Henning Carlsens film «Sult» er filmen der alt klaffet, sa regissøren selv. Så har den da også blitt stående som en klassiker i både norsk, dansk og svensk filmhistorie. «Sult» var nemlig også den aller første skandinaviske co-produksjonen i spillefilmformat. Nylig rundet filmen 50 år.
Knut Hamsun var 30 år gammel da han fikk sitt litterære gjennombrudd med romanen «Sult» i 1890. Han hadde fått utgitt fire bøker som sprikte i alle retninger, et bilde på hans eget rastløse og omflakkende liv. «Sult» er en roman med klare selvbiografiske trekk, sammensatt og mangetydig som forfatteren selv. Den handler om hovedpersonens forsøk på å skape sitt litterære gjennombrudd, en sult etter anerkjennelse og en plass på parnasset. Men dette synes som et uoppnåelig mål – han er ukjent, utfattig og med stadig mer sviktende grep om verden. Sulten svekker ham, han kaver omkring i Kristiania – byen ingen forlater uten å bli merket av den – og driver inn i en febril tilstand der verken han selv eller romanen han skriver evner å skille mellom fantasi og virkelighet. Han arbeider fortvilet på sitt mesterverk, og prøver å få omverdenen til å innse det geniale i det han skriver. Det er først når han oppgir sin forfatterdrøm at han blir tatt hånd om av en slags familie som gir ham mat nok til at han kan komme til krefter og forlate både byen og sitt feilslåtte liv så langt.
Filmatisk gjendiktning – ikke gjengivelse
Romanen er altså langt på vei selvbiografisk, og handler nettopp om det som skjedde med Hamsun før den omsider kom ut – forsøket på et litterært gjennombrudd. Også i virkeligheten hadde «Sult» en lang tilblivelseshistorie, bl.a. kom et fragment av den ut i det danske tidsskriftet Ny Jord lenge før romanen var ferdig. Samtidig var Hamsun selv overbevist om at han ikke bare skrev en roman, han skrev litterær historie.
Det hadde han også rett i. «Sult» regnes ikke bare som Hamsuns eget men også den litterære modernismens gjennombrudd i Norge. Modernismen vokste fram i Europa fra midten av 1800-tallet, og er et samlebegrep for det nye og grenseoverskridende som sprengte tidens tradisjonelle kunstuttrykk. Den eksperimentelle kunsten som oppsto var nyskapende og full av framskrittstro. En del av det senere så ugjennomtrengelige Hamsun-paradokset ligger nettopp her, at en av modernismens spydspisser likevel skulle være så solid plantet på ytre høyre fløy.
«Sult» framstår som det perfekte litterære prosjekt, fordi den stadig mer febrile tilstanden som sulten og fortvilelsen driver hovedpersonen inn i, krever et utradisjonelt og irrasjonelt uttrykk for å bringe oss inn hans psyke. Og når filmens språk var blitt så velutviklet et halvt århundre og vel så det etter at romanen kom, nærmest ba «Sult» om en filmatisk gjendiktning – gjendiktning i motsetning til gjengivelse, som er problemet med de fleste adaptasjoner. Selv om filmen følger romanens handling ganske trofast, er romanen så rik at den gir filmen stort manøvreringsrom både psykologisk og filmspråklig. Sulten som den sentrale metaforen åpner for fantasilivet hos hovedpersonen. Han hungrer ikke bare etter mat, men også noe å fylle sjel og tilværelse med, og det dikter han opp, uten helt å forstå den kreative prosessen. Hans sult etter suksess er så sterk at han bøyer seg for tidens krav til konform underholdning i kunsten, og etter Den Store Redaktørens råd stryker alt som utgjør hans egen sjel i det han har skrevet. Da er også nederlaget et faktum, og han er ikke lenger den enestående kunstneren med sin unike visjon.
Les også Anja Breiens minner fra innspillingen av Sult
Universelle kvaliteter
Manuset til dette filmatiske kunstnerportrettet var signert den danske romanforfatteren Peter Seeberg (1925-1999), og var hans eneste spillefilmmanus. Seeberg var ellers en utpreget eksistensialist i dansk litteratur, med menneskets usikre fremmedfølelse i verden som grunntema i forfatterskapet. Det synes naturlig at Henning Carlsen valgte ham som samarbeidspartner på Sult. Manusarbeidet bak Sult er ellers grundig analysert i Lars Thomas Braatens bok «Roman og film» (1972), en detaljert – og varmt anbefalt – parallellesning av romanen og filmatiseringen.
Regissøren Henning Carlsen (1927-2014) selv var allerede internasjonalt kjent. Han hadde begynt sin karriere som dokumentarist i cinema verités ånd, og laget i sin karriere over 20 spillefilmer. Han var tilbake i Norge i 1995 og spilte inn sin andre Hamsun-filmatisering Pan. Selv sa han at alt han skapte etter Sult ble målt mot den, og ingenting nådde opp.
Flere elementer gjør filmen tidløs, og de er alle gjennomtenkt fra regissørens side. Da «Sult» ble utgitt i 1890 var den en samtidsroman. Filmen tar konsekvensen av det, og gjør tidsbegrepet så uklart som mulig. Dermed framstår den ikke som noe kostymedrama låst i en tidsepoke, men blir mer universell.
Samtidig er det ikke en samtidsfilm fra 1966, men spilt inn i bymiljøer i Oslo som ennå hadde overlevd urørte fra 1880-tallet. Det var ikke mange igjen, siden en storstilt byfornyelse var i ferd med å transformere Oslo til en moderne hovedstad. Men bakgårdene, bindingsverkhusene og gatestumper med gammeldags brostein fantes fremdeles, nok til å sikre Sults helhetlige filmunivers, spilt inn på høsten 1965. Bare kort tid etterpå ville det vært umulig. Bare deler av St. Olavs Plass er fremdeles urørt siden Hamsuns tid, og kunne brukes som beskrevet i romanen. Det tidløse preget forsterkes ytterligere av at filmen er i svart/hvitt. Det var også et bevisst valg – hadde den blitt laget i farger ville den aldri tålt å eldes, konstaterte Henning Carlsen mange år senere.
Les også Anja Breiens minner fra innspillingen av Sult
Oscarssons mesterlige spill
Skuespilleren Per Oscarsson (1927-2010) er den som bærer filmen. Han var en av sin generasjons mest begavete skuespillere, intens og uberegnelig, en menneskelig løs kanon både på teaterscenen, filmsettet og i verden forøvrig. I årene rundt Sult spilte han i utfordrende og kontroversielle filmer som Jan Troells Här har du ditt liv (1966) og Ole dole doff (1968), samt Vilgot Sjömans Syskonbädd 1782 (1966). Og samtidig, på folkets kosekveld 2. juledag 1966, gjorde han seg udødelig i den svenske offentligheten ved å kle seg naken på direktesendt TV hos hele nasjonens onkel Lennart Hyland.
I Sult slipper han hovedpersonens feberhete indre fri med de ytre virkemidler en skuespiller har. Han er rastløs og intuitiv foran kamera, som må følge ham nervøst og dermed skape den nesten dokumentariske følelsen som preger filmen. For også romanen «Sult» har noe av dokumentaren i seg, med sin skildring av sultens påvirkning på et skjørt og følsomt sinn – en erfaring Hamsun bar med seg etter å ha levd i årevis som fattig og sulten. Filmens virkelighetspreg er ikke tilkjempet, men skapt ved å forholde seg Oscarssons omskiftelighet.
Musikken var komponert av polske Kszystof Komeda (1931-69), som hadde en kort og eventyrlig karriere som filmkomponist. Han var jazzpianist som fant et fristed i Skandinavia i en tid da det polske kommunistregimet nærmest forfulgte landets jazzmusikere. Han hadde også skapt filmmusikk for polske regissører som Andrzej Wajda, Jerzy Skolimovski og ikke minst Roman Polanski – lytt bare til Kniven i vannet (1962), Cul-de-sac (1966) eller Rosemary’s Baby (1968). For Henning Carlsen komponerte han musikken ikke bare til Sult, men også til Hvad med os? (1963), Kattorna (1965) og Mennesker mødes og sød musikk opstår i hjertet (1967). Komeda gir Sult et spinkelt lydende motiv, like skjørt og vart som hovedpersonens sinn, kontrapunktisk behandlet gjennom filmens skiftende atmosfære.
En annen, ofte oversett side av filmens lydbilde er resultatet av finansieringen. Tidligere hadde de nordiske landene laget noen helaftens filmer satt sammen av novellefilmer fra de ulike landene, men Sult regnes som den første skandinaviske co-produksjonen i spillefilmformat. Her var regissør, manusforfatter og fotograf danske, produsenten og de viktigste skuespillerne svenske, mens filmen fullt og helt var spilt inn i Norge, med endel norske skuespillere i mindre roller, samt noen danske. Alle snakker sitt eget morsmål i filmen, hvilket kanskje burde virket unaturlig og forvirrende. Istedet blir det et perfekt (lyd)bilde på hovedpersonens stadig mer kaotiske univers.
Stående i filmhistorien
Sult ble unisont hyllet som et mesterverk da den kom. Filmen var Danmarks bidrag til filmfestivalen i Cannes, og deltok i hovedprogrammet. Henning Carlsen fikk senere vite at juryen ønsket å gi Gullpalmen til Sult, men ble overkjørt av festivalens mektige leder som forlangte at prisen skulle gå til en fransk film. Dermed ble det Claude Lelouch som vant for Un homme et un femme, et i dag høyst utdatert stykke filmromantikk som en kort stund var stilskapende på den måten som får filmkritikere til å rive seg i håret. Litt hjalp det kanskje i 1966 at Per Oscarsson fikk festivalens pris som beste skuespiller. Det samme gjentok seg i spillet om Oscar for beste utenlandske film året etter, da Sult ble sendt til Los Angeles. Henning Carlsen fikk forsendelsen i retur uåpnet. Igjen var det Lelouch som vant med Un homme et un femme, uforståelig for flere enn Henning Carlsen. Til gjengjeld er det Sult som har blitt stående i filmhistorien, i dag like støtt som noen gang. Jevnlig aktuell er den også, i blant på uventede måter.
En offisiell kulturkanon er gjerne et framstøt fra konservative politikere og samfunnsdebattanter for å holde nasjonal kultur i hevd i en globalisert og flerkulturell tid, og er alltid kontroversielt. Ikke alle tror på den offisielle målsetningen med en kanon som et integreringsverktøy, en introduksjon til kulturarven for nye landsmenn. Danmark fikk sin kulturkanon i 2006 med Sult som et av 108 hovedverk i dansk kulturarv. Henning Carlsens reaksjon var like sammensatt som filmen selv. Han påpekte at juryen for denne utvelgelsen besto av 6-7 mennesker som mest leverte synsing, og at en annen jury kunne gitt et annet resultat. Likevel fant han det ikke unaturlig at filmen var med, selv om en kanon er og blir synsing. Andre kunstnere som ble innlemmet i den danske kanon betakket seg rett ut. Tanken om en kulturkanon luftes jevnlig også her i Norge, og får vi en, vil nok Sult være selvskreven her.
En del av Sult kretser rundt hovedpersonens erotiske fantasier om drømmekvinnen Ylajali – i filmen spilt av svenske Gunnel Lindblom – som han møter på gaten i Kristiania. Han fantaserer om å gjøre seg til hennes stalker, og blir det muligens også, selv om det er uklart i både roman og film. I høst kom romanen «Hennes løgnaktige ytre» av Selma Lønning Aarø, som handler om nettopp dette temaet. I 1897 politianmeldte Hamsun nemlig sin egen stalker, forfatterinnen Anna Munch, som han hevdet forfulgte ham. Hun skulle ha skrevet en rekke anonyme brev som svertet ham, og var seksuelt besatt av ham. Hvem som spilte hvilken rolle i dette dramaet er ikke klart, og romanen bærer da også bilde av et speil på omslaget. Sult – roman og film – er vi langt fra ferdig med.
Henning Carlsens film «Sult» er filmen der alt klaffet, sa regissøren selv. Så har den da også blitt stående som en klassiker i både norsk, dansk og svensk filmhistorie. «Sult» var nemlig også den aller første skandinaviske co-produksjonen i spillefilmformat. Nylig rundet filmen 50 år.
Knut Hamsun var 30 år gammel da han fikk sitt litterære gjennombrudd med romanen «Sult» i 1890. Han hadde fått utgitt fire bøker som sprikte i alle retninger, et bilde på hans eget rastløse og omflakkende liv. «Sult» er en roman med klare selvbiografiske trekk, sammensatt og mangetydig som forfatteren selv. Den handler om hovedpersonens forsøk på å skape sitt litterære gjennombrudd, en sult etter anerkjennelse og en plass på parnasset. Men dette synes som et uoppnåelig mål – han er ukjent, utfattig og med stadig mer sviktende grep om verden. Sulten svekker ham, han kaver omkring i Kristiania – byen ingen forlater uten å bli merket av den – og driver inn i en febril tilstand der verken han selv eller romanen han skriver evner å skille mellom fantasi og virkelighet. Han arbeider fortvilet på sitt mesterverk, og prøver å få omverdenen til å innse det geniale i det han skriver. Det er først når han oppgir sin forfatterdrøm at han blir tatt hånd om av en slags familie som gir ham mat nok til at han kan komme til krefter og forlate både byen og sitt feilslåtte liv så langt.
Filmatisk gjendiktning – ikke gjengivelse
Romanen er altså langt på vei selvbiografisk, og handler nettopp om det som skjedde med Hamsun før den omsider kom ut – forsøket på et litterært gjennombrudd. Også i virkeligheten hadde «Sult» en lang tilblivelseshistorie, bl.a. kom et fragment av den ut i det danske tidsskriftet Ny Jord lenge før romanen var ferdig. Samtidig var Hamsun selv overbevist om at han ikke bare skrev en roman, han skrev litterær historie.
Det hadde han også rett i. «Sult» regnes ikke bare som Hamsuns eget men også den litterære modernismens gjennombrudd i Norge. Modernismen vokste fram i Europa fra midten av 1800-tallet, og er et samlebegrep for det nye og grenseoverskridende som sprengte tidens tradisjonelle kunstuttrykk. Den eksperimentelle kunsten som oppsto var nyskapende og full av framskrittstro. En del av det senere så ugjennomtrengelige Hamsun-paradokset ligger nettopp her, at en av modernismens spydspisser likevel skulle være så solid plantet på ytre høyre fløy.
«Sult» framstår som det perfekte litterære prosjekt, fordi den stadig mer febrile tilstanden som sulten og fortvilelsen driver hovedpersonen inn i, krever et utradisjonelt og irrasjonelt uttrykk for å bringe oss inn hans psyke. Og når filmens språk var blitt så velutviklet et halvt århundre og vel så det etter at romanen kom, nærmest ba «Sult» om en filmatisk gjendiktning – gjendiktning i motsetning til gjengivelse, som er problemet med de fleste adaptasjoner. Selv om filmen følger romanens handling ganske trofast, er romanen så rik at den gir filmen stort manøvreringsrom både psykologisk og filmspråklig. Sulten som den sentrale metaforen åpner for fantasilivet hos hovedpersonen. Han hungrer ikke bare etter mat, men også noe å fylle sjel og tilværelse med, og det dikter han opp, uten helt å forstå den kreative prosessen. Hans sult etter suksess er så sterk at han bøyer seg for tidens krav til konform underholdning i kunsten, og etter Den Store Redaktørens råd stryker alt som utgjør hans egen sjel i det han har skrevet. Da er også nederlaget et faktum, og han er ikke lenger den enestående kunstneren med sin unike visjon.
Les også Anja Breiens minner fra innspillingen av Sult
Universelle kvaliteter
Manuset til dette filmatiske kunstnerportrettet var signert den danske romanforfatteren Peter Seeberg (1925-1999), og var hans eneste spillefilmmanus. Seeberg var ellers en utpreget eksistensialist i dansk litteratur, med menneskets usikre fremmedfølelse i verden som grunntema i forfatterskapet. Det synes naturlig at Henning Carlsen valgte ham som samarbeidspartner på Sult. Manusarbeidet bak Sult er ellers grundig analysert i Lars Thomas Braatens bok «Roman og film» (1972), en detaljert – og varmt anbefalt – parallellesning av romanen og filmatiseringen.
Regissøren Henning Carlsen (1927-2014) selv var allerede internasjonalt kjent. Han hadde begynt sin karriere som dokumentarist i cinema verités ånd, og laget i sin karriere over 20 spillefilmer. Han var tilbake i Norge i 1995 og spilte inn sin andre Hamsun-filmatisering Pan. Selv sa han at alt han skapte etter Sult ble målt mot den, og ingenting nådde opp.
Flere elementer gjør filmen tidløs, og de er alle gjennomtenkt fra regissørens side. Da «Sult» ble utgitt i 1890 var den en samtidsroman. Filmen tar konsekvensen av det, og gjør tidsbegrepet så uklart som mulig. Dermed framstår den ikke som noe kostymedrama låst i en tidsepoke, men blir mer universell.
Samtidig er det ikke en samtidsfilm fra 1966, men spilt inn i bymiljøer i Oslo som ennå hadde overlevd urørte fra 1880-tallet. Det var ikke mange igjen, siden en storstilt byfornyelse var i ferd med å transformere Oslo til en moderne hovedstad. Men bakgårdene, bindingsverkhusene og gatestumper med gammeldags brostein fantes fremdeles, nok til å sikre Sults helhetlige filmunivers, spilt inn på høsten 1965. Bare kort tid etterpå ville det vært umulig. Bare deler av St. Olavs Plass er fremdeles urørt siden Hamsuns tid, og kunne brukes som beskrevet i romanen. Det tidløse preget forsterkes ytterligere av at filmen er i svart/hvitt. Det var også et bevisst valg – hadde den blitt laget i farger ville den aldri tålt å eldes, konstaterte Henning Carlsen mange år senere.
Les også Anja Breiens minner fra innspillingen av Sult
Oscarssons mesterlige spill
Skuespilleren Per Oscarsson (1927-2010) er den som bærer filmen. Han var en av sin generasjons mest begavete skuespillere, intens og uberegnelig, en menneskelig løs kanon både på teaterscenen, filmsettet og i verden forøvrig. I årene rundt Sult spilte han i utfordrende og kontroversielle filmer som Jan Troells Här har du ditt liv (1966) og Ole dole doff (1968), samt Vilgot Sjömans Syskonbädd 1782 (1966). Og samtidig, på folkets kosekveld 2. juledag 1966, gjorde han seg udødelig i den svenske offentligheten ved å kle seg naken på direktesendt TV hos hele nasjonens onkel Lennart Hyland.
I Sult slipper han hovedpersonens feberhete indre fri med de ytre virkemidler en skuespiller har. Han er rastløs og intuitiv foran kamera, som må følge ham nervøst og dermed skape den nesten dokumentariske følelsen som preger filmen. For også romanen «Sult» har noe av dokumentaren i seg, med sin skildring av sultens påvirkning på et skjørt og følsomt sinn – en erfaring Hamsun bar med seg etter å ha levd i årevis som fattig og sulten. Filmens virkelighetspreg er ikke tilkjempet, men skapt ved å forholde seg Oscarssons omskiftelighet.
Musikken var komponert av polske Kszystof Komeda (1931-69), som hadde en kort og eventyrlig karriere som filmkomponist. Han var jazzpianist som fant et fristed i Skandinavia i en tid da det polske kommunistregimet nærmest forfulgte landets jazzmusikere. Han hadde også skapt filmmusikk for polske regissører som Andrzej Wajda, Jerzy Skolimovski og ikke minst Roman Polanski – lytt bare til Kniven i vannet (1962), Cul-de-sac (1966) eller Rosemary’s Baby (1968). For Henning Carlsen komponerte han musikken ikke bare til Sult, men også til Hvad med os? (1963), Kattorna (1965) og Mennesker mødes og sød musikk opstår i hjertet (1967). Komeda gir Sult et spinkelt lydende motiv, like skjørt og vart som hovedpersonens sinn, kontrapunktisk behandlet gjennom filmens skiftende atmosfære.
En annen, ofte oversett side av filmens lydbilde er resultatet av finansieringen. Tidligere hadde de nordiske landene laget noen helaftens filmer satt sammen av novellefilmer fra de ulike landene, men Sult regnes som den første skandinaviske co-produksjonen i spillefilmformat. Her var regissør, manusforfatter og fotograf danske, produsenten og de viktigste skuespillerne svenske, mens filmen fullt og helt var spilt inn i Norge, med endel norske skuespillere i mindre roller, samt noen danske. Alle snakker sitt eget morsmål i filmen, hvilket kanskje burde virket unaturlig og forvirrende. Istedet blir det et perfekt (lyd)bilde på hovedpersonens stadig mer kaotiske univers.
Stående i filmhistorien
Sult ble unisont hyllet som et mesterverk da den kom. Filmen var Danmarks bidrag til filmfestivalen i Cannes, og deltok i hovedprogrammet. Henning Carlsen fikk senere vite at juryen ønsket å gi Gullpalmen til Sult, men ble overkjørt av festivalens mektige leder som forlangte at prisen skulle gå til en fransk film. Dermed ble det Claude Lelouch som vant for Un homme et un femme, et i dag høyst utdatert stykke filmromantikk som en kort stund var stilskapende på den måten som får filmkritikere til å rive seg i håret. Litt hjalp det kanskje i 1966 at Per Oscarsson fikk festivalens pris som beste skuespiller. Det samme gjentok seg i spillet om Oscar for beste utenlandske film året etter, da Sult ble sendt til Los Angeles. Henning Carlsen fikk forsendelsen i retur uåpnet. Igjen var det Lelouch som vant med Un homme et un femme, uforståelig for flere enn Henning Carlsen. Til gjengjeld er det Sult som har blitt stående i filmhistorien, i dag like støtt som noen gang. Jevnlig aktuell er den også, i blant på uventede måter.
En offisiell kulturkanon er gjerne et framstøt fra konservative politikere og samfunnsdebattanter for å holde nasjonal kultur i hevd i en globalisert og flerkulturell tid, og er alltid kontroversielt. Ikke alle tror på den offisielle målsetningen med en kanon som et integreringsverktøy, en introduksjon til kulturarven for nye landsmenn. Danmark fikk sin kulturkanon i 2006 med Sult som et av 108 hovedverk i dansk kulturarv. Henning Carlsens reaksjon var like sammensatt som filmen selv. Han påpekte at juryen for denne utvelgelsen besto av 6-7 mennesker som mest leverte synsing, og at en annen jury kunne gitt et annet resultat. Likevel fant han det ikke unaturlig at filmen var med, selv om en kanon er og blir synsing. Andre kunstnere som ble innlemmet i den danske kanon betakket seg rett ut. Tanken om en kulturkanon luftes jevnlig også her i Norge, og får vi en, vil nok Sult være selvskreven her.
En del av Sult kretser rundt hovedpersonens erotiske fantasier om drømmekvinnen Ylajali – i filmen spilt av svenske Gunnel Lindblom – som han møter på gaten i Kristiania. Han fantaserer om å gjøre seg til hennes stalker, og blir det muligens også, selv om det er uklart i både roman og film. I høst kom romanen «Hennes løgnaktige ytre» av Selma Lønning Aarø, som handler om nettopp dette temaet. I 1897 politianmeldte Hamsun nemlig sin egen stalker, forfatterinnen Anna Munch, som han hevdet forfulgte ham. Hun skulle ha skrevet en rekke anonyme brev som svertet ham, og var seksuelt besatt av ham. Hvem som spilte hvilken rolle i dette dramaet er ikke klart, og romanen bærer da også bilde av et speil på omslaget. Sult – roman og film – er vi langt fra ferdig med.
