Om form, samtid og #metoo

Om form, samtid og #metoo

Hva forteller 60 søknader om norsk kortfilm? Og hvilke utfordringer møter filmskapere i dagens Norge? Nytilsatt kortfilmkonsulent Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen skriver her om sine inntrykk etter sin første runde i høst med utviklings- og produksjonssøknader.

Foto fra «Da kvinnen kom til verden» – en av kortfilmene konsulenten nå har støttet

Som filmkonsulent har jeg følgende tre forutsetninger:

  1. Det er ikke mine penger jeg håndterer.
  2. Det er ikke jeg som skal lage filmene.
  3. Jeg vil ikke ha noe repertoar.

Håpet er at de tre ”ikke’ne” åpner for det meste av det som finnes av filmuttrykk, og dermed er et positivt utgangspunkt for arbeidet. Når det er skrevet, håper jeg selvfølgelig på historier jeg ikke har sett før; grenseoverskridende og anarkistiske, samfunnskommenterende og gale. Men mer om det, senere.

Jeg har nå gått gjennom 51 produksjonssøknader (og ni som søker utvikling), og må konstatere at jeg uten tvil kunne gitt bevilgning til opp mot halvparten av dem, om det da var midler nok. Men dessverre må jeg skuffe ni av ti søkere. Så selv om du har fått ”nei”, kunne du kanskje ha fått et ”ja”.

Først har jeg sett etter de prosjektene jeg mener er mest på plass. Så har jeg valgt mellom de søknadene som oppleves som likevektige i kinematografisk og innholdsmessig forstand, og det er det vanskeligste. Da kommer følgende parametere inn som er med på å avgjøre hvem som får og ikke:

  • By og land
  • De forskjellige regionene
  • Animasjon og ikke-animasjon
  • Dramafilm og eksperiment
  • Barn og unge
  • Kvinner og menn
  • Unge filmskapere og mer erfarne
  • Kulturelt og etnisk mangfold

Jeg er for mest mulig mangfold, ikke av politisk korrekte årsaker, men fordi jeg mener det er min oppgave som nasjonal kortfilmkonsulent å være med på å speile det som finnes innen filmfeltet i Norge.

I det følgende skal jeg innom refleksjoner jeg har gjort meg under behandlingen av høstens søknader, samt komme med noen generelle betraktninger rundt det å lage film, og da i en politisk og kunstnerisk kontekst. Jeg vil nevne noen kortfilmer som er laget før, og da med eller uten støtte fra NFI.

Vi lever i en tid hvor presset mot enkeltindividet om «korrekthet» er sterk. Og seksualitet har blitt til noe farlig igjen, stikk motsatt av 1960- og 70-tallet da sex var noe som kunne frigjøre mennesket.

Jeg vil understreke at følgende artikkel primært rommer mine vurderinger, og som sådan ikke er noe NFI som institusjon mener, selv om vi sikkert møtes på enkelte av punktene.

Søknadene

Svært mange av de prosjektene som kom inn i denne runden, har lagt handlingen til regionene. Og da mer enn dobbelt så mange enn dem som foregår i byer. Norske bygdesamfunn har mange spennende mennesker og mye vakker natur, men de fleste – også filmfolk- bor i større eller mindre byer. For meg er det merkelig at ikke flere ønsker å lage filmer fra urbane strøk; fra gatene der, restaurantene, leilighetene, parkene.

Noe av det fine med søknadene, var at flere erfarne regissører også ønsker å lage kortfilm. Vi glemmer så raskt at kortfilm er en egen sjanger, en egen måte å fortelle film på. Så var også utgangspunktet for Kortfilmfestivalen da den ble startet i 1978 på Røros, at sjangeren måtte få sin egen utviklings- og visningsarena.

Det var også mange gode animasjonssøknader – og jeg er lei meg for at det kun var midler til å støtte tre av dem. En av dem handlet om strandsneglenes liv, en høyst underrepresentert gruppe, i en tid hvor vi er så opptatt av mangfold.

Mer overraskende var at det ikke kom inn noen søknader om å lage musikkvideo. Eivind Landsvik, som vant prisen for beste musikkvideo under årets Grimstad-festival, sa tidligere i høst at søknadsfristene ikke passer for musikkvideo-oppdrag fra plateselskapene. Dette har jeg problemer med å skjønne; en profesjonell plateprodusent med ambisjoner for artisten sin må da kunne tenke såpass langt fram i tid at tre søknadsfrister i året er nok? (hvor du sender inn en søknad og får svar innen seks til åtte uker).

Siden jeg er i det kritiske hjørnet, får jeg fortsette: Jeg har på nytt fått bekreftet at få kortfilmskapere leker seg med genre som krim, grøsser/fantasy og komedie. Men nettopp i et genrevalg, ligger mye energi og venter på deg. Jo mer kontrollert livene våre blir, desto mer voldsomt blir kunstuttrykket, ikke minst de kommersielle filmene og tv-seriene («Game of Thrones», for eksempel). Den type voldsomhet fant jeg jeg ikke i noen av søknadene.

Samtid, form og estetikk

For meg er kortfilm på sitt mest kraftfulle når den kan kombinere tre elementer:

  1. Være samtidsaktuell.
  2. Leke seg med formspråket.
  3. Ha en superestetisk overbygning/en stil.

Med samtidsaktuell mener jeg at kortfilmen bør si noe om vår tid og om oss; gjerne være politisk og kritisk. Du kan si hva du vil om Wam og Vennerød, men de var alltid bevisst på å avbilde sin samtid og de var underholdende. Det beste med duoen var at de slo i alle retninger; både de politisk korrekte på venstresida og de borgerlige jålene fikk seg en på tygga. «Kvalm og Vemmelig», som noen kalte dem, likte rett og slett ikke firkanthoder, om de så var progressive eller reaksjonære.

De siste årene har det vært mye ”blaiming” av mannen og maskuliniteten, det kan virke som om menn systematisk står for alt destruktivt i samfunnet; han mofler på kvinner, slår og kriger og forbruker verdens ressurser. Et par av de filmene jeg har støttet i denne runden har et tydelig feministisk perspektiv, noe som er utmerket. Men tenk hvor flott det hadde vært med en kortfilm nå som turte å kritisere dogmatiske feminister, miljøvern-fundamentalister og alle de som tror at de kan omskape samfunnet og mennesket på en-to-tre. Noe som nettopp kjennetegner overspente idealister som ønsker ”redigering” (som noen sa det i et intervju på Dagsrevyen) av atferden vår.

Jeg tror på at mennesket ikke skal la seg styre, men leve sitt eget liv. Kunstneren skal forsvare enkeltindividets rett til å begå feil. Den eneste sannhet en kunstner kan ha, er den individuelle. All kunstnerisk gruppetankegang, om den er høyre- eller venstrevridd, eller for den saks skyld miljøvern-fokusert, er propaganda. Det er flott om filmer har en politisk agenda, så lenge de ikke er direkte moraliserende.

Identitetspolitikken

Samfunnsklimaet og påvirkningen den har på den frie kunsten gjør det nødvendig å diskutere om vi nå får en tilstramming av blant annet filmuttrykket. Jeg har en sterk følelse av at 1950-tallet er tilbake i en nymoralistisk og puritansk drakt, og at det frie livsuttrykket i seg selv er under angrep.

#metoo er en del av et langt frigjøringsprosjekt, hvor kvinner i sin alminnelighet søker respekt og likeverd. Etter krigen har også grupper som homser og lesber, handikappede, samer, kvener og tatere tatt opp kampen for likeverd. De siste tiårene har ikke minst handlet om de seksuelle ofrenes frigjøringskamp; incest, pedofili, voldtekt og nå trakassering.

Alt dette har så til slutt endt i den såkalte individualitets-bevegelsen hvor minoriteter ønsker å forstå og definere seg selv, og ikke legge seg under majoritetens syn på dem.

Dypest sett er dette etiske krav, og et ønske om moralsk anstendighet.

Problemet er hva kunsten nå skal gjøre? Skal du ikke få lov til å lage film om samer, hvis du sjøl ikke har samisk identitet? Skal bare kvinner få skrive manus til og regissere erotiske filmer hvor kvinnekroppen står sentralt? Kan vi ikke lenger vise kropp og kjønnsorganer?

Jeg har det siste året snakket med aktive filmkunstnere og manusstudenter som jeg har undervist på Westerdals. Enkelte forteller at de er blitt reddere etter #meeto, og da for å fremstille seksualitet og spesifikt kvinner på feil måte.

Kunsten er i utgangspunktet ikke etisk, men estetikk, og den er i sitt vesen like vakker som den er hensynsløs. Vi forteller historier til hverandre for å lære hva livet er. Alle epos er i seg selv små konsentrater av menneskelig erfaring, og dermed erkjennelse. Kunsten har kun en forpliktelse, og det er sannheten, i alle dens tusenvis av fasetter.

Film vil alltid bruke vakre og sexy mennesker for å få oss interessert. Men den vil også fortelle oss at vi under overflaten er noe mer enn estetikk, at vi er sårbare subjekter. Og at livet er hardt, og at vi kjemper for å være etiske.

Jeg håper at filmskapere ikke legger seg under pisken for å lage politisk korrekt kunst. At de enda tør å være ukorrekte der det er nødvendig. Og vakre og sjelelige når det er den delen av sannheten som skal fram.

Nok om film og politikk.

Formspråk

Å ville leke seg med formsprå, handler nettopp om det å utfordre vante måter å lage film på. Her er mulighetene uttallige: Mikse animasjon med «vanlig film», blande dokumentar og drama, bruke musikk og dans og kamera på en annen måte, blue screen. I det hele tatt: Gi f i alle regler og konvensjoner og være mest mulig anarkistisk.

Ellen Ugelstads Den grønne dalen, som vant Kortfilmfestivalen i år, mikser nettopp fiksjon og dokumentar, datid og nåtid. Den har en klar subjektiv fortellerstemme, samtidig som den bruker «guds øye».

Dess friere en kunstner er, dess mer anarkistisk er han/hun/hen. Jeg savner mer rocka og sprø søknader med moderne formspråk, men som skrevet; jeg skal ikke lage filmene.

Siste punkt er det som gjør gode filmer strålende: en klar stilisering av uttrykket. Eksempler på superestetikk finner du hos svenskene Roy Andersson og Ruben Östlund, som begge har laget sine egne uttrykksunivers. Mitt poeng er at du ikke alltid trenger å lage filmer som ligner på hverandre i form, men at du har et bevisst forhold til form gjennom kamerabruk, lys/skygge, scenografi/dekk, musikk og lydvalg.

At det du gjør blir stilig! Som for eksempel Iram Haqs sine kortfilmer.

En kortfilm som både er samtidsaktuell, leker seg med fortellerform og har en klar superestetikk, er Ali Parandians kortfilm No man is an island. Den starter som en filmreise innen borgerlig europeisk kunstestetikk, med vann og løv og klassisk musikk. Men når hovedkarakterene dukker opp, gjennom mennesker som er leie og sinte av å føle seg utafor i det norske samfunnet, blir filmen et sterkt sosialrealistisk samtidsportrett. Skal du se en film som leker seg med form, er det denne. Den omdanner seg underveis. Den er kortfilm som blir et maleri.

En kunstner (også filmskapere) henter sin bestilling fra eget indre, fra sitt behov for å fortelle, mens en håndverker får en ytre bestilling, som for eksempel å lage ti stoler til en mini-kino.

I en artikkel i Klassekampen 1.september i fjor uttrykte kunstneren Franco Berardi det så fint: Hva kan kunst gjøre? Den kan gjøre noe velkjent til noe fremmed. Og på den måten få betrakteren til å tenke på nytt. Hva tenker du når du ser på en stein? Ingenting, egentlig. Kunstneren er den som gjør steinen til noe fremmed og får deg til virkelig å se den på ny. Berardi lagde installasjonen «Auschwitz on the Beach», som ble tatt av plakaten under Documenta. En kommentar til de mange som dør under flukten til Europa.

Avslutning

De 60 søknadene NFI fikk i denne runden, de fleste med ønske om produksjonsstøtte,   vitner om at kortfilmen lever godt i Norge. Mange er opptatt av, som jeg allerede har vært innom, det betente forholdet mellom kvinner og menn. Et annet tema som har dukket opp, er utfordringer flyktninger og folk med en annen etnisk bakgrunn møter. Få søknader har handlet om global oppvarming og en verden som går til helvete (alle generasjoner føler seg viktige og tror at verden kommer til å gå under i deres levetid).

Jeg er glad for at mange av søkerne ønsker å lage film om norsk hverdag. De fleste filmene jeg så på Nordisk Panorama i år var hverdagsskildringer hvor store allmennmenneskelige problemer ble uttrykt i små dramaer.

I et butikkvindu på Karl Johan står det: «It’s time fashion acts responisibly». Kunne vi  byttet det ut med «It’s time art acts responsibly»? Nei takk! Idealistene skal redde verden, kunstnerne skal fortelle sannheten om den. Og da ikke minst om menneskets paradokser og ufornuft.

Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen er kortfilmkonsulent i Norsk filminstitutt.

Om form, samtid og #metoo

Om form, samtid og #metoo

Hva forteller 60 søknader om norsk kortfilm? Og hvilke utfordringer møter filmskapere i dagens Norge? Nytilsatt kortfilmkonsulent Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen skriver her om sine inntrykk etter sin første runde i høst med utviklings- og produksjonssøknader.

Foto fra «Da kvinnen kom til verden» – en av kortfilmene konsulenten nå har støttet

Som filmkonsulent har jeg følgende tre forutsetninger:

  1. Det er ikke mine penger jeg håndterer.
  2. Det er ikke jeg som skal lage filmene.
  3. Jeg vil ikke ha noe repertoar.

Håpet er at de tre ”ikke’ne” åpner for det meste av det som finnes av filmuttrykk, og dermed er et positivt utgangspunkt for arbeidet. Når det er skrevet, håper jeg selvfølgelig på historier jeg ikke har sett før; grenseoverskridende og anarkistiske, samfunnskommenterende og gale. Men mer om det, senere.

Jeg har nå gått gjennom 51 produksjonssøknader (og ni som søker utvikling), og må konstatere at jeg uten tvil kunne gitt bevilgning til opp mot halvparten av dem, om det da var midler nok. Men dessverre må jeg skuffe ni av ti søkere. Så selv om du har fått ”nei”, kunne du kanskje ha fått et ”ja”.

Først har jeg sett etter de prosjektene jeg mener er mest på plass. Så har jeg valgt mellom de søknadene som oppleves som likevektige i kinematografisk og innholdsmessig forstand, og det er det vanskeligste. Da kommer følgende parametere inn som er med på å avgjøre hvem som får og ikke:

  • By og land
  • De forskjellige regionene
  • Animasjon og ikke-animasjon
  • Dramafilm og eksperiment
  • Barn og unge
  • Kvinner og menn
  • Unge filmskapere og mer erfarne
  • Kulturelt og etnisk mangfold

Jeg er for mest mulig mangfold, ikke av politisk korrekte årsaker, men fordi jeg mener det er min oppgave som nasjonal kortfilmkonsulent å være med på å speile det som finnes innen filmfeltet i Norge.

I det følgende skal jeg innom refleksjoner jeg har gjort meg under behandlingen av høstens søknader, samt komme med noen generelle betraktninger rundt det å lage film, og da i en politisk og kunstnerisk kontekst. Jeg vil nevne noen kortfilmer som er laget før, og da med eller uten støtte fra NFI.

Vi lever i en tid hvor presset mot enkeltindividet om «korrekthet» er sterk. Og seksualitet har blitt til noe farlig igjen, stikk motsatt av 1960- og 70-tallet da sex var noe som kunne frigjøre mennesket.

Jeg vil understreke at følgende artikkel primært rommer mine vurderinger, og som sådan ikke er noe NFI som institusjon mener, selv om vi sikkert møtes på enkelte av punktene.

Søknadene

Svært mange av de prosjektene som kom inn i denne runden, har lagt handlingen til regionene. Og da mer enn dobbelt så mange enn dem som foregår i byer. Norske bygdesamfunn har mange spennende mennesker og mye vakker natur, men de fleste – også filmfolk- bor i større eller mindre byer. For meg er det merkelig at ikke flere ønsker å lage filmer fra urbane strøk; fra gatene der, restaurantene, leilighetene, parkene.

Noe av det fine med søknadene, var at flere erfarne regissører også ønsker å lage kortfilm. Vi glemmer så raskt at kortfilm er en egen sjanger, en egen måte å fortelle film på. Så var også utgangspunktet for Kortfilmfestivalen da den ble startet i 1978 på Røros, at sjangeren måtte få sin egen utviklings- og visningsarena.

Det var også mange gode animasjonssøknader – og jeg er lei meg for at det kun var midler til å støtte tre av dem. En av dem handlet om strandsneglenes liv, en høyst underrepresentert gruppe, i en tid hvor vi er så opptatt av mangfold.

Mer overraskende var at det ikke kom inn noen søknader om å lage musikkvideo. Eivind Landsvik, som vant prisen for beste musikkvideo under årets Grimstad-festival, sa tidligere i høst at søknadsfristene ikke passer for musikkvideo-oppdrag fra plateselskapene. Dette har jeg problemer med å skjønne; en profesjonell plateprodusent med ambisjoner for artisten sin må da kunne tenke såpass langt fram i tid at tre søknadsfrister i året er nok? (hvor du sender inn en søknad og får svar innen seks til åtte uker).

Siden jeg er i det kritiske hjørnet, får jeg fortsette: Jeg har på nytt fått bekreftet at få kortfilmskapere leker seg med genre som krim, grøsser/fantasy og komedie. Men nettopp i et genrevalg, ligger mye energi og venter på deg. Jo mer kontrollert livene våre blir, desto mer voldsomt blir kunstuttrykket, ikke minst de kommersielle filmene og tv-seriene («Game of Thrones», for eksempel). Den type voldsomhet fant jeg jeg ikke i noen av søknadene.

Samtid, form og estetikk

For meg er kortfilm på sitt mest kraftfulle når den kan kombinere tre elementer:

  1. Være samtidsaktuell.
  2. Leke seg med formspråket.
  3. Ha en superestetisk overbygning/en stil.

Med samtidsaktuell mener jeg at kortfilmen bør si noe om vår tid og om oss; gjerne være politisk og kritisk. Du kan si hva du vil om Wam og Vennerød, men de var alltid bevisst på å avbilde sin samtid og de var underholdende. Det beste med duoen var at de slo i alle retninger; både de politisk korrekte på venstresida og de borgerlige jålene fikk seg en på tygga. «Kvalm og Vemmelig», som noen kalte dem, likte rett og slett ikke firkanthoder, om de så var progressive eller reaksjonære.

De siste årene har det vært mye ”blaiming” av mannen og maskuliniteten, det kan virke som om menn systematisk står for alt destruktivt i samfunnet; han mofler på kvinner, slår og kriger og forbruker verdens ressurser. Et par av de filmene jeg har støttet i denne runden har et tydelig feministisk perspektiv, noe som er utmerket. Men tenk hvor flott det hadde vært med en kortfilm nå som turte å kritisere dogmatiske feminister, miljøvern-fundamentalister og alle de som tror at de kan omskape samfunnet og mennesket på en-to-tre. Noe som nettopp kjennetegner overspente idealister som ønsker ”redigering” (som noen sa det i et intervju på Dagsrevyen) av atferden vår.

Jeg tror på at mennesket ikke skal la seg styre, men leve sitt eget liv. Kunstneren skal forsvare enkeltindividets rett til å begå feil. Den eneste sannhet en kunstner kan ha, er den individuelle. All kunstnerisk gruppetankegang, om den er høyre- eller venstrevridd, eller for den saks skyld miljøvern-fokusert, er propaganda. Det er flott om filmer har en politisk agenda, så lenge de ikke er direkte moraliserende.

Identitetspolitikken

Samfunnsklimaet og påvirkningen den har på den frie kunsten gjør det nødvendig å diskutere om vi nå får en tilstramming av blant annet filmuttrykket. Jeg har en sterk følelse av at 1950-tallet er tilbake i en nymoralistisk og puritansk drakt, og at det frie livsuttrykket i seg selv er under angrep.

#metoo er en del av et langt frigjøringsprosjekt, hvor kvinner i sin alminnelighet søker respekt og likeverd. Etter krigen har også grupper som homser og lesber, handikappede, samer, kvener og tatere tatt opp kampen for likeverd. De siste tiårene har ikke minst handlet om de seksuelle ofrenes frigjøringskamp; incest, pedofili, voldtekt og nå trakassering.

Alt dette har så til slutt endt i den såkalte individualitets-bevegelsen hvor minoriteter ønsker å forstå og definere seg selv, og ikke legge seg under majoritetens syn på dem.

Dypest sett er dette etiske krav, og et ønske om moralsk anstendighet.

Problemet er hva kunsten nå skal gjøre? Skal du ikke få lov til å lage film om samer, hvis du sjøl ikke har samisk identitet? Skal bare kvinner få skrive manus til og regissere erotiske filmer hvor kvinnekroppen står sentralt? Kan vi ikke lenger vise kropp og kjønnsorganer?

Jeg har det siste året snakket med aktive filmkunstnere og manusstudenter som jeg har undervist på Westerdals. Enkelte forteller at de er blitt reddere etter #meeto, og da for å fremstille seksualitet og spesifikt kvinner på feil måte.

Kunsten er i utgangspunktet ikke etisk, men estetikk, og den er i sitt vesen like vakker som den er hensynsløs. Vi forteller historier til hverandre for å lære hva livet er. Alle epos er i seg selv små konsentrater av menneskelig erfaring, og dermed erkjennelse. Kunsten har kun en forpliktelse, og det er sannheten, i alle dens tusenvis av fasetter.

Film vil alltid bruke vakre og sexy mennesker for å få oss interessert. Men den vil også fortelle oss at vi under overflaten er noe mer enn estetikk, at vi er sårbare subjekter. Og at livet er hardt, og at vi kjemper for å være etiske.

Jeg håper at filmskapere ikke legger seg under pisken for å lage politisk korrekt kunst. At de enda tør å være ukorrekte der det er nødvendig. Og vakre og sjelelige når det er den delen av sannheten som skal fram.

Nok om film og politikk.

Formspråk

Å ville leke seg med formsprå, handler nettopp om det å utfordre vante måter å lage film på. Her er mulighetene uttallige: Mikse animasjon med «vanlig film», blande dokumentar og drama, bruke musikk og dans og kamera på en annen måte, blue screen. I det hele tatt: Gi f i alle regler og konvensjoner og være mest mulig anarkistisk.

Ellen Ugelstads Den grønne dalen, som vant Kortfilmfestivalen i år, mikser nettopp fiksjon og dokumentar, datid og nåtid. Den har en klar subjektiv fortellerstemme, samtidig som den bruker «guds øye».

Dess friere en kunstner er, dess mer anarkistisk er han/hun/hen. Jeg savner mer rocka og sprø søknader med moderne formspråk, men som skrevet; jeg skal ikke lage filmene.

Siste punkt er det som gjør gode filmer strålende: en klar stilisering av uttrykket. Eksempler på superestetikk finner du hos svenskene Roy Andersson og Ruben Östlund, som begge har laget sine egne uttrykksunivers. Mitt poeng er at du ikke alltid trenger å lage filmer som ligner på hverandre i form, men at du har et bevisst forhold til form gjennom kamerabruk, lys/skygge, scenografi/dekk, musikk og lydvalg.

At det du gjør blir stilig! Som for eksempel Iram Haqs sine kortfilmer.

En kortfilm som både er samtidsaktuell, leker seg med fortellerform og har en klar superestetikk, er Ali Parandians kortfilm No man is an island. Den starter som en filmreise innen borgerlig europeisk kunstestetikk, med vann og løv og klassisk musikk. Men når hovedkarakterene dukker opp, gjennom mennesker som er leie og sinte av å føle seg utafor i det norske samfunnet, blir filmen et sterkt sosialrealistisk samtidsportrett. Skal du se en film som leker seg med form, er det denne. Den omdanner seg underveis. Den er kortfilm som blir et maleri.

En kunstner (også filmskapere) henter sin bestilling fra eget indre, fra sitt behov for å fortelle, mens en håndverker får en ytre bestilling, som for eksempel å lage ti stoler til en mini-kino.

I en artikkel i Klassekampen 1.september i fjor uttrykte kunstneren Franco Berardi det så fint: Hva kan kunst gjøre? Den kan gjøre noe velkjent til noe fremmed. Og på den måten få betrakteren til å tenke på nytt. Hva tenker du når du ser på en stein? Ingenting, egentlig. Kunstneren er den som gjør steinen til noe fremmed og får deg til virkelig å se den på ny. Berardi lagde installasjonen «Auschwitz on the Beach», som ble tatt av plakaten under Documenta. En kommentar til de mange som dør under flukten til Europa.

Avslutning

De 60 søknadene NFI fikk i denne runden, de fleste med ønske om produksjonsstøtte,   vitner om at kortfilmen lever godt i Norge. Mange er opptatt av, som jeg allerede har vært innom, det betente forholdet mellom kvinner og menn. Et annet tema som har dukket opp, er utfordringer flyktninger og folk med en annen etnisk bakgrunn møter. Få søknader har handlet om global oppvarming og en verden som går til helvete (alle generasjoner føler seg viktige og tror at verden kommer til å gå under i deres levetid).

Jeg er glad for at mange av søkerne ønsker å lage film om norsk hverdag. De fleste filmene jeg så på Nordisk Panorama i år var hverdagsskildringer hvor store allmennmenneskelige problemer ble uttrykt i små dramaer.

I et butikkvindu på Karl Johan står det: «It’s time fashion acts responisibly». Kunne vi  byttet det ut med «It’s time art acts responsibly»? Nei takk! Idealistene skal redde verden, kunstnerne skal fortelle sannheten om den. Og da ikke minst om menneskets paradokser og ufornuft.

Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen er kortfilmkonsulent i Norsk filminstitutt.

MENY