Anders Tangen og Øystein Karlsen i LA, etter en dag med pitching for TV-selskaper (foto: Leif-Åge Reme)

Regissør Øystein Karlsen og produsent Anders Tangen har samarbeidet i drøye ti år, og står bak spillefilmen Fuck Up og tv-serien Dag, begge med manus av Karlsen og Kristopher Schau. De to sistnevnte har bakgrunn fra NRK, der de fikk sparken etter å ha laget det kontroversielle radioprogrammet Et Norge i krig. Los Angeles-baserte Tangen og selskapet Viafilm har blant annet produsert suksess-seriene Lillyhammer for Rubicon og Vikingane.

En natt er en serie i realtid som tar for seg fem kveldstimer i det sentrale Oslo øst. Anders Baasmo Christiansen og MyAnn Buring spiller par på blind date, to mennesker som gradvis åpner seg for hverandre og seerne. Seriens ti halvtimes-episoder slippes fredag på nettspilleren til NRK. Som Vikingane/Norsemen, er En natt spilt inn med både norsk og engelsk dialog.

SAMARBEIDET

Anders: Å møte Øystein første gang føltes som å møte min første kjærlighet.

Øystein: HAHAHA!

Anders: Jeg holdt på med et prosjekt med Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen og hadde akkurat flyttet inn i kontorer på Jar. Det var 2006 og min kjære venn og fotograf Pål Bugge Haagenrud introduserte oss. Øystein stod med rak rygg og tenkte: «Helvete, enda en produsent jeg må hilse på». Jeg så med en gang at han ikke likte produsenter, og helst ikke ville snakke med meg. Men han hadde et manus (Fuck Up) han ga til meg, og jeg likte det. Jeg oppdaget at Øystein hadde dette skråblikket på verden og det gjorde meg nysgjerrig.

Øystein: Det er helt riktig observert. Jeg har alltid hatt en voldsom autoritetsforakt. Når man kommer som fersk manusforfatter til en produsent, er man veldig underdog. Og vi hadde akkurat fått sparken fra NRK, så jeg traff Anders i min desidert mest autoritetsforaktende periode. Han var annerledes. Han kjenner igjen folk som ser verden annerledes fordi han gjør det sjæl. Han er flink med folk utenfor mainstreamen. Vi har et fruktbart samarbeid fordi vi er praktiske. Er budsjettet på ti millioner kroner, finner vi en måte å løse det på. Vi realitetsbehandler. Vi er som et gammalt ektepar etter hvert.

Anders: Vi kjenner hverandre veldig godt. Vi klarer mye sammen fordi vi tør å være sinte på hverandre. Men der vi bare vil det beste for historien. Jeg synes flere av de beste tingene som er laget, er produsert av folk med en friksjon. Ting man ikke klarer å lage alene.

Anders: Folk snakker om at vi lager så «mørke» ting. Men når man ser på dagens suksess-serier er det jo sånt folk vil ha. Ta Peaky Blinders eller A Handmaid’s Tale eller The Affair, serier i ulike genre som alle blir stemplet som «mørke». Men de er jo ikke mørke. De handler om livet. Vi var tidlig ute med denne type realisme med budskap.

Øystein: Kris (topher Schau, medforfatter) og jeg har forhåpentlig laget så tredimensjonale mennesker at man kan kjenne seg igjen i dem, selv om volumet er på elleve. Vi skriver på en måte som gjør det lett å få skuespillere til prosjektene. Vi har nesten aldri fått nei. Som regel velger vi skuespillerne før vi begynner å skrive. En natt er skrevet for Anders (Baasmo Christiansen) og MyAnna (Buring).

ARBEIDSPROSESSER

Anders: To amerikanere pitcha ideen til En natt til meg for lenge siden, i LA. Øystein og Kris og jeg hadde prøvd å finne en serie som var litt lysere enn Dag. Altså, jeg mener jo egentlig at Dag er lyst som et helvete, at det derfor det er en suksess. Her kunne vi gjøre noe som var både lyst og mørkt. Her er greia: Man har alltid trivielle problemstillinger i livet; man mister søstra si eller blir dumpa – sånne ting er ikke mørke. Det er ting mennesker opplever hver eneste dag. Denne ideen var altså litt muntrere, og jeg ville gjøre den med Øystein og Kristopher. TV2 hadde den først men ville ikke ha den til slutt, men det ville NRK, noe vi er happy for, det betyr flere seere. Vi har utviklet den i fem år, i flere versjoner og fikk grønt lys i fjor sommer. Kravet var å skyte den og levere til jul, og det sa vi ja til.

Hvordan formulerte amerikanerne ideen?

Anders: At det var en date i real time. Historien og karakterene er skapt av Kris og Øystein.

Øystein: Vi fikk den ene linja, og det var nok. Når Kris og jeg får en bestilling forfatter vi en pilot sammen. Deretter skriver vi annenhver episode.

Dere er ikke petimetre på hverandres episoder underveis?

Øystein: Ikke i det hele tatt. I minst mulig grad. Vi prøver å påvirke hverandre når vi skriver, å få hverandre til å le. Og det kommer mange uforutsette twists and turns.

Dere gir hverandre sentringer/smasher som må plukkes opp, liksom?

Øystein: Ja, og jeg tror erfaringen vår fra direktesendt radio har vært avgjørende for metoden. Når man er på direkten kan man ikke stoppe opp. Man må spille på det man får, hvis ikke blir det bare stille. Når vi har skrevet hele serien, snur vi bunken og går gjennom episodene på nytt, som regel er det tredje eller fjerde versjon vi skyter. For En natt tok skriveprosessen tre måneder.

Anders: Øystein involverer alltid skuespillerne i manusprosessen. Når de står på sett, føler de eierskap til prosessen, og det er alfa og omega. Spillefilm er enmanns-paranoia, å lage tv er mer komplisert, på en bra måte. Vi tenker alltid fremover i prosessen, har kreative prosesser som gjør det mulig å tenke på fremtidige sesonger.

PÅ SETTET

Øystein: Denne gangen var det så jævla mye tekst, og det ble ikke mye improvisering. Vi skjøt tolv sider hver dag. Det krever grundig forberedelse fra skuespillerne. Samtidig er vi en laidback gjeng, det er ikke mye hierarki på settet.

Anders: Vi caster staben. Vi bruker like lang tid på å finne riktige folk til fagfunksjonene som til rollene. Vi må ha gode, kreative folk som viser motstand, ikke ja-mennesker, ikke sutrete heller, men folk som drar det videre. Og vi er opptatt av kjønnsbalanse, at det ikke skal bli gutteklubb.

Øystein: Det var utfordrende å filme ti episoder på både norsk og engelsk på femti dager. Kontinuiteten, skiftet mellom sol og regn kan by på problemer. Å filme i Thorvald Meyersgate er et lydmessig helvete med den bråkete trikken.

Anders: På Grünerløkka får man masse gratis, statistene er tilfeldige folk på gata. Samtidig opplevde vi å bli truet med både juling og sprøyter.

Øystein: Det er en «walking road movie» og en hommage til deler av Oslo man ellers ikke ser på film og tv. Det starter på Løkka, ned Akerselva forbi Blå, videre til Vaterland, på bysykkel over Grønland, gjennom Barcode, over til Sørenga og opp til skateparken, derfra over kirkegården til Ekebergskrenten.

Anders: Vi har tenkt internasjonalt. Det er ikke for å sette Oslo på kartet, men noe som gir oss fine bilder av en elv, og miksen av gamle og nye bygninger. Noe urbant og edgy.

Øystein: Oslo er en jævla fotogen by når man først begynner å lete.

Anders: Vi ønsket en realisme, en form som gjør at alle kan kjenne seg litt igjen. Det er to vanlige mennesker som møtes på en date. Det skal ikke være et fiktivt univers eller spektakulære hendelser. Vi prøver å lage ting vi gjerne skulle sett sjæl.

Hvordan regisserer man denne type realisme? De pinlige taushetene, for eksempel?

Øystein: Det begynner med at man skriver «pinlig taushet», haha. Vi sørget for at Anders og My først møtte hverandre da kamera gikk. Dermed kom keitethet og stotring veldig naturlig. I første episode er det ingen spilt «ukomfortabelhet». Det er ren frykt.

Anders: Håpet i En natt er at to mennesker i hver sin sinnsstemning skal finne en plattform de kan møtes på. At paret på blinddate finner en fellesnevner.

Øystein: Skuespillerne var sinnssykt godt forberedte. Det meste av det vi ser er gjort på første opptak. Det er helt vilt.

ANDRE PROSJEKTER

Anders: Nå skyter jeg Magnus med Vidar Magnussen. Og jeg har flere prosjekter sammen med Øystein. Etter Dag har vi begynt å tenke veldig skandinavisk. Øystein har jo vokst opp ved svenskegrensa og er vant til det svenske. Vi vil lage ting som funker i begge land. Og vi har noen amerikanske prosjekter sammen.

Øystein: Det som er bra med strømmetjenestene er at vi har innsett at vi ikke konkurrerer med NRK eller TV2 om folks tid. Vi konkurrerer med alle. Det finnes ikke noe «norsk» eller «svensk» marked lenger. Finansieringsmessig er det selvsagt et skandinavisk marked. Co-produksjon er en sunn finansiering hvis seriene føles naturlige og ikke-konstruerte. Et av prosjektene er Levi Olsen, med Rolf Lassgård som homofil konditor med et voldsomt raseriproblem. Atle Antonsen er hans 45 år gamle bror, og noe så sjeldent som en dansebandvokalist som aldri har pult. De bor på hver sin side av grensa, og dramaet settes i gang når den flammende homofile konditoren med et raseriproblem blir tvunget til å være turnesjåfør for jomfru-broren.

En komedie…  

Øystein: Dette er in your face. Men ikke’no slapstick, den er mer Coen-esque.

Anders: Hva er komedie i dag, liksom?

Er det strømmetjenestene som gjør at dere kan ha så mange parallelle produksjoner i støpeskjeen?

Anders: Ja, og der har NRK vært gode. Ved siden av Netflix er det ingen som har så god tv-platform som NRK. NRK skiller seg svært positivt ut europeisk sammenheng. NRK så utviklingen tidlig og bransjen kommer til å overleve på grunn av det. I hvertfall få en større vekst fordi NRK må produsere mye for å fylle på denne tjenesten. Vi var på tv-pitch på Island og folk fra andre land tviholdt fortsatt på lineær-tvens krav til slotter. Klokka halv ni på fredag, liksom. Folk tenker gammeldags, og ingen vil snu skuta. Derfor fosser strømmetjenester som Netflix fram. Mange snakker hele tiden om endringer. Men vi er i endring hele tiden. Endringer trenger ikke en begynnelse og slutt.

Øystein: Jeg tror den sesongen som går av Broen nå er det siste store dramaserien man vil se lineært. Dette er siste gangen man kan lansere en serie uten å legge ut alle episodene på en gang.