Hvordan filme i et diktatur?

Hvordan filme i et diktatur?

Etter trøbbel på grensen kom Tommy Gulliksen seg til slutt ut av Nord-Korea med opptakene til «War of Art». Og da Kim Jong-un trykket på den røde knappen så det mørkt ut. Her forteller regissøren om å den spesielle opplevelsen av å filme Morten Traaviks siste kulturutvekslings-prosjekt i Nord-Korea.

Fototekst: De seks kunstnerne blir presentert i Pyongyang (foto av Jørund F. Pedersen)

Kulturutveksling med et av verdens mest restriktive regimer er dømt til å bli kontroversielt og farlig. Kunstneren Morten Traavik er den kulturarbeideren som kanskje har hatt mest med det nordkoreanske regimet å gjøre. Gjennom hans prosjekt, War of Art, og Tommy Gulliksens filmopptak fra det, følger vi seks systemkritiske vestlige kunstnere inn i landet der kunstens fremste formål er å hylle nasjonens lederskap. Hvordan er det mulig å drive meningsfull kulturutveksling i en sånn setting?

Det var hva Gulliksen ønsket å finne ut av gjennom dokumentarfilmen War of Art som ble spilt inn under de ti dagene kulturutvekslings-prosjektet ble gjennomført i hovedstaden Pyongyang. Her skulle vestlige og nordkoreanske kunstnere møtes og utfordre hverandre, og kanskje, om det gikk slik Traavik håpet, forstå hverandre litt bedre.

– Kunstnerne som møttes var diametrale motsetninger, forteller Gulliksen. – I Nord-Korea er alle kunstnere ansatt av staten. De har én oppgave – å få folket til å elske moderlandet og lederen sin. Mens de Morten tok med seg inn er relativt kontroversielle kunstnere fra Vesten som er opptatt av å kritisere makt og systemer.

Selv om Gulliksen møtte noen av de samme begrensningene som kunstnerne han fulgte, sto han friere til å filme det som utspilte seg. Det ga ham et større blikk på det nordkoreanske samfunnet.

– Det er mange obligatoriske ”turistfeller” du blir tatt med på når du er i Pyongyang som selvsagt er veldig iscenesatte. I tillegg blir intervjuobjekter nøye valgt ut av myndighetene når du ber om å få filme lokalbefolkningen. Men når du er på en skole eller i et bibliotek og kommer i prat med folk, så er det likevel rom for det uforutsette. Det unike ved War of Art er selve møteplassen der kunstnerne skulle jobbe sammen. Dette er et univers vi har hatt full tilgang til. Vi fikk anledning til å bli kjent med nordkoreanerne over flere dager og dermed kunne det oppstå situasjoner foran kamera som ingen kunne forutse eller iscenesette.

En selfie i Pyongyang

Storpolitikken endrer relasjoner

Nord-Korea er et land der et smil og blikk kan endre seg med det geopolitiske klimaet. Det fikk filmskaperne og kunstnerne merke da president Trump og Kim Jong-un begynte å true hverandre –  og nordkoreanernes prøvesprengning av en kjernefysisk bombe kunne merkes av rystelsene i hovedstaden – for så helt uventet å bli så gode venner at de møttes til et forsoningsmøte som kan bli historisk.

– I Nord-Korea merker man godt hvordan storpolitikken endrer relasjoner. Et menneske du blir kjent med kan brått endre ansiktstuttrykk om den offisielle holdningen til verden utenfor endrer seg. Det gjør det til et utfordrende sted å filme, du må være forberedt på endringer. Ingen av oss var likevel forberedt på den positive utgangen som kan komme som følge av at de to lederne faktisk møtte hverandre, istedenfor å fortsette å demonisere hverandre.

Morten Traavik har høstet sterk kritikk for sine samarbeidsprosjekter med kulturarbeidere i Nord-Korea, og er blitt anklaget for å lefle med diktaturet. Gulliksen deler ikke nødvendigvis den oppfatningen.

 – Traavik hadde opparbeidet seg en tillit hos de nordkoreanske kulturmyndighetene gjennom flere års samarbeid. På dette prosjektet ble nok den tilliten utfordret, og han ble skuffet over at de ikke fikk til mer. Mange av de vestlige kunstnerne har skapt en god del furore hjemme, men de måtte endre sin innstilling i møte med de nordkoreanske restriksjonene og mangelen på forståelse hos de lokale kunstnerne. De fikk se hvor utfordrende det er å skape subversiv kunst i en nasjon der kunsten har en helt annen funksjon. Derfor ble de menneskelige relasjonene viktigst, og det kunstfaglige havnet i bakgrunnen. De var nødt til å endre ambisjonsnivået underveis.

Kulturclash mellom kunstnerne.

Om å frigjøre seg fra egne inntrykk

Men selv om Traaviks prosjekt ikke lyktes helt, har filmen et perspektiv som går langt utover kunstprosjektet, understreker Gulliksen. Filmteamet reiste til Nord-Korea for å observere, de er ikke samarbeidspartnere i Traaviks prosjekt.

– Vår film handler i utgangspunktet om det som skjer under møtet mellom vestlige og nordkoreanske kunstnere, enten det kan anses som mislykket eller vellykket. Og vi har stilt Traavik kritiske spørsmål underveis. I likhet med prosjektet handler filmen mer om møter med enkeltindivider, men vi har også kunnet løfte blikket og skildre hvordan staten styrer propagandaen og hvordan kunsten tjener kun det formålet.

Under opptaksfasen leter man gjerne etter konflikt eller drama, forteller han. Men i klippefasen, der han nå befinner seg fram til klippen låses i august, må man også kunne fristille seg fra egne opplevelser.

– I Nord-Korea var jeg kanskje mer på utkikk etter konflikt og motstand. Men i klippen må du nullstille seg og ikke låse deg helt til det du husker fra opptakene. Kanskje ser du noe i et smil eller et ansiktsuttrykk, noe som kaster et litt annet lys over en scene. Du skreller vekk noe av konfliktmaterialet ved å åpne deg for hva opptakene skjuler.

Bakenfor restriksjonene

Gulliksen mener det er legitimt å delta i en prosess som foregår på det nordkoreanske regimets premisser, så lenge man vet det finnes krefter innad i landet som ønsker endringer.

– Skal du forandre et samfunn innenfra, må du starte et sted. Du må så et frø, en tanke. Om ikke kunstnere skal kunne sette spørsmålstegn ved hva de ser og opplever i Nord-Korea, hvem skal da kunne gjøre det? Det spørsmålet Traavik stiller er: skal vi bare slukke lyset og glemme at Nord-Korea eksisterer? Det har vi jo prøvd lenge uten at vi har oppnådd noe, og det spennende nå er at USA forsøker noen nye innfallsvinkler. Så får vi se hva det fører med seg.

 Flere dokumentarer har tidligere formidlet hvor komplisert det er å lage film om forholdene i Nord-Korea, blant annet danske Det røde kapellet og norske David Kinsellas The Wall. Gulliksen har ikke som hovedfokus å problematisere den nordkoreanske nasjonale iscenesettelsen på en tilsvarende måte.

– Når man ikke får filme fritt, så er det enkleste å lage en film om alle restriksjonene man opplever som filmskaper. Men det kan enkelte ganger bli litt navlebeskuende, og man risikerer å slå inn åpne dører. Alle vet at Nord-Korea er et intolerant diktatur, og de legger ikke skjul på den totale kontrollen de utøver overfor landets borgere. For meg er det uinteressant å dra til dit for å lage nok en historie som stopper der. Det finnes også sterke filmrestriksjoner i demokratiske land. Jeg har masse outtakes fra opptakssituasjoner der amerikanske politifolk stanser meg fra å filme. Det forteller nødvendigvis ikke mye om samfunnet.

– Likevel må jeg si at jeg fikk filme stort sett overalt der hvor vi hadde avtalt at vi skulle filme. Jeg fikk full tilgang til kunstnerne og de møtene som fant sted med de vestlige kunstnerne – også i konfliktsituasjonene. Det nordkoreanske regimet ønsker ikke å framstå som demokratisk, derfor legger de heller ikke skjul på restriksjonene.

Oppstandelse på grensen

Det var ingen som sjekket harddiskene hans da han dro fra Nord-Korea, forteller Gulliksen. De var mest opptatt av hva han tok med seg inn i landet. Men reisen savnet likevel ikke komplikasjoner og dramatikk. For allerede ved ankomsten begikk en i det norske reisefølget en nybegynnerfeil som kunne vært fatal, og som hinter om hvor farlig farvann dette kan være.

– Første gang jeg dro nedover med Morten var også et team fra Morgenbladet med. Men da vi landet i Pyongyang viste det seg at avisens fotograf hadde en hjemmelaget video lagret på mobilen som inneholdt opptak der han danset rundt iført en Kim Jong-un-tullemaske. Det skapte stor oppstandelse og situasjonen ble veldig alvorlig. Det er nærmest  dødsstraff for å spotte overhodet i Nord-Korea. Det skapte et stort problem for lederne i kulturkomiteen som hadde gått god for oss. De kunne velge å straffe oss og på den måten statuere et eksempel, eller de kunne lobbe for at vi skulle gå fri, fordi samarbeidet med Traavik var for viktig. Vår skjebne skulle avgjøres av noen lenger oppe i systemet, og i en to-tre dager var vi helt i limbo. Heldigvis klarte disse kulturbyråkratene å tale vår sak og få lagt lokk på den. Det var da de fortalte at andre utlendinger som var tatt for tilsvarende forbrytelser fortsatt satt internert. Det kunne gått veldig galt, men det løste seg fordi det finnes noen progressive krefter i statsapparatet. For meg ble dette en lakkmustest for hva slags mennesker man kan møte i systemet. De satte virkelig livene sine og familiens sikkerhet på spill for å løse situasjonen. I verdens strengeste diktatur fantes det mennesker som var villig til å risikere alt for kunsten og et samarbeid med vesten. Det var en sterk opplevelse.


Fakta om War of Art: «I et par uker jobber systemkritiske vestlige kunstnere sammen med systemtro nordkoreanske kunstnere i prosjektet War of Art. Risikoen for å bli misbrukt av regimet er stor, og mye av spenningen ved filmen er knyttet til om sjansespillet bærer frukter». Regi, foto og manus er ved Tommy Gulliksen. Filmen produseres av Eirin Høgetveit og Norsk Fjernsyn AS. Filmen er tildelt støtte fra Norsk filminstitutt, Fritt Ord, Nordisk film og tv-fond og Kreative Europa, med TV2, SVT og ZDF/ARTE som coprodusenter, sammen med tyske Story House Production.


 

Hvordan filme i et diktatur?

Hvordan filme i et diktatur?

Etter trøbbel på grensen kom Tommy Gulliksen seg til slutt ut av Nord-Korea med opptakene til «War of Art». Og da Kim Jong-un trykket på den røde knappen så det mørkt ut. Her forteller regissøren om å den spesielle opplevelsen av å filme Morten Traaviks siste kulturutvekslings-prosjekt i Nord-Korea.

Fototekst: De seks kunstnerne blir presentert i Pyongyang (foto av Jørund F. Pedersen)

Kulturutveksling med et av verdens mest restriktive regimer er dømt til å bli kontroversielt og farlig. Kunstneren Morten Traavik er den kulturarbeideren som kanskje har hatt mest med det nordkoreanske regimet å gjøre. Gjennom hans prosjekt, War of Art, og Tommy Gulliksens filmopptak fra det, følger vi seks systemkritiske vestlige kunstnere inn i landet der kunstens fremste formål er å hylle nasjonens lederskap. Hvordan er det mulig å drive meningsfull kulturutveksling i en sånn setting?

Det var hva Gulliksen ønsket å finne ut av gjennom dokumentarfilmen War of Art som ble spilt inn under de ti dagene kulturutvekslings-prosjektet ble gjennomført i hovedstaden Pyongyang. Her skulle vestlige og nordkoreanske kunstnere møtes og utfordre hverandre, og kanskje, om det gikk slik Traavik håpet, forstå hverandre litt bedre.

– Kunstnerne som møttes var diametrale motsetninger, forteller Gulliksen. – I Nord-Korea er alle kunstnere ansatt av staten. De har én oppgave – å få folket til å elske moderlandet og lederen sin. Mens de Morten tok med seg inn er relativt kontroversielle kunstnere fra Vesten som er opptatt av å kritisere makt og systemer.

Selv om Gulliksen møtte noen av de samme begrensningene som kunstnerne han fulgte, sto han friere til å filme det som utspilte seg. Det ga ham et større blikk på det nordkoreanske samfunnet.

– Det er mange obligatoriske ”turistfeller” du blir tatt med på når du er i Pyongyang som selvsagt er veldig iscenesatte. I tillegg blir intervjuobjekter nøye valgt ut av myndighetene når du ber om å få filme lokalbefolkningen. Men når du er på en skole eller i et bibliotek og kommer i prat med folk, så er det likevel rom for det uforutsette. Det unike ved War of Art er selve møteplassen der kunstnerne skulle jobbe sammen. Dette er et univers vi har hatt full tilgang til. Vi fikk anledning til å bli kjent med nordkoreanerne over flere dager og dermed kunne det oppstå situasjoner foran kamera som ingen kunne forutse eller iscenesette.

En selfie i Pyongyang

Storpolitikken endrer relasjoner

Nord-Korea er et land der et smil og blikk kan endre seg med det geopolitiske klimaet. Det fikk filmskaperne og kunstnerne merke da president Trump og Kim Jong-un begynte å true hverandre –  og nordkoreanernes prøvesprengning av en kjernefysisk bombe kunne merkes av rystelsene i hovedstaden – for så helt uventet å bli så gode venner at de møttes til et forsoningsmøte som kan bli historisk.

– I Nord-Korea merker man godt hvordan storpolitikken endrer relasjoner. Et menneske du blir kjent med kan brått endre ansiktstuttrykk om den offisielle holdningen til verden utenfor endrer seg. Det gjør det til et utfordrende sted å filme, du må være forberedt på endringer. Ingen av oss var likevel forberedt på den positive utgangen som kan komme som følge av at de to lederne faktisk møtte hverandre, istedenfor å fortsette å demonisere hverandre.

Morten Traavik har høstet sterk kritikk for sine samarbeidsprosjekter med kulturarbeidere i Nord-Korea, og er blitt anklaget for å lefle med diktaturet. Gulliksen deler ikke nødvendigvis den oppfatningen.

 – Traavik hadde opparbeidet seg en tillit hos de nordkoreanske kulturmyndighetene gjennom flere års samarbeid. På dette prosjektet ble nok den tilliten utfordret, og han ble skuffet over at de ikke fikk til mer. Mange av de vestlige kunstnerne har skapt en god del furore hjemme, men de måtte endre sin innstilling i møte med de nordkoreanske restriksjonene og mangelen på forståelse hos de lokale kunstnerne. De fikk se hvor utfordrende det er å skape subversiv kunst i en nasjon der kunsten har en helt annen funksjon. Derfor ble de menneskelige relasjonene viktigst, og det kunstfaglige havnet i bakgrunnen. De var nødt til å endre ambisjonsnivået underveis.

Kulturclash mellom kunstnerne.

Om å frigjøre seg fra egne inntrykk

Men selv om Traaviks prosjekt ikke lyktes helt, har filmen et perspektiv som går langt utover kunstprosjektet, understreker Gulliksen. Filmteamet reiste til Nord-Korea for å observere, de er ikke samarbeidspartnere i Traaviks prosjekt.

– Vår film handler i utgangspunktet om det som skjer under møtet mellom vestlige og nordkoreanske kunstnere, enten det kan anses som mislykket eller vellykket. Og vi har stilt Traavik kritiske spørsmål underveis. I likhet med prosjektet handler filmen mer om møter med enkeltindivider, men vi har også kunnet løfte blikket og skildre hvordan staten styrer propagandaen og hvordan kunsten tjener kun det formålet.

Under opptaksfasen leter man gjerne etter konflikt eller drama, forteller han. Men i klippefasen, der han nå befinner seg fram til klippen låses i august, må man også kunne fristille seg fra egne opplevelser.

– I Nord-Korea var jeg kanskje mer på utkikk etter konflikt og motstand. Men i klippen må du nullstille seg og ikke låse deg helt til det du husker fra opptakene. Kanskje ser du noe i et smil eller et ansiktsuttrykk, noe som kaster et litt annet lys over en scene. Du skreller vekk noe av konfliktmaterialet ved å åpne deg for hva opptakene skjuler.

Bakenfor restriksjonene

Gulliksen mener det er legitimt å delta i en prosess som foregår på det nordkoreanske regimets premisser, så lenge man vet det finnes krefter innad i landet som ønsker endringer.

– Skal du forandre et samfunn innenfra, må du starte et sted. Du må så et frø, en tanke. Om ikke kunstnere skal kunne sette spørsmålstegn ved hva de ser og opplever i Nord-Korea, hvem skal da kunne gjøre det? Det spørsmålet Traavik stiller er: skal vi bare slukke lyset og glemme at Nord-Korea eksisterer? Det har vi jo prøvd lenge uten at vi har oppnådd noe, og det spennende nå er at USA forsøker noen nye innfallsvinkler. Så får vi se hva det fører med seg.

 Flere dokumentarer har tidligere formidlet hvor komplisert det er å lage film om forholdene i Nord-Korea, blant annet danske Det røde kapellet og norske David Kinsellas The Wall. Gulliksen har ikke som hovedfokus å problematisere den nordkoreanske nasjonale iscenesettelsen på en tilsvarende måte.

– Når man ikke får filme fritt, så er det enkleste å lage en film om alle restriksjonene man opplever som filmskaper. Men det kan enkelte ganger bli litt navlebeskuende, og man risikerer å slå inn åpne dører. Alle vet at Nord-Korea er et intolerant diktatur, og de legger ikke skjul på den totale kontrollen de utøver overfor landets borgere. For meg er det uinteressant å dra til dit for å lage nok en historie som stopper der. Det finnes også sterke filmrestriksjoner i demokratiske land. Jeg har masse outtakes fra opptakssituasjoner der amerikanske politifolk stanser meg fra å filme. Det forteller nødvendigvis ikke mye om samfunnet.

– Likevel må jeg si at jeg fikk filme stort sett overalt der hvor vi hadde avtalt at vi skulle filme. Jeg fikk full tilgang til kunstnerne og de møtene som fant sted med de vestlige kunstnerne – også i konfliktsituasjonene. Det nordkoreanske regimet ønsker ikke å framstå som demokratisk, derfor legger de heller ikke skjul på restriksjonene.

Oppstandelse på grensen

Det var ingen som sjekket harddiskene hans da han dro fra Nord-Korea, forteller Gulliksen. De var mest opptatt av hva han tok med seg inn i landet. Men reisen savnet likevel ikke komplikasjoner og dramatikk. For allerede ved ankomsten begikk en i det norske reisefølget en nybegynnerfeil som kunne vært fatal, og som hinter om hvor farlig farvann dette kan være.

– Første gang jeg dro nedover med Morten var også et team fra Morgenbladet med. Men da vi landet i Pyongyang viste det seg at avisens fotograf hadde en hjemmelaget video lagret på mobilen som inneholdt opptak der han danset rundt iført en Kim Jong-un-tullemaske. Det skapte stor oppstandelse og situasjonen ble veldig alvorlig. Det er nærmest  dødsstraff for å spotte overhodet i Nord-Korea. Det skapte et stort problem for lederne i kulturkomiteen som hadde gått god for oss. De kunne velge å straffe oss og på den måten statuere et eksempel, eller de kunne lobbe for at vi skulle gå fri, fordi samarbeidet med Traavik var for viktig. Vår skjebne skulle avgjøres av noen lenger oppe i systemet, og i en to-tre dager var vi helt i limbo. Heldigvis klarte disse kulturbyråkratene å tale vår sak og få lagt lokk på den. Det var da de fortalte at andre utlendinger som var tatt for tilsvarende forbrytelser fortsatt satt internert. Det kunne gått veldig galt, men det løste seg fordi det finnes noen progressive krefter i statsapparatet. For meg ble dette en lakkmustest for hva slags mennesker man kan møte i systemet. De satte virkelig livene sine og familiens sikkerhet på spill for å løse situasjonen. I verdens strengeste diktatur fantes det mennesker som var villig til å risikere alt for kunsten og et samarbeid med vesten. Det var en sterk opplevelse.


Fakta om War of Art: «I et par uker jobber systemkritiske vestlige kunstnere sammen med systemtro nordkoreanske kunstnere i prosjektet War of Art. Risikoen for å bli misbrukt av regimet er stor, og mye av spenningen ved filmen er knyttet til om sjansespillet bærer frukter». Regi, foto og manus er ved Tommy Gulliksen. Filmen produseres av Eirin Høgetveit og Norsk Fjernsyn AS. Filmen er tildelt støtte fra Norsk filminstitutt, Fritt Ord, Nordisk film og tv-fond og Kreative Europa, med TV2, SVT og ZDF/ARTE som coprodusenter, sammen med tyske Story House Production.


 

MENY