Få også med deg de største filmopplevelsene til Panel 1 (Øystein Stene, Cecilie Stranger, Jan Toreg, Gry Rustad, Arne Berggren og Helene Aalborg) og til Panel 3 (Aleksander Huser, Marte Stapnes, Morten Barth, Leiv Igor Devold, Signe Pahle og Marius Øfsti)

Jon Inge Faldalen: Eskil Vogt og Joachim Triers Thelma-manus (og mye annet!)

Årets filmopplevelse 2016 var et manus.

Men året ga også flere reelle film- og serieopplevelser, med soleklar kinofavoritt Toni Erdmann (Maren Ade) og soleklar hjemmeskjermsfavoritt Horace and Pete (Louis CK).

Noen av 2015s fremste filmer fikk kinopremiere først høsten 2016, som mesterverket Cemetery of Splendour og Bone Tomahawk. Og noen av de fineste 2016-filmene får først premiere i 2017, som Oscar-favorittene Moonlight og La La Land. Jeg skrev nylig en sak for Dagbladet om mine fire favorittfiksjonsfilmer fra 2016: Toni Erdmann, American Honey, Certain Women og Dagen i morgen som har til felles manus og regi av en kvinne, samt kvinner i hovedrollene. 2016 ble et sterkt år for den kvinnelige auteuren, som arbeider innenfor mange sjangrer og formater.

For også innen seriefiksjonen dominerer kvinnene blant mine mange favoritter: Julie Andems suverene Skam, Broad City, Transparent, Westworld, Sol, snart seks, Orange is the New Black, Better Things, Lady Dynamite, One Mississipppi, Another Period, Veep, Inside Amy Schumer og Insecure. Ellers fenget Stranger Things, Atlanta, Baskets og Easy, og jeg hadde til og med glede av Crisis in Six Scenes, Woody Allens kritikerknuste Amazon-serie.

Ellers har et år preget av så mye virkelighet levert en rekke gode dokumentarfilmer: viktige verk som Gianfranco Rosis poetiskpolitiske Havet brenner, Under the Sun om Nord-Korea, og The Witness, en rørende «true crime»-dokumentar om menneskelig atferd og nyansene i sannheten bak en spisset journalistisk sak.

Et av stegene i sorg- og traumeprosesser heter «dokumentarfilm», og i den amerikanske selvransakelsen er myten om apati svært farlig. Samhold står i sentrum i dokumentaren Newtown, om ettervirkningene av barnemassakren på Sandy Hook. Og kritikken av voldsfascinasjon preger Kate Plays Christine, som også tematiserer psykisk lidelse og skuespilleryrkets praktiske og etiske overveielser i rekonstruksjoner. Ellers fenget også den snurrige dokumentaren Tickled, som kiler det mørke nettet, og Zero Day, som tegner et dystert bilde av en vedvarende cyberkrig utenfor kontroll. Selv Werner Herzogs skranglete internettdokumentar Lo and Behold og Into the Inferno hadde sin ild. I det store perspektivet, der historien ikke er dyp nok, må arkeologien og vulkanologien til, for å finne den tilsynelatende stabilitetens flammende understrømmer.

En rekke gode audiovisuelle verk ga direkte og indirekte analyser av det amerikanske valget: Ava DuVernays 13th hengte opp et historisk bakteppe ved å skildre slaveriets fortsettelse gjennom fengselssystemet; i Thomas Seltzers Trygdekontoret Spessial: I Hillary og Donalds bakgård fikk vi et forvarsel fra folket; i tjuende sesong av South Park gomlet samfunnet «member berries», som lullet alle inn i Star Wars-nostalgi og støtte til «Giant Douche» fremfor «Turd Sandwich»; satirebikkja Triumph, the Insult Comic Dog intervjuet mange velgere i sine spesialer; Weiner viste den patetiske produksjonen av politikk som pølser; Hell or High Water viste den hvite mannens harme, mens nevnte 13th, Spike Lees Chi-Rac og Beyonces Lemonade viste den afroamerikanske.

Ellers gledet mindre amerikanske filmer som Little Men, The Fits og Krisha, Film fra sør-festivalen ga perler som Koreedas Etter stormen, A Dragon Arrives!, Endless Poetry og Neon Bull, mens Philippe Grandrieuxs Malgre la nuit traff hardt på Oslo/Fusion.

Men årets filmopplevelse var altså et manus: Som ledd i et langsiktig prosjekt leste jeg Eskil Vogt og Joachim Triers Thelma-manus og besøkte høstens innspilling i Oslo noen dager. Teksten er en sann svir av en pageturner – noen knepp fra Reprise, Oslo, 31. august og Louder than Bombs – og samspillet mellom skuespillerne Eili Harboe og Kaya Wilkins i hovedrollene brant gjennom monitor, omgitt av Oslo-kulda. Det lover svært godt for filmopplevelsene i 2017.

Anne Gjelsvik: American Honey

Den beste filmopplevelsen på norsk kino i 2016 var nok Carol  av Todd Haynes. Men den føles som en film fra en annen tid; den gang vi fremdeles trodde vi var på vei mot bedre tider. Hvis jeg skal være ærlig var Sauls sønn  av László Nemes årets sterkeste filmopplevelse, men det orker jeg ikke skrive om nå. Året vi akkurat har forlatt var vondt nok, og Holocaust på film krever en dypere analyse. Jeg vil heller skrive om en film som fanger mye av det jeg vil minnes ved 2016.

Jeg så American Honey få dager før Donald Trump ble valgt til USAs neste president. Filmen handler om 17-årige Star (Sasha Lane) som blir virvlet ut av fattigdommens fangenskap ved å bli med en gjeng abonnementsselgere ledet av Jake (Shia Labouf) ut på veien. Den amerikanske roadmovien er tradisjonelt en genre om flukt, frihet og fremtidsmuligheter. Den åpne veien leder ikke alltid til suksess eller lykke, men man får alltid følelsen av at mulighetene finnes, der framme et sted.

Men slik er det ikke i britiske Andrea Arnolds versjon av genren. I stedet for å sitte i forsetet på full fart ut i det åpne amerikanske landskapet, plasserer Arnold og fotograf Robbie Ryan oss i baksetet på en minibuss full av ungdommer, innestengt og trangt, uten framtidsutsikter.

Likevel er filmen et godt sted å være, eller sagt på en annen måte: en god film å være i. Ikke minst på grunn av et fantastisk soundtrack. Guy Lodge i Variety beskrev den passende nok som en ”iTunes-musikal”; ungdommene synger (og danser) med lydsporet. Men de har ikke i kontroll over egen skjebne. Det er ikke en film der fortellingen er sentral, det er ferden og følelsene som er viktige. Forelskelse, fortvilelse, frustrasjoner, begjær.

Sexscenene i American Honey er både sensuelle, rå og troverdige. Det er svært fristende å si at det er fordi det er en kvinne bak kamera, i alle fall fanger Arnold og Ryan (de samarbeidet også på Red Road, Fish Tank og Wuthering Heights) det sanselige på måter som treffer meg i kroppen. At det er en kvinnelig regissør merkes klart i de mange situasjonene hvor Star utsetter seg selv for fare, og Arnold lar publikum spille ut sine verste forventninger – før hun lar oss unnslippe. Som når Star hopper inn i bilen til en trailersjåfør som i stedet for å bli en trussel spør den unge jenta: ”What’s your dream?” Stars berørende svar er ”Nobody’s ever asked me that before”. Berørende er det også når Star og sjåføren synger over Bruce Springsteens versjon av ”Dream, Baby, Dream” på lydsporet. Den snille sjåføren kjører imidlertid dyr til slaktehuset.

Reisen i det amerikanske føles på samme tid litt-som-på-film-stereotypisk og autentisk. Det er like deler referanser til Dorothy i Trollmannen fra Oz som til et dokumentaristisk bilde av ”det andre Amerika”. Av de mange forklaringene på hvordan Trump kunne skje, skinner American Honey som en av de klareste. Dorothys klassiske replikk ”There is no place like home” passer ikke lenger, men ennå finnes fine øyeblikk, til og med på bensinstasjoner og supermarkeder. Men den amerikanske drømmen finnes ikke mer.

2016 var et vondt år, men ikke på kino. På kino var 2016 et strålende år. Og høyt oppe på listen min over gode ting som skjedde i 2016 finner du det faktum at filmer med interessante kvinneroller av kvinnelige regissører (Andrea Arnold, Maren Ade, Mia Hansen-Løve) var blant årets beste. Nå håper jeg bare at Kelly Reichardts Certain Women kommer til en kinosal nær meg i 2017.

Sølve Skagen: Bird On A Wire

«Now so long, Marianne, It’s time that we began to laugh, And cry and cry and laugh about it all again.»

Tony Palmers dokumentar om Leonard Cohens europaturné i 1972, annonsert som hans kanskje siste turné (!), er historien om en film som forsvant og dukket opp igjen nesten 38 år senere. Jeg oppdaget den på nettet i forbindelse med Cohens bortgang tidligere i vinter. Filmen er for meg den mest minneverdige filmopplevelsen i 2016, selv om den er vist på NRK både i 2012 og 2014.

Palmer, som blant annet er kjent for filmer om The Beatles og Frank Zappa, fulgte Cohen og hans band on the road gjennom Europa, fra Dublin til Jerusalem. Cohen fant filmen ”for konfronterende” og brukte nærmere et år på å klippe den om. Den fikk kun én eneste offentlig visning i 1974, siden alle – inklusive regissør Palmer – mente at den var blitt klart dårligere. Deretter forsvant filmen sporløst.

I 2008 ble Palmer oppringt av en bekjent som hadde funnet noen rustne bokser med 16mm film merket Bird On A Wire på et filmlager i Hollywood. Flere av boksene måtte brytes opp med hammer og meisel, inni fant man 294 ruller med rushes og fraklipp, men ingen negativ. Den originale filmen var skutt i farger, mens mye av arbeidskopiene var i svart-hvitt.

Imidlertid var filmens opprinnelige soundtrack intakt. Det ble utgangspunktet for Palmers rekonstruksjon av filmen, der moderne digitalteknikk ble tatt i bruk for å sette sammen puslespillet. Palmer har sagt at rekonstruksjonen tok lenger tid og kostet mer enn den opprinnelige filmen. Filmen fikk nypremiere i forbindelse med Cohen’s konsert i Krakow i 2010, der Palmer selv presenterte den.

Bird On A Wire er en dokumentar i tradisjonen fra Pennbaker’s Dont Look Back, der vi kommer tett på Cohen behind-the-scenes. Filmen fanger øyeblikk av komikk og drama, enten det er kåte, kvinnelige groupies som legger an på Cohen eller aggressive publikummere når lydanlegget svikter eller mer eller mindre intelligente spørsmål fra journalister. Journalist: ”What would you like to talk about?” Cohen: ”I’d like not to talk at all.” ”What is success?” ”Success is survival.”

Filmens emosjonelle høydepunkt er den siste konserten i Jerusalem, der hele bandet nærmest går i oppløsning etter å ha tatt LSD. Cohen, som er sliten etter 20 konserter i løpet av 33 dager og kanskje litt overveldet av å opptre i jødenes hellige by, opplever applaus fra salen som forstyrrende avbrytelser og forlater scenen. Publikum blir tilbudt pengene tilbake, men nekter å gå. De begynner å synge på hebraisk “Zim Shalom” (”Vi gir deg fred”).

Backstage finner en påvirket Cohen plutselig ut at han trenger en barbering og en sigarett. Etter å ha tatt skjegget og fått seg to sigaretter er han klar. Han går ut og synger først ”Hey That’s No Way To Say Goodbye”. Deretter kommer hans rørende versjon av ”So Long, Marianne”, der han blir så grepet av minnene om sin norske kjæreste og ”muse”, Marianne Jensen, senere Ihlen, at tårene siler. Da han snur seg, ser han at hele bandet står og strigråter. De forlater scenen igjen.

På nytt tilbyr arrangørene publikum pengene tilbake, men ingen vil gå. Cohen må fram på scenen igjen, han takker publikum og sier: ”My band and I are all crying backstage. We’re too broken up to go on.” Så går han, men publikum blir sittende. De begynner å synge Cohens mest kjente låter, de kan tekstene utenat. Det som startet som en kollaps, endte som Cohens korteste, men mest minneverdige konsert.

For meg personlig har Leonard Cohen vært en følgesvenn fra ”Songs From A Room” i 1969 til ”You Want It Darker” i 2016. Han har vært det en god venn skal være, en trøster og en inspirator. Og han vil være med meg videre, som han selv har lovet:

But you’ll be hearing from me baby, long after I’m gone / I’ll be speaking to you sweetly / From a window in the Tower of Song.

So long, Leonard, R.I.P.

Trygve Allister Diesen: Min Pappa Toni Erdmann

Hvem hadde trodd at årets desidert største filmopplevelse skulle åpenbare seg på en liten KLM-skjerm på en Airbus på vei over Atlanteren? Og at det var en nesten tre timer lang film om en tysk nestenpensjonist som prøver å vinne tilbake den voksne karrieredatteren sin ved hjelp av løstenner, løgner, falskt navn og en klein parykk?

Men tidlig i desember satt jeg på økonomiklasse, leende og snufsende om hverandre, helt forgapt i en far-datter-historie som vekslet mellom å være hylende morsom og dypt rørende. Min pappa Toni Erdmann ble et endelig bevis på at innholdet er viktigere enn innpakningen. Og årets beste filmjulegave.

For meg finnes det to hovedmåter å få publikum med seg inn i en film: Man kan dytte eller dra. Når man dytter, fanger man oppmerksomheten med et forhåpentligvis sterkt premiss, før man mer eller mindre nennsomt dytter tilskueren foran seg gjennom historien ved å holde godt tempo og kjøre på med musikk, effekter og eye-candy av alle slag.

De fleste filmer faller inn i den kategorien, også mange av de gode.

Men Min pappa Toni Erdmann er en film som drar. Den tyske regissøren, manusforfatteren og produsenten (!) Maren Ade tar oss vennlig i hånden og leder oss stadig dypere inn i en historie som blir rikere scene for scene, minutt for minutt. Og som – halleluja! – aldri slutter å overraske. Det er derfor de nesten tre timene aldri blir lange.

Evnen og viljen til å gå uventede steder, bryte konvensjoner, og bokstavelig talt kle av moderne arbeidsliv og følelsesliv, er like til stede hos Maren Ade som hos filmens Toni Erdmann. To strålende, nakne rolleprestasjoner – Peter Simonischek (musikklærer og spøkefugl) og Sandra Hüller (ambisiøs tallknuser i et konsulentfirma) – er helt sentrale.

 Ade turnerer forholdet mellom de to med stort mesterskap, det er imponerende hvor lenge hun tør holde på det kalde og vanskelige, mens det hele holdes levelig med humor og skarpe observasjoner.

Min pappa Toni Erdmann er også en usedvanlig nyttig påminnelse for enhver filmskaper: Maren Ade lar ting gå langt, frydefullt langt, og når du tror du alt har sett det store høydepunktet, går hun enda lenger. Hun tar sine karakterer, og den historien hun vil fortelle, på stort alvor. Og så løper hun lina ut. Bravo!

Jan Erik Holst: Afterimage

Hva er den mest minneverdige filmopplevelsen fra 2016, spurte redaktøren.

Jeg holder meg til kinofilmen og tar festivaler i betraktning. Jeg går til Øst-Europa, denne region som ifølge Svend B. Jensen hos distributøren Arthaus har «det nære og ektefølte. Det er ofte mer smak og lukt i filmer fra Ungarn, Polen og Bulgaria enn de mer sofistikerte og polerte filmene fra vesten. Som regel er vestens filmer også mer snakkesalige, noe som tar oppmerksomheten bort fra detaljene, noe som gjør (bl.a.) de rumenske filmene så rike. De beste filmene fra den rumenske bølgen kunne nesten vært stumfilmer, så klare, intense og lysende er de». (fra Romania-utgaven av Z, 4/2016)

Da kan det bli The Chronicles of Melanie, en ny gripende og stilistisk sikker latvisk film om de samme deportasjonene som rystet oss i fjorårets Der vindane møtes. Det kan bli Emir Kusturicas siste On the Milky Road, en hylende morsom og sterk allegori over krigene på Balkan. Eller kanskje helst Andrzej Wajdas siste film Afterimage (Powidoki), som jeg så i Vilnius og som han heldigvis rakk å lage før sin død i oktober i fjor.

Wajdas film handler om eksistensielle og politiske spørsmål. Kunstprofessor Strzeminski, som praktiserer og underviser i abstrakt maleri, jages av ny-stalinister i Polens etterkrigsadministrasjon, mister sin stilling, sine studenter og medlemsskap i kunstnerforeningen og til sist sin verdighet. Det er en uhyre sterk og viktig historie som presenteres, med røtter i regissørens eget liv. Men også med adresse til Polens og Sentral-Europas nye rettlinjede politikk og kultur. Kunsten må møte folkets behov prediket stalinistene. Kjenner man igjen dette i dagens kulturpolitikk?

Uansett er Wajdas film et must, måtte Gud og NFI sørge for at dette sentrale verk kommer opp på norske kinoer, i alle fall på noen av våre festivaler. For meg er den årets mest minneverdige film.

Gunnar Strøm: Dyrene i Hakkebakkeskogen

For meg har andre juledag vore den store og obligatoriske kinodagen sidan eg var barn. Denne jula var det Dyrene i Hakkebakkeskogen som sto på kinoplakaten til Volda Filmteater. Nok ein imponerande klassisk dukkefilm frå Rasmus A. Sivertsen og Qvisten Animasjon. Eg vart fascinert av scenografien, den dristige fargebruken og den utsøkte animasjonen. Animatørane har makta å gi dei kjente egnerfigurane liv og truverde samtidig som det egnerske er tatt vare på. Det gjeld også historiefortellinga.

Det er ikkje lett å lage ein animert langfilm med så strikse reglar for kva ein har høve til å endre i fortellinga når historia skal adapterast frå barnebok/teaterstykke til animert film.

Barna kjenner godt igjen historia og karakterane dei er så glade i. Og filmen held framdrifta i historia heilt til mål. I sekvensen der Brumlemann vert redda, har filmskaparane fått leike seg på animasjonsvis med ei action-scene som ikkje har særleg plass i boka.

For dei vaksne er det små morosame hint og referansar til både Disney og Caprino. Særskilt vellykka er den forfriskande og likevel respektfylte moderniseringa av dei kjære songane som Katzenjammer har ansvaret for. Vi var fire generasjonar som så filmen andre juledag. Barnebarnet på fire var kledd ut som Klatremus. At ho sat fjetra gjennom heile filmen og song med på songane, gjorde ikkje filmopplevinga mindre.

Få også med deg de største filmopplevelsene til Panel 1 (Øystein Stene, Cecilie Stranger, Jan Toreg, Gry Rustad, Arne Berggren og Helene Aalborg) og til Panel 3 (Aleksander Huser, Marte Stapnes, Morten Barth, Leiv Igor Devold, Signe Pahle og Marius Øfsti)