Norsk kinodokumentar har besøkstall resten av Europa bare kan drømme om. Men hvis NFI skal støtte dokumentarserier på lik linje med enkeltfilm, kan det gå på bekostning av kvalitet, talent og nyskaping, skriver dokumentarfilmkonsulent KriStine Ann Skaret.
Bilde: Kinoaktuelle Pøbler av Kari Anne Moe
Filmmeldingen «En framtidsrettet filmpolitikk», lagt fram av regjeringen i mai i år, har introdusert begrepet plattformnøytralitet. Det vil si at tilskuddsordningene fra Norsk filminstitutt (NFI) i minst mulig grad skal være avhengig om filmen skal vises på kino, lineær tv, nett-tv eller andre visningsplattformer.
Hva kan dette bety for dokumentarfilmen? Hvilke plattformer og formater skal NFI prioritere for tilskudd? I forbindelse med NFIs presentasjon av Dokhøsten 2015 den 1. september, arrangerer instituttet en panelsamtale, der representanter fra tradisjonelle tv-kanaler og nye nettplattformer snakker med produsenter og kinodistributører om dokumentarens muligheter på de ulike plattformene.
Norsk filminstitutt er et forvaltningsorgan, underlagt de politiske føringene fra Kulturdepartementet. Som konsulent kan jeg ikke fristille meg fra disse føringene, men se muligheter innenfor de rammene som føringene gir. Departementet skriver filmmeldingen – og NFI skal i løpet av høsten formulere nye forskrifter på bakgrunn av disse. Filmmeldingen skal høres og behandles i Stortinget og nye forskrifter legges ut på høring, slik at bransjen får mulighet til å komme med sine innspill før de vedtas.
I min vurdering av tilskudd til dokumentarfilm fra NFI har jeg så langt hatt tre forskriftspunkter å forholde meg til: én for kinofilm, én for tv-serier og ett punkt for dokumentarfilm som ikke skal på kino – altså enkeltstående filmer primært for andre plattformer. Ifølge intern statistikk og måltall har vi hvert år de seneste årene gitt tilskudd til 16-18 dokumentarfilmer som ikke er kinofilm, 2-3 kinofilmer og 1-3 serier.
Ikke-kinofilm
For å ta det siste først: I forskriften til «enkeltstående dokumentarfilm som ikke er kinofilm» ligger det ingen formelle krav til visningsavtale – den er altså allerede plattformnøytral. Men i praksis gir vi svært sjelden produksjonsstøtte til en film uten avtale med minst en avtale om visning: norsk eller internasjonal tv, nettplattform eller andre samarbeidspartnere med en mest mulig konkret plan for visning av filmen. Vi forventer ofte også at filmens hovedplattform bidrar med vesentlig finansiering i produksjonen. Og vi gir ofte utviklingsstøtte i flere runder til prosjekter vi tror på for at de skal kunne utforske og forhåpentlig tydeliggjøre både kunstnerisk og produksjonsmessig potensial – og dermed sikre både visning og finansiering.
Mange norske dokumentarfilmprodusenter er også opptatt av å utvikle og utnytte nye lanseringsstrategier. Vi ser en tydelig tendens til at finansiering og lansering av film er overlappende, enten ved at man vekker interesse blant internasjonale tv-kanaler og andre distributører tidlig i prosessen, for eksempel gjennom deltagelse på internasjonale fora, eller ved å bygge nettverk og såkalte outreach-partnere for å nå nye publikumsgrupper. Jeg mener det er viktig at NFI underbygger disse ambisjonene gjennom å støtte den kunstneriske utviklingen, produksjon av piloter, finansieringsmateriale, og outreach- og lanseringsarbeid.
Under denne forskriften behandles også de korte Nye Veier-filmene, som ikke skal ha «finansiering med redaksjonell innvirkning», men produseres uten plattformenes føringer, for å sikre full kunstnerisk frihet og utforsking av filmspråket. Dette er en støtteordning som er helt vesentlig for å bygge nye talenter og fortellerformer og utvikle bransjen. Disse filmene finansieres innenfor fastlagte rammer i NFI, og produsenten er helt fri til å finne lanseringsplattform etter ferdigstillelse.
Flink Pike er en av dokumentarene produsert gjennom tilskuddsordningen Nye Veier.
Kino-dokumentar og serier
For å få produksjonstilskudd til kinofilm kreves ifølge dagens forskrift en avtale med kinodistributør [http://www.nfi.no/bransje/vare-tilskuddsordninger/kinofilm] Dersom vi skal opprettholde antallet filmer av ulike kategorier i året, må vi øke våre interne målsetninger til om lag fem per år. Med den nye terskelen for etterhåndstilskudd er det lite sannsynlig at vi vil få opp filmer på kino uten forhåndstøtte, slik vi fikk tidligere.
Tilskudd til dokumentarserier gis under samme forskrift som tv-drama. NFI forutsetter visningsavtale med norsk tv-kanal (eller nett-tv-kanal), og vesentlig finansiering fra tv-kanalen eller plattformen. Det er altså ikke plattformen som skiller, men formatet. Et eventuelt tilskudd fra NFI skal ifølge forskriften «bidra til å heve det kunstneriske nivået» på serien.
Motivasjonen bak denne forskriften – vil jeg tro – er tanken om at serieformatet i større grad «tilhører» plattformene: Serier trekker store og stabile publikumsgrupper og fungerer ofte som flaggskip for en tv-kanal eller plattform – som naturlig nok vil ha stor innflytelse over både form og innhold. Serier har ofte hatt begrenset potensiale utover den plattformen den «tilhører». Derfor har man ønsket at hovedansvaret for serier ligger hos kanalen, og at NFI bidrar med å løfte fram nyskaping, originalitet, talentbygging og kunstneriske ambisjoner.
Dette bildet er kanskje nå i ferd med å endre seg: I stadig større grad ser vi at filmer eller regissørers bearbeidelse av et tema vises på en rekke plattformer og formater, spesialtilpasset hver plattform og hvert format. Dermed blir produktene mer salgbare internasjonalt.
Det er kanskje her vi vil se den største utfordringen med hensyn til plattformnøytralitet: Nye plattformer gir muligheter for nye formater – som ikke passer inn i gamle finansieringsmodeller.
En bærekraftig bransje
Gjennomsnittlig bevilgning fra NFI til en «enkeltstående dokumentar» var i 2009 på 510.000 kr. I 2013 var tilsvarende beløp 1,25 millioner kr og for 2014 er det økt til 1,75 millioner kroner per film. NFIs produksjonsrådgivere sørger for at budsjetter samsvarer med filmens ambisjoner; at akseptabelt prisnivå følges; at det er avsatt rimelig tid og resurser; at finansieringsplanene er ambisiøse og søker å utnytte maks potensiale; og samtidig at planen er realistisk ut fra vår vurdering av de faktiske forhold. NFI ønsker ikke å stimulere til gratis arbeid, men ønsker profesjonalitet i alle ledd.
Hver enkelt dokumentarfilmproduksjon har altså fått økt tilskudd, samtidig som antallet dokumentarfilmer som til sammen får midler går noe ned. Dette er en villet strategi fra Norsk filminstitutt: Målet er å gi tilskudd til produksjoner som er internasjonalt sterke, samtidig som det gir en mer stabil og levedyktig dokumentarfilmbransje. Samtidig ser vi at filmenes ambisjoner og budsjetter øker og at produsenter blir stadig flinkere til å finansiere internasjonalt. Fra 2009 har gjennomsnittlig budsjett for enkeltstående filmer som ikke er kinofilm, økt fra 1,7 mill. til 3,4 mill.
Denne satsningen ser vi resultater av, i form av større, konsoliderte produksjonsmiljøer med solide nettverk og stor kontinuitet. Det har resultert i publikumssuksesser både ute og hjemme, og vi ser at norske dokumentarprodusenter blir stadig flinkere til å co-produsere og hente midler fra europeiske fond. Norsk dokumentarfilm er «europamester» på kino – vi har besøkstall som våre naboland bare drømmer om.
Dokumentarfilm er en sjanger i rivende utvikling, både når det gjelder nye fortellerformer og nye lanseringsstrategier. Derfor fordrer den kanskje i særlig grad nytenkning, både fra produsenter, plattformer og oss i NFI .
Dersom NFI skal finansiere serier på samme nivå som de enkeltstående filmene, er jeg redd det vil gå på bekostning av de områdene jeg mener NFI har et enestående ansvar for: kinodokumentaren, de store internasjonale dokumentarene, nyskaping og talentutvikling.
KriStine Ann Skaret er dokumentarkonsulent i Norsk filminstitutt.
Førstkommende tirsdag presenterer NFI Dokumentarfilmhøsten.
FAKTA: NFIs rammer og mål
** I 2015 skal Norsk filminstitutt (NFI) dele ut til 40 millioner NOK til dokumentarfilmer.
** Ifølge NFIs interne måltall vil dette (med noe variasjon fra år til år) kunne gi:
* 4 nye dokumentarer under ordningen Nye Veier
* Inntil 5 pakketilskudd (like mange som i 2013 – ett mindre enn 2014)
* 1-3 tv-serier
* 15-17 produksjoner av enkeltstående dokumentarer – og minst dobbelt så mange i utvikling
* 2-3 dokumentarfilmer for kino
* 6-9 co-produksjoner.
** I tillegg kommer tilskudd til lansering i utlandet – for ferdige filmer som lanseringsavdelingen vurderer har et stort internasjonalt potensial.
Norsk kinodokumentar har besøkstall resten av Europa bare kan drømme om. Men hvis NFI skal støtte dokumentarserier på lik linje med enkeltfilm, kan det gå på bekostning av kvalitet, talent og nyskaping, skriver dokumentarfilmkonsulent KriStine Ann Skaret.
Bilde: Kinoaktuelle Pøbler av Kari Anne Moe
Filmmeldingen «En framtidsrettet filmpolitikk», lagt fram av regjeringen i mai i år, har introdusert begrepet plattformnøytralitet. Det vil si at tilskuddsordningene fra Norsk filminstitutt (NFI) i minst mulig grad skal være avhengig om filmen skal vises på kino, lineær tv, nett-tv eller andre visningsplattformer.
Hva kan dette bety for dokumentarfilmen? Hvilke plattformer og formater skal NFI prioritere for tilskudd? I forbindelse med NFIs presentasjon av Dokhøsten 2015 den 1. september, arrangerer instituttet en panelsamtale, der representanter fra tradisjonelle tv-kanaler og nye nettplattformer snakker med produsenter og kinodistributører om dokumentarens muligheter på de ulike plattformene.
Norsk filminstitutt er et forvaltningsorgan, underlagt de politiske føringene fra Kulturdepartementet. Som konsulent kan jeg ikke fristille meg fra disse føringene, men se muligheter innenfor de rammene som føringene gir. Departementet skriver filmmeldingen – og NFI skal i løpet av høsten formulere nye forskrifter på bakgrunn av disse. Filmmeldingen skal høres og behandles i Stortinget og nye forskrifter legges ut på høring, slik at bransjen får mulighet til å komme med sine innspill før de vedtas.
I min vurdering av tilskudd til dokumentarfilm fra NFI har jeg så langt hatt tre forskriftspunkter å forholde meg til: én for kinofilm, én for tv-serier og ett punkt for dokumentarfilm som ikke skal på kino – altså enkeltstående filmer primært for andre plattformer. Ifølge intern statistikk og måltall har vi hvert år de seneste årene gitt tilskudd til 16-18 dokumentarfilmer som ikke er kinofilm, 2-3 kinofilmer og 1-3 serier.
Ikke-kinofilm
For å ta det siste først: I forskriften til «enkeltstående dokumentarfilm som ikke er kinofilm» ligger det ingen formelle krav til visningsavtale – den er altså allerede plattformnøytral. Men i praksis gir vi svært sjelden produksjonsstøtte til en film uten avtale med minst en avtale om visning: norsk eller internasjonal tv, nettplattform eller andre samarbeidspartnere med en mest mulig konkret plan for visning av filmen. Vi forventer ofte også at filmens hovedplattform bidrar med vesentlig finansiering i produksjonen. Og vi gir ofte utviklingsstøtte i flere runder til prosjekter vi tror på for at de skal kunne utforske og forhåpentlig tydeliggjøre både kunstnerisk og produksjonsmessig potensial – og dermed sikre både visning og finansiering.
Mange norske dokumentarfilmprodusenter er også opptatt av å utvikle og utnytte nye lanseringsstrategier. Vi ser en tydelig tendens til at finansiering og lansering av film er overlappende, enten ved at man vekker interesse blant internasjonale tv-kanaler og andre distributører tidlig i prosessen, for eksempel gjennom deltagelse på internasjonale fora, eller ved å bygge nettverk og såkalte outreach-partnere for å nå nye publikumsgrupper. Jeg mener det er viktig at NFI underbygger disse ambisjonene gjennom å støtte den kunstneriske utviklingen, produksjon av piloter, finansieringsmateriale, og outreach- og lanseringsarbeid.
Under denne forskriften behandles også de korte Nye Veier-filmene, som ikke skal ha «finansiering med redaksjonell innvirkning», men produseres uten plattformenes føringer, for å sikre full kunstnerisk frihet og utforsking av filmspråket. Dette er en støtteordning som er helt vesentlig for å bygge nye talenter og fortellerformer og utvikle bransjen. Disse filmene finansieres innenfor fastlagte rammer i NFI, og produsenten er helt fri til å finne lanseringsplattform etter ferdigstillelse.
Flink Pike er en av dokumentarene produsert gjennom tilskuddsordningen Nye Veier.
Kino-dokumentar og serier
For å få produksjonstilskudd til kinofilm kreves ifølge dagens forskrift en avtale med kinodistributør [http://www.nfi.no/bransje/vare-tilskuddsordninger/kinofilm] Dersom vi skal opprettholde antallet filmer av ulike kategorier i året, må vi øke våre interne målsetninger til om lag fem per år. Med den nye terskelen for etterhåndstilskudd er det lite sannsynlig at vi vil få opp filmer på kino uten forhåndstøtte, slik vi fikk tidligere.
Tilskudd til dokumentarserier gis under samme forskrift som tv-drama. NFI forutsetter visningsavtale med norsk tv-kanal (eller nett-tv-kanal), og vesentlig finansiering fra tv-kanalen eller plattformen. Det er altså ikke plattformen som skiller, men formatet. Et eventuelt tilskudd fra NFI skal ifølge forskriften «bidra til å heve det kunstneriske nivået» på serien.
Motivasjonen bak denne forskriften – vil jeg tro – er tanken om at serieformatet i større grad «tilhører» plattformene: Serier trekker store og stabile publikumsgrupper og fungerer ofte som flaggskip for en tv-kanal eller plattform – som naturlig nok vil ha stor innflytelse over både form og innhold. Serier har ofte hatt begrenset potensiale utover den plattformen den «tilhører». Derfor har man ønsket at hovedansvaret for serier ligger hos kanalen, og at NFI bidrar med å løfte fram nyskaping, originalitet, talentbygging og kunstneriske ambisjoner.
Dette bildet er kanskje nå i ferd med å endre seg: I stadig større grad ser vi at filmer eller regissørers bearbeidelse av et tema vises på en rekke plattformer og formater, spesialtilpasset hver plattform og hvert format. Dermed blir produktene mer salgbare internasjonalt.
Det er kanskje her vi vil se den største utfordringen med hensyn til plattformnøytralitet: Nye plattformer gir muligheter for nye formater – som ikke passer inn i gamle finansieringsmodeller.
En bærekraftig bransje
Gjennomsnittlig bevilgning fra NFI til en «enkeltstående dokumentar» var i 2009 på 510.000 kr. I 2013 var tilsvarende beløp 1,25 millioner kr og for 2014 er det økt til 1,75 millioner kroner per film. NFIs produksjonsrådgivere sørger for at budsjetter samsvarer med filmens ambisjoner; at akseptabelt prisnivå følges; at det er avsatt rimelig tid og resurser; at finansieringsplanene er ambisiøse og søker å utnytte maks potensiale; og samtidig at planen er realistisk ut fra vår vurdering av de faktiske forhold. NFI ønsker ikke å stimulere til gratis arbeid, men ønsker profesjonalitet i alle ledd.
Hver enkelt dokumentarfilmproduksjon har altså fått økt tilskudd, samtidig som antallet dokumentarfilmer som til sammen får midler går noe ned. Dette er en villet strategi fra Norsk filminstitutt: Målet er å gi tilskudd til produksjoner som er internasjonalt sterke, samtidig som det gir en mer stabil og levedyktig dokumentarfilmbransje. Samtidig ser vi at filmenes ambisjoner og budsjetter øker og at produsenter blir stadig flinkere til å finansiere internasjonalt. Fra 2009 har gjennomsnittlig budsjett for enkeltstående filmer som ikke er kinofilm, økt fra 1,7 mill. til 3,4 mill.
Denne satsningen ser vi resultater av, i form av større, konsoliderte produksjonsmiljøer med solide nettverk og stor kontinuitet. Det har resultert i publikumssuksesser både ute og hjemme, og vi ser at norske dokumentarprodusenter blir stadig flinkere til å co-produsere og hente midler fra europeiske fond. Norsk dokumentarfilm er «europamester» på kino – vi har besøkstall som våre naboland bare drømmer om.
Dokumentarfilm er en sjanger i rivende utvikling, både når det gjelder nye fortellerformer og nye lanseringsstrategier. Derfor fordrer den kanskje i særlig grad nytenkning, både fra produsenter, plattformer og oss i NFI .
Dersom NFI skal finansiere serier på samme nivå som de enkeltstående filmene, er jeg redd det vil gå på bekostning av de områdene jeg mener NFI har et enestående ansvar for: kinodokumentaren, de store internasjonale dokumentarene, nyskaping og talentutvikling.
KriStine Ann Skaret er dokumentarkonsulent i Norsk filminstitutt.
Førstkommende tirsdag presenterer NFI Dokumentarfilmhøsten.
FAKTA: NFIs rammer og mål
** I 2015 skal Norsk filminstitutt (NFI) dele ut til 40 millioner NOK til dokumentarfilmer.
** Ifølge NFIs interne måltall vil dette (med noe variasjon fra år til år) kunne gi:
* 4 nye dokumentarer under ordningen Nye Veier
* Inntil 5 pakketilskudd (like mange som i 2013 – ett mindre enn 2014)
* 1-3 tv-serier
* 15-17 produksjoner av enkeltstående dokumentarer – og minst dobbelt så mange i utvikling
* 2-3 dokumentarfilmer for kino
* 6-9 co-produksjoner.
** I tillegg kommer tilskudd til lansering i utlandet – for ferdige filmer som lanseringsavdelingen vurderer har et stort internasjonalt potensial.
Legg igjen en kommentar