#åndsverkloven2075

#åndsverkloven2075

Åndsverk får først virkelige verdi når verket møter et publikum. Derfor skal ikke åndsverkloven bare verne de ulike aktørenes rettigheter, den skal også sørge for at verk kan deles med publikum og at det blir produsert mer kunst til folk og samfunn, skriver Torbjørn Urfjell i Virke Produsentforeningen.

Det skrives så blekket fyker mellom medlemmene av Stortingets kulturkomité om dagen. En ny åndsverklov skal landes, en lov som erstatter en 57 år gammel lov moden for utskiftning. For framtiden for norsk produksjon av kunst og kultur er det avgjørende at skrivejobben ender med en lov som gir balanse mellom bruk og vern.

Ingen åndsverk skapes på mirakuløst vis av seg sjøl. Noen kan skapes av en enslig forfatter i sin skrivestue, mens filmer, TV-serier og spill er fellesverk som produseres gjennom lange og kompliserte prosesser med mange som bidrar. Produsenten er den første som tar risiko og reiser finansieringen av budsjettet. Deretter skapes produksjonen gjennom summen av innsatsen til en mengde skapende produsenter, kunstnere og fagarbeidere. Alle i prosessen skal sikres inntekter, produksjonskostnader skal dekkes og forhåpentlig er det igjen noen penger til å utvikle nye produksjoner.

Åndsverk får først virkelige verdi når verket møter et publikum. Derfor skal ikke åndsverkloven bare verne de ulike aktørenes rettigheter, den skal også sørge for at verk kan deles med publikum og at det blir produsert mer kunst til folk og samfunn. Åndsverkloven er den viktigste næringsloven for kunst- og kulturbransjene.

Fem kunstnerorganisasjoner har finansiert kampanjen #åndsverkloven2018 som bygger videre på grep og innhold på kampanjen #utenmusikk som musikkorganisasjoner betalte for i fjor. Tesen i #utenmusikk er at ny lov vil gi et samfunn uten musikk fordi alle rettigheter frarøves artistene. Kampanjen #åndsverkloven2018 lar kunstnere og offentligheten forstå at den nye loven fører til at kunstnere i bunn og grunn vil miste retten til sine egne verk.

Regjeringens forslag sier imidlertid noe ganske annet. Å lovfeste gjeldende rett betyr ikke unødig overgang av rettigheter fra arbeidstaker til arbeidsgiver. Loven sier at dersom en person er ansatt for, eller har fått i oppdrag, å skape åndsverk, så går rettighetene til åndsverket over til arbeids- eller oppdragsgiver i den grad det er rimelig og nødvendig for at arbeidsforholdet skal nå sitt formål – med mindre annet er avtalt.

Lovtekster kan være vranglest, men forslagene til ny åndsverkslov er enklere å forstå. Loven overdrar ikke alle rettigheter, men kun de rettigheter som trengs for at avtalen skal være verdt papiret den er skrevet på. Rettigheter som ikke er nødvendig at overdras, vil bli igjen hos komponisten, forfatteren, artisten, skuespilleren eller filmarbeideren og kan utnyttes av dem. De kan velge å sitte på rettighetene eller å forhandle dem spesifikt inn som del av den enkelte kontrakten. Å vedta den famøse § 71 i ny åndsverklov er ingen såkalt buy-out-regel, men en trygghet om at produksjoner ikke stopper fra å nå sitt publikum. Å vedta denne paragrafen er å lovfeste det som i dag er gjeldene rettspraksis.

Et beslektet stridstema kulturkomitéen nå baler med er kravet om at dersom en kontrakt er uklar, så skal alltid artisten eller deres forbundsadvokat vinne gjennom med sin tolkning av saken. Vi er helt enige om at avtaler skal definere hvilke rettigheter som er overdratt og at utnyttelsen skal begrense seg til det, men vi kan ikke ha en lov der den ene part systematisk tjener på uklare avtaler. Vi har gode tradisjoner som gir uenige parter samme mulighet til å få sin rett i norske rettssaler, sånn må det være også i kulturbransjene.

Kravet om at alle aktører skal ha rett til rimelig vederlag skjuler uenighet om hva som kan betegnes som rimelig. Vederlag kan være urimelig lave og urimelig høye, men viktigst av alt for at produksjon skal skje, er at produsenten vet hva hun skal forholde seg til i det hun gir produksjonen grønt lys. Organisasjonenes krav om at vederlaget skal kunne reforhandles etter at kontraktene er inngått bidrar til å øke risikoen for de som skal finansiere produksjonen og svekker viljen til å gå inn i prosjekter. Framforhandla tariffavtaler mellom parter i arbeidslivet og royaltyavtaler for fordeling av overskudd må ansees som rimelig vederlag. Virke Produsentforeningen har inngått seks ulike overenskomster, to rammeavtaler, tre rettighetsavtaler og en supplerende klareringsavtaler som regulerer vederlag mellom produsenter og aktører innen film og TV. Vi har ikke tolv slike avtaler fordi vi er større og sterkere enn forbundene, men fordi det må til for å holde hjulene i norsk produksjon i gang.

Film, TV og spill er risikosport som finansieres gjennom spredte investeringer fra stadig flere aktører. Summene samles i et lappeteppe som sammen med produsentens egenfinansiering dekker produksjonen. Uten trygghet for at rettigheter har sin faste måte å klareres på, så vil investorene løpe vekk fra åndsverk, kunst, kultur, film og TV og heller investere der risikoen er langt mindre.

Etter 57 år får vi ny åndsverklov. Den må kunne virke i nye 57 år. Derfor er #åndsverkloven2075 et langt bedre mål enn #åndsverkloven2018. Kulturkomitéen bedriver nå balansekunst. Kortsiktig og overdrevet vern av rettigheter er en fare for alle, uavhengig av rolle i produksjonen. Om loven ender som en rein vernelov, så vil rettighetene vernes så sterkt at de rett og slett aldri oppstår. Rettighetene forblir ufødte fordi ingen tar risikoen på å sette dem ut i livet.  En lov for framtiden må ha balanse mellom bruk og vern av rettigheter.

Torbjørn Urfjell, direktør i Virke Produsentforeningen

#åndsverkloven2075

#åndsverkloven2075

Åndsverk får først virkelige verdi når verket møter et publikum. Derfor skal ikke åndsverkloven bare verne de ulike aktørenes rettigheter, den skal også sørge for at verk kan deles med publikum og at det blir produsert mer kunst til folk og samfunn, skriver Torbjørn Urfjell i Virke Produsentforeningen.

Det skrives så blekket fyker mellom medlemmene av Stortingets kulturkomité om dagen. En ny åndsverklov skal landes, en lov som erstatter en 57 år gammel lov moden for utskiftning. For framtiden for norsk produksjon av kunst og kultur er det avgjørende at skrivejobben ender med en lov som gir balanse mellom bruk og vern.

Ingen åndsverk skapes på mirakuløst vis av seg sjøl. Noen kan skapes av en enslig forfatter i sin skrivestue, mens filmer, TV-serier og spill er fellesverk som produseres gjennom lange og kompliserte prosesser med mange som bidrar. Produsenten er den første som tar risiko og reiser finansieringen av budsjettet. Deretter skapes produksjonen gjennom summen av innsatsen til en mengde skapende produsenter, kunstnere og fagarbeidere. Alle i prosessen skal sikres inntekter, produksjonskostnader skal dekkes og forhåpentlig er det igjen noen penger til å utvikle nye produksjoner.

Åndsverk får først virkelige verdi når verket møter et publikum. Derfor skal ikke åndsverkloven bare verne de ulike aktørenes rettigheter, den skal også sørge for at verk kan deles med publikum og at det blir produsert mer kunst til folk og samfunn. Åndsverkloven er den viktigste næringsloven for kunst- og kulturbransjene.

Fem kunstnerorganisasjoner har finansiert kampanjen #åndsverkloven2018 som bygger videre på grep og innhold på kampanjen #utenmusikk som musikkorganisasjoner betalte for i fjor. Tesen i #utenmusikk er at ny lov vil gi et samfunn uten musikk fordi alle rettigheter frarøves artistene. Kampanjen #åndsverkloven2018 lar kunstnere og offentligheten forstå at den nye loven fører til at kunstnere i bunn og grunn vil miste retten til sine egne verk.

Regjeringens forslag sier imidlertid noe ganske annet. Å lovfeste gjeldende rett betyr ikke unødig overgang av rettigheter fra arbeidstaker til arbeidsgiver. Loven sier at dersom en person er ansatt for, eller har fått i oppdrag, å skape åndsverk, så går rettighetene til åndsverket over til arbeids- eller oppdragsgiver i den grad det er rimelig og nødvendig for at arbeidsforholdet skal nå sitt formål – med mindre annet er avtalt.

Lovtekster kan være vranglest, men forslagene til ny åndsverkslov er enklere å forstå. Loven overdrar ikke alle rettigheter, men kun de rettigheter som trengs for at avtalen skal være verdt papiret den er skrevet på. Rettigheter som ikke er nødvendig at overdras, vil bli igjen hos komponisten, forfatteren, artisten, skuespilleren eller filmarbeideren og kan utnyttes av dem. De kan velge å sitte på rettighetene eller å forhandle dem spesifikt inn som del av den enkelte kontrakten. Å vedta den famøse § 71 i ny åndsverklov er ingen såkalt buy-out-regel, men en trygghet om at produksjoner ikke stopper fra å nå sitt publikum. Å vedta denne paragrafen er å lovfeste det som i dag er gjeldene rettspraksis.

Et beslektet stridstema kulturkomitéen nå baler med er kravet om at dersom en kontrakt er uklar, så skal alltid artisten eller deres forbundsadvokat vinne gjennom med sin tolkning av saken. Vi er helt enige om at avtaler skal definere hvilke rettigheter som er overdratt og at utnyttelsen skal begrense seg til det, men vi kan ikke ha en lov der den ene part systematisk tjener på uklare avtaler. Vi har gode tradisjoner som gir uenige parter samme mulighet til å få sin rett i norske rettssaler, sånn må det være også i kulturbransjene.

Kravet om at alle aktører skal ha rett til rimelig vederlag skjuler uenighet om hva som kan betegnes som rimelig. Vederlag kan være urimelig lave og urimelig høye, men viktigst av alt for at produksjon skal skje, er at produsenten vet hva hun skal forholde seg til i det hun gir produksjonen grønt lys. Organisasjonenes krav om at vederlaget skal kunne reforhandles etter at kontraktene er inngått bidrar til å øke risikoen for de som skal finansiere produksjonen og svekker viljen til å gå inn i prosjekter. Framforhandla tariffavtaler mellom parter i arbeidslivet og royaltyavtaler for fordeling av overskudd må ansees som rimelig vederlag. Virke Produsentforeningen har inngått seks ulike overenskomster, to rammeavtaler, tre rettighetsavtaler og en supplerende klareringsavtaler som regulerer vederlag mellom produsenter og aktører innen film og TV. Vi har ikke tolv slike avtaler fordi vi er større og sterkere enn forbundene, men fordi det må til for å holde hjulene i norsk produksjon i gang.

Film, TV og spill er risikosport som finansieres gjennom spredte investeringer fra stadig flere aktører. Summene samles i et lappeteppe som sammen med produsentens egenfinansiering dekker produksjonen. Uten trygghet for at rettigheter har sin faste måte å klareres på, så vil investorene løpe vekk fra åndsverk, kunst, kultur, film og TV og heller investere der risikoen er langt mindre.

Etter 57 år får vi ny åndsverklov. Den må kunne virke i nye 57 år. Derfor er #åndsverkloven2075 et langt bedre mål enn #åndsverkloven2018. Kulturkomitéen bedriver nå balansekunst. Kortsiktig og overdrevet vern av rettigheter er en fare for alle, uavhengig av rolle i produksjonen. Om loven ender som en rein vernelov, så vil rettighetene vernes så sterkt at de rett og slett aldri oppstår. Rettighetene forblir ufødte fordi ingen tar risikoen på å sette dem ut i livet.  En lov for framtiden må ha balanse mellom bruk og vern av rettigheter.

Torbjørn Urfjell, direktør i Virke Produsentforeningen

MENY