– Jeg er litt lei bøtteknottene i norsk film

– Jeg er litt lei bøtteknottene i norsk film

– Jeg ser for meg rollen som et lerret, hvor jeg kommer med noe, men det er også åpne felter der, som setter i gang tankeprosesser i tilskueren. Det er spesielt adekvat i tilfellet Breivik, for han er og blir en gåte, sier Anders Danielsen Lie. I denne samtalen med Øystein Stene forteller han blant annet om sin mangel på interesse for skuespillerfaget, og hvorfor «Oslo 31. August» ble et vendepunkt for måten han jobber på.

Mennene Anders Danielsen Lie skildrer på film, er ikke typisk for vår lokale filmindustri. Her kan du finne en suicidal narkoman fra øvre middelklasse, en overlevende etter et zombieutbrudd i Paris, eller en skandinavisk terrorist få andre har lyst til å skildre.

– Jeg er litt lei bøtteknottene i norsk film. Antihelten, den godslige og joviale deigklumpen du blir glad i fordi han er middelmådig. Jeg liker heller karakterer som er litt mer ekstreme, karakterer som representerer et tema, et spørsmål, en idé. Som gestalter noe.

De siste årene har Anders Danielsens Lies skuespill-CV begynt å omfatte franske og amerikanske produksjoner. Jeg bedyrer at vi ikke skal spørre om hvordan det er å jobbe med Hollywoodkjendiser eller hva slags forarbeid gjorde du for den og den rollen: Rushprint er for filmnerder som vil ett skritt videre, lover jeg.

– Det er bra! Jeg vil egentlig gjøre minst mulig intervjuer, jeg synes skuespillerintervjuer er dørgende kjedelig. Noen ganger lurer jeg på om det er jeg som er kjedelig, eller om det er spørsmålene skuespillere får. Eller, jeg vet ikke engang om jeg egentlig er så interessert i skuespill. Men det er kanskje litt radikalt å begynne intervjuet på den måten?

MELLOM INTELLEKT OG INTUISJON

Anders Danielsen Lie er sammen med Kristoffer Joner den eneste som igjen og igjen blir castet til større filmroller, uten å ha skuespillerutdannelse. Han debuterte riktignok allerede som 11-åring i Erik Gustavsons Herman, og prøvde et par ganger å komme inn på Teaterhøgskolen. Han kom til tredjeprøve, men virket ifølge seg selv sikkert ikke tilstrekkelig motivert: Han var allerede i gang med legeutdannelsen, og ikke helt overbevist om hva han ville.

– På alle områder i mitt liv er det sånn at hvis jeg blir interessert i noe, kan jeg gå ganske systematisk og teoretisk til verks for å skaffe kunnskap. Men akkurat når det gjelder skuespill, har jeg ikke hatt det behovet. Dette er et felt av livet der jeg har følt at inngangen var praktisk, for en gangs skyld. Jeg har lært det på gata.

Anders kunne forsvunnet til legeyrket, og musikken, om det ikke var for en forespørsel om casting til Joachim Tries debutfilm. Han hadde knapt tid til å gå, midt i en viktig eksamen. Reprise ga oss en hovedrolleinnehaver med intuitiv teft for skuespill, og intellektuell forståelse for filmmediet.

– Jeg ser fryktelig mye film, men jeg ser aldri en film fordi det visstnok er veldig bra skuespill. Jeg er mer opptatt av filmen som totalitet, som kunstuttrykk. Jeg har nok trodd en gang i tiden at jeg var veldig interessert i skuespill per se, men jeg har kanskje skjønt at jeg er mest interessert i skuespill som én komponent i en større sammenheng.

– Jeg har noen ganger fått høre at jeg bare spiller meg selv. Da humrer jeg inne i meg, for det er veldig langt fra måten jeg jobber på. (foto fra zombiefilmen «La nuit a dévoré le monde»)

AUTODIDAKTENS METODE

På tross av hans selverklærte desinteresse for skuespill som fagfelt, har han usedvanlig oversikt over metoder, enten det er Stanislavskij eller avarter av amerikanske method. Han er kjent som en skuespiller som ikke gir seg på tørre møkka, og med et nyansert og detaljrikt uttrykk. Da er det desto mer interessant å prøve å avtvinge ham en beskrivelse av arbeidsmetoden.

– Jeg har noen ganger fått høre at jeg bare spiller meg selv. Da humrer jeg inne i meg, for det er veldig langt fra måten jeg jobber på. Jeg blir mer og mer teknisk og systematisk. Det skjedde et slags vendepunkt med Oslo 31. august, da la jeg om arbeidet mitt. Før det var nok framgangsmåten mer tilfeldig.

Han forteller hvordan han skiller mellom de forskjellige typer av forberedelse: Lese og bearbeide teksten og replikkene, gjøre research om tema og karakter, jobbe med forståelsen av scenenes innhold og kompleksitet. Hvordan han ønsker å være helt tekstfri og presis. Samt arbeidet med stemninger:

– På Oslo 31. august var jeg redd for at det ville bli kjedelig å følge med på en deppa fyr gjennom en hel film. Jeg prøvde å finne ulike stemninger jeg kunne gå raskt inn og ut av. Tilslutt hadde jeg et repertoar av sinnsstemninger, gjerne knyttet til musikk som jeg hørte på.

FRUSTRASJON SOM FORLØSNING

Anders Danielsen Lie bruker begreper som ”drill” og ”trening” når han snakker om hvordan han forbereder seg. Og går ikke av veien for å sitere gamle militærråd: You don’t rise to the occasion, you sink to the level of your training. Eller: Improvise, adapt and overcome.

– Militære har ikke respekt for passiv kunnskap, ting må omsettes til noe fysisk. Du trener for et oppdrag, du trener til en scene. Det finnes en idé om den perfekte versjonen av scenen. Men det kommer alltid ett eller annet på filmsettet som føkker det opp. Før eller senere roper ei skjære kra kra og ødelegger lyden.

Slik Anders beskriver det, er det hindringene, det uperfekte, som skaper de virkelige lykketreffene. Eller: Ikke hindringene i seg selv, men måten vi forholder oss til dem på. Vår evne til å bruke disse øyeblikkene. Det er det som avgjør om en scene kan bli noe mer enn bare en funksjon i filmfortellingen.

– Når jeg blir frustrert, prøver jeg å si til meg selv: Det er nå det begynner. Jeg trenger ikke å ha en god dag, jeg trenger ikke at motspilleren gjør noe spesielt, jeg trenger ikke finne den rette stemningen, jeg trenger ingen ting. Det jeg søker, det kan skje akkurat her og nå, i bunnen av dyp dyp frustrasjon over å ikke få det til.

Han viser en scene fra John Cassavetes Opening Nights, der Ben Gazzara har en monolog om rollene vi spiller i livet. Det er tydelig at Gazzara som skuespiller faller ut av teksten, blir distrahert av ett eller annet, men han holder på situasjonen og karakteren, og impulsene og de emosjonelle svingningene i scenen er forbløffende.

– I utgangspunktet finnes det ikke noe som ikke kan brukes, du må tro på at alt kan gi det du trenger. Det er for meg et prinsipp i all kreativ virksomhet, at du prøver hardt på ett eller annet, men det er noe annet man egentlig skal oppnå. Og så gjelder det å overgi seg til det.

– Da jeg leste manus, skjønte jeg at regi-visjonen er å se dette som en historie til skrekk og advarsel.

NÅR MONSTERET PORTRETTERES

Noen roller krever imidlertid mer enn andre i presisjon og forutsigbarhet. Det er vanskelig å tenke seg at Paul Greengrass film om 22. juli kunne gitt et stort rom til det som oppstår i scenene, spesielt når Anders Behring Breivik skildres.

– Noen tror de ser hva du tenker i en film. Jeg mener at ingen har tilgang til det. For meg er det et ganske stort misforhold mellom hva tilskuerne tror foregår i hodet på en skuespiller i det performative øyeblikket, og hva som faktisk skjer.

Og her er vi ved et sentralt etisk og estetisk spørsmål i filmen om 22. juli: Hva er skuespillerens valgmuligheter når en massemorder skal skildres?

– Da jeg leste manus, skjønte jeg at regivisjonen er å se dette som en historie til skrekk og advarsel, et eksempel på hvor galt det kan gå, de verst mulige konsekvensene av radikalisering. Breivik framstår nok som litt tydeligere i sitt budskap, det er mindre av hans rariteter og idiosynkrasier. Den lange, kronglete åpningstalen til Breivik i retten er kokt ned til én manusside, og virker nok klarere slik.

Aage Borckgrevik skrev i Morgenbladet at Netflix med 22. July ”reproduserer terroristens versjon av seg selv”. Filmen skildrer terroristen slik han selv ønsker å framstå, ble det hevdet.

– Breiviks meninger om det, gir jeg faktisk fullstendig faen i. Men hvis man ønsker å se dette som et politisk terrorangrep, kommer man kanskje ikke utenom å gjøre ham til en viktigere eller tydeligere politisk figur enn han faktisk er. Det er jo nok av dem som vil gjøre ham latterlig og ynkelig. Men det tror jeg kan være vel så farlig. Mitt mål var å være så sann som mulig innenfor de rammene som manus ga. Og så prøvde jeg å kjempe for å vise hans narsissisme og hans litt snodige aspergertrekk.

– For meg er det for enkelt og for farlig å psykologisere rundt barndommen.

TILSKUERENS VERSJON

Anders Danielsen Lie vil ikke gi én forklaring på hvorfor Breivik ble terrorist. Han er svært usikker på om årsaken er å finne i barndom, oppvekst og opplevelsen av avvisning. Ikke minst etter å ha sett politiavhørene.

– Er det én ting jeg kan si om Breivik i politiavhør, så er det at han fremstår som svært ansvarlig for sine handlinger. Han har stått i mange valgsituasjoner i livet, og han har valgt dette. Han kunne valgt annerledes. For meg er det for enkelt og for farlig å psykologisere rundt barndommen. Jeg synes ikke det finnes nok dokumentasjon på at denne mannen ble påført et sterkt traume i sin barndom.

– Så Breivik er først og fremst en politisk terrorist?

– I avhøret rett etter terroraksjonen, fremstår han ikke som en person med svære indre konflikter. Mer som Bin Laden; han virker rolig og høflig. Så kan man selvsagt si at selv om han ikke framstår full av konflikt i politiavhør, kan barndommen være avgjørende for utviklingen hans. Men jeg tror vi undervurderer effekten av radikalisering i seg selv.

– Hvordan forholdt du deg til disse forklaringene som skuespiller, i dine valg?

– Personlig liker jeg rolletolkninger som viser noe, men som er åpne nok til at jeg kan projisere ting på dem, som tilskuer. Jeg ser for meg rollen som et lerret, hvor jeg kommer med noe, men det er også åpne felter der, som setter i gang tankeprosesser i tilskueren. Det er spesielt adekvat her, for Breivik er og blir en gåte.

YTRINGSFRIHET OG DÅRLIGE IDEER

Mange islamske terrorister kommer fra øvre middelklasse, har gode utdannelser og ordnede liv. Anders mener vi må legge mer av ansvaret for terror på dårlige ideer, heller enn dårlige mennesker eller dårlig oppvekst. Men hvordan bekjempe dårlige ideer?

– Jeg er veldig opptatt av ytringsfrihet. Jeg tror vi må problematisere og diskutere ideer. For meg virker det som vi – hvis du ser på 22. juli som et terrorangrep altså – ikke har hatt en stor offentlig samtale om dette enda. Det som tyter ut når Listhaug poster på Facebook, er et manglende oppgjør med de politiske sidene ved 22. juli. Det er et nasjonalt traume, og det er en frykt for at Breivik skal representere noen i folket. Det er best for alle parter at Breivik er en ensom ulv som opererte i et vakuum.

– Kan man ha plass til samtalen om islam som mulig trussel mot vestlig liberalt samfunn?

– Jeg tror at hvis man skal nå fram med den påstanden, er man nødt til å nyansere den for å kunne ha en meningsfull samtale. Da må man for eksempel si at det er verdier i konservativ islam som kommer i konflikt med vestlige liberale verdier. Det er en påstand det går an å diskutere.

– Så det er viktig med nyanser?

– Ja, selv om jeg er opptatt av ytringsfrihet, tror jeg måten man snakker om ting på, måten man omtaler andre på, er veldig viktig. Jeg har ikke noen tro på at språk endrer verden, men vi kan snakke med respekt, og prøve og være så nyanserte som mulig.

– Jeg er litt lei bøtteknottene i norsk film

– Jeg er litt lei bøtteknottene i norsk film

– Jeg ser for meg rollen som et lerret, hvor jeg kommer med noe, men det er også åpne felter der, som setter i gang tankeprosesser i tilskueren. Det er spesielt adekvat i tilfellet Breivik, for han er og blir en gåte, sier Anders Danielsen Lie. I denne samtalen med Øystein Stene forteller han blant annet om sin mangel på interesse for skuespillerfaget, og hvorfor «Oslo 31. August» ble et vendepunkt for måten han jobber på.

Mennene Anders Danielsen Lie skildrer på film, er ikke typisk for vår lokale filmindustri. Her kan du finne en suicidal narkoman fra øvre middelklasse, en overlevende etter et zombieutbrudd i Paris, eller en skandinavisk terrorist få andre har lyst til å skildre.

– Jeg er litt lei bøtteknottene i norsk film. Antihelten, den godslige og joviale deigklumpen du blir glad i fordi han er middelmådig. Jeg liker heller karakterer som er litt mer ekstreme, karakterer som representerer et tema, et spørsmål, en idé. Som gestalter noe.

De siste årene har Anders Danielsens Lies skuespill-CV begynt å omfatte franske og amerikanske produksjoner. Jeg bedyrer at vi ikke skal spørre om hvordan det er å jobbe med Hollywoodkjendiser eller hva slags forarbeid gjorde du for den og den rollen: Rushprint er for filmnerder som vil ett skritt videre, lover jeg.

– Det er bra! Jeg vil egentlig gjøre minst mulig intervjuer, jeg synes skuespillerintervjuer er dørgende kjedelig. Noen ganger lurer jeg på om det er jeg som er kjedelig, eller om det er spørsmålene skuespillere får. Eller, jeg vet ikke engang om jeg egentlig er så interessert i skuespill. Men det er kanskje litt radikalt å begynne intervjuet på den måten?

MELLOM INTELLEKT OG INTUISJON

Anders Danielsen Lie er sammen med Kristoffer Joner den eneste som igjen og igjen blir castet til større filmroller, uten å ha skuespillerutdannelse. Han debuterte riktignok allerede som 11-åring i Erik Gustavsons Herman, og prøvde et par ganger å komme inn på Teaterhøgskolen. Han kom til tredjeprøve, men virket ifølge seg selv sikkert ikke tilstrekkelig motivert: Han var allerede i gang med legeutdannelsen, og ikke helt overbevist om hva han ville.

– På alle områder i mitt liv er det sånn at hvis jeg blir interessert i noe, kan jeg gå ganske systematisk og teoretisk til verks for å skaffe kunnskap. Men akkurat når det gjelder skuespill, har jeg ikke hatt det behovet. Dette er et felt av livet der jeg har følt at inngangen var praktisk, for en gangs skyld. Jeg har lært det på gata.

Anders kunne forsvunnet til legeyrket, og musikken, om det ikke var for en forespørsel om casting til Joachim Tries debutfilm. Han hadde knapt tid til å gå, midt i en viktig eksamen. Reprise ga oss en hovedrolleinnehaver med intuitiv teft for skuespill, og intellektuell forståelse for filmmediet.

– Jeg ser fryktelig mye film, men jeg ser aldri en film fordi det visstnok er veldig bra skuespill. Jeg er mer opptatt av filmen som totalitet, som kunstuttrykk. Jeg har nok trodd en gang i tiden at jeg var veldig interessert i skuespill per se, men jeg har kanskje skjønt at jeg er mest interessert i skuespill som én komponent i en større sammenheng.

– Jeg har noen ganger fått høre at jeg bare spiller meg selv. Da humrer jeg inne i meg, for det er veldig langt fra måten jeg jobber på. (foto fra zombiefilmen «La nuit a dévoré le monde»)

AUTODIDAKTENS METODE

På tross av hans selverklærte desinteresse for skuespill som fagfelt, har han usedvanlig oversikt over metoder, enten det er Stanislavskij eller avarter av amerikanske method. Han er kjent som en skuespiller som ikke gir seg på tørre møkka, og med et nyansert og detaljrikt uttrykk. Da er det desto mer interessant å prøve å avtvinge ham en beskrivelse av arbeidsmetoden.

– Jeg har noen ganger fått høre at jeg bare spiller meg selv. Da humrer jeg inne i meg, for det er veldig langt fra måten jeg jobber på. Jeg blir mer og mer teknisk og systematisk. Det skjedde et slags vendepunkt med Oslo 31. august, da la jeg om arbeidet mitt. Før det var nok framgangsmåten mer tilfeldig.

Han forteller hvordan han skiller mellom de forskjellige typer av forberedelse: Lese og bearbeide teksten og replikkene, gjøre research om tema og karakter, jobbe med forståelsen av scenenes innhold og kompleksitet. Hvordan han ønsker å være helt tekstfri og presis. Samt arbeidet med stemninger:

– På Oslo 31. august var jeg redd for at det ville bli kjedelig å følge med på en deppa fyr gjennom en hel film. Jeg prøvde å finne ulike stemninger jeg kunne gå raskt inn og ut av. Tilslutt hadde jeg et repertoar av sinnsstemninger, gjerne knyttet til musikk som jeg hørte på.

FRUSTRASJON SOM FORLØSNING

Anders Danielsen Lie bruker begreper som ”drill” og ”trening” når han snakker om hvordan han forbereder seg. Og går ikke av veien for å sitere gamle militærråd: You don’t rise to the occasion, you sink to the level of your training. Eller: Improvise, adapt and overcome.

– Militære har ikke respekt for passiv kunnskap, ting må omsettes til noe fysisk. Du trener for et oppdrag, du trener til en scene. Det finnes en idé om den perfekte versjonen av scenen. Men det kommer alltid ett eller annet på filmsettet som føkker det opp. Før eller senere roper ei skjære kra kra og ødelegger lyden.

Slik Anders beskriver det, er det hindringene, det uperfekte, som skaper de virkelige lykketreffene. Eller: Ikke hindringene i seg selv, men måten vi forholder oss til dem på. Vår evne til å bruke disse øyeblikkene. Det er det som avgjør om en scene kan bli noe mer enn bare en funksjon i filmfortellingen.

– Når jeg blir frustrert, prøver jeg å si til meg selv: Det er nå det begynner. Jeg trenger ikke å ha en god dag, jeg trenger ikke at motspilleren gjør noe spesielt, jeg trenger ikke finne den rette stemningen, jeg trenger ingen ting. Det jeg søker, det kan skje akkurat her og nå, i bunnen av dyp dyp frustrasjon over å ikke få det til.

Han viser en scene fra John Cassavetes Opening Nights, der Ben Gazzara har en monolog om rollene vi spiller i livet. Det er tydelig at Gazzara som skuespiller faller ut av teksten, blir distrahert av ett eller annet, men han holder på situasjonen og karakteren, og impulsene og de emosjonelle svingningene i scenen er forbløffende.

– I utgangspunktet finnes det ikke noe som ikke kan brukes, du må tro på at alt kan gi det du trenger. Det er for meg et prinsipp i all kreativ virksomhet, at du prøver hardt på ett eller annet, men det er noe annet man egentlig skal oppnå. Og så gjelder det å overgi seg til det.

– Da jeg leste manus, skjønte jeg at regi-visjonen er å se dette som en historie til skrekk og advarsel.

NÅR MONSTERET PORTRETTERES

Noen roller krever imidlertid mer enn andre i presisjon og forutsigbarhet. Det er vanskelig å tenke seg at Paul Greengrass film om 22. juli kunne gitt et stort rom til det som oppstår i scenene, spesielt når Anders Behring Breivik skildres.

– Noen tror de ser hva du tenker i en film. Jeg mener at ingen har tilgang til det. For meg er det et ganske stort misforhold mellom hva tilskuerne tror foregår i hodet på en skuespiller i det performative øyeblikket, og hva som faktisk skjer.

Og her er vi ved et sentralt etisk og estetisk spørsmål i filmen om 22. juli: Hva er skuespillerens valgmuligheter når en massemorder skal skildres?

– Da jeg leste manus, skjønte jeg at regivisjonen er å se dette som en historie til skrekk og advarsel, et eksempel på hvor galt det kan gå, de verst mulige konsekvensene av radikalisering. Breivik framstår nok som litt tydeligere i sitt budskap, det er mindre av hans rariteter og idiosynkrasier. Den lange, kronglete åpningstalen til Breivik i retten er kokt ned til én manusside, og virker nok klarere slik.

Aage Borckgrevik skrev i Morgenbladet at Netflix med 22. July ”reproduserer terroristens versjon av seg selv”. Filmen skildrer terroristen slik han selv ønsker å framstå, ble det hevdet.

– Breiviks meninger om det, gir jeg faktisk fullstendig faen i. Men hvis man ønsker å se dette som et politisk terrorangrep, kommer man kanskje ikke utenom å gjøre ham til en viktigere eller tydeligere politisk figur enn han faktisk er. Det er jo nok av dem som vil gjøre ham latterlig og ynkelig. Men det tror jeg kan være vel så farlig. Mitt mål var å være så sann som mulig innenfor de rammene som manus ga. Og så prøvde jeg å kjempe for å vise hans narsissisme og hans litt snodige aspergertrekk.

– For meg er det for enkelt og for farlig å psykologisere rundt barndommen.

TILSKUERENS VERSJON

Anders Danielsen Lie vil ikke gi én forklaring på hvorfor Breivik ble terrorist. Han er svært usikker på om årsaken er å finne i barndom, oppvekst og opplevelsen av avvisning. Ikke minst etter å ha sett politiavhørene.

– Er det én ting jeg kan si om Breivik i politiavhør, så er det at han fremstår som svært ansvarlig for sine handlinger. Han har stått i mange valgsituasjoner i livet, og han har valgt dette. Han kunne valgt annerledes. For meg er det for enkelt og for farlig å psykologisere rundt barndommen. Jeg synes ikke det finnes nok dokumentasjon på at denne mannen ble påført et sterkt traume i sin barndom.

– Så Breivik er først og fremst en politisk terrorist?

– I avhøret rett etter terroraksjonen, fremstår han ikke som en person med svære indre konflikter. Mer som Bin Laden; han virker rolig og høflig. Så kan man selvsagt si at selv om han ikke framstår full av konflikt i politiavhør, kan barndommen være avgjørende for utviklingen hans. Men jeg tror vi undervurderer effekten av radikalisering i seg selv.

– Hvordan forholdt du deg til disse forklaringene som skuespiller, i dine valg?

– Personlig liker jeg rolletolkninger som viser noe, men som er åpne nok til at jeg kan projisere ting på dem, som tilskuer. Jeg ser for meg rollen som et lerret, hvor jeg kommer med noe, men det er også åpne felter der, som setter i gang tankeprosesser i tilskueren. Det er spesielt adekvat her, for Breivik er og blir en gåte.

YTRINGSFRIHET OG DÅRLIGE IDEER

Mange islamske terrorister kommer fra øvre middelklasse, har gode utdannelser og ordnede liv. Anders mener vi må legge mer av ansvaret for terror på dårlige ideer, heller enn dårlige mennesker eller dårlig oppvekst. Men hvordan bekjempe dårlige ideer?

– Jeg er veldig opptatt av ytringsfrihet. Jeg tror vi må problematisere og diskutere ideer. For meg virker det som vi – hvis du ser på 22. juli som et terrorangrep altså – ikke har hatt en stor offentlig samtale om dette enda. Det som tyter ut når Listhaug poster på Facebook, er et manglende oppgjør med de politiske sidene ved 22. juli. Det er et nasjonalt traume, og det er en frykt for at Breivik skal representere noen i folket. Det er best for alle parter at Breivik er en ensom ulv som opererte i et vakuum.

– Kan man ha plass til samtalen om islam som mulig trussel mot vestlig liberalt samfunn?

– Jeg tror at hvis man skal nå fram med den påstanden, er man nødt til å nyansere den for å kunne ha en meningsfull samtale. Da må man for eksempel si at det er verdier i konservativ islam som kommer i konflikt med vestlige liberale verdier. Det er en påstand det går an å diskutere.

– Så det er viktig med nyanser?

– Ja, selv om jeg er opptatt av ytringsfrihet, tror jeg måten man snakker om ting på, måten man omtaler andre på, er veldig viktig. Jeg har ikke noen tro på at språk endrer verden, men vi kan snakke med respekt, og prøve og være så nyanserte som mulig.

MENY