Foto: Iram Haqs Hva vil folk si – unntaket som bekrefter regelen?

I forrige uke gikk produsent Khalid Maimouni kontant ut mot Norsk filminstitutt i et innlegg her på Rushprint, der han konkluderte med at institusjonen, i likhet med bransjen, trenger nye holdninger overfor minoritetene.

”Med regjeringens kutt i bevilgningene er jeg ikke overrasket over at bransjen og NFI søker kun det trygge og kjente, og dermed fortsetter å neglisjere filmskapere med minoritetsbakgrunn”, skriver produsenten som var hovedprodusent på den prisbelønte spillefilmen Fluefangeren.

”For å finne veien frem til publikum må man som produsent få med seg en distributør som i dag er kanskje det leddet innen filmproduksjon som bryr seg aller minst om mangfold i norsk film…  Erfaringene til en rekke filmskapere med minoritetsbakgrunn er at det er nesten umulig å finne etablerte produsenter som har den nødvendige kompetansen, tiden og viljen til å satse på historier med flerkulturell identitet og i et langsiktig perspektiv…”, skriver han videre.

 Lars Løge er nytilsatt avdelingsdirektør for utviklings- og produksjonsavdelingen (UPA) ved Norsk filminstitutt. Han synes Maimouni kommer med vektige bidrag til debatten om minoritetenes representasjon i norsk film. Men han vil ikke si seg enig i påstanden om at NFI-ansatte mangler gode holdninger.

– Jeg forstår ikke helt hva han mener med det. Men jeg gjenkjenner frustrasjonen over kravene om gjennomføringsevne og kontinuitet, og at det er blitt ekstremt vanskelig å komme til. Men det har han til felles med mange andre.

Han understreker at absolutt alle søkere til NFIs støtteordninger behandles likt.

– Om det foregår en forskjellsbehandling, slik han hevder, er det alvorlig. Men jeg kan ikke se at det har skjedd. Jeg opplever først og fremst at innlegget berører en større frustrasjon i bransjen. Det er mange produsenter som sliter med å oppnå kontinuitet , og konkurransen er hardere enn noensinne.

– Vi stiller i dag høye krav til hvordan man innretter produksjonen sin, vi ser etter en helhetlig tankegang. Det holder ikke med en plan for hvilken film du vil lage, du må også ha en helhetlig plan for hvordan prosjektet skal produseres, hvordan filmen skal nå sitt marked, hvordan prosjektet skal driftes i et produksjonsselskap – alt dette teller når du søker. Det følger mange formelle krav ved å motta tilskudd fra NFI.

Minoritetenes Catch 22

Maimouni skisserer på sin side et Catch 22, der forvaltningen etterspør en kontinuitet og track record som det er umulig for de nyetablerte å innfri nettopp fordi terskelen er blitt så høy. For minoriteter blir det ekstra utfordrende fordi deres fortellinger ikke anses som kommersielle nok.  Vi har kommet et lite stykke på vei med å se på hvordan representasjonen av kvinnene kan bedres. Men det mangler en plan for hvordan minoritetenes representasjon kan styrkes i norsk film, mener Maimouni. Løge erkjenner at det er et arbeid de bare såvidt har begynt på. I første omgang venter de på resultatet av en pågående evaluering som NFI selv har initiert, og som skal resultere i en handlingsplan.

– Vi er i en fase der vi ser nærmere på ordningene våre for å finne ut om det er noe vi kan gjøre for å bedre representasjonen. Og da handler det ikke bare om kvinner og minoriteter, men hele bredden av representasjonen. Det vi ser er at de etablerte produsentene er blitt så profesjonelle at det fort kan oppstå et skille mellom de som forsøker å løfte sin første produksjon og de som alt har kontinuitet. Er det noe vi kan gjøre for å lette den overgangen og bidra til større bredde?

Det praktiseres i dag moderat  kvotering av kvinner. En tilsvarende kvoteringspolitikk er ikke planlagt fra politisk nivå overfor minoritetene. Men Løge understreker at handlingsplanen skal være offensiv.

– Det handler ikke om å komme med en symbolsk handlingsplan der vi liksom skal gi inntrykk av at vi bryr oss. Vi vurderer det slik at det ligger et stort potensiale i minoritets-filmmiljøene som bransjen ennå ikke har maktet å hente ut. Men mangfold handler ikke bare om minoritetene, det handler om regionene, kvinnene, de med en annen seksuell legning. Tanken bak handlingsplanen er: Hvordan kan vi gjøre norsk film mer relevant – ved at den gjenspeiler det faktiske samfunnet som omgir oss.

Mer mangfold i dokumentaren

Løge selv har bakgrunn fra dokumentarfilmen der man fra NFIs side for noen år siden bestemte seg for å spisse prosjekter med en internasjonal profil. Og det har gitt resultater: Mange norske dokumentarister drar ut i verden og lager filmer i andre kulturer og på andre språk, og får priser. Men da Maimouni og Izer Aliu dro til Makedonia for å lage Fluefangeren fikk de ikke støtte (de fikk noe støtte på et senere tidspunkt, da filmen var ferdig innspilt og klippet). Heller ikke på Alius svensk-norske 12 Bragder ble Maimounis selskap The End akseptert som hovedprodusent. Løge insisterer likevel på at dette ikke er forskjellig praksis.

– Vi stiller samme kravene til profesjonalitet og gjennomføringsevne, uavhengig om det er dokumentar eller spillefilm.

Men han er enig i at det burde eksistere flere produsenter med minoritetsbakgrunn – i dag eksisterer de knapt,. Så hva mener han må til for at vi kan se flere av dem?

– Det er et sentralt moment i handlingsplanen. Vi i NFI kan jo bare se nedover lunsjbordet vårt for å fastslå hvor etnisk homogent vårt eget arbeidsmiljø er. Det er en mangel på mangfold allerede der. Vi ønsker flere nye stemmer med minoritetsbakgrunn, og ser nå på måter vi kan skape mer mangfold på.

Hver tredje Oslo-borger har innvandrerbakgrunn. Dette gjenspeiles overhode ikke i de filmene som lages.

– Nei, det har du rett i. Vi leverte vårt bidrag til mediemangfoldsrapporten, og er spent på utfallet av det. I vårt høringssvar ba vi om 50 millioner ekstra til norsk film, og særlig til dokumentar, nettopp for å fremme mangfoldet.

Større bevisstgjøring

Løge fremhever suksessen til Hva vil folk si som et gledelig lyspunkt. Det er viktigere at flere slipper til enn at man lager for spesifikke enkeltprogrammer for tilskudd, mener han. Derfor er han enig med Maimouni om at man trenger en større bevisstgjøring.

– Ja, det er jeg enig i. Og det håper jeg blir resultatet av det arbeidet som nå gjøres internt, der vi også er dialog med den delen av filmmiljøet dette angår. Vi har hentet inn filmskapere med minoritetsbakgrunn for å høre hvordan de oppfatter tilstanden og hva som skal til for å bedre forholdene for dem. Jeg håper derfor at dette resulterer i noe mer enn bare innsikt. Derfor er Maimounis innlegg veldig relevant for den prosessen. Han er en klar og tydelig stemme i debatten om hvordan vi kan gjøre ordningene våre bedre og mer relevante for flere.

 Han understreker samtidig at de utfordringene Maimouni sliter med er noe han deler med mange unge lovende filmpropdusenter og filmskapere. Her på rushprint har jo debatten ofte gått rundt enkeltavslag for de uetablerte produsentene (blant annet i forbindelse med Mariken Halles og Paul Tunges filmprosjekter). NFI ser derfor på hvordan de kan åpne opp for de produsentene som ikke har lang track record, uten å senke det Løge kaller ”nivåkravene”.

– Ja, vi ønsker mer film for pengene, men alle filmene må holde et høyt nivå. Innen dokumentaren har vi sett en voksende profesjonalisering; blant annet som følge av at vi har gitt produsentene tilskudd til flere utviklingsrunder, og større tilskudd, det vil si større andel av filmens budsjett, ved produksjon. Det har vært en villet strategi som har gitt resultater. Kanskje bedre utviklingsløp sikrer at flere produksjoner oppnår nivået vi krever ved produksjonsbeslutning? For flere filmskapere og stemmer. Dette kan gjelde alle formater og kan være en måte nye stemmer slipper til på, uten at det går på bekostning av de etablerte aktørene i særlig grad.

14.november arrangerer NFI seminar om mangfold i filmbransjen. Les mer om det her.