De små konkurrentene innen serieproduksjon i Norge har vunnet publikum sammen. Noe av årsaken finner vi i samarbeidsmodellen «Co-opetition», mener Leif Holst Jensen: Istedenfor å krangle om et stykke av en liten kake, går man sammen for å lage store kaker man deler etterpå.
Foto: «Beforeigners», en av de norske seriene som nylig har markert seg internasjonalt
Jeg har reist til den nokså nyetablerte tv-dramafestivalen Serial Killer i Brno i Tsjekkia der Norge er fokusland og norsk drama får en bred presentasjon for Sentral- og Øst-Europa.
Det er ganske fascinerende og litt utrolig at det er blitt slik at vi har en bredde og kvalitet som gjør at resten av verden er interessert i det vi tilbyr.
Lilyhammer brøt barrierer, Monster, Nobel og Mammon har høstet masse priser, og SKAM har vært et helt unikt fenomen som har skapt en egen internasjonal trend. Jeg har sittet i preselection comittee for TV-festivalen i Monaco de siste fem årene, og hvert år er det norske nominerte og ofte vinnere. Der har vi markert oss sterkest av de nordiske landene i denne perioden.
Historien om norsk tv-drama de siste ti årene er historien om en underdog som har erobret verden. Det er mange forklaringer, men en metode å beskrive det som har skjedd kan være knyttet til begrepet «co-opetition»; samarbeid og konkurranse i det samme marked, der partene utnytter, benytter og styrker hverandres posisjoner. Der konkurrenter ikke utelukkende ser på hverandre som det, men også som et middel til egen suksess.
I forbindelse med valget 2009 og kulturløftet ble det formulert politiske ambisjoner, ikke kun for spillefilm, men også for tv-drama. Norge skulle heve seg og bli ledende i Norden. Dette var en videreføring av ambisjoner som bransjen selv hadde satt seg noen år tidligere. Fra 2010 og fremover har det skjedd en styrking av den offentlige støtten til tv-drama til utvikling og produksjon, og også gjennom incentivordningen.
I 2004 samlet 35-40 mennesker seg, fra det som da var en liten norsk tv-dramabransje, på Losby for å erklære en ambisjon om å vinne en EMMY innen 2007. For å lykkes måtte man samarbeide, og dele viten. Det ble etablert et årlig forum for vitensdeling, Dramakonventet, og det ble sendt nøkkelpersoner på studieturer til USA, for å innhente erfaringer.
Dramakonventet ble bygget på tre hoveddeler. Den første var bransjepolitisk, der kulturministre, kanalsjefer og andre beslutningstakere måtte ta ansvar og vise ambisjoner på området, og der bransjeorganisasjonene måtte vise vilje til samarbeid og forståelse av roller. Den andre var faglig, der det ble gitt presentasjoner og screening av kommende serier som skulle ha premierer det kommende året. Her fikk vi de første glimt av Skam, Lilyhammer og Nobel. Når vi dro fra Losby visste vi hva publikum skulle få se det kommende året.
Den siste var nettverksbygging og sosialisering. Det var liten tvil om at det å samles utenfor byen til et fagseminar med overnatting, pauser, god mat og iscenesatte nachspiel var en vesentlig del av suksessen. Det å ha tid til å snakke sammen på tvers av kanaler, produksjonsselskaper, foreninger og roller var viktig. Flere har fortalt om samarbeid og prosjekter som ble basert på de første møtene der.
En annen viktig faktor for suksess var at dette ikke var et marked, det skjedde ikke kommersielle pitcher i plenum, og det var ikke konkurranse i form av priser noen vant og noen tapte. Det kan skape press og skuffelser som vi ikke ønsket på denne arenaen.
Vi har hatt mange danske gjester, Danmark var lenge ledende i Norden, og vi hadde gjester fra Israel som i forhold til størrelse også har hatt en utrolig internasjonal suksess.
Hva er da relevant med co-opetition?
Barry Nalebuff og Adam Brandenburger skrev en kort og enkel bok om denne teorien i 1996, og det er mange eksempler på hvordan konkurrenter i samme bransje kan styrke hverandre og øke utbyttet for flere parter. Som bedrift i et marked er man avhengig av leverandører, eller ressurser, talent, og man er avhengig av kunder, kunder som etterspør det produkt man leverer. Som bedrift er man sjelden alene, altså sjelden monopolist, og konkurrenter kan utkonkurrere eller stå i veien for ens suksess. Men konkurrenter kan også være komplementører, enten direkte i samme ledd i verdikjeden eller som leverandør eller kunde.
Modellen Nalebuff og Brandenburger beskriver setter bedriften i sentrum, med leverandører som ressurs, og kundene som sluttmål, men parallelt med bedriften setter de inn konkurrenter og komplementører som også har direkte adgang til kunden, men som bedriften også forholder seg til direkte.
Poenget er kort fortalt at istedenfor å krangle om et kakestykke av en liten kake, så bør man gå sammen så man lager mange og store kaker, og så heller dele etterpå. Krangler man allerede om oppskrift og ingredienser kommer man ingen vei, og hvis en sitter på eggene, en på sukkeret og en på melet skjer det ingenting. Deling og samarbeid gir vekst.
I et nettverk med frilansere, små bedrifter og tett integrasjon er det vanskelig å skille rollene helt. Det som er poenget med co-opetition er at bedriftene samlet styrker seg på å bruke de ressursene som finnes. Norsk tv-drama sto i en konkurransesituasjon både nasjonalt og internasjonalt. I den enkelte kanal konkurrerer de om sendetid og budsjetter med underholdning og sport. I det internasjonale med det beste drama som kan kjøpes av kanalene, og i konkurranse med internasjonale kanaler og strømmetjenester.
I Norge var det i prinsippet fire kunder for tv-drama, og i realiteten kanskje mindre. De to største NRK og TV2 ble enige om å ikke motprogrammere drama mot drama på de beste sendetidspunktene. Det ville være å kaste bort store økonomiske ressurser på en konkurranse som ville være destruktiv. Den offentlige støtten til tv-drama har vært en viktig katalysator, men på langt nær nok til å finansiere de større satsningene. Her har hovedfinansieringen kommet fra kanalene direkte. Så selv om det er reell konkurranse om de offentlige midlene har ikke dette hindret de enkelte prosjektene. Talenter som utviklet seg ett sted gikk videre til et nytt prosjekt med den erfaring og viten de hadde. Nøkkelpersoner med unike ideer har vært sjenerøse med vitensdeling. Utdanningsinstitusjonene har opplevd stor vilje til å la dette komme neste generasjon til gode.
Gjennom den kvalitetsheving som jevnt og trutt har kommet på alle ledd fra manus til ferdig distribusjon har norsk drama først vunnet tillit i hjemmemarkedet, og i de siste fem årene med stor internasjonal suksess som har gjort at vi nå ikke bare er blant de ledende i Norden, men i Europa, og i forhold til størrelse også i verden. De små konkurrentene i Norge har vunnet publikum sammen.
TV-dramamarkedet har vokst voldsomt og endret seg ganske radikalt. Nå er det store penger og sterke aktører, og det er en opplevelse av begrensninger i budsjetter og den offentlige støtten har ikke vokst i tråd med markedet de siste fem årene. Volumet har vært avgjørende for kvaliteten, og fortsatt opplever vi at produsentene etterspør nye talenter, og norske fagfolk gjør individuell suksess internasjonalt. Nå er det Nordiske seriedager i Oslo, med et godt faglig innhold, men også med konkurranse og priser. TV-dramakonventet på Losby er historie etter to år på Farris bad der det rant litt ut i havet. Femten år fra 2004 til 2019.
Tiden for co-opetition er kanskje over? La oss håpe at det ikke skjer. Håpet er at vi fortsatt kan se historier som samler og overraske, og at vi kan glede oss over våre konkurrenters suksess, fordi vi vet at den gir mulighet for våre egne.
Her på Serial Killer i Brno har Ivar Køhn snakket om NRKs strategi, og om nettspilleren som primærsatsning og at de ikke lengre tenker på sendeslots, målgrupper. Mia Lindrup har gitt en omfattende presentasjon av norsk tv-drama på vegne av Norsk Filminstitutt. Det er stor interesse og anerkjennelse av det vi gjør. I juryen sitter det representanter for Berlinalen og franske Serie Mania, som også kjenner godt til den norske bransjen, til individuelle talenter og prosjekter. Også Westerdals suksess med BAFTA og Oscar blir lagt merke til. Norge er en internasjonal suksess, og nå forsøker Tsjekkia og andre i Sentral- og Øst-Europa om de kan kopiere suksessen. Da anbefaler vi co-opetition, samarbeid og konkurranse, de mange små må slå seg sammen for å lykkes. De må tørre å ta sjanser og lage historier som lykkes lokalt og globalt. Det handler om å se og bli sett. Akkurat nå lykkes Norge med det.
Leif Holst Jensen er instituttleder, Westerdals institutt for film og medier, Høyskolen Kristiania
De små konkurrentene innen serieproduksjon i Norge har vunnet publikum sammen. Noe av årsaken finner vi i samarbeidsmodellen «Co-opetition», mener Leif Holst Jensen: Istedenfor å krangle om et stykke av en liten kake, går man sammen for å lage store kaker man deler etterpå.
Foto: «Beforeigners», en av de norske seriene som nylig har markert seg internasjonalt
Jeg har reist til den nokså nyetablerte tv-dramafestivalen Serial Killer i Brno i Tsjekkia der Norge er fokusland og norsk drama får en bred presentasjon for Sentral- og Øst-Europa.
Det er ganske fascinerende og litt utrolig at det er blitt slik at vi har en bredde og kvalitet som gjør at resten av verden er interessert i det vi tilbyr.
Lilyhammer brøt barrierer, Monster, Nobel og Mammon har høstet masse priser, og SKAM har vært et helt unikt fenomen som har skapt en egen internasjonal trend. Jeg har sittet i preselection comittee for TV-festivalen i Monaco de siste fem årene, og hvert år er det norske nominerte og ofte vinnere. Der har vi markert oss sterkest av de nordiske landene i denne perioden.
Historien om norsk tv-drama de siste ti årene er historien om en underdog som har erobret verden. Det er mange forklaringer, men en metode å beskrive det som har skjedd kan være knyttet til begrepet «co-opetition»; samarbeid og konkurranse i det samme marked, der partene utnytter, benytter og styrker hverandres posisjoner. Der konkurrenter ikke utelukkende ser på hverandre som det, men også som et middel til egen suksess.
I forbindelse med valget 2009 og kulturløftet ble det formulert politiske ambisjoner, ikke kun for spillefilm, men også for tv-drama. Norge skulle heve seg og bli ledende i Norden. Dette var en videreføring av ambisjoner som bransjen selv hadde satt seg noen år tidligere. Fra 2010 og fremover har det skjedd en styrking av den offentlige støtten til tv-drama til utvikling og produksjon, og også gjennom incentivordningen.
I 2004 samlet 35-40 mennesker seg, fra det som da var en liten norsk tv-dramabransje, på Losby for å erklære en ambisjon om å vinne en EMMY innen 2007. For å lykkes måtte man samarbeide, og dele viten. Det ble etablert et årlig forum for vitensdeling, Dramakonventet, og det ble sendt nøkkelpersoner på studieturer til USA, for å innhente erfaringer.
Dramakonventet ble bygget på tre hoveddeler. Den første var bransjepolitisk, der kulturministre, kanalsjefer og andre beslutningstakere måtte ta ansvar og vise ambisjoner på området, og der bransjeorganisasjonene måtte vise vilje til samarbeid og forståelse av roller. Den andre var faglig, der det ble gitt presentasjoner og screening av kommende serier som skulle ha premierer det kommende året. Her fikk vi de første glimt av Skam, Lilyhammer og Nobel. Når vi dro fra Losby visste vi hva publikum skulle få se det kommende året.
Den siste var nettverksbygging og sosialisering. Det var liten tvil om at det å samles utenfor byen til et fagseminar med overnatting, pauser, god mat og iscenesatte nachspiel var en vesentlig del av suksessen. Det å ha tid til å snakke sammen på tvers av kanaler, produksjonsselskaper, foreninger og roller var viktig. Flere har fortalt om samarbeid og prosjekter som ble basert på de første møtene der.
En annen viktig faktor for suksess var at dette ikke var et marked, det skjedde ikke kommersielle pitcher i plenum, og det var ikke konkurranse i form av priser noen vant og noen tapte. Det kan skape press og skuffelser som vi ikke ønsket på denne arenaen.
Vi har hatt mange danske gjester, Danmark var lenge ledende i Norden, og vi hadde gjester fra Israel som i forhold til størrelse også har hatt en utrolig internasjonal suksess.
Hva er da relevant med co-opetition?
Barry Nalebuff og Adam Brandenburger skrev en kort og enkel bok om denne teorien i 1996, og det er mange eksempler på hvordan konkurrenter i samme bransje kan styrke hverandre og øke utbyttet for flere parter. Som bedrift i et marked er man avhengig av leverandører, eller ressurser, talent, og man er avhengig av kunder, kunder som etterspør det produkt man leverer. Som bedrift er man sjelden alene, altså sjelden monopolist, og konkurrenter kan utkonkurrere eller stå i veien for ens suksess. Men konkurrenter kan også være komplementører, enten direkte i samme ledd i verdikjeden eller som leverandør eller kunde.
Modellen Nalebuff og Brandenburger beskriver setter bedriften i sentrum, med leverandører som ressurs, og kundene som sluttmål, men parallelt med bedriften setter de inn konkurrenter og komplementører som også har direkte adgang til kunden, men som bedriften også forholder seg til direkte.
Poenget er kort fortalt at istedenfor å krangle om et kakestykke av en liten kake, så bør man gå sammen så man lager mange og store kaker, og så heller dele etterpå. Krangler man allerede om oppskrift og ingredienser kommer man ingen vei, og hvis en sitter på eggene, en på sukkeret og en på melet skjer det ingenting. Deling og samarbeid gir vekst.
I et nettverk med frilansere, små bedrifter og tett integrasjon er det vanskelig å skille rollene helt. Det som er poenget med co-opetition er at bedriftene samlet styrker seg på å bruke de ressursene som finnes. Norsk tv-drama sto i en konkurransesituasjon både nasjonalt og internasjonalt. I den enkelte kanal konkurrerer de om sendetid og budsjetter med underholdning og sport. I det internasjonale med det beste drama som kan kjøpes av kanalene, og i konkurranse med internasjonale kanaler og strømmetjenester.
I Norge var det i prinsippet fire kunder for tv-drama, og i realiteten kanskje mindre. De to største NRK og TV2 ble enige om å ikke motprogrammere drama mot drama på de beste sendetidspunktene. Det ville være å kaste bort store økonomiske ressurser på en konkurranse som ville være destruktiv. Den offentlige støtten til tv-drama har vært en viktig katalysator, men på langt nær nok til å finansiere de større satsningene. Her har hovedfinansieringen kommet fra kanalene direkte. Så selv om det er reell konkurranse om de offentlige midlene har ikke dette hindret de enkelte prosjektene. Talenter som utviklet seg ett sted gikk videre til et nytt prosjekt med den erfaring og viten de hadde. Nøkkelpersoner med unike ideer har vært sjenerøse med vitensdeling. Utdanningsinstitusjonene har opplevd stor vilje til å la dette komme neste generasjon til gode.
Gjennom den kvalitetsheving som jevnt og trutt har kommet på alle ledd fra manus til ferdig distribusjon har norsk drama først vunnet tillit i hjemmemarkedet, og i de siste fem årene med stor internasjonal suksess som har gjort at vi nå ikke bare er blant de ledende i Norden, men i Europa, og i forhold til størrelse også i verden. De små konkurrentene i Norge har vunnet publikum sammen.
TV-dramamarkedet har vokst voldsomt og endret seg ganske radikalt. Nå er det store penger og sterke aktører, og det er en opplevelse av begrensninger i budsjetter og den offentlige støtten har ikke vokst i tråd med markedet de siste fem årene. Volumet har vært avgjørende for kvaliteten, og fortsatt opplever vi at produsentene etterspør nye talenter, og norske fagfolk gjør individuell suksess internasjonalt. Nå er det Nordiske seriedager i Oslo, med et godt faglig innhold, men også med konkurranse og priser. TV-dramakonventet på Losby er historie etter to år på Farris bad der det rant litt ut i havet. Femten år fra 2004 til 2019.
Tiden for co-opetition er kanskje over? La oss håpe at det ikke skjer. Håpet er at vi fortsatt kan se historier som samler og overraske, og at vi kan glede oss over våre konkurrenters suksess, fordi vi vet at den gir mulighet for våre egne.
Her på Serial Killer i Brno har Ivar Køhn snakket om NRKs strategi, og om nettspilleren som primærsatsning og at de ikke lengre tenker på sendeslots, målgrupper. Mia Lindrup har gitt en omfattende presentasjon av norsk tv-drama på vegne av Norsk Filminstitutt. Det er stor interesse og anerkjennelse av det vi gjør. I juryen sitter det representanter for Berlinalen og franske Serie Mania, som også kjenner godt til den norske bransjen, til individuelle talenter og prosjekter. Også Westerdals suksess med BAFTA og Oscar blir lagt merke til. Norge er en internasjonal suksess, og nå forsøker Tsjekkia og andre i Sentral- og Øst-Europa om de kan kopiere suksessen. Da anbefaler vi co-opetition, samarbeid og konkurranse, de mange små må slå seg sammen for å lykkes. De må tørre å ta sjanser og lage historier som lykkes lokalt og globalt. Det handler om å se og bli sett. Akkurat nå lykkes Norge med det.
Leif Holst Jensen er instituttleder, Westerdals institutt for film og medier, Høyskolen Kristiania
