Endelig er det laget en dokumentarfilm om Forsøksgym (FGO), 51 år etter at den alternative skolen ble etablert på Hammersborg, i et ellers traust og tradisjonelt Norge. Lista over kjente elever er lang, og inkluderer navn som Tom Remlov, Michael Krohn, Shabana Rehman, Joachim og Christopher Nielsen, Mira Craig, Joachim Trier, Berit Reiss-Andersen, leder i Nobelkomiteen. Skolen var selvstyrt, og hadde fritt fremmøte, og holdt til på en rekke adresser før den ble lagt ned i 2004. Forrige gang det ble laget film om skolen, var i NRK-ungdomsprogrammet Flimra i 1971.

Elsa Kvamme har regissert den personlige dokumentaren Opprørsskolen og har selv vært elev ved Forsøksgym. Ideen til filmen ble sådd på en gjenforenings-hyttetur.

– Å møte folk igjen og oppleve at de ikke var så forskjellige fra skoletiden, og å se igjen Flimra-programmet, som ble laget mens vi gikk der, var noe av inspirasjonen til å lage filmen. Det er farlig å generalisere, men mange forsøksgymmere har beholdt en form for sosialt overskudd og ønske om å gå inn i sin tid, og en slags ”frihetsfrekvens” jeg opplever vi har felles. De har ikke vært så redde for å skifte jobber, og mange har ikke vært så opptatt av å gjøre karriere. Mange er idealister som jobber i Amnesty, eller har prosjekter i Palestina, eller kanskje bare vil skape liv i sin egen bakgård. Da vi møttes igjen opplevde jeg hvor mye skolen har betydd for mitt livssyn og holdning til tilværelsen. Vi lærte også at man kan tilegne seg kunnskap ved å gå inn i verden og oppsøke. At ikke alt er avhengig av klasseromssituasjonen.

GUSJEGRØNT

Forsøksgyms høyeste organ var allmannamøtet, som valgte et Råd og en rektor som sto for den daglige driften. Ideen bak skolen var at elever og lærere skulle være på samme lag, og kunne påvirket skolehverdagen sin direkte. Det fantes ikke karakterer, man måtte ta artium som privatister og gå opp i alle fag. Det gikk ikke alltid så bra, og mange brukte lang tid. Men i det lange løp ble mange ganske gode på å takle eksamenspress.

– Dagens skole har forandret seg veldig til det bedre siden jeg gikk på Forsøksgym. Samtidig er det en stor forskjell å oppleve at du kan påvirke skolehverdagen din direkte. Vi kunne male klasserommet gusjegrønt hvis man hadde lyst til det og de andre var enige. Jeg tror mange nå føler de skal gjennom et system for først å kunne ta frie valg etterpå.

Generasjonsforskjeller må jo ha spilt en avgjørende rolle på den tiden. I dag er kanskje livsoppfatningene til foreldre, barn og lærere mindre?

– Vi kom fra veldig autoritære systemer, og sånn er det ikke i dag. Nå har man en bedre dialog med foreldre, og kanskje også med lærerne og skolen. Samtidig kan det bli overkill. At folk får for mye hjelp, så de blir litt lost. Det er et menneskelig behov å få lov å gi noe, og å oppdage ting selv. Det kan fort bli for mange ferdigtygde sannheter. I min tid gjorde vi opprør mot foreldre, det virker borte i dag.

EN EGEN ÅND

Opprørskolen er et tidsdokument og veksler mellom arkivklipp fra skolens utvikling og indre liv – og intervjuer med elever og lærer i dag. I essayistisk form forteller Kvamme om sin egen tid på skolen, og filosoferer rundt opprør og ikke-konformitet. Og om hvordan Forsøksgym har huset tidstypiske subkulturer.

– I utgangspunktet var konseptet litt «Tore på sporet», om hvordan det hadde gått med folk fra skolen. Å skildre skolen gjennom forskjellige folks opplevelser. Men på femtiårsjubileet i fjor forstod jeg at egentlig visste jeg lite om hvordan skolen utviklet seg, den eksisterte jo i 37 år! Veldig mange mener at skolens glanstid var når de selv gikk der. Jeg ble rørt av at folk fikk stjerner i øynene av å snakke om tiden på Forsøksgym, også de som gikk der i 2004. At spiriten holdt seg, trass ulike tidsepoker og forflytninger fra Tøyen til Hammersborg, til Lakkegata og derfra til Linderud og Sinsen. At ånden, holdningene og prinsippene bak skolen var så levedyktige over tid. Som Thomas Østbye sier i filmen: Det er lett at sånne frie, demokratiske systemer korrumperes ved at noen maktmennesker får fritt spillerom. Men det skjedde i liten grad på Forsøksgym, og han mener det var på grunn av lærerne som var der over tid. Og, tror jeg, at allmannamøtet forble skolens kjerne. På jubileet bestemte jeg meg for å ikke bare skildre min tid, men hvordan skolen utviklet seg i dialog med forskjellige tidsepoker.

Var det overraskelser underveis?

 – Ja, mange. Den største overraskelsen var at det finnes tilsvarende skoler i Frankrike i dag, som er inspirert av FGO og fungerer ganske likt. Da jeg startet prosjektet tenkte jeg at FGO var passé og døde en naturlig død. Det tenker jeg ikke i dag. Tvert imot tror jeg at det kanskje er fremtidens skole, og at det vi lærte der er enda mer relevant nå som de tekniske kommunikasjonsmåtene er så dominerende. Alt på FGO var ikke bare solskinn, det var jo en skole hvor man møtte både seg selv og andre i døra, men jeg har aldri hørt om mobbing. Det tror jeg nesten ikke fantes.

Hvordan jobbet du med filmens form?

– Det visuelle konseptet kom tidlig. Å ha så mye arkivstoff fra min egen tid, gjorde at vi kunne skape et ”sånn var de før/sånn er de blitt”-møte med forskjellige personer. Jeg fortsatte å lete etter elementer som kunne skape dette også der det ikke var arkivmateriale. Samtidig måtte det bli en personlig, subjektiv beretning.

BYGGENE SOM HUSKER

Arkivklipp er naturligvis avgjørende i denne type historiefortelling.

– Vi skjønte fort at vi måtte i dialog med NRK. Og filmen passet godt inn i markeringen av 1968-jubileumsprosjektet deres. Vi fikk en avtale og det var en forløsning. De var positive og støttet den som coproduksjon og ”signaturprosjekt. Vi hadde et veldig godt samarbeide med Marie Sjo, som har vært redaktør for filmen, og heiet på at jeg skulle dyrke den subjektive fortellermåten. Det dukket også opp en film fra 1972, av Laila Mikkelsen. Jeg tror ikke noen har sett den, den bare stopper plutselig og jeg tror de gikk tom for penger. Den lå i arkivet til noen fra skolen. Vi fikk scannet den, og det var masse flotte opptak.

Materialet er sterkt, for eksempel av rivningen av den første skolebygningen. Det virker som det romlige ved skolen spiller en viktig rolle i filmen.

– Jeg har en teori om at bygninger husker. Det skjer hvertfall noe med mennesker når de kommer tilbake til bygninger, til de samme rommene. Det er et prinsipp jeg har fulgt i flere dokumentarfilmer.

INDIVIDUALISTER

Du åpner filmen med skjærende blokkfløyter. Hvorfor?

– Da klippet dukket opp hos NRK kom jeg på at jeg alltid har synes at blokkfløyter er grusomt, særlig når hele klassen skal spille det samme. I klippet prøver elevene å spille pent og riktig, og så blir det bare fælt.

 Når man går etter boka, blir det pipete, liksom?

– De skal jo bokstavelig talt spille etter lærerens pipe. Det skal liksom være noe disiplinerende å sitte der med disse hullene på dette trestykket. Jeg tror det fortsatt er sånn at voksne har problemer med å forholde seg til ungdom. Man kan si at man er glad i dem, at de er viktige, og så forbauses man over at det er så mye kriminalitet på Stovner når man legger ned alle fritidsklubbene. Det er jo ren hoderegning: Har ikke ungdom et sted å være, oppstår det bøll. Det er hårreisende at dette i så liten grad er med i samfunnsplanleggingen. At det ikke er det første man tenker på når man lager nye bydeler: Hvor skal ungdommen være?

Hva har skolen betydd for Norge, tror du?

– Den stimulerte flere generasjoner med veldig oppegående folk som deltar i samfunnet på forskjellige måter idag. Ingen er politikere, men de jobber i aviser, musikk, film, mange er lærere, og leger. Den har utviklet individualister. Norge var et sen-bondesamfunn med stive strukturer, og det er et under at de tre tenåringene som tok det første initiativet klarte å samle folk og skape skolen i 1967. At de fikk støtte av samfunnsstøtter som filosofen Arne Næss og Universitetets rektor Hans Vogt, og at sterke krefter fra Ap og SF (datidens SV) støttet skolen og gjorde at den ble til. Det er et morsomt kapittel i norsk historie.

SKAPENDE OG SOSIALT

Elsa Kvamme var elev ved Forsøksgym fra 1970 til 1972, da den holdt til på Hammersborg, i et Akersgata-bygg som ble revet på tampen av tiåret.

Går det an å beskrive en «vanlig dag» ved skolen? Eller hvordan en dag kunne se ut?

– Jeg fant akkurat dagbøker fra den tiden: Jeg pleide å haike ned Sognsveien fra Nordberg. Så tok jeg bussen fra Ullevålsveien eller haika videre. Jeg prøvde å være der til ni. Så var det ”vanlige” timer, jeg gikk på engelsklinjen med russisk som valgfag. Det var også temaundervisning og jeg var gjerne på skolen til åtte om kvelden. Skolen tiltrakk seg personligheter utenfra, mystikere for eksempel. Vi var veldig opptatt av å finne en mening med eksistensen. Det kunne være fullt hus når en religionslærer en sen ettermiddag snakket om Bhagavadgita, vi hadde dramaundervisning, vi lagde spesialgrupper i psykologi og søkte Rådet om penger til å dra inn fagfolk. Det var politiske grupper, demonstrasjonstog, vi ble invitert på generalprøver på teatrene. Jeg var veldig mye på formingen. Satt og kludret. Det var der det kokte mest. Det var skapende og sosialt.

Kvamme roser produsent Therese Naustdal i Gaia Film som har klart å organisere prosjektet, ikke minst når det gjelder arkivklipp og rettigheter. Og fotograf Tore Vollan og klipperen Erland Edenholm. På ”speeddating” mellom komponister og regissører under årets Berlin-festival traff regissøren den svenske komponisten Fredrik Lidin. Han fant et ledetema og komponerte musikk som passer til ulike tidsstrømninger fra 1967 til 2004.

– Vi håper særlig at Opprørsskolen vil inspirere til nye diskusjoner om det norske skolesystemet. I dag slutter en fjerdedel av elevene på videregående og mange sliter psykisk. Man tror løsningen er å gjøre ting strengere.

Som fraværsreglementet…

– For noen er det kanskje en løsning, men folk fortsetter jo å slutte. Det er et system som overhodet ikke passer for alle. Jeg håper at mange lærere og skoler har lyst til å se filmen. Mange blir kanskje engstelige av tittelen, men de som har sett den, opplever en indre kjerne som er veldig inspirerende.