Nymphomaniac var en film jeg virkelig gruet meg til, men siden jeg fortsatt går og tenker på den, har den i hvert fall i mitt tilfelle nådd Lars von Triers mål om å være som en stein i skoen.

Den begynner som en crime noir: En kvinne blir funnet blodig , forslått, illeluktende, av ”den gode mann”, Seligman, spilt av Stellan Skarsgård, som tar henne opp til sin leilighet. En samtale utvikles, hvor Charlotte Gainsbourgs karakter Joe gjennom sine historier prøver å bevise at hun er et dårlig menneske, mens Seligman bagatelliserer og forsvarer hennes handlinger.

Von Triers blikk er ironisk, til tider poetisk og fullt av bihistorier og fotnoter  ”gode” dramaturger ville strøket, men som gjør filmen frodig som en gammel engelsk roman.

Tenåringsjenta Joe besøker et bilverksted for å bli kvitt jomfrudommen raskest mulig. Hun utfordres siden til duell av ”den slemme” venninnen om hvem som kan ligge med flest menn på et tog, med en godtepose som belønning.

Joe utvikler et hyperaktivt sexliv, som med ett fatalt unntak er blottet for romantikk, og et av filmens høydepunkter er når hun i en avvenningsgruppe roper mot terapeuten: ”I am not a sexaddict, I am a nymphomaniac!” med en stolthet en Casanova verdig. 

Les også vår anmeldelse og kommentar etter premieren under fjorårets Berlinale.

Finnes det noe mer forskjellig enn opplevelsen av sex sett fra mannens og kvinnens synsvinkel? Von Trier har konnotasjoner både til porno-estetikken og Kill Bill. Det er guffent og til tider komisk å se en aktiv kvinnelig erobrer, noe som skyver fokuset over på det psykologiske spillet og menneskekunnskapen den nymfomane utvikler.

Hun blir derved en ener i jobben som torpedo, ikke gjennom fysisk vold, men gjennom evnen til å finne fram til betalingsnekternes mest sårbare punkt. Som når en enkel historie om barn som leker i parken får en mann til å bryte sammen Hans ubevisste pedofile legning avsløres og utløser en av de vakreste ereksjoner jeg har sett på film.

Jeg har altså lært at det største smertehylet kommer når pisken løftes, ikke når den treffer huden. Og i siste akt, når den nymfomane får en yngre, enda mer sårbar lærling, begynner filmen å dreie, for å kulminere med en avslutningsscene så mesterlig at dette ble årets film for meg.     

Joe er en omvendt Sharazad, som tørt forteller historier for å vekke avsky, ikke forføre, og man fascineres over hvor mange tabuer i skildringen av kvinnelig sex som kan brytes uten at det blir sexy. Men kanskje var det der grensen gikk for von Trier? Dersom rollene var byttet, med en mannlig don Juan som erobreren,  ville nok filmen hatt motsatt effekt. Den lykkelige nymfomane er kanskje like usannsynlig som den lykkelige hore, men Charlotte Gainsbourgs Joe kom fra det med verdigheten i behold.

Les også vår anmeldelse og kommentar etter premieren under fjorårets Berlinale.

Elsa Kvamme er filmregissør.

Denne teksten er tidligere publisert her på rushprint.no.