Foto: Fra filmen om pionértiden i oljealderen, Pionér.

«If you’re going to be thinking anything, you might as well think big.» Donald Trump

En gang i tiden var det viktig for filmkunstnere å være til stede i Berlin. Helst ikke for langt fra Babelsberg. Siden var en adresse nær Cinecittà, Roma, en livsnødvendighet for mange med ambisjoner om en internasjonal filmkarriere. Og nå har det lenge vært utenkelig å bo noe annet sted enn i Los Angeles.

Men Hollywood er ikke lenger et sted i California.

Hollywood er fire ting: Finansiering, tekniske fasiliteter, distribusjon og talent. Har du det, kan kontoret ligge i Tomas Tomassens vei i Øverbygd, men har du det ikke, hjelper det ikke med en adresse på Sunset Boulevard.

En internasjonal storproduksjon er en imponerende entreprise. Marvels superheltfilmer koster fort halvannen milliard norske kroner per stykk. Men store tall er nordmenn vant til. Du får jo ikke en oljeplattform under åtte milliarder kroner. Spe på med en funksjonell insentivordning, så får vi seks globale megahits ut av en skarve arktisk oljeplattform, som dessuten har svært diskutable fremtidsutsikter.

Hvis vi skal se den siste Captain America-filmen som et mål på mulighetene, tjente den fire ganger så mye som den kostet, og inntjeningen skjedde i løpet av mindre enn et år. Pooler vi nettogevinsten for én slik film – 4,5 milliarder kroner – inn i de vanlige nasjonale filmsubsidieordningene, kan vi lage 300 velmenende NFI-filmer for hver internasjonale blockbuster vi produserer.

Gud forby! Verden trenger ikke 300 norske arthousefilmer hver gang Captain America flekser bicepsen. Men det kommer ikke til å skje heller. For selv om Norge har de finansielle musklene som nasjonen trenger for å overta en grei bit av det internasjonale blockbustermarkedet, mangler vi noe helt avgjørende.

Det er ikke talentene som begrenser oss. De har vi i så overveldende grad at de ikke finner utfoldelsesmuligheter her hjemme, men emigrerer til Hollywood. Ingen nevnt, ingen glemt. Men talentene vi har fostret, renner ut av landet og skatter ikke hit lenger.

Det er heller ikke distribusjon som er problemet. Film er sånn sett befriende internasjonalt, og digitale formater griper om seg. Internasjonal distribusjon er en smal sak hvis du har en rimelig god internettforbindelse og kjenner bransjefolk på flere kontinenter – og det gjør norske produsenter.

Den store bøygen – og det er her den offentlige satsningen er helt avgjørende – er at vi har ikke noe skikkelig filmstudio.

Jeg har mange gode minner og mye pent å si om Norsk Film AS’ gamle studioer på Jar, men de kan ikke være det geografisk sentrum i det som kan bli Norges nye eksportnæring etter oljen. Vi trenger en splitterny studiopark på et nytt område med utvidelsesmuligheter.

Det største studioet på Jar er på 450 m². Pinewoods største studio er på 5 500 m². Hvis vi vil ha besøk av James Bond, må vi skikkelig legge skuldra til.

Og det er en drøy investering, det lar seg ikke nekte. Det er riktignok det eneste vi mangler, men det er likevel forbasket dyrt. Lyspunktet er at det ikke er sikkert vi må betale hele kalaset selv.

Norge er en del av Norden. Norden har profilert seg samlet i mange sammenhenger («nordic noir») og Norden oppfattes av mange i verden for øvrig som et homogent område. Vi har til og med tre hovedsteder – København, Stockholm og Oslo – som alle ligger bare et par timer med tog fra det som er den beste kandidaten vi har til å bli en fellesnordisk filmby: Trollhättan. Film i Väst er trygt etablert der allerede.

Løsningen er åpenbar. Oppgrader Trollhättan i Skåne til å bli Verdens Filmhovedstad. Nordboerne har gode tradisjoner for spleiselag. Finansieringsmulighetene og forbindelsen til de internasjonale distributørene har vi allerede, og overskudd av talenter også, i alle de tre landene. Hvis vi vil flotte oss med utenlandske filmstjerner, er de nomadiske folk som reiser verden rundt uansett. Det er ikke sikkert de vil syns det er en belastning å tilbringe noen uker under skånegriffens vinger i stedet for å henslepe dagene i Johannesburg eller Reykjavik.

Men så er det disse husmannsforestillingene om hva film er, da. «Fremme nasjonal kultur og norsk språk» og så videre. Glem det, kulturminister Helleland, det er ikke deg, men næringsministeren jeg vil ha i tale. Vi snakker ikke om nasjonal identitet i dag, vi snakker om barnebarnas økonomiske fremtid etter oljen.

På dette enestående øyeblikket i norsk historie har vi, takket være oljen, et overskudd som vi kan investere i noe som varer. Vi kan selvfølgelig kjøpe opp fasjonable handlegater i London, men det kan være en like god idé å investere i menneskenes evigvarende behov for historier. Og i vår egen befolknings evner og kunnskap.

Kanskje vi til og med kan lage bedre Bollywoodfilmer enn Bollywood? Vi har flerkulturelle regissører som kjenner lokale forhold i begge leirer og kan håndtere kulturforskjellene. Allerede i dag kommer Bollywood til Vestlandet for å skyte spektakulære naturscener. Og kan Telenor ta markedsandeler i India, kan selvfølgelig norske filmskapere gjøre det samme. Nevnte jeg at Indias befolkning – markedet, altså – er 1,25 milliarder mennesker?

Jeg er sikker på at vi kan lage bedre filmer for det russiske markedet enn russerne gjør selv, også. Russisk film sliter skikkelig om dagen. Og hvorfor ikke skreddersy filmer for det kinesiske publikumet? Potensielt har vi halvannen milliard betalende romper i setene, og da regner jeg bare Folkerepublikken på fastlandet.

Og dessuten: Polen! Det er rundt 77 000 polakker i Norge som kan bistå med å rette den nye eksportnæringen mot 40 millioner filmkonsumenter i Polen. Vi har faktisk bare halvparten av det polske markedet hvis vi legger sammen innbyggerne i alle de nordiske landene.

Hører du, næringsminister Mæland, hva som skal til? Hører dere, deltagere på Haugesundkonferansen den 22. august? Det eneste som mangler, er at vi bestemmer oss for å gjøre det! Det er nedgangstider, så ta grep da. Muligheten er der NÅ.

Vi har en næring som står og rykker i skjekene for å galoppere ut på en internasjonal arena og tjene penger til folk og land, men vi bremses av denne ene – nei, i rettferdighetens navn, vi bremses av to faktorer: Bransjens lave selvtillit må vi selv ta ansvaret for.

Men vi burde kunne vente bedre av politikerstanden, som står innhyllet i en tåke av ullen svada om innovasjon, og som babler om spillovereffekter fra oljeteknologien og generell norsk fortreffelighet. Hvorfor ser de ikke vår bransje, vi som allerede har levert, og som ligger i forkant både teknisk og kunstnerisk?

Hvorfor ikke satse på et område hvor norske bedrifter og norsk talent har hatt uovertruffen suksess allerede? Hvorfor får vi ikke den helt avgjørende investeringen til en nordisk studioby på plass?

Eirik Ildahl er manusforfatter