Med regjeringens kutt i bevilgningene er jeg ikke overrasket over at bransjen og NFI søker kun det trygge og kjente, og dermed fortsetter å neglisjere filmskapere med minoritetsbakgrunn, skriver produsent Khalid Maimouni. Vi trenger ikke nødvendigvis nye ordninger, men nye holdninger.
Foto: Bhkie Male som Carlos i Amandavinneren «No Man is an Island» (fotokred: Runar Sørheim)
Norsk Filminstitutt (NFI) lar aldri anledningen gå fra seg når det kommer til å påpeke at gjennomføringsevne, kontinuitet og målbare resultater er en forutsetning for å kunne få tillit og produksjonsmidler. Som følge av Leon Bashirs kraftsalve mot den norske filmbransjen under årets Amandaprisutdeling, blir dette gjentatt av NFIs nye avdelingsdirektør for utvikling- og produksjon, Lars Løge, i hans tilsvar til den frittalende regissøren i Dagbladet.
Opptrinnet under prisutdelingen er det mange meninger om, jeg er heller ikke enig i alt Leon uttrykker i sin frustrasjon. Men NFIs fokus i sitt tilsvar sår på en måte tvil om Leons gjennomføringsevne som filmskaper, og tar heller ikke innover seg at kontinuitet innen filmproduksjon i realiteten er en umulig oppgave uten adgang til offentlig tilskudd.
Dette dobbeltkravet om gjennomføringsevne og kontinuitet, samt målbare resultater, oppleves også som en litt konstruert problemstilling som filmskapere med minoritetsbakgrunn alltid blir stilt overfor; når det i realiteten er en felles utfordring i en svært homogen bransje hvor NFI altfor ofte løper fra sitt medansvar. Jeg mener derimot at det største hindret til at vi ikke opplever et større mangfold i norsk film i dag er gjennomføringsevnen til beslutningstakerne i bransjen når det kommer til å satse på prosjekter med et minoritetsperspektiv. For hvordan kan NFI etterlyse kontinuitet når de som vurderer disse prosjektene samtidig stenger tilgangen til produksjonsmidler, med en rekke krav som egentlig forutsetter at en hel bransje trekker i samme retning samtidig?
En forutsetning for å klare å nå frem med sin visjon til et publikum med støtte fra NFI er at at en filmskaper først og fremst har en etablert produsent som engasjerer seg og som er villig til å løfte frem både talentet og visjonen. For å finne veien frem til et publikum må produsenten i sin tur få med seg en distributør som i dag er kanskje det leddet innen filmproduksjon som bryr seg aller minst om mangfold i norsk film. Altså det å komme i mål med en spillefilm er en uhyre krevende prosess uansett perspektiv, og som er helt avhengig av at NFI har tillit til filmen for at de økonomiske rammene skal kunne gå opp til slutt. Dessverre er ikke dette tilfelle med de fleste filmene med et flerkulturelt perspektiv som har blitt lansert på kino i de siste 5 årene.
Erfaringene til en rekke filmskapere med minoritetsbakgrunn er at det er nesten umulig å finne etablerte produsenter som har den nødvendige kompetansen, tiden og viljen til å satse på historier med flerkulturell identitet og i et langsiktig perspektiv. Dette skyldes blant annet at den etablerte produsenten er blitt såpass preget av de kommersielle kravene fra bransjen at man bevisst vender seg bort fra originale fortellinger som anses som ikke relevante for norsk publikum. Regjeringens filmpolitikk i de siste fem årene har også mye av skylda for denne neglisjeringen, men var det nødvendigvis noe bedre under tidligere regjeringer?
For vi skal huske at siden 2013 har vi hatt to Kulturministre fra Høyre i Thorhild Widvey og Linda Hofstad Helleland som tok et bevisst valg om slutte å behandle film som et kunst- og kulturuttrykk og som etterlyste kun næringspolitiske virkemidler med en ensidig tro på det private markedet. I tillegg til et saftig kutt i bevilgningene som aldri har blitt hentet inn igjen, er jeg egentlig ikke overrasket over at det produsenter og bransjen søker kun det trygge og kjente, og dermed fortsetter å neglisjere fullstendig den urskogen av filmskapere med minoritetsbakgrunn i spillefilmen.
Det er bare å kaste inn håndkle og erkjenne at den nåværende filmpolitikken ikke inkluderer perspektiver som gir oss et fullverdig bilde av hvem vi er som folk og samfunn i dag. Heldigvis har vi engasjerte filmskapere som velger å stå i det og skape film på siden av den etablerte bransjen.
Det er allikevel ikke mindre enn en fallitterklæring at i perioden mellom 2013 til 2018 ble det produsert kun ni spillefilmer med regissører med minoritetsbakgrunn, hvorav fem av dem er produsert av regissøren selv fordi de ikke finner en etablert produsent, og dessverre helt uten forhåndstilskudd fra NFI. De fleste av dem klarer aldri å tjene penger på filmen sin nettopp fordi uten tillit fra NFI på et tidlig tidspunkt så uteblir kontinuitet i talentutviklingen eller forutsigbar drift i produksjonsselskapet. De fire andre spillefilmene som fikk kjempet seg til tilskudd fra NFI er prisvinnende filmer som Før snøen faller, Jeg er din, Fluefangeren og årets beste film Hva vil folk si. Alle er fortellinger som engasjerer med sin samfunnsaktuelle tematikk og som viser at det har aldri stått på viljen til filmskaperne eller deres gjennomføringsevne.
Bragden bak disse filmene blir bare enda større når vi ser nærmere på tallene og resultatene bak disse produksjonene. Hvis vi tar for oss kun de fire spillefilmene som fikk forhåndstilskudd fra NFI de siste fem årene så er det ingen tvil om at NFI fikk skikkelig valuta for pengene. Disse fire filmene fikk til sammen hentet ut ca. 40 mill. fra NFI og de har uten tvil prestert fantastisk godt både nasjonalt og internasjonalt med hensyn til det kunstneriske og i noen tilfeller også kommersielt. Mens filmer som Beatles eller Løvekvinnen, som av bransjen blir ansett som flopper både kommersielt og til en viss grad kunstnerisk, klarte allikevel å hente ut omtrent det dobbelte fra NFI i samme periode. Dette er mulig på grunn av rause tilskuddsordninger som belønner den etablerte produsenten for uoriginale historier selv når resultatene NFI etterlyser uteblir.
NFIs krav til gjennomføringsevne, kontinuitet og ikke minst målbare resultater fremstår plutselig hyklersk i denne sammenhengen. NFI er egentlig veldig klar over at filmskaperne bak denne bragden ikke bare er istand til levere spillefilmer som konkurrerer med de beste i Norge og internasjonalt, men de samme filmskaperne må også altfor ofte ofre sin egen lønn og investere egne penger for å oppnå de resultatene som NFI etterlyser. Vi som bransje og samfunn kan ikke fortsette å se på denne usosiale og udemokratiske utviklingen hvor et av vår tids viktigste kulturuttrykk er kuppet av en filmelite som ikke gjenspeiler utviklingen i samfunnet og befolkningen ellers. Om den nye Kulturministeren er istand til å utfordre bransjen på fraværet av mangfold i filmfeltet vil tiden vise. Men jeg håper i det lengste at NFIs nye avdelingsdirektør kan finne mot til å bryte med den ekskluderende filmpolitikken og praksisen, og heller etterlyse en holdningsendring innad i NFI og i resten av bransjen.
Dette skal ikke gjøres av en eller annen misforstått rettferdighetssans men fordi det har etablert seg et mønster som tegner et begredelig bilde av hvilke holdninger som eksisterer i NFI til filmskapere med minoritetsbakgrunn. Som produsent som er nettopp opptatt av å løfte frem dette perspektivet, har jeg opplevd at to av mine spillefilmer har på hver sin måte kommet til kort på grunn av prioriteringene til NFI. Dette har hatt enorme konsekvenser for vår utvikling både som filmskapere, men også for våre prosjekter som bruker unødvendige mye tid på brannslokking og nye reforhandlinger med investorer og stab som enda engang må se at deres innsats går tapt.
NFIs manglende satsning legger sånn sett et enormt press på produsentene og filmskaperne, og det gjør det umulig å levere på den kontinuiteten som etterlyses. Når dette mønstret etablerer seg over tid er det bare naturlig at det bygger seg opp en gjensidig mistillit og frustrasjon som er verken positiv for bransjen i sin helhet, eller for egenutviklingen til noen av våre mest spennende filmtalenter. I denne sammenhengen har NFI dessverre ikke vært sitt ansvar bevisst, og da er det godt at flere våger å løfte dette fram i den offentlige debatten. Denne kritikken er NFI tjent med ta innover seg, og vi må kunne forvente en mye tydeligere prioritering av perspektiver som har blitt neglisjert i flere ledd av bransjen.
Dette kan NFI løse enkelt ved å vise den samme type gjennomføringsevne som de viste for ti år siden; da de med en usedvanlig tydelighet og engasjement introduserte pakkefinansieringen for å løfte frem filmskapere som hadde demonstrert sitt talent og trengte sårt kontinuitet og forutsigbarhet for sin videre utvikling. Denne ordningen har filmskapere som Erik Poppe, Sara Johnsen og Joachim Trier, samt produksjonsselskaper som Paradox, 4 1/2 og Motlys nytt svært godt av. Kan ikke NFI bryte med hykleriet og løfte frem talenter med minoritetsbakgrunn som fortjener den samme tillit og forutsigbarhet?
For det er et faktum at Amandaprisen for beste regi gikk i år som i fjor til en filmskaper med flerkulturell bakgrunn (Iram Haq og Izer Aliu). Det som er minst like oppløftende er at Amandaprisen for beste kortfilm gikk til Ali Parandian i år og til søstrene Barbosa i fjor. Disse filmskaperne har demonstrert sin gjennomføringsevne og vist sitt unike talent som bærer preg av deres flerkulturelle tilhørighet. Er vi som bransje vårt ansvar bevisst må vi allerede i dag skape de forutsetningene som skal til for at noen av disse filmskapere også kan oppleve en kontinuitet for deres egenutvikling og deres visjon. Vi trenger altså ikke å finne opp nye ordninger tilpasset minoriteter, men vi trenger definitivt at disse filmskaperne blir møtt med helt nye holdninger.
Khalid Maimouni er filmprodusent i The End AS
Med regjeringens kutt i bevilgningene er jeg ikke overrasket over at bransjen og NFI søker kun det trygge og kjente, og dermed fortsetter å neglisjere filmskapere med minoritetsbakgrunn, skriver produsent Khalid Maimouni. Vi trenger ikke nødvendigvis nye ordninger, men nye holdninger.
Foto: Bhkie Male som Carlos i Amandavinneren «No Man is an Island» (fotokred: Runar Sørheim)
Norsk Filminstitutt (NFI) lar aldri anledningen gå fra seg når det kommer til å påpeke at gjennomføringsevne, kontinuitet og målbare resultater er en forutsetning for å kunne få tillit og produksjonsmidler. Som følge av Leon Bashirs kraftsalve mot den norske filmbransjen under årets Amandaprisutdeling, blir dette gjentatt av NFIs nye avdelingsdirektør for utvikling- og produksjon, Lars Løge, i hans tilsvar til den frittalende regissøren i Dagbladet.
Opptrinnet under prisutdelingen er det mange meninger om, jeg er heller ikke enig i alt Leon uttrykker i sin frustrasjon. Men NFIs fokus i sitt tilsvar sår på en måte tvil om Leons gjennomføringsevne som filmskaper, og tar heller ikke innover seg at kontinuitet innen filmproduksjon i realiteten er en umulig oppgave uten adgang til offentlig tilskudd.
Dette dobbeltkravet om gjennomføringsevne og kontinuitet, samt målbare resultater, oppleves også som en litt konstruert problemstilling som filmskapere med minoritetsbakgrunn alltid blir stilt overfor; når det i realiteten er en felles utfordring i en svært homogen bransje hvor NFI altfor ofte løper fra sitt medansvar. Jeg mener derimot at det største hindret til at vi ikke opplever et større mangfold i norsk film i dag er gjennomføringsevnen til beslutningstakerne i bransjen når det kommer til å satse på prosjekter med et minoritetsperspektiv. For hvordan kan NFI etterlyse kontinuitet når de som vurderer disse prosjektene samtidig stenger tilgangen til produksjonsmidler, med en rekke krav som egentlig forutsetter at en hel bransje trekker i samme retning samtidig?
En forutsetning for å klare å nå frem med sin visjon til et publikum med støtte fra NFI er at at en filmskaper først og fremst har en etablert produsent som engasjerer seg og som er villig til å løfte frem både talentet og visjonen. For å finne veien frem til et publikum må produsenten i sin tur få med seg en distributør som i dag er kanskje det leddet innen filmproduksjon som bryr seg aller minst om mangfold i norsk film. Altså det å komme i mål med en spillefilm er en uhyre krevende prosess uansett perspektiv, og som er helt avhengig av at NFI har tillit til filmen for at de økonomiske rammene skal kunne gå opp til slutt. Dessverre er ikke dette tilfelle med de fleste filmene med et flerkulturelt perspektiv som har blitt lansert på kino i de siste 5 årene.
Erfaringene til en rekke filmskapere med minoritetsbakgrunn er at det er nesten umulig å finne etablerte produsenter som har den nødvendige kompetansen, tiden og viljen til å satse på historier med flerkulturell identitet og i et langsiktig perspektiv. Dette skyldes blant annet at den etablerte produsenten er blitt såpass preget av de kommersielle kravene fra bransjen at man bevisst vender seg bort fra originale fortellinger som anses som ikke relevante for norsk publikum. Regjeringens filmpolitikk i de siste fem årene har også mye av skylda for denne neglisjeringen, men var det nødvendigvis noe bedre under tidligere regjeringer?
For vi skal huske at siden 2013 har vi hatt to Kulturministre fra Høyre i Thorhild Widvey og Linda Hofstad Helleland som tok et bevisst valg om slutte å behandle film som et kunst- og kulturuttrykk og som etterlyste kun næringspolitiske virkemidler med en ensidig tro på det private markedet. I tillegg til et saftig kutt i bevilgningene som aldri har blitt hentet inn igjen, er jeg egentlig ikke overrasket over at det produsenter og bransjen søker kun det trygge og kjente, og dermed fortsetter å neglisjere fullstendig den urskogen av filmskapere med minoritetsbakgrunn i spillefilmen.
Det er bare å kaste inn håndkle og erkjenne at den nåværende filmpolitikken ikke inkluderer perspektiver som gir oss et fullverdig bilde av hvem vi er som folk og samfunn i dag. Heldigvis har vi engasjerte filmskapere som velger å stå i det og skape film på siden av den etablerte bransjen.
Det er allikevel ikke mindre enn en fallitterklæring at i perioden mellom 2013 til 2018 ble det produsert kun ni spillefilmer med regissører med minoritetsbakgrunn, hvorav fem av dem er produsert av regissøren selv fordi de ikke finner en etablert produsent, og dessverre helt uten forhåndstilskudd fra NFI. De fleste av dem klarer aldri å tjene penger på filmen sin nettopp fordi uten tillit fra NFI på et tidlig tidspunkt så uteblir kontinuitet i talentutviklingen eller forutsigbar drift i produksjonsselskapet. De fire andre spillefilmene som fikk kjempet seg til tilskudd fra NFI er prisvinnende filmer som Før snøen faller, Jeg er din, Fluefangeren og årets beste film Hva vil folk si. Alle er fortellinger som engasjerer med sin samfunnsaktuelle tematikk og som viser at det har aldri stått på viljen til filmskaperne eller deres gjennomføringsevne.
Bragden bak disse filmene blir bare enda større når vi ser nærmere på tallene og resultatene bak disse produksjonene. Hvis vi tar for oss kun de fire spillefilmene som fikk forhåndstilskudd fra NFI de siste fem årene så er det ingen tvil om at NFI fikk skikkelig valuta for pengene. Disse fire filmene fikk til sammen hentet ut ca. 40 mill. fra NFI og de har uten tvil prestert fantastisk godt både nasjonalt og internasjonalt med hensyn til det kunstneriske og i noen tilfeller også kommersielt. Mens filmer som Beatles eller Løvekvinnen, som av bransjen blir ansett som flopper både kommersielt og til en viss grad kunstnerisk, klarte allikevel å hente ut omtrent det dobbelte fra NFI i samme periode. Dette er mulig på grunn av rause tilskuddsordninger som belønner den etablerte produsenten for uoriginale historier selv når resultatene NFI etterlyser uteblir.
NFIs krav til gjennomføringsevne, kontinuitet og ikke minst målbare resultater fremstår plutselig hyklersk i denne sammenhengen. NFI er egentlig veldig klar over at filmskaperne bak denne bragden ikke bare er istand til levere spillefilmer som konkurrerer med de beste i Norge og internasjonalt, men de samme filmskaperne må også altfor ofte ofre sin egen lønn og investere egne penger for å oppnå de resultatene som NFI etterlyser. Vi som bransje og samfunn kan ikke fortsette å se på denne usosiale og udemokratiske utviklingen hvor et av vår tids viktigste kulturuttrykk er kuppet av en filmelite som ikke gjenspeiler utviklingen i samfunnet og befolkningen ellers. Om den nye Kulturministeren er istand til å utfordre bransjen på fraværet av mangfold i filmfeltet vil tiden vise. Men jeg håper i det lengste at NFIs nye avdelingsdirektør kan finne mot til å bryte med den ekskluderende filmpolitikken og praksisen, og heller etterlyse en holdningsendring innad i NFI og i resten av bransjen.
Dette skal ikke gjøres av en eller annen misforstått rettferdighetssans men fordi det har etablert seg et mønster som tegner et begredelig bilde av hvilke holdninger som eksisterer i NFI til filmskapere med minoritetsbakgrunn. Som produsent som er nettopp opptatt av å løfte frem dette perspektivet, har jeg opplevd at to av mine spillefilmer har på hver sin måte kommet til kort på grunn av prioriteringene til NFI. Dette har hatt enorme konsekvenser for vår utvikling både som filmskapere, men også for våre prosjekter som bruker unødvendige mye tid på brannslokking og nye reforhandlinger med investorer og stab som enda engang må se at deres innsats går tapt.
NFIs manglende satsning legger sånn sett et enormt press på produsentene og filmskaperne, og det gjør det umulig å levere på den kontinuiteten som etterlyses. Når dette mønstret etablerer seg over tid er det bare naturlig at det bygger seg opp en gjensidig mistillit og frustrasjon som er verken positiv for bransjen i sin helhet, eller for egenutviklingen til noen av våre mest spennende filmtalenter. I denne sammenhengen har NFI dessverre ikke vært sitt ansvar bevisst, og da er det godt at flere våger å løfte dette fram i den offentlige debatten. Denne kritikken er NFI tjent med ta innover seg, og vi må kunne forvente en mye tydeligere prioritering av perspektiver som har blitt neglisjert i flere ledd av bransjen.
Dette kan NFI løse enkelt ved å vise den samme type gjennomføringsevne som de viste for ti år siden; da de med en usedvanlig tydelighet og engasjement introduserte pakkefinansieringen for å løfte frem filmskapere som hadde demonstrert sitt talent og trengte sårt kontinuitet og forutsigbarhet for sin videre utvikling. Denne ordningen har filmskapere som Erik Poppe, Sara Johnsen og Joachim Trier, samt produksjonsselskaper som Paradox, 4 1/2 og Motlys nytt svært godt av. Kan ikke NFI bryte med hykleriet og løfte frem talenter med minoritetsbakgrunn som fortjener den samme tillit og forutsigbarhet?
For det er et faktum at Amandaprisen for beste regi gikk i år som i fjor til en filmskaper med flerkulturell bakgrunn (Iram Haq og Izer Aliu). Det som er minst like oppløftende er at Amandaprisen for beste kortfilm gikk til Ali Parandian i år og til søstrene Barbosa i fjor. Disse filmskaperne har demonstrert sin gjennomføringsevne og vist sitt unike talent som bærer preg av deres flerkulturelle tilhørighet. Er vi som bransje vårt ansvar bevisst må vi allerede i dag skape de forutsetningene som skal til for at noen av disse filmskapere også kan oppleve en kontinuitet for deres egenutvikling og deres visjon. Vi trenger altså ikke å finne opp nye ordninger tilpasset minoriteter, men vi trenger definitivt at disse filmskaperne blir møtt med helt nye holdninger.
Khalid Maimouni er filmprodusent i The End AS
