Fotokred:  Andreas Bjørseth

– Det begynte med musikkvideo. Det var en enkel måte å starte på. Crewet er mindre, man trenger ikke ha lyd, for eksempel. Mindre å forholde seg til. Jeg drømte aldri om å lage musikkvideoer da jeg var liten. Men plutselig begynte man å produsere veldig mye kult i Norge. Ikke ting som ga meg kunstnerisk inspirasjon, men ting som føltes nærmere, det var inspirerende å se hva folk fikk til.

Hva da?

– Jeg har alltid sett filmer veldig mange ganger. Sånn har det vært siden jeg var liten. Men jeg har aldri tenkt at jeg kunne bli regissør, tenkte ikke at det var noe man kunne gjøre i Norge. Det har med de norske filmene jeg har vokst opp med å gjøre. Og å dra til USA var uaktuelt. Det var da jeg så Reprise at jeg tenkte det var mulig å gjøre noe her. Ikke at jeg ville lage det samme som Joachim Trier, men det var sinnssykt inspirerende å se den. Dialogen og alt. Den er formmessig interessant. Jeg så den tre ganger på kino.

Og så fant du frem et kamera?

– Jeg begynte med noen musikkvideoaktige kortfilmer hvor jeg la på musikk. Så lagde jeg min første musikkvideo i 2012.  Det gikk vanvittig treigt, jeg hadde fast jobb på lageret til Krypton Film, som driver med utleie av filmutstyr. Det funker ikke å være kreativ når du har en 9-5-jobb. Så jeg slutta og gikk rett ut og lagde kortfilm sammen med min faste fotograf, Andreas Bjørseth. Vi kjørte rundt noen sommeruker på ulike locations. Jeg brukte ett år på å få den ferdig, det var ikke noe budsjett. Så gjorde jeg strøjobber. Små regi-ting. Søkte Lillehammer to ganger, men kom ikke inn.

Hva tenker du om det nå?

– På Lillehammer kan man leve som student i tre år, hvor du slipper å tenke på økonomi, hvor du kan fordype deg i det du holder på med, og det er privilegium. Jeg har brukt musikkvideo og kortfilm som min filmskole. Jeg liker ikke ordet «selvlært». Jeg har sett sinnssykt mye film og har lest mange intervjuer og bøker om og av filmskapere og fotografer og manusforfattere. Man lærer alltid av noen andre.

 Woody Allen mener jo at han aldri blir utlært.

– Man lærer noe hele tiden. Særlig av feil. Det er mer interessant å se en mislykket film av en jævlig bra regissør enn å se en trygg, sånn «ganske bra» film av en regissør som deretter glemmes.

Tør du sette varemerker på ditt eget arbeid?

– Jeg jobber jo mye med de samme temaene. Jeg er opptatt av ensomhet og å føle seg utenfor. Selv om man egentlig ikke er det. Det er vanskelig å sette ord på egne estetiske valg.

Du involverer deg i detaljene?

– Ja, og det må man jo med de budsjettene jeg har jobbet med. Jeg har aldri hatt en scenograf. Fotografen min dytter i samme retning. Jeg vil ikke gjenta meg selv. I fjor lagde jeg syv musikkvideoer og de er ganske forskjellige. Jeg håper de har et  avtrykk, men noe som kommer naturlig. Ikke noe jeg jobber med å plassere der. Hvis man bryr seg nok om det man holder på med og er personlig når man gjør det, vil det komme en signatur av seg selv.

Hvordan kommer en musikkvideoproduksjon i gang? Er det alltid på samme måte? Hvem kontakter hvem?

– Jeg ble kontaktet på alle jeg gjorde i fjor. Året før hadde jeg et punkt hvor jeg var skikkelig lei. Så fikk jeg en mail av en artist som heter Linni, kjent fra Yoguttene. Han hadde sett kortfilmen min som var ganske fersk. Han ville jobbe med meg, og det var inspirerende. Jeg vil jo alltid dytte ting i en mer filmatisk retning. Jeg fikk velge et spor fra albumet hans og endte med å lage to filmer, en intro og en hel musikkvideo. Det var mange som fikk dem med seg, og etter det fikk jeg mange forespørsler. Først fra Mae som hadde Loff-låta, deretter fra Daniel Kvammen til Som om himmelen revna.

Linni-videoen bante vei?

– Jeg hadde kjent Mae i noen år. Han og Tommy Tee og den gjengen. Han hadde bare laget en video før, en animert variant fra 2002. Her skulle han lage en låt med Chirag (fra Karpe Diem), som er vant til å lage videoer med høyt budsjett, med sterk kontroll over det visuelle uttrykket. Jeg tenkte at Chirag ville være opptatt av hvordan videoen ville se ut, og tok fort kontakt med ham. Vi hadde tre møter og Chirag var først skeptisk. Men han ble beroliget av at jeg hadde laget den Linni-videoen. Så satte vi oss ned og begynte å jobbe. Prosessen var annerledes enn mye annet. Det var aldri et treatment eller en pitch. Vi satt og pratet, og hadde en lang SMS-samtale gående i noen uker. Alle kom med ideer, og jeg samlet dem og fjernet det som ikke funket.

Hvordan?

– Jeg må forstå det jeg holder på med. Kan ikke lage noe andre bare sier jeg skal lage, da blir det ikke fett. Det tilhører ingen. Noen må tenke helhetlig og jeg må forstå hvordan det skal løses. Chirag kom med ideen om like klær. Jeg fikk noen tanker om hvordan de burde se ut. Vi sendte bilder og referanser og fikk med Karen Elieson som fikset kostymer fort. Hun har samme kvalitet som fotografen min, de gjør det jeg har lyst til, bare bedre enn jeg klarer å forestille meg det. De utfordrer.

Hvordan påvirket musikken videoen?

 – Låta er hard, med litt skitten tekst, og vi jobbet å med å finne en kontrast. Fine klær, overdådige locations. Alle kan lage videoer nå, så ideer og konsepter er viktige igjen, slik de var det på nittitallet. Alle kan få ting til å se kule ut, det viktige er å gjøre noe overraskende.

Hvordan valgte dere locations?

– Vi fant huset de er i gjennom en FINN-annonse. Den var overalt på Facebook. Jeg hadde sett den selv, men det var Chirag som fant ut at vi måtte ringe eiendomsmegleren og spørre. Jeg skjøt barscenen på Robinet som en filmdialog. Vi var på Pigalle. Taket på Rockefeller.

– Utgangspunktet her var veldig annerledes. Jeg traff Daniel Kvammen og Lars Vaular, og de ville ha noe i samme stil som Linni-videoen. Jeg takket nei, det hadde jeg jo gjort allerede. Og foreslo noe mer narrativt. Jeg hørte på låta og lekte med ideer.  Når verset til Lars kommer, forandrer låta seg ganske voldsomt. Jeg fikk masse bilder i hodet og tenkte at verset er bra til en montasje. Så skrev jeg historien rundt.

Det handlet om å bygge opp til Vaular-sekvensen?

– Ja. Og jeg forholdt meg ikke så mye til teksten. Hvis musikk har en dramaturgi, var det den jeg fulgte. Det er bedre å utvide teksten enn å oversette den direkte. Selv om det også kan være gøy noen ganger.

Hvor tett følger du manus?

– Alt er skrevet. Her var manuset kanskje mer dramatisk og tydelig. Noe ble aldri skutt, noe ble dempet i klippen. Pariserhjulet var skrevet inn, særlig siden det stod ved Oslo S. Men at det fikk så mye plass, var noe jeg forstod i klippen. Vi spilte inn en elleve minutter lang tagning med klining, tenkt som et kort øyeblikk til montasjescenen. Men vi brukte et helt minutt. Jeg fjernet ting som ble overtydelige, for eksempel en kranglescene. Filmen er inspirert av Eric Rohmer, hvordan han bruker sommeren. Jeg jobbet mye med glitteret i vannet i badescenen.

Arbeidet må også ha krevd mye av skuespillerne. Hvordan fant du dem?

– Instagram. Jeg hadde sett Thea (Loch Ness) i Natt til 17. Hun virket som en kul person når jeg fulgte henne på insta. Kornelius (Mølmann Fuglem) er modell, og også en jeg har fulgt. Han hadde noe veldig interessant. Jeg kontaktet dem med private meldinger.

De var førstevalgene?

– Ja, og de likte heldigvis prosjektet. Vi var fem stykker på sett; to skuespillere, kostyme, regi og foto.

Plass til hele gjengen i en bil.

– En Range Rover fra Oslo Bilutleie. Vi kjørte rundt i to fulle dager og gjorde opptak. Og to halve dager tillegg, hvis jeg husker riktig. Vi hadde flaks med været. Egentlig ville jeg ha regn, men fikk vind i stedet. Den spiller en stor rolle i det visuelle. Det er takknemlig når man ikke har råd til vindmaskin.

Tenker du på visningsforholdene når du lager video? At filmen skal funke på mobil, i en facebookfeed, for eksempel?

– Ja, det er noe vi forholder oss til. En video blir først og fremst sett på en Ipad eller mobil, så når vi grader det, sitter koloristen med svinedyr monitor og justerer svartnivåene. Vi sjekker alltid hvordan det ser ut på mobil underveis. Men det er selvfølgelig fett å se videoene i en kinosal. Før jeg var veldig ukomfortabel med å se egne arbeider sammen med andre folk, nå er jeg vant til det.

En kinosal-sammenheng er jo musikkvideoprisene. Nå har du vunnet beste video under BIFF, Kollisjon og Kortfilmfestivalen (Kvammen&Vaular, Mae& Chirag, Kvammen&Vaular). Hva betyr det å vinne?

– Man blir jo glad. Man tjener ikke særlig penger på musikkvideo, jeg gjør i hvertfall ikke det. Så det er gøy at det blir sett, fint med tilbakemeldinger om at filmene har betydd noe for noen. At folk har blitt inspirert eller følt noe. Pengene jeg vant i Grimstad skal vi lage kortfilm for.

Fiksjon?

– Jeg kommer til å fortsette å lage musikkvideo, men først blir det kortfilm. Sannsynligvis uten støtte. Jeg er litt for utålmodig. Vi finansierer oss selv. Jeg ble veldig inspirert av å se kortfilm i Grimstad. Av hvor fritt kortfilmformatet kan være. Jeg synes spillefilmen burde vært like levende.

Hva tenker du om dagens budsjetter og støtteordninger når det gjelder musikkvideo?

– Jeg har fått støtte én gang. Ordningene forholder seg ikke til hvordan musikkvideo lages. Man får stort sett låta noen uker før den skal slippes. Da er det vanskelig å søke om støtte. Dette er også en kritikk som kan rettes mot plateselskapene. Men det burde vært kortere frister og mer fleksibilitet. I kommentarfeltene til Kollisjonprisen klagde noen over at alle videoene der hadde så høye budsjetter. Da lurer jeg på hvor de har de det fra. Min dyreste video der hadde 50 000 i budsjett.

Er det en bra ting?

– Budsjetter setter også begrensninger. Jeg tror ikke for esempel Loff hadde blitt særlig bedre hvis den hadde kostet det dobbelte. Høyt budsjett kan bety flere folk å forholde deg til, flere som skal ha lønn, kortere tid å gjøre det på. Det er derfor jeg ikke bruker produksjonsassistenter. Jeg vil ikke at noen skal gå rundt å klage og føle seg utnyttet. Jeg lager de videoene jeg lager fordi jeg synes det er gøy. Og fordi jeg vil. Og kan gjøre noe som er annerledes. De lave budsjettene kan funke som en fordel. En bestemt pris forteller deg nøyaktig hva som er mulig og hva som ikke er mulig. Hvis man ikke har noen pris i det hele tatt, har man bare muligheter. Musikkvideoformatet passer ikke i for fastsatte strukturer.