Har vi ham nå?

Har vi ham nå?

– Jeg synes det er mest spennende med rollefigurer som har en dualitet i seg, forteller Benjamin Helstad, som de siste årene har markert seg med konfliktfylte rollefigurer vi ikke helt vet hvor vi kan plassere. Dette er et forsøk på å fange ham.

– Jeg leter etter kompleksiteten i alle rollene jeg spiller. Etter de motstridende tingene. Det er sjelden jeg blir castet som førsteelsker. Den første voksenrollen var i Engelen, der jeg er en fyr som selger kjæresten sin på horestrøket. I Kongen av Bastøy som kom året etter var jeg også en antihelt, så det er kanskje noe som hefter ved meg. Det var en slags helterolle i Kampen om tungtvannet, men det er vel det eneste.

Benjamin Helstad, nylig kinoaktuell i Henrik Martin Dahlsbakkens Rett vest og De fredløse senere i år, har med en uredd og bramfri spillestil og et lavintenst nærvær, etablert seg som noe av et unikum blant norske skuespillere. Vi finner ham i viktige, edgy biroller, gjerne som en fyr vi får et ambivalent forhold til i kinosalen og foran skjermen. I Cave, Unge lovende, Det som engang var og Hoggeren spiller han nokså tøffe unge menn med varierende sårbarhet, hardt ytre og mye som foregår på innsiden. De er ofte verken likandes eller tillitvekkende, i hvert fall ikke i tradisjonell forstand.

Mange skuespillere gjør rollene sin mer sympatiske enn de er skrevet. Det virker ikke som du gjør det.

– Det er ikke så spennende. Jeg har et, hva kan du si, et mørkt livssyn, jeg tenker ikke så positivt om mennesker generelt. Og jeg har ingen interesse av å fremstille folk som bare er sympatiske. Man kjemper jo for karakteren sin, for å forstå valgene vedkommende gjør. Men jeg tenker ikke på mennesker som spesielt sympatiske, og tror det har blitt en del av arbeidsmetoden min.

En slik metode funker fint når man spiller inn en film og er i en boble i en snau måned og gjør seg ferdig med rollen, mens serier er betydelig mer krevende. Helstad medgir at det var tungt å gestalte Leo i Unge lovende, en type han gjorde mer sammensatt og vanskelig enn i manus, etter å ha fått tillit fra regissør Eirik Svensson.

– Det var hardt å gå i gang med ny sesong, husker jeg. Samtidig er jo hele gleden med å gjøre film og tv den sinnssyke konsentrasjonsøvelsen. At det er her og nå, at man får én sjanse til å naile scenen. Sånn er det i hvert fall i Norge med våre budsjetter, du har bare den dagen til å få det til å funke. En absolutt konsentrasjon som gjelder hele filmteamet, at det man fanger i kamera skal være så bra som mulig.

Helstad i debutfilmen «Kongen av Bastøy»

UMULIG DRØM

Helstad filmdebuterte i Vibeke Idsøes Jakten på Nyresteinen i 1996, der han spilte den avmålte og lure blodcellen Simen, hovedpersonens guide gjennom bestefarens kropp. Han var åtte år under innspillingen.

– Jeg lærte veldig mye av det. Det var en av Norges dyreste produksjoner og et enormt maskineri. Jeg ble fascinert, ikke nødvendigvis av skuespillet, men av alle menneskene og fagfunksjonene som var involvert. Og at det hele kokte ned til tre barn som måtte levere under ekstreme forhold. Nå har arbeidsmiljøloven endret seg, og barn får omtrent ikke lov å komme på jobb. Jeg husker ekstremt lange dager og mye press.

Deretter fulgte kortfilmer og roller i NRK-produksjoner, men selv da han tok dramalinja på videregående var Benjamin fast bestemt på å ikke bli skuespiller. I  attenårsalderen blusset fascinasjonen opp igjen:

– Jeg så En handelsreisendes død med Dustin Hoffman og John Malkovich, og Al Pacinos Looking for Richard. Det var sykt å se hvordan Pacino kunne forandre seg, hvordan han ble til ulike rollefigurer i en håndvending. Jeg gikk på Romerike folkehøgskole for å lære mer. Vi var hundre elever og åtti av oss søkte Teaterhøgskolen. Jeg så på Teaterhøgskolen som en umulig drøm. Trodde ingen kom inn der. Jeg var atten år og livredd og kom til siste opptaksrunde. Det er en enorm bragd, synes jeg. Jeg fikk en følelse av det var noe å satse på.

– Så må det jo sies at jeg hadde fått rollen i Engelen året før jeg søkte, det var en enorm bekreftelse. Å jobbe med Maria Bonnevie og Margreth Olin ga meg en følelse av å være på rett spor.

Helstad kom inn på utdanningen, hoppet av for å gjøre Kongen av Bastøy med Marius Holst og kom inn igjen året etter.

– Jeg har hatt en følelse av at skuespill er den ene tingen jeg kan. Jeg er verken praktisk eller teknisk anlagt. Jeg har ikke noe talent noe annet sted, føler jeg. Da jeg kom inn på teaterhøgskolen tenkte jeg at det er dette jeg drive med. Det var en riktighet i det som var større enn meg selv.

Hva slags forhold har du til teater?

– Jeg har aldri stått særlig på scenen, jeg har ikke drevet med barneteater, som så mange andre skuespillere har. Det meste jeg har gjort av teater har vært under utdanningen.

Som den fortapte lillebroren i Grenseland.

TRYGGERE

Tredveåringen har over tjue produksjoner på sin film-cv, og føler han er i stadig utvikling som skuespiller. Helstad anser seg ikke som en method actor, ser på det som i overkant selvutslettende, noe Hollywood-skuespillere gjør for å slippe unna blitzregn og påkjenningene med å leve opp til den uavvendelige stjerne-personaen. Samtidig er det avgjørende med nysgjerrighet, og aldri slutte å utforske.

– Nå har jeg holdt på i ti år som frilanser og tenker at jeg ikke er i nærheten av å være utlært, jeg er fortsatt sinnssykt nysgjerrig. Jeg lærer for hver nye produksjon jeg er med i, plukker opp ting fra alle nye mennesker jeg møter.

Ja, hvor stor forskjell er det egentlig på å jobbe med ulike regissører? Syversen, Holst, Dahlsbakken….

– De har forskjellig smak og forskjellige preferanser, men … Det avgjørende er jo at man stoler på seg selv. Hvis ikke blir man bare redd. I løpet av karrieren og livet blir man jo tryggere på seg selv. Jeg tror for eksempel det hadde vært veldig annerledes og veldig gøy å jobbe med Marius i dag, jeg var jo purung da vi gjorde Bastøy. Noen regissører er veldig intuitive, noen er veldig strenge, noen er veldig sikre på det de vil ha, andre er kanskje mer opptatt av slippe frem skuespillerne og la folk eksperimentere.

Etter det meste å dømme, synes Benjamin Helstad det er mest interessant med den sistnevnte kategorien. Samtidig har han ingen berøringsangst for store produksjoner, samtalen med Rushprint foregår i pausen i etterarbeid og stemmesynk med den brede tv-serien Grenseland. Men altså:

– Jeg liker den unge, uredde regissørgenerasjonen som vokser fram nå. Som går utenfor NFI og tradisjonelle støtteordninger og tør å tenke at «jaja, hvis denne filmen ikke blir bra, går jeg videre og lager en ny.» Det er en kul innstilling, den gir rom for et kunstnerskap hos filmskaperne. NFI er inne på noe med VIP-ordningen sin. Den er viktig. Gi en regissør en pakke, la dem få lov til å utfordre, til å prøve og feile. Det er fort gjort å safe når Staten har gitt deg førti millioner til en film. Da tar man få sjanser.

Hoggeren

KOMPROMISSLØS

I Rett vest spiller Helstad en ruskete, småforfylla eksrocker, en nylig avskjediget musikklærer som forsones med sin far (Ingar Helge Gimle i drag) på en motorsykkeltur fra Oslo over fjellet til Ona Fyr ytterst i Romsdalsfjorden. Filmen er det tredje samarbeidet med det unge, hyperaktive arbeidsjernet Henrik Martin Dahlsbakken.

– Når man jobber med Henrik, får man en tillit som gjør at man vokser, at man våger å gjøre nye ting. Jeg har spilt i tre-fire av Henriks filmer. Dagsplanene i en Henrik-film er ikke mer ambisiøse eller tettpakkede enn hos andre filmskapere. Men han er kompromissløs. Han tar gjerne tolv-tretten tagninger til tross for lave budsjetter.

Hvordan samarbeider dere?

– Det er morsomt å jobbe med ham, han har pleid å kontakte meg tidlig i prosessen med hver film og lyttet til innspill. Vi utvikler karakteren sammen, og det er viktig for meg. Jeg er alltid redd for å være kjedelig eller for å ikke utvikle meg og har alltid en frykt for at Henrik skal dumpe meg. Jeg blir utfordret.

I 2018 blir Benjamin å se i Dalhsbakkens ambisiøse gangster-western-musikal De fredløse, om to landstrykere på rømmen. Men først har Rett vest hatt kinopremiere. Dramakomedien, som er laget med et spesielt øye for festivalmarkedet var først tenkt som ellevill slapstick.

– At den endte opp som en mer sober dramakomedie er nok fordi jeg ikke er en utpreget komedieskuespiller. Jeg tok med mye av det litt mørke livssynet mitt til filmen. Ingar Helge er en mer komplett skuespiller sånn sett, en som både behersker komedie og tragedie. Kasper, som jeg spiller var nok litt «out there» i manuset, jeg tror jeg ga ham flere røtter til virkeligheten. Ved å bruke historier fra eget liv. Eller fra venners, vi kjenner vel alle noen som har hatt en rocker-drøm som har blitt knust.

Helstad og Dahlsbakken (foto av Eirik Evjen)

Helstad har vokst opp i Enebakk, Hobøl og Kolbotn og er ikke redd for å hente frem bygdementaliteten i arbeidet som skuespiller. I Jorunn Syversens Hoggeren kunne han «gå bananas på settet», der han gestaltet en rånete fetter, i kompaniskap med regissørens onkel og fetter, ikke-skuespillerne som ble Amanda-nominerte for beste biroller. Igjen var tilliten fra filmskaperen utslagsgivende.

– Det var bare å kaste meg på den energien de hadde. Jeg måtte jo det, det nytta ikke å være noen outsider, Anders (Baasmo Christiansen) hadde jo det privilegiet og kunne være litt overraska. Mens jeg måtte hive meg inn i sjargongen. Der dro jeg fordeler av å ha vokst opp på bygda og ha sett sånne miljøer på nært hold. Jeg tror mange skuespillere er sosiale kameleoner. Det var interessant å jobbe med Jorunn, og det håper jeg å kunne gjøre igjen.

Skuespilleren er drevet av det som utfordrer, og har dermed ikke skrevet så mange autografer eller blitt kontaktet av fremmede. Til tross for mer profilerte roller i …Bastøy, Unge lovende og Kampen om tungtvannet.

– Har aldri vært noe opptatt av å bli kjent igjen på gata, det er tvertimot noe av det jeg frykter mest. Jeg liker ikke når det skjer. Min kjærlighet til å være skuespiller handler om konsentrasjonen, om lagarbeidet, og hardtarbeidende fagfolk og kollegaer, den fantastiske følelsen av folk som drar lasset i samme retning sammen.

Har vi ham nå?

Har vi ham nå?

– Jeg synes det er mest spennende med rollefigurer som har en dualitet i seg, forteller Benjamin Helstad, som de siste årene har markert seg med konfliktfylte rollefigurer vi ikke helt vet hvor vi kan plassere. Dette er et forsøk på å fange ham.

– Jeg leter etter kompleksiteten i alle rollene jeg spiller. Etter de motstridende tingene. Det er sjelden jeg blir castet som førsteelsker. Den første voksenrollen var i Engelen, der jeg er en fyr som selger kjæresten sin på horestrøket. I Kongen av Bastøy som kom året etter var jeg også en antihelt, så det er kanskje noe som hefter ved meg. Det var en slags helterolle i Kampen om tungtvannet, men det er vel det eneste.

Benjamin Helstad, nylig kinoaktuell i Henrik Martin Dahlsbakkens Rett vest og De fredløse senere i år, har med en uredd og bramfri spillestil og et lavintenst nærvær, etablert seg som noe av et unikum blant norske skuespillere. Vi finner ham i viktige, edgy biroller, gjerne som en fyr vi får et ambivalent forhold til i kinosalen og foran skjermen. I Cave, Unge lovende, Det som engang var og Hoggeren spiller han nokså tøffe unge menn med varierende sårbarhet, hardt ytre og mye som foregår på innsiden. De er ofte verken likandes eller tillitvekkende, i hvert fall ikke i tradisjonell forstand.

Mange skuespillere gjør rollene sin mer sympatiske enn de er skrevet. Det virker ikke som du gjør det.

– Det er ikke så spennende. Jeg har et, hva kan du si, et mørkt livssyn, jeg tenker ikke så positivt om mennesker generelt. Og jeg har ingen interesse av å fremstille folk som bare er sympatiske. Man kjemper jo for karakteren sin, for å forstå valgene vedkommende gjør. Men jeg tenker ikke på mennesker som spesielt sympatiske, og tror det har blitt en del av arbeidsmetoden min.

En slik metode funker fint når man spiller inn en film og er i en boble i en snau måned og gjør seg ferdig med rollen, mens serier er betydelig mer krevende. Helstad medgir at det var tungt å gestalte Leo i Unge lovende, en type han gjorde mer sammensatt og vanskelig enn i manus, etter å ha fått tillit fra regissør Eirik Svensson.

– Det var hardt å gå i gang med ny sesong, husker jeg. Samtidig er jo hele gleden med å gjøre film og tv den sinnssyke konsentrasjonsøvelsen. At det er her og nå, at man får én sjanse til å naile scenen. Sånn er det i hvert fall i Norge med våre budsjetter, du har bare den dagen til å få det til å funke. En absolutt konsentrasjon som gjelder hele filmteamet, at det man fanger i kamera skal være så bra som mulig.

Helstad i debutfilmen «Kongen av Bastøy»

UMULIG DRØM

Helstad filmdebuterte i Vibeke Idsøes Jakten på Nyresteinen i 1996, der han spilte den avmålte og lure blodcellen Simen, hovedpersonens guide gjennom bestefarens kropp. Han var åtte år under innspillingen.

– Jeg lærte veldig mye av det. Det var en av Norges dyreste produksjoner og et enormt maskineri. Jeg ble fascinert, ikke nødvendigvis av skuespillet, men av alle menneskene og fagfunksjonene som var involvert. Og at det hele kokte ned til tre barn som måtte levere under ekstreme forhold. Nå har arbeidsmiljøloven endret seg, og barn får omtrent ikke lov å komme på jobb. Jeg husker ekstremt lange dager og mye press.

Deretter fulgte kortfilmer og roller i NRK-produksjoner, men selv da han tok dramalinja på videregående var Benjamin fast bestemt på å ikke bli skuespiller. I  attenårsalderen blusset fascinasjonen opp igjen:

– Jeg så En handelsreisendes død med Dustin Hoffman og John Malkovich, og Al Pacinos Looking for Richard. Det var sykt å se hvordan Pacino kunne forandre seg, hvordan han ble til ulike rollefigurer i en håndvending. Jeg gikk på Romerike folkehøgskole for å lære mer. Vi var hundre elever og åtti av oss søkte Teaterhøgskolen. Jeg så på Teaterhøgskolen som en umulig drøm. Trodde ingen kom inn der. Jeg var atten år og livredd og kom til siste opptaksrunde. Det er en enorm bragd, synes jeg. Jeg fikk en følelse av det var noe å satse på.

– Så må det jo sies at jeg hadde fått rollen i Engelen året før jeg søkte, det var en enorm bekreftelse. Å jobbe med Maria Bonnevie og Margreth Olin ga meg en følelse av å være på rett spor.

Helstad kom inn på utdanningen, hoppet av for å gjøre Kongen av Bastøy med Marius Holst og kom inn igjen året etter.

– Jeg har hatt en følelse av at skuespill er den ene tingen jeg kan. Jeg er verken praktisk eller teknisk anlagt. Jeg har ikke noe talent noe annet sted, føler jeg. Da jeg kom inn på teaterhøgskolen tenkte jeg at det er dette jeg drive med. Det var en riktighet i det som var større enn meg selv.

Hva slags forhold har du til teater?

– Jeg har aldri stått særlig på scenen, jeg har ikke drevet med barneteater, som så mange andre skuespillere har. Det meste jeg har gjort av teater har vært under utdanningen.

Som den fortapte lillebroren i Grenseland.

TRYGGERE

Tredveåringen har over tjue produksjoner på sin film-cv, og føler han er i stadig utvikling som skuespiller. Helstad anser seg ikke som en method actor, ser på det som i overkant selvutslettende, noe Hollywood-skuespillere gjør for å slippe unna blitzregn og påkjenningene med å leve opp til den uavvendelige stjerne-personaen. Samtidig er det avgjørende med nysgjerrighet, og aldri slutte å utforske.

– Nå har jeg holdt på i ti år som frilanser og tenker at jeg ikke er i nærheten av å være utlært, jeg er fortsatt sinnssykt nysgjerrig. Jeg lærer for hver nye produksjon jeg er med i, plukker opp ting fra alle nye mennesker jeg møter.

Ja, hvor stor forskjell er det egentlig på å jobbe med ulike regissører? Syversen, Holst, Dahlsbakken….

– De har forskjellig smak og forskjellige preferanser, men … Det avgjørende er jo at man stoler på seg selv. Hvis ikke blir man bare redd. I løpet av karrieren og livet blir man jo tryggere på seg selv. Jeg tror for eksempel det hadde vært veldig annerledes og veldig gøy å jobbe med Marius i dag, jeg var jo purung da vi gjorde Bastøy. Noen regissører er veldig intuitive, noen er veldig strenge, noen er veldig sikre på det de vil ha, andre er kanskje mer opptatt av slippe frem skuespillerne og la folk eksperimentere.

Etter det meste å dømme, synes Benjamin Helstad det er mest interessant med den sistnevnte kategorien. Samtidig har han ingen berøringsangst for store produksjoner, samtalen med Rushprint foregår i pausen i etterarbeid og stemmesynk med den brede tv-serien Grenseland. Men altså:

– Jeg liker den unge, uredde regissørgenerasjonen som vokser fram nå. Som går utenfor NFI og tradisjonelle støtteordninger og tør å tenke at «jaja, hvis denne filmen ikke blir bra, går jeg videre og lager en ny.» Det er en kul innstilling, den gir rom for et kunstnerskap hos filmskaperne. NFI er inne på noe med VIP-ordningen sin. Den er viktig. Gi en regissør en pakke, la dem få lov til å utfordre, til å prøve og feile. Det er fort gjort å safe når Staten har gitt deg førti millioner til en film. Da tar man få sjanser.

Hoggeren

KOMPROMISSLØS

I Rett vest spiller Helstad en ruskete, småforfylla eksrocker, en nylig avskjediget musikklærer som forsones med sin far (Ingar Helge Gimle i drag) på en motorsykkeltur fra Oslo over fjellet til Ona Fyr ytterst i Romsdalsfjorden. Filmen er det tredje samarbeidet med det unge, hyperaktive arbeidsjernet Henrik Martin Dahlsbakken.

– Når man jobber med Henrik, får man en tillit som gjør at man vokser, at man våger å gjøre nye ting. Jeg har spilt i tre-fire av Henriks filmer. Dagsplanene i en Henrik-film er ikke mer ambisiøse eller tettpakkede enn hos andre filmskapere. Men han er kompromissløs. Han tar gjerne tolv-tretten tagninger til tross for lave budsjetter.

Hvordan samarbeider dere?

– Det er morsomt å jobbe med ham, han har pleid å kontakte meg tidlig i prosessen med hver film og lyttet til innspill. Vi utvikler karakteren sammen, og det er viktig for meg. Jeg er alltid redd for å være kjedelig eller for å ikke utvikle meg og har alltid en frykt for at Henrik skal dumpe meg. Jeg blir utfordret.

I 2018 blir Benjamin å se i Dalhsbakkens ambisiøse gangster-western-musikal De fredløse, om to landstrykere på rømmen. Men først har Rett vest hatt kinopremiere. Dramakomedien, som er laget med et spesielt øye for festivalmarkedet var først tenkt som ellevill slapstick.

– At den endte opp som en mer sober dramakomedie er nok fordi jeg ikke er en utpreget komedieskuespiller. Jeg tok med mye av det litt mørke livssynet mitt til filmen. Ingar Helge er en mer komplett skuespiller sånn sett, en som både behersker komedie og tragedie. Kasper, som jeg spiller var nok litt «out there» i manuset, jeg tror jeg ga ham flere røtter til virkeligheten. Ved å bruke historier fra eget liv. Eller fra venners, vi kjenner vel alle noen som har hatt en rocker-drøm som har blitt knust.

Helstad og Dahlsbakken (foto av Eirik Evjen)

Helstad har vokst opp i Enebakk, Hobøl og Kolbotn og er ikke redd for å hente frem bygdementaliteten i arbeidet som skuespiller. I Jorunn Syversens Hoggeren kunne han «gå bananas på settet», der han gestaltet en rånete fetter, i kompaniskap med regissørens onkel og fetter, ikke-skuespillerne som ble Amanda-nominerte for beste biroller. Igjen var tilliten fra filmskaperen utslagsgivende.

– Det var bare å kaste meg på den energien de hadde. Jeg måtte jo det, det nytta ikke å være noen outsider, Anders (Baasmo Christiansen) hadde jo det privilegiet og kunne være litt overraska. Mens jeg måtte hive meg inn i sjargongen. Der dro jeg fordeler av å ha vokst opp på bygda og ha sett sånne miljøer på nært hold. Jeg tror mange skuespillere er sosiale kameleoner. Det var interessant å jobbe med Jorunn, og det håper jeg å kunne gjøre igjen.

Skuespilleren er drevet av det som utfordrer, og har dermed ikke skrevet så mange autografer eller blitt kontaktet av fremmede. Til tross for mer profilerte roller i …Bastøy, Unge lovende og Kampen om tungtvannet.

– Har aldri vært noe opptatt av å bli kjent igjen på gata, det er tvertimot noe av det jeg frykter mest. Jeg liker ikke når det skjer. Min kjærlighet til å være skuespiller handler om konsentrasjonen, om lagarbeidet, og hardtarbeidende fagfolk og kollegaer, den fantastiske følelsen av folk som drar lasset i samme retning sammen.

MENY