Da Amundsen solgte 52 000 kinobilletter åpningshelgen var det kanskje noen som fryktet at filmen skulle lide samme skjebne på kino som vinterens andre storfilm, Sonja, som etter ni uker ennå ikke har rundet 100 000.

Men Amundsen nådde 120 000 på norske kinoer under sin andre helg, og ser ut til å ha et noe bedre grep om et større publikum enn Sonja – selv om noen av anmeldelsene i de største avisene var lunkne.

Disse to storfilmenes mildt skuffende kinobesøk har fått oppmerksomhet fordi det rokker ved den norske modellen der de stores inntjeningsevne er garantisten for at vi også kan lage mellomstore og mindre filmer med større kunstnerisk risiko. Forventningene og estimatene blir derfor høye.

Besøket på ungdomsfilmen Psychobitch som kryper langsomt mot 100 000 har fått langt mindre oppmerksomhet. Men den filmens positive tall viser i likhet med Battle at her er det mer å hente for norske filmskapere som ønsker å utforske sjangeren. At Månelyst i Flåklypa er sett av 426 000 viser at noe fortsatt er ved det gamle for norsk kinofilm – og at familiefilmene fortsatt er den fremste garantisten for den høye markedsandelen hjemme.

Oppløftende er det også at to norske dokumentarer gjør det relativt godt på kino: Etter tre uker er Born2Drive sett av snart 30 000, og Kamel har rundet 6000. Førstnevnte kjører i sporene etter Børning-filmene, særlig i markedsføringen, men tilhører likefullt en dokumentarsjanger som sjelden oppnår så høye besøkstall. Om Kamel runder 10 000 må det kunne anses som en vesentlig suksess.

Om halvannen uke er det Norgespremiere på Ut og stjæle hester. Den henvender seg til et noe smalere publikum, men vil også bli benyttet som et barometer for hvordan norsk film når ut til et publikum i drift mellom kino og strømming. Men da snakker vi om estimater fra produsentens side som her hjemme sannsynligvis ikke ligger noe særlig over 100 000.