Det skjedde mye med «Skam» i overgangen til en amerikansk kontekst, konstaterer Gry Rustad. Nooras feminisme er for eksempel blitt vannet ut. Vil det fortsette nå når serien går inn i sin andre sesong?
Denne teksten er tidligere publisert hos Periskop.
Da det ble kjent at Julie Andem, geniet bak Skam (NRK 2015-2017), skulle få holde i tøylene til den amerikanske gjenskapelsen av serien, gikk forventningene i været blant Skam-fansen. Resultatet, Skam Austin (2018-), har vi i våres og i sommer kunnet se på Facebook Watch og NRK (og serien har nå fått fornyet tillit av Facebook med enda en sesong).
Skam Austin, som de andre internasjonale versjonene, følger handlingen til norske Skam, og var slik sett en liten skuffelse for Skam-fansen som kanskje håpet på nye historier fra Skam-universet. Men mens plottet følger originalens handling, er karakterene tilpasset amerikansk kultur. Det mest interessante med Skam Austin er dermed å se hvordan temaene ungdommelig usikkerhet og det å finne seg selv, utspilles i en amerikansk kontekst.
I Skam Austin møter vi den amerikanske versjonen av Eva, Megan. Megan er sammen med Marlon – oppkalt etter skuespilleren som spilte den norske versjonen av karakteren, nemlig Marlon Langeland. Megan blir etterhvert kjent med Grace, Kelsey og Jo, Skam Austins versjoner av Noora, Vilde og jente-Chris, og sist men ikke minst, Zoya som er minst like tøff som Sana.
Karakterene har fått en oppgradering slik at de bedre passer den demografiske og kulturelle profilen i Austin. Både Megan og Jente-Chris har for eksempel fått latin-amerikansk bakgrunn, og Isak har blitt en afroamerikansk kvinne.
Problemene tenåringene møter er universelle, men kulturen er forskjellig. Andem er dyktig til å tilpasse seg et mer konservativt, religiøst og familieorientert samfunn som USA. Selv om Austin er særdeles liberalt til å være Texas, er Austin fremdeles en mindre liberal by enn for eksempel New York, San Fransisco eller Chicago, som igjen er langt mindre liberale enn Oslo.
Personlig mener jeg at USAs mest liberale by Seattle ville vært det perfekte stedet for en remake. Det kan imidlertid tenkes at man ønsket å klargjøre forskjellene ved de to versjonene ved å velge et sted som i større grad skiller seg synlig fra Oslo, gjennom for eksempel klima, arkitektur og infrastruktur.
Noen av endringene er enkle å spotte, som at russebuss er byttet med dansegruppe eller at karakterene kjører bil overalt. Amerikanere er definitivt mindre miljøvennlige enn oss, og karakterene er langt mindre bevisste politisk. Marlon mangler helt Jonas’ politiske engasjement. Mens Jonas’ åpningsmonolog i Skam satte Norge inn en større internasjonal kontekst og oser av scandi-skyld, fokuserer Poonams monolog på presset og stresset som følger med det å vokse opp i et Trump-styrt neoliberalistisk samfunn.
Jentene har fremdeles sex, men de er mindre frigjorte i Skam Austin. Nooras svært uttalte feminisme er så langt fraværende hos Grace, og Grace virker langt mer alvorlig enn Noora. Likestillingen har rett og slett kommet lenger i Norge, og det merkes.
Den amerikanske tenåringsserien 13 Reasons Why (Netflix 2017-) viser hvor konservativt synet på tenåringsseksualitet som fremdeles er vanlig i USA. Mens for eksempel Vilde og Eva kunne kline åpenlyst på fest i Norge, førte en lignende hendelse for hovedkarakteren i 13 Reasons Why til mobbing og utestengelse.
Skam Austin kan bli en viktig stemme for å frigjøre amerikanske jenters seksualitet. Det er derfor synd at den frigjorte kvinnelige seksualiteten, og det viktige og friske synet på sex som noe som skal nytes for begge parter, forsvinner litt i Skam Austin.
Skam Austin eksisterer i en verden post-metoo. Fansen virker langt mer skeptisk til guttene i Skam Austin enn de var til guttene i Skam. Amerikansk mannskultur er nok mer giftig enn på vestkanten, og guttene er, som fansen sier, mer «trash».
Mens Jonas i Skam blir fremstilt som en reflektert, chill ung mann, en politisk idealist og feminist som gjerne stiller opp for (alene)moren sin og yngre søsken, blir Marlon blir fremstilt som bortskjemt og selvopptatt. Han bruker det meste av tiden på å klage på at foreldrene ønsker at han skal ta en ordentlig utdannelse. Han kommer neppe til å ha en monolog om hvor digg og viktig det er å gå ned på jenter i sesong tre. Fansen reagerer også på Daniel, Skam Austins William, og hans manipulerende oppførsel, og det er stort fokus på bevisstgjøring av at «no means no» i fan-forumet.
Den største forskjellen er at Skam Austin er mørkere enn Skam. Der Skam var fylt av ungdommelig overmot og løssluppenhet, virker Skam Austin mer traust, og skildringen av jentene er mer «ren». Slik er Skam Austin mer lik andre amerikanske tenåringsserier, uten hooking, fyll og eksplisitte samtaler om sex. Her er ingen morsom helsesøster og ingen mensen-spøker på Instagram.
Mens Vilde drikker seg bevisstløs, slik at jentene må bære henne hjem og ringe nødtelefonen, og hun til slutt kaster opp over hele Sana, er Kelsey ved bevissthet og spytter ut en banan på Zoya. Scenen er derfor langt mindre effektfull. Mens Skam viste tenåringsjenter som ekle og kule, usikre og tøffe, er kantene til jentene i Skam Austinpusset ned til å passe et mer konservativt samfunn hvor handlingsrammene for unge jenter er langt mer begrenset. Skam Austin viser på mange måter hvor langt norske ungdom har kommet i sin miljøbevissthet, åpenhet og frigjøring – og hvor langt amerikanerne har igjen.
På den andre siden er det kanskje mindre plass til den uhemmede, frie tenåringen i en amerikansk kontekst. Tenåringer i USA har en langt tøffere hverdag enn norske tenåringer. Presset til å lykkes er enda større i et land uten sikkerhetsnett, og hverdagen er generelt mer utrygg og voldelig. Da ti stykker ble drept i en skoleskyting i El Paso, Texas den 18. mai i år, postet Grace en tegning av staten Texas med et hjerte der El Paso ligger for å vise sympati på Instagram. Dette er heldigvis en virkelighet langt fra det relativt beskyttede og trygge miljøet på Hartvig Nissen, og muligens grunnen til at Skam Austin så langt har vært mindre morsom og leken. Det er med andre ord mer alvor og mindre humor.
Andems teft for å skape følelser og nærhet til karakterene og forståelse for deres indre dilemmaer, har hun imidlertid tatt med seg til Amerika. Megans tidligere valg gjør henne til en person hun ikke vil være, og hennes reise for å lære av og akseptere sine egne feil og mangler gjennom vennskap er fremdeles en engasjerende og tilfredsstillende reise selv om vi vet hvor reisen går.
Den fremste fordelen til internasjonaliseringen av Skam-konseptet er hvordan hver av remakene står igjen som en studie av lokal ungdomskultur, og at de tillater den unge Skam-fansen å sammenligne seg selv med ungdom i andre land. De viser alle hvor like og universelle utfordringene til ungdom i verden er. Det å finne seg selv for en tenåring er ikke lett noe sted. På den andre siden viser disse versjonene også hvordan de strukturelle rammene hvor denne søken finner sted, er ganske forskjellige. Forhåpentligvis kan Skam Austin resultere i at amerikanske jenter krever noe av den friheten unge norske jenter har til å spøke med mensen, pule og å være så ekle, usikre, tøffe og kule som de har behov for.
Gry Cecilie Rustad har en doktorgrad i medievitenskap fra UiO og jobber nå som postdoktor ved UiO. Der forsker hun på estetisk innovasjon i TV-serier og blant annet Skam. Hun er også fast medlem av Rushprints podcastpanel i Filmsamtalen.
Denne teksten er tidligere publisert hos Periskop.
Da det ble kjent at Julie Andem, geniet bak Skam (NRK 2015-2017), skulle få holde i tøylene til den amerikanske gjenskapelsen av serien, gikk forventningene i været blant Skam-fansen. Resultatet, Skam Austin (2018-), har vi i våres og i sommer kunnet se på Facebook Watch og NRK (og serien har nå fått fornyet tillit av Facebook med enda en sesong).
Skam Austin, som de andre internasjonale versjonene, følger handlingen til norske Skam, og var slik sett en liten skuffelse for Skam-fansen som kanskje håpet på nye historier fra Skam-universet. Men mens plottet følger originalens handling, er karakterene tilpasset amerikansk kultur. Det mest interessante med Skam Austin er dermed å se hvordan temaene ungdommelig usikkerhet og det å finne seg selv, utspilles i en amerikansk kontekst.
I Skam Austin møter vi den amerikanske versjonen av Eva, Megan. Megan er sammen med Marlon – oppkalt etter skuespilleren som spilte den norske versjonen av karakteren, nemlig Marlon Langeland. Megan blir etterhvert kjent med Grace, Kelsey og Jo, Skam Austins versjoner av Noora, Vilde og jente-Chris, og sist men ikke minst, Zoya som er minst like tøff som Sana.
Karakterene har fått en oppgradering slik at de bedre passer den demografiske og kulturelle profilen i Austin. Både Megan og Jente-Chris har for eksempel fått latin-amerikansk bakgrunn, og Isak har blitt en afroamerikansk kvinne.
Problemene tenåringene møter er universelle, men kulturen er forskjellig. Andem er dyktig til å tilpasse seg et mer konservativt, religiøst og familieorientert samfunn som USA. Selv om Austin er særdeles liberalt til å være Texas, er Austin fremdeles en mindre liberal by enn for eksempel New York, San Fransisco eller Chicago, som igjen er langt mindre liberale enn Oslo.
Personlig mener jeg at USAs mest liberale by Seattle ville vært det perfekte stedet for en remake. Det kan imidlertid tenkes at man ønsket å klargjøre forskjellene ved de to versjonene ved å velge et sted som i større grad skiller seg synlig fra Oslo, gjennom for eksempel klima, arkitektur og infrastruktur.
Noen av endringene er enkle å spotte, som at russebuss er byttet med dansegruppe eller at karakterene kjører bil overalt. Amerikanere er definitivt mindre miljøvennlige enn oss, og karakterene er langt mindre bevisste politisk. Marlon mangler helt Jonas’ politiske engasjement. Mens Jonas’ åpningsmonolog i Skam satte Norge inn en større internasjonal kontekst og oser av scandi-skyld, fokuserer Poonams monolog på presset og stresset som følger med det å vokse opp i et Trump-styrt neoliberalistisk samfunn.
Jentene har fremdeles sex, men de er mindre frigjorte i Skam Austin. Nooras svært uttalte feminisme er så langt fraværende hos Grace, og Grace virker langt mer alvorlig enn Noora. Likestillingen har rett og slett kommet lenger i Norge, og det merkes.
Den amerikanske tenåringsserien 13 Reasons Why (Netflix 2017-) viser hvor konservativt synet på tenåringsseksualitet som fremdeles er vanlig i USA. Mens for eksempel Vilde og Eva kunne kline åpenlyst på fest i Norge, førte en lignende hendelse for hovedkarakteren i 13 Reasons Why til mobbing og utestengelse.
Skam Austin kan bli en viktig stemme for å frigjøre amerikanske jenters seksualitet. Det er derfor synd at den frigjorte kvinnelige seksualiteten, og det viktige og friske synet på sex som noe som skal nytes for begge parter, forsvinner litt i Skam Austin.
Skam Austin eksisterer i en verden post-metoo. Fansen virker langt mer skeptisk til guttene i Skam Austin enn de var til guttene i Skam. Amerikansk mannskultur er nok mer giftig enn på vestkanten, og guttene er, som fansen sier, mer «trash».
Mens Jonas i Skam blir fremstilt som en reflektert, chill ung mann, en politisk idealist og feminist som gjerne stiller opp for (alene)moren sin og yngre søsken, blir Marlon blir fremstilt som bortskjemt og selvopptatt. Han bruker det meste av tiden på å klage på at foreldrene ønsker at han skal ta en ordentlig utdannelse. Han kommer neppe til å ha en monolog om hvor digg og viktig det er å gå ned på jenter i sesong tre. Fansen reagerer også på Daniel, Skam Austins William, og hans manipulerende oppførsel, og det er stort fokus på bevisstgjøring av at «no means no» i fan-forumet.
Den største forskjellen er at Skam Austin er mørkere enn Skam. Der Skam var fylt av ungdommelig overmot og løssluppenhet, virker Skam Austin mer traust, og skildringen av jentene er mer «ren». Slik er Skam Austin mer lik andre amerikanske tenåringsserier, uten hooking, fyll og eksplisitte samtaler om sex. Her er ingen morsom helsesøster og ingen mensen-spøker på Instagram.
Mens Vilde drikker seg bevisstløs, slik at jentene må bære henne hjem og ringe nødtelefonen, og hun til slutt kaster opp over hele Sana, er Kelsey ved bevissthet og spytter ut en banan på Zoya. Scenen er derfor langt mindre effektfull. Mens Skam viste tenåringsjenter som ekle og kule, usikre og tøffe, er kantene til jentene i Skam Austinpusset ned til å passe et mer konservativt samfunn hvor handlingsrammene for unge jenter er langt mer begrenset. Skam Austin viser på mange måter hvor langt norske ungdom har kommet i sin miljøbevissthet, åpenhet og frigjøring – og hvor langt amerikanerne har igjen.
På den andre siden er det kanskje mindre plass til den uhemmede, frie tenåringen i en amerikansk kontekst. Tenåringer i USA har en langt tøffere hverdag enn norske tenåringer. Presset til å lykkes er enda større i et land uten sikkerhetsnett, og hverdagen er generelt mer utrygg og voldelig. Da ti stykker ble drept i en skoleskyting i El Paso, Texas den 18. mai i år, postet Grace en tegning av staten Texas med et hjerte der El Paso ligger for å vise sympati på Instagram. Dette er heldigvis en virkelighet langt fra det relativt beskyttede og trygge miljøet på Hartvig Nissen, og muligens grunnen til at Skam Austin så langt har vært mindre morsom og leken. Det er med andre ord mer alvor og mindre humor.
Andems teft for å skape følelser og nærhet til karakterene og forståelse for deres indre dilemmaer, har hun imidlertid tatt med seg til Amerika. Megans tidligere valg gjør henne til en person hun ikke vil være, og hennes reise for å lære av og akseptere sine egne feil og mangler gjennom vennskap er fremdeles en engasjerende og tilfredsstillende reise selv om vi vet hvor reisen går.
Den fremste fordelen til internasjonaliseringen av Skam-konseptet er hvordan hver av remakene står igjen som en studie av lokal ungdomskultur, og at de tillater den unge Skam-fansen å sammenligne seg selv med ungdom i andre land. De viser alle hvor like og universelle utfordringene til ungdom i verden er. Det å finne seg selv for en tenåring er ikke lett noe sted. På den andre siden viser disse versjonene også hvordan de strukturelle rammene hvor denne søken finner sted, er ganske forskjellige. Forhåpentligvis kan Skam Austin resultere i at amerikanske jenter krever noe av den friheten unge norske jenter har til å spøke med mensen, pule og å være så ekle, usikre, tøffe og kule som de har behov for.
Gry Cecilie Rustad har en doktorgrad i medievitenskap fra UiO og jobber nå som postdoktor ved UiO. Der forsker hun på estetisk innovasjon i TV-serier og blant annet Skam. Hun er også fast medlem av Rushprints podcastpanel i Filmsamtalen.