Riv Filmens Hus!

Riv Filmens Hus!

Filmens Hus står som et symbol på alt norsk film ikke bør være: lukket, mørkt, kaldt og ugjennomtrengelig. Norsk film fortjener bedre, mener forfatter Endre Lund Eriksen.

Fra tid til annen må vi som jobber i filmbransjen oppsøke Filmens Hus i Dronningens gate 16 i Oslo, for eksempel for å ha møter med Norsk Filminstitutt. Det er noe vi alltid gruer oss til. Først må vi forsere det mest utrivelige området i Oslo sentrum, som til tider er dominert av narkomane og prostituerte. Når vi kommer fram, raver bygningen mot oss som et kaldt og ugjestmildt STASI-kontor fra DDR-tiden. Det eneste som forteller at bygget har noe som helst med massemediet film å gjøre, er neonskiltet over døra med bokstavene «Filmens hus», som mest minner om en pornokino på Reeperbahn i Hamburg.

Etter å trukket pusten og stålsatt oss, går vi inn. Vi kaster vi et raskt blikk mot den alltid glissent besøkte kafeen, hvis den ikke er stengt på grunn av konkurs. I det som må være Oslos mørkeste og utriveligste kafélokale, har mang en gründer gjort mislykkede forsøk på å etablere spisested, kafé og/eller kaffebar. Trolig har utleier fristet dem med utsiktene til å få de onde stolene sine fylt opp av filmfolk med tykke briller og hipsterskjegg fra tidlig  morgen til sent på natt. Og helt glemt å fortelle at filmfolk flest ikke oppholder seg lenger enn strengt nødvendig i dette ugjestmilde, kalde huset som kveler en hver kreativ tanke.

Rett fram finnes den mørke inngangen til Filmmuseet. Mange av oss har aldri tort å gå inn der, til tross for at vi er brennende opptatt av film. Det er mulig det er neonskiltet på utsiden som allerede har gitt oss dårlige vibber, men også inngangen til museet ser dyster og luguber ut. Vi får en følelse av at det som vil møte oss på innsiden er tablåer fra de verste scenene i Wam & Vennerød-filmene, med kastrering, narkosprøyter og deliriske drømmer.

Opp trappa finner vi de to kinosalene som er så anonyme og triste at de er til forveksling lik salene i et hvilket som helst flerkinobygg i en mellomstor norsk by. Her gjelder det å holde ut byggets klamme klaustrofobi til det øyeblikket da lyset slukkes, og vi kan glemme hvor vi er, og gli inn i filmens befriende verden.

Men vi skal ikke på kino i dag, vi skal på møte. I resepsjonen må vi fortelle hvem vi skal treffe og skrive oss inn i en bok. Resepsjonisten ringer opp til byråkraten vi skal møte. Alltid tar det litt for lang tid før hun får svar, så vi begynner å lure på om vi virkelig HAR en avtale. Når kontakt endelig er opprettet, og den der oppe har gitt beskjed om at vi er velkomne, lener resepsjonisten seg fram mot knappen, og buzzer oss gjennom. Vi er innvilget audiens. Inn i det aller helligste.

Men i det vi går gjennom døra, føles det som om vi er på vei inn i en luguber virksomhet i en nedslitt bakgård, og ikke Statens forvaltningsorgan for filmområdet, underlagt Kulturdepartementet, slik det så fint heter på nettsiden. Heisen er vaklevoren og vi er alltid redde for at den skal stoppe mellom etasjene, som i Being John Malkovich. Alle etasjene som passerer forbi glassdøra er like lite fristende, det er som å passere de ni sirkler i Dantes helvete.

Når vi endelig er oppe, kommer vi til nok en låst dør. Byråkraten vi skal møte, kommer tuslende for å låse opp. Krokrykket, og gulblek i huden som om fargen på veggene har smittet av. Vi har sett det skje med selv de beste blant oss: når de får jobb på NFI blir lyset borte i øynene, munnene stivner til og mange mister evnen til å le. Et byråkratisk alvor skjærer dype, paragraf-lignende furer i pannene. Default-innstillingen er «skeptisk», standard-svaret «nei». Uansett hvor lite fruktbart møtet med byråkraten er, kan vi i alle fall trøste oss med én ting: Vi er heldige som ikke har hans jobb, i dette huset.

Filmkonsulentenes eneste trøst er at de er ansatt på åremål og blir sluppet ut derfra etter noen år. De fast ansatte er det verre med, de anses som fortapt. Ingen unner sin verste fiende en slik skjebne. Det hender at barmhjertige representanter for filmbransjen sender inn et redningsteam for å få ut en av de fast ansatte, og gir vedkommende eksil i en jobb et annet sted. Men dessverre er det ikke nok filmjobber utenfor Filmens Hus til at alle kan reddes.

Filmens Hus kan ikke fortsette å være et lukket fort, der ingen med gode hensikter føler seg velkommen. Filminteresserte fortjener et cinematek og et filmmuseum som er åpent og innbydende, ikke mørkt og avvisende. Filmarbeidere fortjener å bli møtt med et bygg som signaliserer nysgjerrighet og interesse, og ikke har dystre fasader og låste dører. De ansatte i Norsk Filminstitutt og andre filmrelaterte virksomheter, fortjener en arbeidsplass der det er lyst og åpent, og høyt under taket, der ideer slipper inn, og smilet slipper fram.

Norsk film utmerker seg internasjonalt og har kanskje aldri vært bedre. Nå trenger vi et Filmens Hus som uttrykker det norsk film ønsker å være.

La oss begynne med å rive Filmens Hus.

Endre Lund Eriksen er forfatter og utviklingsprodusent

Sorry, comments are closed for this post.

Riv Filmens Hus!

Riv Filmens Hus!

Filmens Hus står som et symbol på alt norsk film ikke bør være: lukket, mørkt, kaldt og ugjennomtrengelig. Norsk film fortjener bedre, mener forfatter Endre Lund Eriksen.

Fra tid til annen må vi som jobber i filmbransjen oppsøke Filmens Hus i Dronningens gate 16 i Oslo, for eksempel for å ha møter med Norsk Filminstitutt. Det er noe vi alltid gruer oss til. Først må vi forsere det mest utrivelige området i Oslo sentrum, som til tider er dominert av narkomane og prostituerte. Når vi kommer fram, raver bygningen mot oss som et kaldt og ugjestmildt STASI-kontor fra DDR-tiden. Det eneste som forteller at bygget har noe som helst med massemediet film å gjøre, er neonskiltet over døra med bokstavene «Filmens hus», som mest minner om en pornokino på Reeperbahn i Hamburg.

Etter å trukket pusten og stålsatt oss, går vi inn. Vi kaster vi et raskt blikk mot den alltid glissent besøkte kafeen, hvis den ikke er stengt på grunn av konkurs. I det som må være Oslos mørkeste og utriveligste kafélokale, har mang en gründer gjort mislykkede forsøk på å etablere spisested, kafé og/eller kaffebar. Trolig har utleier fristet dem med utsiktene til å få de onde stolene sine fylt opp av filmfolk med tykke briller og hipsterskjegg fra tidlig  morgen til sent på natt. Og helt glemt å fortelle at filmfolk flest ikke oppholder seg lenger enn strengt nødvendig i dette ugjestmilde, kalde huset som kveler en hver kreativ tanke.

Rett fram finnes den mørke inngangen til Filmmuseet. Mange av oss har aldri tort å gå inn der, til tross for at vi er brennende opptatt av film. Det er mulig det er neonskiltet på utsiden som allerede har gitt oss dårlige vibber, men også inngangen til museet ser dyster og luguber ut. Vi får en følelse av at det som vil møte oss på innsiden er tablåer fra de verste scenene i Wam & Vennerød-filmene, med kastrering, narkosprøyter og deliriske drømmer.

Opp trappa finner vi de to kinosalene som er så anonyme og triste at de er til forveksling lik salene i et hvilket som helst flerkinobygg i en mellomstor norsk by. Her gjelder det å holde ut byggets klamme klaustrofobi til det øyeblikket da lyset slukkes, og vi kan glemme hvor vi er, og gli inn i filmens befriende verden.

Men vi skal ikke på kino i dag, vi skal på møte. I resepsjonen må vi fortelle hvem vi skal treffe og skrive oss inn i en bok. Resepsjonisten ringer opp til byråkraten vi skal møte. Alltid tar det litt for lang tid før hun får svar, så vi begynner å lure på om vi virkelig HAR en avtale. Når kontakt endelig er opprettet, og den der oppe har gitt beskjed om at vi er velkomne, lener resepsjonisten seg fram mot knappen, og buzzer oss gjennom. Vi er innvilget audiens. Inn i det aller helligste.

Men i det vi går gjennom døra, føles det som om vi er på vei inn i en luguber virksomhet i en nedslitt bakgård, og ikke Statens forvaltningsorgan for filmområdet, underlagt Kulturdepartementet, slik det så fint heter på nettsiden. Heisen er vaklevoren og vi er alltid redde for at den skal stoppe mellom etasjene, som i Being John Malkovich. Alle etasjene som passerer forbi glassdøra er like lite fristende, det er som å passere de ni sirkler i Dantes helvete.

Når vi endelig er oppe, kommer vi til nok en låst dør. Byråkraten vi skal møte, kommer tuslende for å låse opp. Krokrykket, og gulblek i huden som om fargen på veggene har smittet av. Vi har sett det skje med selv de beste blant oss: når de får jobb på NFI blir lyset borte i øynene, munnene stivner til og mange mister evnen til å le. Et byråkratisk alvor skjærer dype, paragraf-lignende furer i pannene. Default-innstillingen er «skeptisk», standard-svaret «nei». Uansett hvor lite fruktbart møtet med byråkraten er, kan vi i alle fall trøste oss med én ting: Vi er heldige som ikke har hans jobb, i dette huset.

Filmkonsulentenes eneste trøst er at de er ansatt på åremål og blir sluppet ut derfra etter noen år. De fast ansatte er det verre med, de anses som fortapt. Ingen unner sin verste fiende en slik skjebne. Det hender at barmhjertige representanter for filmbransjen sender inn et redningsteam for å få ut en av de fast ansatte, og gir vedkommende eksil i en jobb et annet sted. Men dessverre er det ikke nok filmjobber utenfor Filmens Hus til at alle kan reddes.

Filmens Hus kan ikke fortsette å være et lukket fort, der ingen med gode hensikter føler seg velkommen. Filminteresserte fortjener et cinematek og et filmmuseum som er åpent og innbydende, ikke mørkt og avvisende. Filmarbeidere fortjener å bli møtt med et bygg som signaliserer nysgjerrighet og interesse, og ikke har dystre fasader og låste dører. De ansatte i Norsk Filminstitutt og andre filmrelaterte virksomheter, fortjener en arbeidsplass der det er lyst og åpent, og høyt under taket, der ideer slipper inn, og smilet slipper fram.

Norsk film utmerker seg internasjonalt og har kanskje aldri vært bedre. Nå trenger vi et Filmens Hus som uttrykker det norsk film ønsker å være.

La oss begynne med å rive Filmens Hus.

Endre Lund Eriksen er forfatter og utviklingsprodusent

Sorry, comments are closed for this post.

MENY