Det kunne se ut som et overgrep på en forsvarsløs kunstner: Lars von Trier måtte finne seg i at filmen hans ble lansert i en kinoversjon han ikke kunne stå inne for. Det var i hvert fall det han sa da første kinoversjonen ble lansert på nordiske kinoer på nyåret, angivelig i en langt kyskere utgave enn han selv ønsket. Noen hadde sensurert selveste von Trier.

Men som alltid med von Trier bør utspillene tas med noen spader salt. Forrige mandag hadde regissørens «directors cut» premiere under Berlinalen, første delen av en fem og en halv times versjon,  og det føltes som noe av et antiklimaks. Det var riktignok mer sex, men ikke mye. Så hva var alt bråket om, egentlig?

Von Trier har, sammen med sin partner in crime, produsent Peter Aalbæk-Jensen, generert mer spalteplass enn noen annen europeisk filmskaper, bortsett fra Roman Polanski. Det nådde nye høyder da von Trier hadde sitt bisarre nazi-stunt under filmfestivalen i Cannes, der hans særegne, kryptiske ironi slo fatalt ut. Det må ha vært en smertefull lærepenge for den mediedrevne filmkunstneren som etter episoden har ligget lavt i terrenget.

Men under mediekampanjen før premieren på Nymphomaniac var han tilbake med karakteristiske, motstridende uttalelser. Denne gangen trakk han og Aalbæk-Jensen opp et velkjent triks fra hatten: de gav inntrykk av å være i krig med hverandre om filmen. Aalbæk Jensen var den grådige kapitalisten og von Trier den martrede filmkunstneren som spikres til korset – roller begge to elsker å leke med. Denne støyen og forvirringen skulle vedvare en god stund, før det så ble varslet at von Trier kom med en egen versjon.

Som så mange andre på festivalen fikk jeg problemer med å skille første filmen fra den nye. Det er noen sekunder med flere eksplisitte nærbilder i sexscenene, som i togsekvensen der hovedpersonen Joe og venninnen plukker opp menn. Flere av von Triers digresjoner får mer plass, som parallellen mellom fluefiske og sex, og det er flere innklippsbilder som utdyper dem. Men den kommersielle, ”sensurerte” versjonen synes ikke å ha mange færre kvaliteter enn von Triers egen ”directors cut”. Like ofte trekker denne lengre versjonen enkelte partier ned, som i sekvensen med Joes døende far som ikke tilfører noe av verdi.

Det gjenstår å se hvor mye den nye versjonen vil tilføre, siden jeg kun har sett første halvdelen av den. Hovedpoenget mitt er at von Trier selvsagt har gått god for første versjonen hele tiden. Men istedenfor å understreke at begge versjoner er oppriktige utforskinger av seksualitet, der han anvender hele sitt register som filmkunstner, iblant på tankevekkende måter, velger han å skape støy. Og igjen slår denne strategien, eller mangel på sådan, feil ut fordi publikum blir usikre på hvilken versjon de bør se (de færreste har tid til begge). Dermed blir heller ikke den samtalen om filmkunst, seksualitet og kinofilmens grenser som filmene inviterer til, noe av. Nymphomaniac blir derfor et dypt alvorlig filmprosjekt som tulles inn i en grunnleggende useriøs innpakning.

Men det er fortsatt håp: von Triers ”directors cut” består som nevnt av to deler, hvorav den siste skal vises på en annen festival, kanskje Cannes, om han får komme tilbake. Bare gudene vet hva von Trier og Aalbæk-Jensen kan finne på fram til da.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint

Denne kommentaren har stått på trykk i Aftenposten.