– Kunstnernes forhandlingsposisjon kan ikke svekkes ytterligere

– Kunstnernes forhandlingsposisjon kan ikke svekkes ytterligere

«I den viktigste kampen til kunstnerne på flere tiår kan det synes som om Virke Produsentforeningen forventer at vi bare skal sitte stille og håpe på det beste». Kunstnerorganisasjonene bak kampanjen #åndsverkloven2018 svarer på kritikken fra Torbjørn Urfjell.

Direktør i Virke Produsentforeningen, Torbjørn Urfjell, mener vi er på vei til en ren vernelov med våre krav til den nye åndsverkloven. Åndsverklovens formål er å beskytte åndsverk og kunstnerne bak disse. Våre krav til endringer i lovforslaget innebærer et minimum av hva en slik lov bør verne.

Urfjell kommer med mange uheldige påstander i sin kronikk, men la oss starte med det vi er enige i.

Vi er helt enige i at kunsten skal ut til et publikum. Det er ingenting kunstnerne heller vil, men til enhver pris? Det hadde selvfølgelig vært beleilig for en produsent om det var tilfelle, men slik kan det ikke være. Kunsten skal ut til sitt publikum, men vi ønsker gode avtaler og betalt for det vi skaper.

Vi er også helt enige i at den mye omtalte paragraf 71 ikke innebærer en totaloverdragelse (eller såkalt total buy-out) av rettighetene. Det har vi aldri påstått. Det som normalt skjer i arbeidsforhold er at opphavsretten skapt av arbeidstager går over til arbeidsgiver under visse betingelser. Denne overdragelsen er nesten alltid regulert i arbeidsavtalen, og slik mener vi det fremdeles bør være.

Dersom arbeids- eller oppdragsgiver skal overdra rettighetene til en bok, et musikkstykke eller en film, mener vi det er rett og rimelig at dette er avtalt på forhånd. Er det for mye å forlange?

Det er å snu virkeligheten på hodet om man derimot skal lovfeste dette prinsippet og la det skje en automatisk overdragelse. En slik rettstilstand vil innebære at det plutselig er kunstneren som må forsikre seg om at rettighetene er i behold. Dette er stikk i strid med det såkalte spesialitetsprinsippet, som fastslår at det er den som får overdratt en rett til seg som har bevisbyrden for at rettigheten faktisk er overdratt – ikke omvendt.

Henvisninger til at overdragelsen begrenses av formålet med oppdraget er ikke nok alene, så lenge produsentene og andre hevder det ligger innenfor formålet å overdra disse rettighetene. Våre organisasjoner bistår årlig svært mange medlemmer med å fremforhandle avtaler om bestilling av ulike typer verk som skal fremføres på scener, spilles inn og brukes i film- og TV-produksjoner. Vi opplever ofte at det er uenighet mellom partene i synet på hva som naturlig kan sies å omfattes av formålet med oppdraget. En slik uenighet må løses i forkant gjennom en individuelt fremforhandlet avtale, ikke i etterkant gjennom en generelt utformet lovbestemmelse, som vi allerede vet at partene vil tolke ulikt.

En kan spørre hvorfor Virke Produsentforeningen arbeider så hardt for lovfesting av en bestemmelse, dersom de mener den ikke sier noe annet enn det som allerede følger av ulovfestede prinsipper. Praksisen vi her nevner antyder den egentlige årsaken til at de så sterkt ønsker departementets forslag velkommen. Det er i den sammenheng også påfallende at Virke Produsentforeningen samtidig er imot forslaget til en presisering av spesialitetsprinsippet, som nettopp er et av kunstnernes verktøy for å holde rettighetsoverdragelsen innen rimelige grenser, og beskytte disse mot uklare avtaler.

Urfjell er videre opptatt av støtte fra eksterne uavhengige juss-eksperter i dette spørsmålet, og da er vi glade for at det ikke er noen tvil fra noen eksperter, hverken eksterne eller andre, at kunstnerens forhandlingsposisjon vil bli svekket ved en vedtagelse av paragraf 71. Det ønsker vi naturligvis ikke, og derfor protesterer vi mot denne.

I den viktigste kampen til kunstnerne på flere tiår kan det synes som om Virke Produsentforeningen forventer at vi bare skal sitte stille og håpe på det beste. Åndsverkloven er kunstnernes viktigste lov og skal først og fremst beskytte kunstnernes økonomiske og ideelle rettigheter. En av våre viktigste oppgaver som medlemsorganisasjoner er å fremme våre medlemmers interesser og å beskytte disse som best vi kan. Å sitte stille i båten når loven i disse dager ferdigstilles i Stortinget er derfor ikke aktuelt.

I kampanjen #åndsverkloven2018 lar vi lovens egen drakt, i kommentert utgave, være fotnoter fra kunstnerne selv hvor deres tanker og refleksjoner rundt åndsverkloven får spille hovedrollen. Vi vil fortelle politikerne hvor viktig denne loven er for de den er ment å beskytte. Det er ikke riktig, slik Urfjell påstår, at kampanjens budskap er at kunstnere mister rettighetene til sine egne verk. At en omfattende totaloverdragelse kan oppfattes som å miste eiendomsretten, kan vi derimot godt forstå.

For hvilke rettigheter er det vi egentlig snakker om hvis bruksretten er total?

Vi trenger en åndsverklov som styrker kunstnerens forhandlingssituasjon, så våre medlemmer kan ha muligheten til å inngå gode avtaler for sine verk, sitt levebrød. Bare slik vil vi som samfunn og som publikum fortsatt kunne nyte godt av et rikt kulturliv og en videreføring av norsk kulturarv. Det å legge til rette for at kunstnerne kan leve av sitt arbeid er en viktig brikke for å sikre Norge en bærekraftig kreativ næring for framtiden.

Ingrid Kindem, styreleder NOPA. Elin Aamodt, daglig leder GramArt. Knut Alfsen, forbundsleder Norsk Skuespillerforbund. Marianne Kleven, forbundsleder Norske Filmregissører. Cathrine Louise Finstad, styreleder Grafill

 

Tidligere innlegg:

#åndsverkloven2075

Snakker Urfjell virkelig på vegne av alle norske produsenter?

Sorry, comments are closed for this post.

– Kunstnernes forhandlingsposisjon kan ikke svekkes ytterligere

– Kunstnernes forhandlingsposisjon kan ikke svekkes ytterligere

«I den viktigste kampen til kunstnerne på flere tiår kan det synes som om Virke Produsentforeningen forventer at vi bare skal sitte stille og håpe på det beste». Kunstnerorganisasjonene bak kampanjen #åndsverkloven2018 svarer på kritikken fra Torbjørn Urfjell.

Direktør i Virke Produsentforeningen, Torbjørn Urfjell, mener vi er på vei til en ren vernelov med våre krav til den nye åndsverkloven. Åndsverklovens formål er å beskytte åndsverk og kunstnerne bak disse. Våre krav til endringer i lovforslaget innebærer et minimum av hva en slik lov bør verne.

Urfjell kommer med mange uheldige påstander i sin kronikk, men la oss starte med det vi er enige i.

Vi er helt enige i at kunsten skal ut til et publikum. Det er ingenting kunstnerne heller vil, men til enhver pris? Det hadde selvfølgelig vært beleilig for en produsent om det var tilfelle, men slik kan det ikke være. Kunsten skal ut til sitt publikum, men vi ønsker gode avtaler og betalt for det vi skaper.

Vi er også helt enige i at den mye omtalte paragraf 71 ikke innebærer en totaloverdragelse (eller såkalt total buy-out) av rettighetene. Det har vi aldri påstått. Det som normalt skjer i arbeidsforhold er at opphavsretten skapt av arbeidstager går over til arbeidsgiver under visse betingelser. Denne overdragelsen er nesten alltid regulert i arbeidsavtalen, og slik mener vi det fremdeles bør være.

Dersom arbeids- eller oppdragsgiver skal overdra rettighetene til en bok, et musikkstykke eller en film, mener vi det er rett og rimelig at dette er avtalt på forhånd. Er det for mye å forlange?

Det er å snu virkeligheten på hodet om man derimot skal lovfeste dette prinsippet og la det skje en automatisk overdragelse. En slik rettstilstand vil innebære at det plutselig er kunstneren som må forsikre seg om at rettighetene er i behold. Dette er stikk i strid med det såkalte spesialitetsprinsippet, som fastslår at det er den som får overdratt en rett til seg som har bevisbyrden for at rettigheten faktisk er overdratt – ikke omvendt.

Henvisninger til at overdragelsen begrenses av formålet med oppdraget er ikke nok alene, så lenge produsentene og andre hevder det ligger innenfor formålet å overdra disse rettighetene. Våre organisasjoner bistår årlig svært mange medlemmer med å fremforhandle avtaler om bestilling av ulike typer verk som skal fremføres på scener, spilles inn og brukes i film- og TV-produksjoner. Vi opplever ofte at det er uenighet mellom partene i synet på hva som naturlig kan sies å omfattes av formålet med oppdraget. En slik uenighet må løses i forkant gjennom en individuelt fremforhandlet avtale, ikke i etterkant gjennom en generelt utformet lovbestemmelse, som vi allerede vet at partene vil tolke ulikt.

En kan spørre hvorfor Virke Produsentforeningen arbeider så hardt for lovfesting av en bestemmelse, dersom de mener den ikke sier noe annet enn det som allerede følger av ulovfestede prinsipper. Praksisen vi her nevner antyder den egentlige årsaken til at de så sterkt ønsker departementets forslag velkommen. Det er i den sammenheng også påfallende at Virke Produsentforeningen samtidig er imot forslaget til en presisering av spesialitetsprinsippet, som nettopp er et av kunstnernes verktøy for å holde rettighetsoverdragelsen innen rimelige grenser, og beskytte disse mot uklare avtaler.

Urfjell er videre opptatt av støtte fra eksterne uavhengige juss-eksperter i dette spørsmålet, og da er vi glade for at det ikke er noen tvil fra noen eksperter, hverken eksterne eller andre, at kunstnerens forhandlingsposisjon vil bli svekket ved en vedtagelse av paragraf 71. Det ønsker vi naturligvis ikke, og derfor protesterer vi mot denne.

I den viktigste kampen til kunstnerne på flere tiår kan det synes som om Virke Produsentforeningen forventer at vi bare skal sitte stille og håpe på det beste. Åndsverkloven er kunstnernes viktigste lov og skal først og fremst beskytte kunstnernes økonomiske og ideelle rettigheter. En av våre viktigste oppgaver som medlemsorganisasjoner er å fremme våre medlemmers interesser og å beskytte disse som best vi kan. Å sitte stille i båten når loven i disse dager ferdigstilles i Stortinget er derfor ikke aktuelt.

I kampanjen #åndsverkloven2018 lar vi lovens egen drakt, i kommentert utgave, være fotnoter fra kunstnerne selv hvor deres tanker og refleksjoner rundt åndsverkloven får spille hovedrollen. Vi vil fortelle politikerne hvor viktig denne loven er for de den er ment å beskytte. Det er ikke riktig, slik Urfjell påstår, at kampanjens budskap er at kunstnere mister rettighetene til sine egne verk. At en omfattende totaloverdragelse kan oppfattes som å miste eiendomsretten, kan vi derimot godt forstå.

For hvilke rettigheter er det vi egentlig snakker om hvis bruksretten er total?

Vi trenger en åndsverklov som styrker kunstnerens forhandlingssituasjon, så våre medlemmer kan ha muligheten til å inngå gode avtaler for sine verk, sitt levebrød. Bare slik vil vi som samfunn og som publikum fortsatt kunne nyte godt av et rikt kulturliv og en videreføring av norsk kulturarv. Det å legge til rette for at kunstnerne kan leve av sitt arbeid er en viktig brikke for å sikre Norge en bærekraftig kreativ næring for framtiden.

Ingrid Kindem, styreleder NOPA. Elin Aamodt, daglig leder GramArt. Knut Alfsen, forbundsleder Norsk Skuespillerforbund. Marianne Kleven, forbundsleder Norske Filmregissører. Cathrine Louise Finstad, styreleder Grafill

 

Tidligere innlegg:

#åndsverkloven2075

Snakker Urfjell virkelig på vegne av alle norske produsenter?

Sorry, comments are closed for this post.

MENY