Å skape animasjonsspillefilm er kanskje en møysommelig og tidkrevende prosess, men når man snakker med Rasmus Sivertsen får man straks en følelse av tempo. Den 44-årige regissøren og produsenten har på over et år hatt tre særnorske, ikoniske fortellinger under utvikling. Først var det Herfra til Flåklypa, så fulgte Knutsen og Ludvigsen og den fæle Rasputin og til jul kommer Dyrene i Hakkebakkeskogen.

– Nå er det innspurt på Hakkebakkeskogen. Vi er ferdig med selve dukkeanimasjonen og spiller inn score og jobber med ettersync nå i ukene frem mot premiere, 1 juledag. Ellers har jeg startet arbeidet på den tredje og siste Flåklypa-filmen fra Maipo/Qvisten: Månelyst i Flåklypa. Her er vi i gang med casting av stemmer og storyboards. Den skal i opptak på nyåret

Du har regi eller co-regi på alle filmene. Hvordan er det å ha koll på alt sammen?

– Det er utfordrende. Animasjon er en langsommere prosess enn live action, så man kan heldigvis følge opp på en god måte fra dag til dag. Animatørene produserer ca tre sekunder film hver om dagen, det er fem stykker som jobber på hvert prosjekt, og jeg er innom settene hver dag.

ET LIV MED ANIMASJON

En omvisning i Qvistens tre etasjer i bygården mellom Vår Frelsers Gravlund, Oslo Katedralskole og det gamle Rikshospitalet er som å besøke et norsk animasjonsmuseum. Her er kuhodeskaller og western-landsby fra gjennombruddsfilmen Bad Bulls (1999) og veggene er dekket av dukker, plakater og annen memorabilia fra prosjekter som Pitbullterje (2005), Kurt blir grusom (2008), Knerten (2009) og Fanthomas (2009). I tillegg til de nasjonale kjenningene Kaptein Sabeltann, Solan Gundersen, Fantorangen, Pelle Politibil og Stratos-kua.

Qvisten ble etablert på et kvistværelse av Westerdahls-studentene Ove Heiborg og Fredrik Kiøsterud i 1994 og har spredt seg til stadig nye deler av bygget ettersom firmaet, oppdragsmengden og ambisjonene har blitt større. Sivertsen kom inn i selskapet senere på 90-tallet og er i dag vår mest aktive regissør av animert spillefilm.

Det begynte hjemme på Inderøya i Trondheimsfjorden, en kommune kjent for sitt kulturliv og sodd og for kapasiteter som Per Egil Hegge, Petter Northug og Ingrid Bolsø Berdal. Og Thor Sivertsen, læreren og animatøren som ifølge Cinemateket var en av de mest sentrale innen norsk animasjon for 30-40 år siden.

– Han lagde kortfilmer på 80-tallet, og typisk for tiden var det ikke noen studio. Han jobbet som enkeltperson, satt hjemme, søkte penger av Kassettavgiftsfondet og når han fikk det, skapte han filmer i et år eller to. Satt hjemme i stua og lagde tegnefilm. Klassisk opplegg med masse ark. Det var veldig inspirerende for meg og broren min. Vi lånte utstyret og lagde tegnefilm selv.

Farens filmer fikk visninger på kort- og animasjonsfestivaler over hele Europa og det var stas i heimen når de ble sendt på NRK.

– Det var et veldig animert hjem. Vi snakket kun om animasjon. Han hadde et stort VHS-bibliotek med gamle animasjonsfilmer, Disney og Tex Avery fra 30- og 40-tallet. Vi satt og så dem bilde for bilde. Alt dette var et fundament for å gå videre med animasjon.

SOLAN OG SØBERG

Ti år tidligere, før VHS-en, ville det ikke vært mulig å fryse et bilde og studere filmene på denne måten, og i dag, med allestedsnærværende datateknikk, er det lettere enn noensinne å lage animasjon. I 1992 tok Sivertsen, som understreker at humor har vært en viktig drivkraft, fatt på utdanningen i faget.

– Det ble naturlig å søke seg til Volda, de hadde akkurat startet animasjonslinja og hadde en hakkete oppstart. Men det var kjempegøy å kunne drive med det jeg jeg brant for. Og jeg hadde kjempeflaks da jeg kom ut og John M Jacobsen satte i gang med Solan, Ludvig og Gurin med reverompa. Jeg kom rett inn i prosjektet og fikk endelig lov å være animatør. Jeg jobbet der i to år, og det var en veldig bra opplevelse. Det var profesjonelt og jeg fikk kjørt meg hardt tidlig i karrieren.

Noe senere var Sivertsen sivilarbeider i Petter Vennerøds Merkurfilm, der han lagde den svært morsomme og tilsvarende forbigåtte animasjonsserien Asle Søberg, 29 sammen med hamarkameratene Asle Vatn og Marius Johansen Hansen.

– Og jeg traff Ove og Fredrik som akkurat hadde startet Qvisten. De trengte noen til å tegne og jeg ble med da firmaet ble et AS. De drev med dukker, jeg med tegnefilm.

I 2003 hadde 31-årige Rasmus medregi på storfilmen Kaptein Sabeltann, deretter ballet det på seg, både med egne filmer, reklamefilmer, animasjonsbidrag til live action-filmer og så videre.

Nå har han altså tre-fire prosjekter på gang samtidig, og man tar seg i å tenke at det er overveldende nok med bare ett.

– Hvis man er en enmannsbedrift kan enhver film virke som et uoverskuelig stykke arbeid. Det er mer enn et snev av sannhet i sketsjen om Atle Antonsens nordnorske solo-animatør. Men vi har veldig effektive produksjoner. Det er et kjør, folk løper rundt på settet. Det er hektisk, man må få ting ferdig. Vi skyter seks-sju units samtidig i ulike båser. Hvis det for eksempel blir en forsinkelse inne hos Reodor, forsenes alle prosessene. Det gjelder å holde på tempo.

SPONTANITET OG PLANLEGGING

Sivertsen har erfaring fra klassisk tegnefilm, dukkefilm (stop motion) og dataanimasjon. Hvordan skiller formatene seg fra hverandre?

– Man velger teknikk med tanke på hva slags prosjekt man driver med. På Fanthomas-serien trengte vi noe karikert, outrert og overdrevet. Jo mer stilisert universet er, jo frekkere kan man være. Det hadde blitt rart med et realistisk design. Vi trengte noe som var effektivt å produsere, ofte måtte vi levere to timer før sending. Da måtte vi velge cutout-teknikk.

– Vi hadde egentlig tenkt å gjøre Jul i Flåklypa som computeranimasjon, men skjønte fort at vi trengte flere detaljer og ekthet for å få fram sjarmen, gi tegningene til Kjell (Aukrust) rettferdighet. Da skiftet vi til dukkefilm. Knutsen og Ludvigsen måtte ha computeranimasjon, for det skulle være så crazy. Det er ambisiøst, med tempo, forflytninger og folkemengder. Litt «cartoony», et spark tilbake til de gamle 30- og 40-tallsfilmene.

Og hvordan er det å jobbe med de ulike teknikkene?

– Den store forskjellen rent produksjonsmessig er at stop-motion er ekstremt frustrerende. Man støter på barrierer hele tiden, det kan være et praktisk helvete. Man får ikke bevege kamera så mye man vil, for eksempel. Det er så deilig med kamerakjøringer i film, men i stop-motion har du kanskje bare sjans til å ha det i 5% av shotene. Det tar en evighet å sette opp en kamerakjøring; fotografen står og programmerer i to dager, dukkene skal settes opp og være stødige, man kan ikke be om hva som helst. Det er overraskende rigid. Det er et mareritt å ikke få til det man vil. Men man får noe annet, og det er hva dokkene gir. De lever, kommer mye bedre gjennom skjermen enn figurer i andre teknikker.

Klassisk tegnefilm, da? Virker som det som lages stort sett er for barn.

– Det er synd at tegnefilm er på vei ut. Computerfilmen har tatt over. Tegnefilm lever videre som et art-uttrykk og i reklamefilm og på NRK Super og lignende, men som spillefilm er formen datert, virker det som. Man har noen unntak, som Albert Åberg, så klart. Dataanimasjon byr nok på et rikere uttrykk, men det er interessant at den alltid låner uttrykk fra noe annet. At figurene etterligner dukker eller tegninger.

De beste animasjonsfilmene er de som virker spontane og kvikke, men man vet jo at det ligger enormt med tid og arbeid bak. Hvordan jobber du med å ta vare på friskheten i uttrykket?

– Det er kjempevanskelig. Man planlegger så mye, sitter kanskje i flere år bare med skissefilmen. Friskhet er en utfordring. På Knutsen og Ludvigsen ga vi hovedrolleinnehaverne John og Hermann mye frihet i lydstudio. De hadde lest manuset først, men vi tok runder der de frigjorde seg helt fra det og improviserte fram innholdet i hver scene. 20% av det som sies i filmen kommer spontant fra John og Hermann i fellesskap, vanligvis har man èn skuespiller alene i studio som sier hver replikk tredve ganger. Vi brukte mye tid og krefter på å finne de rette personlighetene og kombinasjonene av dem. Casting er omtrent like viktig i animasjon som i live action.

NASJONALE FORPLIKTELSER

Brorparten av filmene til Sivertsen er videreføringer av kjente norske figurer. Hvordan føles det å forvalte nasjonalarven på denne måten? Blir man redd for å skuffe opphavspersoner og publikum? Eller er det nettopp befriende med denne type begrensninger?

– Opphavsmennene er ofte involvert, Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin er for eksempel basert på et manus Øystein Dolmen skrev i 1985. Jeg føler meg heldig som får lov å jobbe med sånne ting. Det er viktig å ha et personlig forhold til historiene du forteller. At man kjenner i seg hvor man skal, hvilken tone og nyanse filmen skal ha. I Knutsen og Ludvigsens tilfelle har jeg hele tiden hatt hørespillet Knutsen og Ludvigsen avslører Fridtjov Nansens falske berømmelse i bakhodet.

Hva med Hakkebakkkeskogen, da? Virker som de estetiske reglene er temmelig fastsatte, at Mikkel Rev MÅ gå med den genseren, for eksempel.

– Vi forholder oss til boka, teatermanuset og hørespillet. Vi har heldigvis fått lov til å utvide litt, vise scener som bare fortelles i de andre formatene, for eksempel en 20 minutters actionsekvens der Brumlemann blir reddet fra menneskene. Vi viser noe helt nytt og gir dermed publikum noe ekstra i tillegg til det velkjente. Og Bjørn Egner som har rettighetene har vært involvert og godkjent manuset.

Hva blir det neste? Den ultimate Asbjørnsen&Moe-filmatiseringen, kanskje?

– Jeg har hatt så mange drømmeprosjekter. Men tenker jo at det hadde vært kult å skape noe helt fra grunnen av. Begynne noe nytt, helt fra start. Noe som lages av oss, her og nå, noe man aldri har sett før.