Hvor mange ganger kan den iranske filmskaperen Jafar Panahi lure det iranske regimet og unnslippe fengsel? Han satt nylig i husarrest og soner en dom på seks års yrkesforbud. Dette er tredje gangen han har gjort opptak under radaren i Teheran og smuglet den ferdige filmen ut av landet.

Taxi er laget på samme måte som de to foregående filmene hans, This is not a film og Closed Curtain. Uten budsjett, og med nesten uoverkommelige begrensninger. Likevel går han løs på hindringene som de var unike muligheter. Hans trilogi om kunstnerens vilkår under diktatur framstår som et av den moderne filmens vesentlige løft. Om det finnes en filmens Solzjenitsyn for vår tid må det være han. Men det er latteren, og ikke hardnakket indignasjon, som er Panahis fremste våpen, selv om også raseriet ulmer under overflaten.

Panahi satt i husarrest da han lagde de to første filmene i trilogien. Denne gangen har han hatt en viss bevegelsesfrihet. Leiligheten og feriehuset er byttet ut med en drosje, men det som skjer er stort sett det samme: fremmede og bekjente av Panahi kommer og går, og det er gjennom dem verden der ute i gatene formidles. En lærerinne og en småtyv krangler om dødsstraff, med tv-sendte, offentlige henrettelser friskt i minne. En gammel nabo betror seg til Panahi om at han ble ranet av noen naboer, men våger ikke å anmelde dem nettopp fordi han vet de risikerer dødsstraff. En videopirat, som selger utenlandske filmer, gjenkjenner Panahi og skjønner kjapt at han holder på å lage film. Noen av dem er skuespillere, mens andre gir faktisk inntrykk av å komme rett fra gaten.

Den iranske filmens sterkeste kort har alltid vært den effektfulle balansegangen mellom virkelighet og fiksjon, og her bruker Panahi samme teknikken på snedig vis (og sjelden har iPhone fått så god reklame som i Panahis trilogi). Når han inviterer sin niese på drosjetur får vi en oppvisning i Panahis særegne avart av ”den iranske metoden”. Hun vil også bli filmskaper, men må underkaste seg bisarre regler for å holde ”uren virkelighet” ute av skoleprosjektet. Mens hun venter på Panahi ved en bensinstasjon, filmer hun en gategutt som stjeler en pengeseddel noen mister på bakken. Men for at filmen skal bli akseptert på skolen, må denne ”urene” handlingen fjernes.

Slik strømmer virkeligheten, med all dens paradokser og ”feil”, inn i drosjen. Det er skarp satire, selv om Panahis milde, muntre vesen avleder de mest støyende, insisterende passasjerene. Her er tilløpene til selvmedlidenhet som kanskje hemmet den dystre Closed Curtain borte til fordel for en robust humor og beundringsverdig evne til å se sin egen situasjon med en viss distanse.

Taxi kan først forveksles med en dokusåpe om en kjent personlighet som kjører rundt for å snakke med såkalte vanlige mennesker. Men gradvis utvikler filmen seg til noe langt større, og det er takket være Panahis filmatiske begavelse at filmens sterke anklageskrift ikke treffer med full tyngde før mot slutten. Fram til da er vi altfor involvert i passasjerene til å reflektere over hva som står på spill, for både Panahi og alle de som medvirker. Men når filmen avslutter uten rulletekst, etter en dramatisk slutt der vi blant annet har fått møte en kvinnelig jurist som nylig ble fengslet, var det helt stille i kinosalen på Berlinalen.

Denne kommentar har også stått på trykk i Aftenposten.

Relaterte artikler:

Arthaus kjøper bl.a Jafar Panahis “Taxi”

Film brenner ikke!

Opprør og sensur i Cannes

Maskerade med brodd

Fremtiden for iransk film