1. Det første bud er ganske lett / De som er flest har alltid rett

2. Tenk alltid på hva folk vil si / Og ta de sterkestes parti.

3. Og tviler du, så hold deg taus / til du ser hvem som får applaus.

4. Tenk nøye ut hva du bør mene / Det kan bli dyrt å stå alene

5. Følg ingen altfor høye krav / Men si, hva du har fordel av.

6. Si alle hva de gjerne hører / Gå stille gjennom alle dører (For sannheten bringer sorg og nød /mens daglig løgn gir daglig brød)

7. Gå aldri oppreist / Snik deg frem/ Og gjør deg varm i alle hjem.

8. Husk: Ingen mann kan roses nok / Slik bygger man en venneflokk. (Og i et brødre-paradis / har du din beste livspolis.)

9. Av sladder husker du hvert ord / til bruk i neste sjefskontor. (Men ingen taktfull sjel forteller / et ord til ham som ryktet gjelder!)

10.  Hvis siste bud blir respektert / da er din fremtid garantert: / Følg dristig med I kamp mot troll / men vis fornuftig måtehold! / Skrid tappert frem I livets strid – en time forut egen tid.

(Jens Bjørneboe, Dagbladet, 15.januar 1963).

På et seminar i Tromsø under årets filmfestival diskuterte norske filmkritikere ”kvalitet i norsk film”. Her ble det etterlyst flere provokasjoner og mindre ironi. Mange er enige om at provokasjoner er en mangelvare i norsk film, de fleste oppegående mennesker savner også flere samfunnskritiske, i alle fall mer samfunnskommenterende filmer som svenske Play, som tar for seg en svensk etnisk gutt som blir mobbet av innvandrere.

Jeg har skrevet mye om det før og gjentar det igjen: Det er uforståelig at det ikke lages flere spillefilmer som bevisst setter norsk virkelighet under lupen. Ja, det lages så å si ingen med en kritisk eller politisk agenda hvor provokasjonen er sentral.

Men hvorfor lage politisk film, når tilsynelatende ingen har grunnleggende politiske problemer? Det er en rekke årsaker til at provokasjonen og kritikken lar vente på seg:

– Vi er rike og har ingen ting å klage over. Altså ingen reelle sosiale og politisk funderte problemer, som jo er utgangspunktet for all seriøs meningsfilm. Hvis ikke hovedkarakteren har et problem samfunnet har påført han eller henne, er det ikke noe å lage samfunnsorientert film om. Til og med innvandrerne trives her.

– Produksjonsforholdene og velstanden er såpass gjennomgående i den vestlige verden at det ikke kommer noen nykritisk ideologi fra kunstnerne (ja, dette er litt vulgær-marxistisk teori). Da den kritiske filmen kom på 1950- 60- og 70-tallet, var det på grunn av en av verdens største klassereiser, utdanningsrevolusjonen. En helt ny middelklasse ble skapt, og den trengte folk som Bergman, Antonioni og Godard for å kunne forstå seg sjøl. Nå er det den samme middelklassen som hersker – og den er såre fornøyd med egen sjølforståelse og behagelige forbruk.

– Kunstnere har mistet sin rolle som de som går foran, ”avantgarde”. I dag har enkeltindividet ressurser og utstyr til sjøl å reise både i den ytre og den indre verden; penger og internett og virtual reality sørger for det. Derfor er det trist for Xavier Dolan at han ble født i 1989 og ikke på 1940-tallet. Det finnes ingen han kan være betydningsfull visuell komponist for lenger, på den måten Godard og Fellini var det.

Den viktige kunstnerens tid er over. Sannsynligvis er hele ideen om kritikk og provokasjon, og dermed betydningsfullhet, en anakronisme.

Bjarne Melgaard, som nå stilles ut sammen med Edvard Munch, kan aldri bli like betydningsfull som sistnevnte var, før han ble estetisk og etisk akseptert og redusert til søt illustrasjonskunst i norske hjem. Melgaard, tross sitt åpenbare krafttalent, er strengt tatt et gjesp, fordi kunstnere ikke lenger har noen virkelig kritisk funksjon for samfunnsendring; alt er sett, alt er kritisert, underverdenen har kommet opp og blitt overflate.

Er du ekstra heldig, som Danmark, får du en Lars von Trier. Likevel er det påfallende hvor liten påvirkning han har; det er som om lufta har gått helt ut av film som bevisst og villet eksistensielt erkjennelseslaboratorium (slik Bergmans Persona var et resultat av).

Provokasjonens kår i Norge er ekstra fattigslig. De snille, humanistene og de progressive, har vunnet kampen om menneske- og samfunnsbildet. I mange tiår førte de en kamp mot fordommer og undertrykking av minoriteter, så ble skytset rettet mot de onde kommersielle kreftene som ødela Jorda. Og sist sexistene, de som ødela sjelene til de unge fordi de lagde og solgte pornografi.

Selve objektet for all sann kunst, det frie mennesket, ikke bare styrt av sin fornuft og godhetslengsel, men også av sin irrasjonalitet og drifter, er ennå under angrep fra de samme kreftene; bare se de absurde demonstrasjonene mot Fifty Shades of Gray. Det er et uhyre som alltid ikler seg den gode og den vises kappe.

Noe som gjør provokasjon enda vanskeligere, er at kvinner har fått monopol på å definere den mannlige seksualiteten; god sex i senga og eros på film, er slik kvinner vil ha det, resten er ondskap. Når du så heller ikke kan lage uriktige filmer om innvandrere, kvinner, homser, samer og handikappede; i det hele tatt ikke utfordre det nasjonale offerrolle-feltet, blir det lite igjen for han eller hun som vil noe annet enn politisk korrekt provokativ film; den type film som handler om miljøvern eller hvor snille egentlig alle er.

All provokasjon kommer nedenifra, som all inspirasjon. Når kunst eller film skal vitaliseres, som under Den franske bølgen eller Dogmefilmen, er det ikke hos overklassen eller de etablerte institusjonene inspirasjonen hentes, nei, du går ned til vanlige folk og deres liv; hva de er opptatt av.

Du går til hjertet og pikken og fitta. Selv roser har ikke røtter i himmelen, de kommer fra svart skitten jord, som neper og kåtskap, poteter og aggresjon.

Den franske bølgen lot seg inspirere av amerikansk b-film, av film noir fra 1950-tallet. Historier fulle av dampende underliv og hensynsløshet. Og likevel med en frihets- og rettferdighetslengsel i seg.

Film noir illustrerte enkeltindividets uhemmede rett til å leve sitt eget liv, og dermed også retten til å gå under. Er det noe frihetskampen står om i velferdssamfunnet, er det nettopp enkeltindividets rett til å leve sitt liv uten innblanding fra det norske Godhetsregimet. Retten til et privatliv!

Problemet med kunstnerne og filmskaperne sosialdemokratiet har skapt, er at de ikke gir seg sjøl lov til, eller forbys indirekte av andre, å lage onde filmer; filmer som handler om de forbudte drømmene vi ikke forteller til de andre:

Drømmen om å bli sett for hvem du egentlig er.

Drømmen om å bli elsket for at du er til.

Drømmen om å begjære og ha sex.

Drømmen om storhet. Å bli suksessfull og rik.

Drømmen om makt. Å beherske verden.

Drømmen om å ta hevn over de som har gjort deg urett.

Men er det egentlig noe poeng, i vår apolitiske velferdstid, å provosere eller kritisere? Har de norske filmkritikerne, som var samlet i Tromsø, et poeng? Nei, ikke hvis du vil fram her i verden, ikke hvis du vil bli rik og berømt og få gjeve filmpriser. Da skal du gjøre som Jens Bjørneboe beskriver i sitt berømte dikt.

Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen er regissør.