hadde invitert til, skulle handle om ABE-reformen (avbyråkratiserings- og effektivitetsreformen) og hvordan den rammer kulturinstitusjoner som NFI. Men ingen fra NFI-ledelsen hadde funnet det opportunt å møte opp, og ingen fra Kulturdepartementet (KUD) hadde giddet å svare på henvendelsen.
Dermed ble bransjens aktører sittende alene i panel og snakke med seg selv. Det viste seg at det har bransjen blitt god på de siste årene. Paneldeltakerne kunne fortelle om en dialog med både NFI og KUD som har vært sporadisk og lite effektiv. Bransjerådet, der bransjen gjennom sine organisasjoner skal kunne snakke med én stemme overfor særlig NFI og KUD, har i løpet av de siste årene i realiteten blitt satt på gangen av politiske myndigheter. Det hører med til historien at bransjerådet i perioder har vært dysfunksjonelt, dominert av intern uenighet, noe som neppe har styrket rådets autoritet overfor NFI og KUD.
Den norske filmskolens dekan, Karin Julsrud, var den som skarpest påpekte det forgjengelige i å diskutere NFI og KUD uten at noen av de var tilstede. Som de fleste andre i panelet var hun oppgitt over at NFI-ledelsen for lengst hadde gjemt seg i bunkersen, og at KUD på nytt har hentet inn en ny NFI-direktør uten grunnleggende kunnskaper om filmfeltet og bransjen.
Men det var snøen som falt i fjor. I likhet med Åse Kringstad i Virke Produsentforeningen tok Julsrud nå til orde for at bransjen må gjenopprette dialogen med den påtroppende direktøren, og finne en vei ut av stillstanden.
For én ting er sikkert: Filmpolitikken har lenge stått på stedet hvil. Den nåværende kulturministeren har riktignok kommet med flotte ord om ytringsfrihet og desentralisering av makt, og har omfordelt noen midler til regionenes fordel. Men også regionenes paraplyorganisasjon Filmreg kunne under seminaret melde om manglende respons fra KUD, og en regional filmpolitikk som er uten dynamikk.
Det hersker samtidig en skuffelse over at de prekære utfordringene bransjen står overfor – som insentivordningens begrensninger og strømmetjenestenes fortsatt uklare medfinansieringsansvar – ikke er forfulgt aggressivt nok av den politiske ledelsen i KUD. Bransjen er inne i en av sine potensielt mest omveltende perioder, det er så mye som står på spill. Likevel følger man ikke med i timen på politisk nivå og vegrer seg for å ta tydelige grep. Men nettopp politisk handlekraft er helt avgjørende for å kunne være med å påvirke den nye infrastrukturen som nå legges for filmfeltet av store globale aktører.
Den økningen til filmproduksjon som Kulturministeren skryter av, ser ikke like imponerende ut om vi tar lønns- og prisveksten og ABM-reformens kutt med i regnestykket. Som Axel Helgeland skrev her på rushprint i fjor, så ga fjorårets budsjettforslag fra regjeringen en samlet bevilgning til filmproduksjon for 2019 som lå lavere enn for 2013.
Så der satt vi, det samme gråtekoret som alltid klager over at all beilingen overfor NFI og KUD ikke blir gjengjeldt. På en av de bakerste radene under seminaret satt en tilbakelent skikkelse og skrev stillferdig på en bærbar pc. Det var Trond Giske. Han var der for å formidle Arbeiderpartiets syn på ABM-reformen og fordi han er «degradert» til kulturpolitiker. Beklageligvis er han nesten like ribbet for politisk makt som filmbransjen, og kan ikke komme den til unnsetning denne gangen. Han satt der også som en påminner om den gang en styringsglad politiker med stor innflytelse løftet fram noen klare visjoner for hva man ville med filmen. Det var tider.
Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint
I en tidligere versjon av kommentaren sto det at bransjerådet ikke har hatt møte på et år. Det er nå korrigert: rådet opplyser om at det har jevnlige møter.