I sommer har hodejegere på oppdrag fra Kulturdepartementet (KUD) ringt rundt og forhørt seg med ledere av ulike kulturinstitusjoner og mediebedrifter om de kunne tenke seg å søke direktørstillingen i Norsk filminstitutt (NFI). Resultatet av denne jakten får vite en av de neste par ukene.

Det er kanskje ikke så rart at de har lett med lys og lykte: om vi ser på den offisielle søkerlisten, er det bare noen få som kan skilte med relevant erfaring.

Tidligere i sommer spurte vi en rekke bransjeprofiler om hva slags leder NFI trenger, og ikke overraskende etterspurte de erfaring fra formidling eller produksjon av film, tv og spill.

Den siste direktøren i NFI som hadde erfaring fra filmformidling, var Vigdis Lian (2002-2008), og før det: Jan Erik Holst (1988-92). Siden har ingen nytilsatt direktør i NFI hatt solide kunnskaper om og erfaring med hvordan det audiovisuelle feltet er skrudd sammen.

Det har gjort de mer til læregutter og -jenter, enn sparringspartnere, slik produsent Finn Gjerdrum ga uttrykk for overfor Rushprint da han nylig kom med sine ønskemål for en ny NFI-leder:

”Erfaring vil gjøre at vedkommende (en ny direktør) er en langt mer relevant diskusjonspartner enn de foregående direktørene har vært. Hens nettverk gjør at jeg som produsent på festivaler kan unngå å måtte ta med direktøren på introduksjonsrunder til relevante personer, institusjoner og samarbeidspartnere. Dette har vært tilfelle med de to siste direktørene. Med andre ord: jeg har måttet være en døråpner for dem, og ikke motsatt.”

Til disse direktørenes forsvar må det sies at de fra dag én var bundet av klare føringer fra Kulturdepartementet, noe forrige direktør Nina Refseth selv problematiserte da hun var ferdig med sine åremål. Nåværende direktør Sindre Guldvog har på sin side hele tiden understreket at NFI er et nøytralt virkemiddelapparat, verken mer eller mindre. NFI skal ikke være en bransjeaktør eller noen gledesspreder. Mens hans profilerte kollega i Nasjonalbiblioteket, Aslak Sira Myhre (som forvalter en annen del av filmoppgaven: bevaring og restaurering) er godt synlig i kulturoffentligheten, har Guldvog ligget lavt, og kun vist seg når det har vært strengt tatt nødvendig.

Vi har en statsråd som ofte er opptatt av armlengdes avstand-prinsippet mellom politisk ledelse og kulturinstitusjoner, men det omfatter tydeligvis ikke NFI. Det er muligens historiske grunner for det: Etter KUDs syn hadde ikke NFI en periode etter årtusenskiftet helt kontroll. Og nå mener Riksrevisjonen å se et fornyet behov for å holde NFI i ørene.

Så ja, en grundig kontroll av måten tilskudd vurderes, tildeles og følges opp, er ikke mer enn rett og rimelig. Men det må ikke skje på bekostning av det manøvreringsrommet NFI-ledelsen sårt trenger. Mer enn noen gang før trenger NFI et kreativt lederskap som kan snu seg raskt og være synlig i offentligheten.

Det handler ikke om at direktøren skal legge føringer for hva bransjen skal produsere. Det handler heller ikke om at NFI-ledelsen skal starte debatter i offentligheten eller at Filmens Hus bør bli som Litteraturhuset (som har et helt annet mandat).

Det handler om å være tilstede og tilgjengelig, om å vise at man bryr seg og kjenner sin besøkelsestid, når for eksempel filmskapere er i hardt vær (som under Magnitsky Act-affæren) eller når konfliktene i bransjen låser seg. Men NFI risikerer også med sin passivitet på lengre sikt å måtte gjøre noe institusjonen har sluppet i nyere tid: å begrunne sin legitimitet. Også NFIs skjebne avhenger av om bransjen får godt nok politisk gjennomslag for kravet om medfinansieringsansvar fra strømme- og telegigantene.

Alt dette krever et nettverk, men forhåpentligvis ikke et tradisjonelt bransjenettverk som virker bindende til bestemte miljøer. Det krever en grunnleggende eller i det minste intuitiv forståelse av hvordan den audiovisuelle bransjen fungerer, hvordan de ulike aktørene utfyller hverandre og sist, men ikke minst: hvor krevende de neste årene blir.

Filmen gjennomgår sin mest opprivende fase noensinne. Filmfolk, som jobber prosjektbasert og forflytter seg som nomader, har de siste 10-15 årene tatt noen sjumilssteg: først ved å takle overgangen til digitale opptaksformater og digitalisering av kinoen, og nå kinopublikummets flukt og overgangen til nye plattformer. Hele denne tiden har norske film- og serieskaper levert kvalitet og høy markedsandel hjemme. Det vitner om stor tilpasningsevne.

Denne evnen må også en ny direktør besitte.

Norsk films suksess har hatt sine omkostninger. Det virker som bransjen aldri har tid til å se seg tilbake, til å samle seg rundt en visjon og noen felles verdier for å diskutere hva man holder på med, utover tariff og royalties. Det skjer noe nytt hele tiden, uvissheten synes nå å være den nye normalen.

I denne atmosfæren bør en ny direktør kunne gi bransjen og den filminteresserte offentligheten en følelse av kontinuitet, fellesskap og historisk forankring. Kort sagt: En visjon.

Det er derfor på høy tid å utstyre direktøren ”for det hele” med et utvidet mandat for å kunne gi oss det.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint