I den nyeste utgaven av Rushprint feirer vi klassikeren Sult med en lengre artikkel om filmens tilblivelse og betydning. Dette er et lite utdrag fra oppslaget om den legendariske 50-åringen som Anja Breien fikk avgjørende erfaringer fra å jobbe med.

Etter filmutdannelse ved IDHEC i Paris på begynnelsen av 1960-tallet, jobbet filmregissør Anja Breien for ABC Film i Oslo. ABC Film var norsk co-produsent på Sult, og Anja var scriptgirl under innspillingen av Sult høsten 1965.

– Ja, jeg kaller det scriptgirl, for det het det den gangen, sier hun.

Først av alt ble Sult en viktig film for hele hennes generasjon.

– Espen Thorstenson, Per Blom, Egil Kolstø, Oddvar Bull Tuhus – alle var med på produksjonen i en eller annen funksjon, og vi lærte mye, ikke minst fordi Sult også utfordret vårt filmsyn. Henning Carlsen hadde erfaring som dokumentarfilmskaper, og selv om det bidro til å gjøre Sult mer virkelighetsnær, ville han også skyte deler av filmen i studio på Jar. Min generasjons filosofi den gangen var at all film burde være locationarbeid. Nå så vi at det fungerte utmerket å lage en slik film i studio også.

Fulgte regissøren tett

Henning Carlsen var ellers en regissør som er vanskelig å karakterisere med få ord, forteller Anja.

– Sult var en viktig film for ham, et prosjekt han hadde båret på lenge. Han var hele tiden klar på hva han ville med denne filmen, og hans samarbeid særlig med fotografen Henning Kristiansen var nært og avslappet. Samtidig var filmene han allerede hadde laget så ulike at det ikke gir noen mening å sette ham i noen bås.

Selv var hun en av de i teamet som fulgte ham tettest, som script.

– For første gang brukte vi polaroidkamera til å dokumentere hver enkelt tagning, og slik hadde både regissør, fotograf og jeg selv total oversikt over alt vi gjorde. Det var en nyvinning i filmarbeid den gangen! Tidligere hadde scripten bare notert og tegnet.

Innspillingen vakte stor offentlig interesse i Oslo den gangen.

– Vi annonserte i avisene etter statister. Vi trengte folk som også hadde kjæledyr de kunne ta med, hunder eller katter. Det var lange køer av håpefulle statister og dyrene deres, og vi registrerte alle i et hullkortsystem. Det var også en nyvinning i filmarbeidet, som jeg hadde med meg fra den teknologisk framsynte filmskolen i Paris!

Oscarssons grep om rollen

Ellers var en viktig del av forarbeidet til filmen å finne de autentiske miljøene i Oslo som fremdeles så ut som de gjorde rundt 1890.

– Oslo skulle jo byfornyes, og vi filmet i restene av gamle Vaterland nærmest mens de rev forfalne hus rundt oss. Noen steder måtte vi spre sand og grus i gata for å gjenskape tiden. Til gjengjeld klarte vi å finne en kafé som var urørt, og der Hamsun visstnok hadde sittet og skrevet. Kanskje var det noen avsnitt av Sult som ble til der.

Per Oscarsson bærer det meste av filmen. Anja husker ham ikke som den ustabile og vanskelige skuespilleren som ryktet påstår.

– Riktignok laget han en liten skandale på hotell Continental, der han bodde. Han hadde fått på seg sitt første loslitte og fillete kostyme for filmen, og iført det «mistet» han en pilleeske i resepsjonen, la seg på alle fire og krabbet rundt etter pillene sine, midt blant ellers pene gjester. Reaksjonen var som han hadde håpet.

– Men allerede etter første opptaksdag – de begynte med scenen der hovedpersonen oppsøker en pantelånerforretning – var Oscarssons grep om rollen åpenbart, og vi visste alle at denne filmen ville bli noe helt særegent. Jeg er stolt av å ha vært med på den.

Les mer om nyeste utgaven