Da Ane satte hardt mot hardt

Da Ane satte hardt mot hardt

Da Ane Dahl Torp ble bedt om å spille en mykere versjon av den kvinnelige hovedrollen i Heimebane, så hun rødt. – Jeg var i harnisk og tenkte at her er det noen menn i systemet som var blitt redde for at folk ikke skulle like rollefiguren.

Etablissementet MEET er et forretningsmessig minglelokale på Ullevål stadion, og Rushprint og Heimebane-aktuelle Ane Dahl Torp har funnet en sofagruppe. Journalist-telefonen settes i flymodus og på taleopptak, og skuespilleren, som i serien gestalter en ærgjerrig fotballtrener, assosierer umiddelbart til dialektforberedelser. Seriens hovedperson Helena Mikkelsen skulle være trønder, og for å mestre regionens fonologi, palatalisering og apokope satte Torp seg regelmessig i kafeen på Litteraturhuset med sin midtnorske kollega Trine Wiggen. De snakket, Torp lærte, det ble gjort opptak, det ble terpet.

– Det var utrolig fint. Å gjøre rollen trøndersk ga meg mye bra å jobbe med. Som løsnesa til Nicole Kidman i The Hours, som jeg alltid har vært så misunnelig på – å snakke en annen dialekt er en mulighet til forandring, jeg føler meg annerledes, og folk opplever meg annerledes.

Dahl Torp, som har en naturlig og muligens miljøbetinget interesse og følsomhet for språk, med en far som er språkprofessor, tok opp de lange samtalene med Wiggen på iphonen.

– Jeg spurte for eksempel om hvordan det så ut hjemme hos henne og hun la ut. Senere leste hun inn replikkene mine og var på settet i starten. Av og til kunne jeg bomme, si neste i stedet for næste. Sånt var ikke nødvendigvis regissørens hovedfokus, og jeg selv måtte også slippe bekymringen for språk, så det var veldig verdifullt å ha Trine der som passet på, og kunne hjelpe hvis jeg ble usikker eller var iferd med å drite meg ut.

Er det mer enn selve dialekten som gjør en trønder til trønder? Var det trønder-forberedelser utover det språklige?

– Nei. Jeg forholdt meg til manus og skapte en person ut fra det.

 Hvordan vil du beskrive Helena Mikkelsen?

– Fotballjente. Tvers igjennnom. Ekstremt dedikert. Det finnes ikke noe annet som virkelig interesserer henne. Det kjenner jeg meg igjen i. Jeg er mest interessert i skuespill. Jeg synes ikke det er morsommere å sitte på kafe eller gå ut å gjøre noe «gøy». For det er ikke noe som er gøyere.

OM Å FORSTÅ FOTBALLKULTUREN

Under forberedelsene måtte Torp puste og leve i en annen verden.

– Helena er fagnerd. Fotball er et kjempestort univers og jeg var i utgangspunktet IKKE interessert. Å se fotball på tv har vært som å se snø på skjermen. Jeg får frysninger av supportereffekter, jeg liker ingenting ved det. Men jeg var nødt til å bli glad i fotball. Det måtte bety noe for meg. Jeg måtte kunne se spillet, ha en adekvat indre stemme da jeg stod på sidelinja. Under prøvefilmingen mestret jeg ikke selv enkel fotballsjargong som «ballbesittelse». Jeg klarte ikke å si det uten å få sikksakkmunn.

– Jeg måtte forstå alle begrepene, ellers ville det føltes som jeg jugde. Forstå dem på ordentlig. Jeg måtte forstå viktigheten av supportere. På ordentlig. Jeg måtte forstå det økonomiske, hva som foregår i styret. Jeg måtte forstå spillet.  Det var utrolig gøy.

Torp bor på Vålerenga, i en husholdning med blårødt fasadeflagg og er gift med en VIF-supporter. Fotballens verden har likefullt vært henne uvedkommende.

Hvordan gikk du frem?

– Jeg leste masse fotballbøker. Så filmer. Og så spurte jeg Yngve (Sæther, Motlys-produsent) om han kunne fikse et møte med (Vålerenga-trener) Ronny Deila. Yngve ordna opp, og jeg fikk være med på… alt. På trenermøtene på morrakvisten der de snakket om hvem som skulle inn på teppet fordi de hadde lagt på seg i jula. Jeg hørte telefonsamtaler med agenter gå fra hyggelig bilsnakk til brutale økonomi- og overgangsdiskusjoner. Da VIF spilte mot Manchester United her på Ullevål fikk jeg være med inn til gutta i garderoben. Det var helt uvurdelig å oppleve alt på ordentlig. Det ga meg det jeg trengte – følelser for fotball. Men folk som ser Heimebane kan godt hate fotball. Den handler jo om personer mer om et spill.

Helena (Ane Dahl Torp) og Eivind (Rolf Kristian Larsen)

OM Å FILE NED ROLLEFIGURENS KANTER

Etter å ha fått tilbud om prøvespilling var Torp skeptisk til serien:

– Det virket litt i overkant trygt og koselig med den Himmelblå-sloten søndag klokka åtte. Men så leste jeg manus og tok fyr. Det utrolig sjelden å finne en fiksjonsrolle som kvinne med profesjonelle problemer. Det fins nesten ikke. Jeg mener det er viktig at publikum får se det. Det tenner meg med problemer og drifter som har med jobb å gjøre. En person som arbeider med sitt virke.

Hva slags inntrykk fikk du av rollen da du leste?

– I manuset fremstod Helena som både beinhard og rein. Som tydelig og klar, med en definert retning. Hun ber ikke om unnskyldning for meningene sine, forstiller seg ikke for å bli likt. Jeg har opplevd at kvinneroller har blitt slipt på tidligere. At de ikke kan bli for harde, at folk må «forstå» dem bedre. Hvis en fiksjonskvinne ikke er oppmerksom, varm, snill mot barn er det tydeligvis mange som mener at man ikke kan like henne.

Hovedpersonen i Heimebane skaper landsomfattende blest og blir utsatt for ulike grader av ubehagelig gubbevelde når hun tar over som trener for et nyopprykket herrelag fra Sunnmøre. Et stykke ut i prøvefilmingsprosessen ble Ane Dahl Torp presentert for en ny versjon av manuset.

– Jeg leste det, og rollen var faen meg rasert. Ødelagt. Det er så lite som skal til for å forandre en rolle. Det er et hav mellom replikkene «Sånn gjør vi det» og «Jeg tror kanskje vi skal…» Rollen i den nye versjonen var død. De hadde drept Helena. I et sånt prosjekt! Jeg var i harnisk. Tenkte at her er det noen menn i et eller annet sted i systemet som var blitt redde for at folk ikke skulle like henne. Det ble eksistensielt for meg. Er det sånn at menn ikke liker meg hvis ikke jeg går rundt og prøver å bli likt? Er det sånn?

Torp satte hardt mot hardt, som det av og til heter i idretten:

Da jeg skulle møte regissør Arild Andresen og serieskaper Johan Fasting sa jeg at prosjektet var dødt, ødelagt. Borte. Noe jeg ikke ville ha om de så hadde kastet det etter meg. Jeg var kvalm da jeg gikk derfra, på forhånd hadde jeg tenkt at noen kommer til å feige ut og ville file på henne. Og så skjedde det!! Det hadde ikke skjedd hvis hun var en mann.  De reddet heldigvis livet til Helena Mikkelsen, men jeg glemmer ikke det som skjedde, det synes jeg ikke man skal, for det er et varsko.

Og ganske umusikalsk i et sånt prosjekt..

– Man tåler så mye mer fra menn i fiksjonen. At de ikke har tid til barna sine, at de bare jobber, at de sier «sånn skal det være», at de er bedrevitere som kanskje tar feil, men sier det likevel. Vi ER så redde for at damer skal være på akkurat samme måte. Det er ”skadelig” for oss som samfunn. Derfor er det viktig å si fra.

 Du ga dem et ultimatum?

– Øh, jeg hadde ikke fått rollen enda, så det var ikke sånn at jeg hadde så mye makt bak krava. Bare en oppriktig kjærlighet for rollen og prosjektet, og et ønske om at den skulle bli det den var tenkt å være – helt ærlig uansett hvem som fikk den. Men Johan har sagt at det var da jeg sa ifra at jeg fikk rollen. For akkurat sånn ville Helena Mikkelsen gjort det.

Det er blandede følelser hos lagkameratene i Varg når de får vite at Helena er deres nye hovedtrener.

OM Å LA SEG OVERVINNE AV CAREW

Helenas mannlige hovedkonkurrent, den forhenværende Italia-proffen som føler seg forbigått som trener, portretteres av John Carew, selv tidligere fotballspiller.

 – Hvordan var det å spille mot en såpass nybakt utøver av faget?

– Jeg kan jo si at jeg var veldig mot det også. Hahaha, jeg var veldig negativ, jeg syntes det var en ræva idé å la ham prøvespille. Jeg har masse mannlige kolleger som mener at de egentlig burde vært fotballspillere, folk som hadde sinnssykt lyst på en slik rolle.

På dette tidspunktet i samtalen kommer Carew innom for å si hei, og tulle-truer samtidig med å løfte intervjuobjektet. Torp framsnakker når den atletiske mannlige hovedrolleinnehaveren er utenfor hørevidde:

– Jeg møtte ham og så at han hadde en oppriktig og ren skuespillerdrift. Som kom fra akkurat samme sted som hos meg. Han vant meg tidlig over. Da han hadde fått rollen, skulle vi improvisere. Jeg hadde kommet så langt i forberedelsene at jeg følte meg nesten trygg som en trener i en spillersamtale, men dette er jo noe John har gjort på ordentlig. Jeg satt bak et skrivebord, det stod en stol på andre siden, det var innlysende at han skulle sette seg i den. Han kommer inn i rommet, men han setter seg ikke der. Han går inntil veggen, jeg måtte be ham sette seg. Det var fysisk, improvisasjoner kan ofte bli bare verbale, så fulle av ord. Her ble det fysisk merkbar friksjon.

 OM Å TREFFE TVERRLIGGEREN

Innspillingens største utfordring var straffesparkkonkurransen i episode 2.  Det var om å gjøre å treffe tverrliggeren, et avgjørende øyeblikk der Helena (og Ane) må vise gutta hva hun kan gjøre med en ball.

– Hver morgen fra ni til ti, fra oktober til april, hadde jeg stått ute og trent fotball. På kunstgresset på Jordal. Helt konkret for den straffesparkkonkurransen, og for å bli komfortabel med ballen og spillet. Det var et kjempestort arbeid. Jeg ble ikke noe god, men jeg ble definitivt bedre.

Så kom den store innspillingsdagen på Høddvoll stadion i Ulsteinvik:

– Jeg fikk noen jævla plastballer. De svarte meg ikke i det hele tatt. Jeg hadde ikke dagen. Akkurat det jeg frykta skjedde, at alle gutter blir verdensmestre, jeg fikk sånne «gode tips» om skostørrelser og så videre. Jeg fikk det ikke til. Det toppa seg da en sunnmøring ropte «DU MÅ BRUKE MEIR KRAFT!» fra tribunen. Det var flaut og leit, jeg fikk ikke til det jeg hadde jobbet for. Så kom den sekstenårige jenta som skulle være stand-in for meg, dritnervøs hun også. John satte fem skudd i tverrliggeren. Så var det hennes tur. Hun fikk sju fulltreffere på rappen. Og da knakk jeg. Hun gjenreiste både min og alle jenters ære. Vi var målløse hele gjengen.

Heimebane har premiere på NRK 4.mars

Da Ane satte hardt mot hardt

Da Ane satte hardt mot hardt

Da Ane Dahl Torp ble bedt om å spille en mykere versjon av den kvinnelige hovedrollen i Heimebane, så hun rødt. – Jeg var i harnisk og tenkte at her er det noen menn i systemet som var blitt redde for at folk ikke skulle like rollefiguren.

Etablissementet MEET er et forretningsmessig minglelokale på Ullevål stadion, og Rushprint og Heimebane-aktuelle Ane Dahl Torp har funnet en sofagruppe. Journalist-telefonen settes i flymodus og på taleopptak, og skuespilleren, som i serien gestalter en ærgjerrig fotballtrener, assosierer umiddelbart til dialektforberedelser. Seriens hovedperson Helena Mikkelsen skulle være trønder, og for å mestre regionens fonologi, palatalisering og apokope satte Torp seg regelmessig i kafeen på Litteraturhuset med sin midtnorske kollega Trine Wiggen. De snakket, Torp lærte, det ble gjort opptak, det ble terpet.

– Det var utrolig fint. Å gjøre rollen trøndersk ga meg mye bra å jobbe med. Som løsnesa til Nicole Kidman i The Hours, som jeg alltid har vært så misunnelig på – å snakke en annen dialekt er en mulighet til forandring, jeg føler meg annerledes, og folk opplever meg annerledes.

Dahl Torp, som har en naturlig og muligens miljøbetinget interesse og følsomhet for språk, med en far som er språkprofessor, tok opp de lange samtalene med Wiggen på iphonen.

– Jeg spurte for eksempel om hvordan det så ut hjemme hos henne og hun la ut. Senere leste hun inn replikkene mine og var på settet i starten. Av og til kunne jeg bomme, si neste i stedet for næste. Sånt var ikke nødvendigvis regissørens hovedfokus, og jeg selv måtte også slippe bekymringen for språk, så det var veldig verdifullt å ha Trine der som passet på, og kunne hjelpe hvis jeg ble usikker eller var iferd med å drite meg ut.

Er det mer enn selve dialekten som gjør en trønder til trønder? Var det trønder-forberedelser utover det språklige?

– Nei. Jeg forholdt meg til manus og skapte en person ut fra det.

 Hvordan vil du beskrive Helena Mikkelsen?

– Fotballjente. Tvers igjennnom. Ekstremt dedikert. Det finnes ikke noe annet som virkelig interesserer henne. Det kjenner jeg meg igjen i. Jeg er mest interessert i skuespill. Jeg synes ikke det er morsommere å sitte på kafe eller gå ut å gjøre noe «gøy». For det er ikke noe som er gøyere.

OM Å FORSTÅ FOTBALLKULTUREN

Under forberedelsene måtte Torp puste og leve i en annen verden.

– Helena er fagnerd. Fotball er et kjempestort univers og jeg var i utgangspunktet IKKE interessert. Å se fotball på tv har vært som å se snø på skjermen. Jeg får frysninger av supportereffekter, jeg liker ingenting ved det. Men jeg var nødt til å bli glad i fotball. Det måtte bety noe for meg. Jeg måtte kunne se spillet, ha en adekvat indre stemme da jeg stod på sidelinja. Under prøvefilmingen mestret jeg ikke selv enkel fotballsjargong som «ballbesittelse». Jeg klarte ikke å si det uten å få sikksakkmunn.

– Jeg måtte forstå alle begrepene, ellers ville det føltes som jeg jugde. Forstå dem på ordentlig. Jeg måtte forstå viktigheten av supportere. På ordentlig. Jeg måtte forstå det økonomiske, hva som foregår i styret. Jeg måtte forstå spillet.  Det var utrolig gøy.

Torp bor på Vålerenga, i en husholdning med blårødt fasadeflagg og er gift med en VIF-supporter. Fotballens verden har likefullt vært henne uvedkommende.

Hvordan gikk du frem?

– Jeg leste masse fotballbøker. Så filmer. Og så spurte jeg Yngve (Sæther, Motlys-produsent) om han kunne fikse et møte med (Vålerenga-trener) Ronny Deila. Yngve ordna opp, og jeg fikk være med på… alt. På trenermøtene på morrakvisten der de snakket om hvem som skulle inn på teppet fordi de hadde lagt på seg i jula. Jeg hørte telefonsamtaler med agenter gå fra hyggelig bilsnakk til brutale økonomi- og overgangsdiskusjoner. Da VIF spilte mot Manchester United her på Ullevål fikk jeg være med inn til gutta i garderoben. Det var helt uvurdelig å oppleve alt på ordentlig. Det ga meg det jeg trengte – følelser for fotball. Men folk som ser Heimebane kan godt hate fotball. Den handler jo om personer mer om et spill.

Helena (Ane Dahl Torp) og Eivind (Rolf Kristian Larsen)

OM Å FILE NED ROLLEFIGURENS KANTER

Etter å ha fått tilbud om prøvespilling var Torp skeptisk til serien:

– Det virket litt i overkant trygt og koselig med den Himmelblå-sloten søndag klokka åtte. Men så leste jeg manus og tok fyr. Det utrolig sjelden å finne en fiksjonsrolle som kvinne med profesjonelle problemer. Det fins nesten ikke. Jeg mener det er viktig at publikum får se det. Det tenner meg med problemer og drifter som har med jobb å gjøre. En person som arbeider med sitt virke.

Hva slags inntrykk fikk du av rollen da du leste?

– I manuset fremstod Helena som både beinhard og rein. Som tydelig og klar, med en definert retning. Hun ber ikke om unnskyldning for meningene sine, forstiller seg ikke for å bli likt. Jeg har opplevd at kvinneroller har blitt slipt på tidligere. At de ikke kan bli for harde, at folk må «forstå» dem bedre. Hvis en fiksjonskvinne ikke er oppmerksom, varm, snill mot barn er det tydeligvis mange som mener at man ikke kan like henne.

Hovedpersonen i Heimebane skaper landsomfattende blest og blir utsatt for ulike grader av ubehagelig gubbevelde når hun tar over som trener for et nyopprykket herrelag fra Sunnmøre. Et stykke ut i prøvefilmingsprosessen ble Ane Dahl Torp presentert for en ny versjon av manuset.

– Jeg leste det, og rollen var faen meg rasert. Ødelagt. Det er så lite som skal til for å forandre en rolle. Det er et hav mellom replikkene «Sånn gjør vi det» og «Jeg tror kanskje vi skal…» Rollen i den nye versjonen var død. De hadde drept Helena. I et sånt prosjekt! Jeg var i harnisk. Tenkte at her er det noen menn i et eller annet sted i systemet som var blitt redde for at folk ikke skulle like henne. Det ble eksistensielt for meg. Er det sånn at menn ikke liker meg hvis ikke jeg går rundt og prøver å bli likt? Er det sånn?

Torp satte hardt mot hardt, som det av og til heter i idretten:

Da jeg skulle møte regissør Arild Andresen og serieskaper Johan Fasting sa jeg at prosjektet var dødt, ødelagt. Borte. Noe jeg ikke ville ha om de så hadde kastet det etter meg. Jeg var kvalm da jeg gikk derfra, på forhånd hadde jeg tenkt at noen kommer til å feige ut og ville file på henne. Og så skjedde det!! Det hadde ikke skjedd hvis hun var en mann.  De reddet heldigvis livet til Helena Mikkelsen, men jeg glemmer ikke det som skjedde, det synes jeg ikke man skal, for det er et varsko.

Og ganske umusikalsk i et sånt prosjekt..

– Man tåler så mye mer fra menn i fiksjonen. At de ikke har tid til barna sine, at de bare jobber, at de sier «sånn skal det være», at de er bedrevitere som kanskje tar feil, men sier det likevel. Vi ER så redde for at damer skal være på akkurat samme måte. Det er ”skadelig” for oss som samfunn. Derfor er det viktig å si fra.

 Du ga dem et ultimatum?

– Øh, jeg hadde ikke fått rollen enda, så det var ikke sånn at jeg hadde så mye makt bak krava. Bare en oppriktig kjærlighet for rollen og prosjektet, og et ønske om at den skulle bli det den var tenkt å være – helt ærlig uansett hvem som fikk den. Men Johan har sagt at det var da jeg sa ifra at jeg fikk rollen. For akkurat sånn ville Helena Mikkelsen gjort det.

Det er blandede følelser hos lagkameratene i Varg når de får vite at Helena er deres nye hovedtrener.

OM Å LA SEG OVERVINNE AV CAREW

Helenas mannlige hovedkonkurrent, den forhenværende Italia-proffen som føler seg forbigått som trener, portretteres av John Carew, selv tidligere fotballspiller.

 – Hvordan var det å spille mot en såpass nybakt utøver av faget?

– Jeg kan jo si at jeg var veldig mot det også. Hahaha, jeg var veldig negativ, jeg syntes det var en ræva idé å la ham prøvespille. Jeg har masse mannlige kolleger som mener at de egentlig burde vært fotballspillere, folk som hadde sinnssykt lyst på en slik rolle.

På dette tidspunktet i samtalen kommer Carew innom for å si hei, og tulle-truer samtidig med å løfte intervjuobjektet. Torp framsnakker når den atletiske mannlige hovedrolleinnehaveren er utenfor hørevidde:

– Jeg møtte ham og så at han hadde en oppriktig og ren skuespillerdrift. Som kom fra akkurat samme sted som hos meg. Han vant meg tidlig over. Da han hadde fått rollen, skulle vi improvisere. Jeg hadde kommet så langt i forberedelsene at jeg følte meg nesten trygg som en trener i en spillersamtale, men dette er jo noe John har gjort på ordentlig. Jeg satt bak et skrivebord, det stod en stol på andre siden, det var innlysende at han skulle sette seg i den. Han kommer inn i rommet, men han setter seg ikke der. Han går inntil veggen, jeg måtte be ham sette seg. Det var fysisk, improvisasjoner kan ofte bli bare verbale, så fulle av ord. Her ble det fysisk merkbar friksjon.

 OM Å TREFFE TVERRLIGGEREN

Innspillingens største utfordring var straffesparkkonkurransen i episode 2.  Det var om å gjøre å treffe tverrliggeren, et avgjørende øyeblikk der Helena (og Ane) må vise gutta hva hun kan gjøre med en ball.

– Hver morgen fra ni til ti, fra oktober til april, hadde jeg stått ute og trent fotball. På kunstgresset på Jordal. Helt konkret for den straffesparkkonkurransen, og for å bli komfortabel med ballen og spillet. Det var et kjempestort arbeid. Jeg ble ikke noe god, men jeg ble definitivt bedre.

Så kom den store innspillingsdagen på Høddvoll stadion i Ulsteinvik:

– Jeg fikk noen jævla plastballer. De svarte meg ikke i det hele tatt. Jeg hadde ikke dagen. Akkurat det jeg frykta skjedde, at alle gutter blir verdensmestre, jeg fikk sånne «gode tips» om skostørrelser og så videre. Jeg fikk det ikke til. Det toppa seg da en sunnmøring ropte «DU MÅ BRUKE MEIR KRAFT!» fra tribunen. Det var flaut og leit, jeg fikk ikke til det jeg hadde jobbet for. Så kom den sekstenårige jenta som skulle være stand-in for meg, dritnervøs hun også. John satte fem skudd i tverrliggeren. Så var det hennes tur. Hun fikk sju fulltreffere på rappen. Og da knakk jeg. Hun gjenreiste både min og alle jenters ære. Vi var målløse hele gjengen.

Heimebane har premiere på NRK 4.mars

MENY