Det er få roller for kvinner i norsk film og tv-drama, og de få gode rollene som finnes går til svenske og danske skuespillerinner, slår skuespiller Nils Jørgen Kaalstad fast i en kronikk på Nrk.no i dag (som startet som en Facebookmelding).

Han peker på en tendens vi har sett en stund nå, blant annet i tv-serier som «Kampen om tungtvannet», «Dag», «Frikjent» og «Mammon». «Disse er alle eksempler, hvor noen av de største og mest sentrale kvinnerollene har blitt gitt til utenlandske skuespillere”, skriver han.

Samtidig som Jøgge publiserte sitt innlegg kom pressemeldingen fra Nordisk film og tv-fond i dag om at den nordiske støttegiveren vil legge flere ressurser inn i noen få, store nordiske film- og tv-produksjoner, en beslutning som vil gå utover antallet små og mellomstore produksjoner. Tendensen med store nordiske blockbustere vil fortsette, og det gjør den frie flyten av nordiske filmarbeidere og skuespillere enda mer dynamisk – og noen vil si ubalansert, kanskje noen ganger i norsk disfavør.

For slik er det bare: når støttemidler fra NFTF gis til norske filmer og tv-serier som coproduksjonsmidler, så forplikter det film- og serieskaperne til å bruke filmarbeidere og skuespillere fra Norden. Men ikke bare det: det er markedsmessig smart for de potensielle seertallene i de landene skuespillerne kommer fra. Det er ikke vanskelig å se sammenhengen mellom de høye seertallene på SVT for Frikjent og det faktum at Lena Endre hadde en så sentral rolle.

La oss ikke glemme at mange norske skuespillere for tiden nyter godt av denne utvekslingen av arbeidskraft og penger, selv om svenskene og danskene fortsatt har flere internasjonale profiler. Den mest toneangivende skuespilleren i Norden akkurat nå er likevel Jakob Oftebro, som har vist seg ekstremt tilpasningsdyktig. Sammen med Ane Dahl Torp har han de siste ukene spilt inn Charlotte Sielings etterlengtede spillefilm i København.

Men det er klart: det skrikende fraværet av gode roller for kvinnelige skuespillere her hjemme er demoraliserende for skuespillerne, og i siste instans, destruktivt for norsk film og tv-drama. Film- og serieskaperne har et ansvar for å skrive utfordrende hovedroller for kvinnelige norske skuespillere. Men å rette søkelyset på svenske og danske skuespillere i norsk tv-drama, blir som å skyte på pianisten.

Etter hvert som de nordiske samproduksjonene blir flere og den nordiske bransjen flettes enda mer sammen, så vil publikum og filmskaperne slutte å vurdere de nordiske skuespillerne som noe annet enn våre felles skuespillere. Ikke svenske, danske eller norske. Oftebro oppfattes som norsk i Norge, men dansk i Danmark, det samme gjør til dels Joachim Trier som regissør. Dette er den nye virkeligheten vi må forholde oss til, og så får vi justere så godt vi kan de misforholdene innad i den nordiske storfamilien som måtte oppstå underveis.

Kjetil Lismoen er redaktør i Rushprint.