I premiereklare Et øyeblikk frihet møter vi  opposisjonelle iranere på flukt fra politisk forfølgelse i hjemlandet. Filmens regissør, Arash Rihahi, tilhører en voksende gruppe iranske filmskapere som lager film fra en eksiltilværelse. Samtidig har det europeiske regiforbundet FERA kommet med en ny oppfordring til iranske myndigheter om å løslate Jafar Panahi. Han har vært en av de iranske filmskaperne som har vært mest åpent kritisk til myndighetene i sine filmer de siste årene. Han har også vært tydelig i sin støtte til opposisjons-lederen Mir-Hossein Mousavi. 30. juli 2009 ble Panahi arrestert på en gravplass i Teheran, der en gruppe var samlet ved graven til Neda Agha-Soltan, som ble drept under protestaksjonene etter valget tidligere på sommeren. Panahi ble senere løslatt, men fikk forbud mot å forlate landet. 1.mars 2010 ble han igjen arrestert, sammen med sin kone, datter og 15 venner under et middagsselskap. De andre ble senere løslatt, men Panahi sitter fortsatt fengslet.

– Ingen vet hva det er Panahi er arrestert for. Det har ikke blitt gitt noen offisiell grunn. Det siste jeg har hørt er at de prøver å anklage ham for at det skal ha blitt misbrukt narkotika under middagsselskapet, forteller Sharam Alghasi. Han er opprinnelig fra Iran og er doktorgradsstipendiat ved universitetet i Oslo, hvor han er en del av forskningsprogrammet Culcom – kulturell kompleksitet i det nye Norge.

Blant de arresterte var også filmskaper Mohammad Rasoulof. I 2009 ble også den anerkjente regissøren Bahman Ghobadi arrestert etter han kom tilbake fra Cannes-festivalen. Ghobadi har etter løslatelsen flyttet fra Iran. Dette gjelder flere av landets mest kjente filmskapere; regissør Mohsen Makhmalbaf forlot landet allerede da Mahmoud Ahmadinejad første gang ble valgt til president i 2005. Men landets kanskje mest profilerte filmskaper, Abbas Kiarostami er fortsatt bosatt i Iran.

– Kiarostami fortalte meg da han var i Oslo, at hver gang han skulle reise måtte han beregne minst fire timer på flyplassen. Myndighetene trakasserer ham fordi de vil at han skal gå lei og slutte å lage film. Grunnen til at de arresterer Panahi og ikke Kiarostami er nok at Panahi er mer direkte politisk i filmene sine, men også at Kiarostami er en større stjerne internasjonalt.

 Abbas Kiarostami

Alghasi kan fortelle at Det iranske ministeriet for kultur og islamsk rettledning har nye vedtak ute til høring, som skal føre til enda strengere kontroll av filmbransjen.

– Produksjonsmiljøet skal deles inn i 4 grupper, med ulike rettigheter i forhold til hvor mange filmer de får lov til å lage hvert år. Den fjerde av gruppene fratas helt retten til å lage film. Regissører får ikke være produsent på sine egne filmer og omvendt, og det settes et tak på 50 filmer i året. Ministeriet mener filmene som produseres nå ikke er representative for Iran. Målet for filmene etter de nye vedtakene er at de skal gi mer forståelse for meningene i Koranen, de skal skildre islamsk historie og islamsk nåtid og krigen mot imperialismen. Restriksjonene kommer fordi film er så viktig for opposisjonen og blant befolkningen generelt.

– Restriksjonene har blitt sterkere etter Ahmadinejad ble valgt til president første gang i 2005. Globale forhold har også spilt inn. Interne krefter bruker 11. september og det at Iran også må være forberedt på angrep fra Vesten, til å argumentere for sine restriksjoner.

Alghasi forteller at den voldsomme sensuren har gjort at folk flest ikke lenger har tillit til offentlige produksjoner.

– Folk har mistet troen på film. De gode filmskaperne får ikke produsert film. Kinobesøket har gått veldig ned. Det er mye søppel som produseres. Blant annet er det en egen krigsfilmsjanger om Iran/Irak-konfliktene. Filmene er lite interessante for folk flest, de klarer ikke å identifisere seg med dem. Selv de filmene som ikke er offentlige produksjoner går igjennom så mye sensur at sluttproduktet er helt uinteressant.

Et iransk undergrunnsband i Bahman Ghobadis "No one knows about persian cats"

Men myndighetene lykkes allikevel ikke helt i å styre befolkningens kultur-inntak.

– Mens samfunnet ute i gatene styres av regjeringen, er samfunnet i folks hjem noe helt annet. Der har de parabolantenner og hundrevis av TV-kanaler, med tilgang på gamle iranske filmer, utenlandske filmer og utenlandsk TV. Filmkunnskapene i den iranske befolkningen er verd en studie: De går ikke på kino og får ikke lese filmblader, men de vet allikevel alt om Scarlett Johansson og hva som foregår i filmverdenen.

Alghasi forteller at det også brukes andre strategier for å diskreditere de mer kritiske filmene.

– I en bok om iransk filmhistorie som kom ut for noen år siden hadde de et eget kapittel om det de kalte festivalfilmer. Der kritiserte de Kiarostami og en del andre filmskapere for kun å være ute etter internasjonal oppmerksomhet, og at filmene ikke hadde noe med iranske forhold å gjøre. Det er jo bare tull, Kiarostamis filmer er veldig realistiske i skildringene av iranske forhold. Men disse kritikerne har klart å definere hva som er god film på en veldig snever måte. Kiarostamis filmer har aldri blitt sett av så mange i Iran. Kritikerne avviser dem derfor som smale festivalfilmer bare for å undergrave filmenes kredibilitet.

Den iranske filmens suksess har fått blandet mottagelse blant iranere forteller Alghasi.

– Mange har beskyldt iranske filmskapere for å løpe styresmaktenes ærend og at de lager film for et regime med blod på hendene. Denne kritikken kom særlig på 80-tallet, men det har forandret seg. De iranske filmene er nå voldsomt populære blant eksil-iranere.

Alghasi trekker frem effekten de suksessrike filmene har hatt på iraneres selvbilde som noe av det mest positive. Det er filmer en kan kjenne seg igjen i, og filmer som presenterer andre sider av Iran enn det man er vant til.

– Hva forbinder man med Iran? Terror, krig og fundamentalisme. Amerikanske filmer som 300 og Ikke uten min datter har fått mye negativ oppmerksomhet i Iran fordi man ikke kjenner seg igjen i måten de skildrer iranere på. Men så kommer Kiarostami og viser at Iran er mye mer enn faenskap. Han skildrer problemer ved det iranske samfunnet, men gjør det samtidig til universelle historier alle kan kjenne seg igjen i.

– Det triste er at det er en fløy av regjeringen som får stadig mer kontroll. Denne fløyen er ute etter å ekskludere all annerledes tenkning. Dette gjelder for hele samfunnet, ikke bare kunsten. Det er paradoksalt at et samfunn som har en så dynamisk kultur havner under en så reaksjonær styring.

Les vårt intervju med Jafar Panahi som sitter fengslet i Iran: Maskerade med brodd