Filmfestivalen i Venezia får kritikk for fravær av kvinnelige filmskapere, noe som nå også rammer Den norske filmfestivalen. Kulturredaktør Mode Steinkjer mener festivalen fint kan hente flere kvinnelige profiler fra nordisk film, men festivalleder Tonje Hardersen viser til at kriteriene for hovedprogrammet – som på forhånd krever norsk kinodistribusjon – begrenser utvalget.
Foto: Pia Tjelta i Blindsone – en film som vises utenfor hovedprogrammet
Forrige uke ble filmfestivalen i Venezia utsatt for krass kritikk fra blant annet European Women’s Audiovisual Network og WIFT i Norden og Sverige for å ha satt av plass til bare én kvinnelig regissør i sin hovedkonkurranse – av i alt 21 filmer. Men festivalleder Alberto Barbera er urokkelig og mener det er utvalget filmer som er for snevert, og at festivalene kun er det siste leddet i kjeden som må ta hva bransjen gir dem. Git Scheynius i Stockholm film festival har imidlertid vist at gjennom årvåkenhet og bevissthet går det faktisk an å finne like gode filmer av kvinner å fylle et konkurranseprogram med, og en rekke festivaler, som Cannes og Locarno, har i kjølvannet av #Metoo forpliktet seg til å ta dette på større alvor.
Rushprint har de siste årene forsøkt å følge filmfestivalenes kuratering, også fra et kjønnsperspektiv. Vår undersøkelse fra i fjor slo fast at festivalene her hjemme ikke nødvendigvis anstrenger seg noe mer enn sine kolleger der ute for å inkludere flere kvinner i sine hovedkonkurranser. En av de festivalene som kom dårligst ut i vår undersøkelse var Den norske filmfestivalen i Haugesund som i fjor hadde bare to kvinnelige regissører i et hovedprogram av 21 filmer. I år har festivalen tre filmer av kvinnelige regissører (av 20 filmer). Kulturredaktør Mode Steinkjer i Dagsavisen (og leder av Filmkritikerlaget) er blant de som mener det er fullt mulig å gjøre noe med dette.
– Jeg mener at om man ser på festivalmarkedet generelt, så er det fint mulig å ta inn en større andel filmer med kvinnelige filmskapere som er av høy kvalitet. Tromsø film festival fikk dette til i år, i sitt hovedprogram, der jeg mener å huske at det var omtrent 50/50. Stockholm film festival har også fått det til ved å lete og bruke tid på å finne filmer som kan passe inn i et hovedprogram.
Steinkjer peker på Haugesundfestivalens ”parallell-festival”, New Nordic Films, som et mulig sted å hente filmer fra. Der vises ofte gode og interessante filmer av kvinnelige regissører.
– Flere av disse filmene hadde passet fint inn i hovedprogrammet med sine kvaliteter. Men på grunn av den tekniske delingen av disse to festivalene i Haugesund, der hovedprogrammet er forbeholdt filmer som allerede har fått kinodistribusjon i Norge, så er det tydeligvis ikke mulig. Men disse kvinnelige filmskaperne kommer til Haugesund hvert år, og kunne vært frontet i hovedprogrammet, mener han.
Den tekniske inndelingen Steinkjer viser til skyldes at Haugesunds hovedprogram er blitt et utpakkingssted for i hovedsak høstens kinofilmer. Festivalleder Hardersen mener det gjør det ekstra utfordrende å programmere inn flere kvinner. Hun er prisgitt de filmene distributørene allerede har tatt inn.
– Så lenge vi må forholde oss til det som alt er tatt inn, så står vi ikke like fritt. Vi synes selvsagt ikke at tre kvinnelige filmskapere i et program med 20 filmer er tilfredsstillende. Men utifra kriteriene for hovedprogrammet om at alle filmene skal ha fått en norsk distributør er det ikke så mye annerledes vi kunne ha gjort for å få opp kvinneandelen.
Innen de øvrige programmene på festivalen, som det nordiske, så ligger andelen kvinner mellom 30 og 50 prosent, forteller hun.
– Av festpremieren våre, så har jo både Føniks og Blindsone kvinnelig regissør, men de er ikke med i hovedkonkurransen av årsaker vi i festivalen ikke avgjør alene. Vi har ikke et konkurranseprogram i tradisjonell forstand, programmet er satt sammen ved hjelp av norske distributører og festivalen er en bransjefestival. Slik har profilen vært i 47 år.
Hun har foreløpig ikke hatt noen diskusjoner med distributørene om hvordan man kan oppnå en bedre balanse, men utelukker ikke at dette er noe de kan komme til å drøfte framover.
– Man kan alltids se på hva som kan gjøres annerledes. Men det må inngå i en større diskusjon som ikke bare handler om kvinneandelen, men hva slags rolle hovedprogrammet skal spille. Mens hovedprogrammet er blitt mindre, har sideprogrammene vokst, og kanskje er det på tide å endre hvordan vi setter sammen helheten.
Haugesundfestivalens hovedprogram er satt sammen av filmer distributørene henter fra allerede kuraterte festivaler – som regel de fire store: Venezia, Toronto, Berlin og Cannes. Og alle disse festivalene viser filmer av et overveldende flertall av menn. Da blir jo de strukturelle utfordringene som den internasjonale filmbransjen står overfor, med lav kvinneandel, veldig tydelig, konstaterer Steinkjer. Festivalleddet er ”sisteleddet”, og henger derfor etter. Men han mener å se en voksende vilje til å ta grep. I sommer undertegnet filmfestivalene i Cannes og Locarno et charter som ikke bare framstår som en symbolhandling, men der de forplikter seg til å jobbe mer aktivt for å fremme kvinnenes posisjon.
– Intensjonen er der, og nå også en større vilje. Det snart et år siden Metoo-bevegelsen ble utløst av Weinstein-skandalen, og det i seg selv har skapt større oppmerksomhet rundt produksjonsleddet, noe som jeg tror vil smitte over på festivalleddet etter hvert. Venezia henger muligens mer etter enn noen av de andre store, kanskje fordi de har en festivalleder som ikke er villig til å ta problemet innover seg. Men blant de mindre festivalene ser man langt større vilje til å foreta seg noe.
Festivalene har altså tradisjonelt vært siste leddet er kjeden, men de har også blitt plattformer der nye filmprosjekter initieres gjennom pitching og samproduksjonsavtaler. Og der kan man påvirke, tror både Steinkjer og Hardersen.
– Ja, der har vi påvirkningskraft og bidrar, sier Hardersen. – I den nordiske bransjen har det dessuten vært ekstra fokus på dette, man har ligget mer i forkant. Derfor har kvinneandelen i større grad vært noe vi har vært bevisst på i drøftingene rundt de nordiske programmene. Der er vi ikke så låst av andre aktører. Men om vi skal begynne å programmere inn filmer som ikke kommer opp på kino i hovedprogrammet, krever det, som eksemplet med Stockholm film festival viser, en større og mer målbevisst satsing. Vi er ikke der nå, men det kan være en diskusjon vi kan ta med distributørene videre.
Den norske filmfestivalen finner sted fra 18-24. august.
Filmfestivalen i Venezia får kritikk for fravær av kvinnelige filmskapere, noe som nå også rammer Den norske filmfestivalen. Kulturredaktør Mode Steinkjer mener festivalen fint kan hente flere kvinnelige profiler fra nordisk film, men festivalleder Tonje Hardersen viser til at kriteriene for hovedprogrammet – som på forhånd krever norsk kinodistribusjon – begrenser utvalget.
Foto: Pia Tjelta i Blindsone – en film som vises utenfor hovedprogrammet
Forrige uke ble filmfestivalen i Venezia utsatt for krass kritikk fra blant annet European Women’s Audiovisual Network og WIFT i Norden og Sverige for å ha satt av plass til bare én kvinnelig regissør i sin hovedkonkurranse – av i alt 21 filmer. Men festivalleder Alberto Barbera er urokkelig og mener det er utvalget filmer som er for snevert, og at festivalene kun er det siste leddet i kjeden som må ta hva bransjen gir dem. Git Scheynius i Stockholm film festival har imidlertid vist at gjennom årvåkenhet og bevissthet går det faktisk an å finne like gode filmer av kvinner å fylle et konkurranseprogram med, og en rekke festivaler, som Cannes og Locarno, har i kjølvannet av #Metoo forpliktet seg til å ta dette på større alvor.
Rushprint har de siste årene forsøkt å følge filmfestivalenes kuratering, også fra et kjønnsperspektiv. Vår undersøkelse fra i fjor slo fast at festivalene her hjemme ikke nødvendigvis anstrenger seg noe mer enn sine kolleger der ute for å inkludere flere kvinner i sine hovedkonkurranser. En av de festivalene som kom dårligst ut i vår undersøkelse var Den norske filmfestivalen i Haugesund som i fjor hadde bare to kvinnelige regissører i et hovedprogram av 21 filmer. I år har festivalen tre filmer av kvinnelige regissører (av 20 filmer). Kulturredaktør Mode Steinkjer i Dagsavisen (og leder av Filmkritikerlaget) er blant de som mener det er fullt mulig å gjøre noe med dette.
– Jeg mener at om man ser på festivalmarkedet generelt, så er det fint mulig å ta inn en større andel filmer med kvinnelige filmskapere som er av høy kvalitet. Tromsø film festival fikk dette til i år, i sitt hovedprogram, der jeg mener å huske at det var omtrent 50/50. Stockholm film festival har også fått det til ved å lete og bruke tid på å finne filmer som kan passe inn i et hovedprogram.
Steinkjer peker på Haugesundfestivalens ”parallell-festival”, New Nordic Films, som et mulig sted å hente filmer fra. Der vises ofte gode og interessante filmer av kvinnelige regissører.
– Flere av disse filmene hadde passet fint inn i hovedprogrammet med sine kvaliteter. Men på grunn av den tekniske delingen av disse to festivalene i Haugesund, der hovedprogrammet er forbeholdt filmer som allerede har fått kinodistribusjon i Norge, så er det tydeligvis ikke mulig. Men disse kvinnelige filmskaperne kommer til Haugesund hvert år, og kunne vært frontet i hovedprogrammet, mener han.
Den tekniske inndelingen Steinkjer viser til skyldes at Haugesunds hovedprogram er blitt et utpakkingssted for i hovedsak høstens kinofilmer. Festivalleder Hardersen mener det gjør det ekstra utfordrende å programmere inn flere kvinner. Hun er prisgitt de filmene distributørene allerede har tatt inn.
– Så lenge vi må forholde oss til det som alt er tatt inn, så står vi ikke like fritt. Vi synes selvsagt ikke at tre kvinnelige filmskapere i et program med 20 filmer er tilfredsstillende. Men utifra kriteriene for hovedprogrammet om at alle filmene skal ha fått en norsk distributør er det ikke så mye annerledes vi kunne ha gjort for å få opp kvinneandelen.
Innen de øvrige programmene på festivalen, som det nordiske, så ligger andelen kvinner mellom 30 og 50 prosent, forteller hun.
– Av festpremieren våre, så har jo både Føniks og Blindsone kvinnelig regissør, men de er ikke med i hovedkonkurransen av årsaker vi i festivalen ikke avgjør alene. Vi har ikke et konkurranseprogram i tradisjonell forstand, programmet er satt sammen ved hjelp av norske distributører og festivalen er en bransjefestival. Slik har profilen vært i 47 år.
Hun har foreløpig ikke hatt noen diskusjoner med distributørene om hvordan man kan oppnå en bedre balanse, men utelukker ikke at dette er noe de kan komme til å drøfte framover.
– Man kan alltids se på hva som kan gjøres annerledes. Men det må inngå i en større diskusjon som ikke bare handler om kvinneandelen, men hva slags rolle hovedprogrammet skal spille. Mens hovedprogrammet er blitt mindre, har sideprogrammene vokst, og kanskje er det på tide å endre hvordan vi setter sammen helheten.
Haugesundfestivalens hovedprogram er satt sammen av filmer distributørene henter fra allerede kuraterte festivaler – som regel de fire store: Venezia, Toronto, Berlin og Cannes. Og alle disse festivalene viser filmer av et overveldende flertall av menn. Da blir jo de strukturelle utfordringene som den internasjonale filmbransjen står overfor, med lav kvinneandel, veldig tydelig, konstaterer Steinkjer. Festivalleddet er ”sisteleddet”, og henger derfor etter. Men han mener å se en voksende vilje til å ta grep. I sommer undertegnet filmfestivalene i Cannes og Locarno et charter som ikke bare framstår som en symbolhandling, men der de forplikter seg til å jobbe mer aktivt for å fremme kvinnenes posisjon.
– Intensjonen er der, og nå også en større vilje. Det snart et år siden Metoo-bevegelsen ble utløst av Weinstein-skandalen, og det i seg selv har skapt større oppmerksomhet rundt produksjonsleddet, noe som jeg tror vil smitte over på festivalleddet etter hvert. Venezia henger muligens mer etter enn noen av de andre store, kanskje fordi de har en festivalleder som ikke er villig til å ta problemet innover seg. Men blant de mindre festivalene ser man langt større vilje til å foreta seg noe.
Festivalene har altså tradisjonelt vært siste leddet er kjeden, men de har også blitt plattformer der nye filmprosjekter initieres gjennom pitching og samproduksjonsavtaler. Og der kan man påvirke, tror både Steinkjer og Hardersen.
– Ja, der har vi påvirkningskraft og bidrar, sier Hardersen. – I den nordiske bransjen har det dessuten vært ekstra fokus på dette, man har ligget mer i forkant. Derfor har kvinneandelen i større grad vært noe vi har vært bevisst på i drøftingene rundt de nordiske programmene. Der er vi ikke så låst av andre aktører. Men om vi skal begynne å programmere inn filmer som ikke kommer opp på kino i hovedprogrammet, krever det, som eksemplet med Stockholm film festival viser, en større og mer målbevisst satsing. Vi er ikke der nå, men det kan være en diskusjon vi kan ta med distributørene videre.
Den norske filmfestivalen finner sted fra 18-24. august.
