Film er kunst, men det er også en nådeløs industri. Det oppdager stadig flere norske filmaktører som vil spise kirsebær med de store. Etter mange års slummer har Oslo Kommune våknet opp til det faktum at uten en aktiv filmpolitikk vil ikke storbyen kunne lokke til seg utenlandske produksjoner. Stockholm holder på å ta fra oss filmopptakene til Jo Nesbøs Snømannen, og det siste avgjørende salgskortet for Oslo, en nasjonal insentivordning, er fortsatt ikke på plass. Det er noe mange håper regjeringen vil lansere i filmmeldingen om et par uker.

Men Oslo kommune kan ikke skylde på regjeringen for en manglende ordning. Som storby har den muskler til å skape insentiver selv, til å legge til rette for byens voksende audiovisuelle sektor. Men på filmfeltet har hovedstaden lenge vært forbausende passiv, til tross for en rivende utvikling innen film- og tv-produksjon.

Mens Stockholm og København for lengst har utarbeidet strategier for hva hovedstedene vil med filmsektoren, ser det ikke ut som Oslo har noen langsiktige planer eller verktøy for å håndtere seriøse henvendelser. I 2013 etablerte den danske filmbransjen i samarbeid med Københavns bydeler et fond på 35 millioner kroner til investering i danske og utenlandske produksjoner som kan synliggjøre byen. Da David Fincher skulle lage en amerikansk versjon av Menn som hater kvinner kunne Stockholm levere konkurransedyktige opptaksvilkår. Når den svenske hovedstaden nå er nærmere en avtale på Snømannen, er det mye som står på spill: Det kan være snakk om i alt ti filmer basert på Nesbøs bøker. Det er svimlende beløp og en unik mulighet til å synliggjøre den svenske hovedstaden.

Stockholm har selv fått erfare hva det koster å sove i timen. Byen var i hele etterkrigstiden hovedsetet for svensk filmproduksjon, med Svensk Filmindustris studioer som juvelen i kronen. Men da den svenske filmpolitikken ble lagt om på 90-tallet, til fordel for en styrking av regionene, forsvant stadig flere lokale og internasjonale produksjoner fra hovedstaden. Det ble isteden Film i Väst i Trollhätten som ble den dominerende aktøren, med drahjelp fra lokalpolitikere og næringsliv som søkte nye arbeidsplasser.

Oslo befinner seg i en tilsvarende posisjon: Den har lenge kunnet ta de sentraliserte produksjonsselskapene for gitt. Men kulturministeren har varslet at regionene vil komme styrket ut av den kommende filmmeldingen, og en enda sterkere posisjonering fra filmbyen Bergen vil kunne rokke ved maktforholdet.

Jeg tror ikke Bergen vil trumfe Oslo som filmhovedstad. Men i vest har bransje, næringsliv og kommune lenge snakket sammen og lagt planer. I Oslo kommune er ikke filmsatsing en gang et ord som brukes. Men med tapet av Harry Holes Oslo-identitet og en desentralisering i filmpolitikken vil kommunen bli tvunget til å forholde seg til sin rolle som filmregion. Dette handler ikke bare om Jo Nesbøs litterære arv eller bildet av Oslo ute i verden – det handler like mye om hvordan de store byene bør spille en mer sentral rolle i utformingen av norsk filmpolitikk.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.

Denne kommentaren tar tidligere stått på trykk i Aftenposten.