Oscarutdelingen har siden starten i 1929 handlet om stjerner, og utdelingen ble tidlig promotert i media. Fra 1930-tallet ble alle som forholdt seg til offentligheten også tvunget til å forholde seg til et konstant nærvær av filmstjerner. Stjerner brukes til å selge alt fra filmer, spill, kosmetikk til menneskerettigheter. Eller bare seg selv.

På 1700-1800-tallet hadde teateret internasjonale skuespillerstjerner. David Garrick, Tommaso Salvini, Constant Coquelin og Sarah Bernhard var i sin tid enorme berømtheter. Publikum klappet bare skuespillerne ankom scenen. De hojet og skrek i opprivende scener.

Men på slutten av 1800-tallet kom naturalismens teater, og en stil som krevde at skuespillerne forholdt seg til teaterets samlede uttrykk. Man trengte samspill og fokus, det var ikke samme plass for poserende stjerner som bakspilte kollegene; det vil si spilte frontalt så kollegene måtte stå med ryggen til publikum.

Men på samme tid dukket filmen opp. Og i filmen var ikke samspill like viktig. Tvert imot, her var det den enkelte skuespillers prestasjoner som gjaldt. Dermed lå alt til rette for at filmen kunne ta over hele teaterets stjernesystem.

GLAMOUR OG ANSIKTSGJENKJENNING

Allerede de første spillefilmer skapte internasjonale stjerner, en prosessen som skjøt fart med lydfilmen. Filmstjernen ble en nærmest mytisk figur, en karakter som offentligheten kunne ha tilsynelatende umettelig interesse for. Det hvilte en slags glamour over dem; begrepet ble opprinnelig benyttet om hekser som brukte trolldom for å gi inntrykk av å være en annen.

Glamour er altså en manipulasjon av betrakterens sanseinntrykk. På 1920-tallet ble ordet knyttet til stilen filmstjerner ble omtalt på, i film, foto og intervjuer. Glamfotoene viste tidlig skuespillere sminket og lyssatt på måter som gjorde dem mystiske, vakre, unike, idealiserte.

Hva kommer det av, at filmen og media skaper disse skuespillerstjernene? Og hvorfor ble de høyere verdsatt i offentligheten enn alle andre kunstnergrupper, ja, i mange tilfeller også politikere og idrettshelter?

En enkel biologisk forklaring, er ansiktsgjenkjenning: Menneskers hjerne er tilpasset å raskt huske og føle seg trygge ved synet av kjente ansikter. Jo oftere og lengre vi ser et ansikt, desto mer positive er vi normalt til det – det er slik vi skaper tilknytning og relasjoner. Og et viktig virkemiddel i fiksjonsfilm, er nærbilder av hovedrolleinnehavernes ansikter.

En enkel psykologisk forklaring, er at vi trenger idoler, forbilder, noen å se opp til, noen som vi kan herme og ha som preferanser. De blir som de greske gudene på Olympen, de representerer noe arketypisk, de fungerer som projeksjoner for drømmer og redsler.

Samtidig: holder slike forklaringer i det lange løp?

MAKT OG MEDIA

Det å være kjent gir ikke politisk makt eller økonomisk innflytelse i seg selv. Sosiologen Pierre Bourdieau skiller mellom ulike former for makt. Symbolsk makt er en type makt som ikke kan avklares gjennom økonomiske eller politiske analyser, og det er en form for makt som oppfattes som naturgitt. Som filmprodusenten Samuel Goldwyn uttrykte det: ”Gud skaper stjernene, det er opp til produsentene å finne dem”.

Slik kan hele filmstjernekulturen unndra seg kritiske analyser i offentligheten – mediene får det til å handle om person heller enn posisjon, individuelle prestasjoner heller enn strukturelt opphav. Det er fremdeles slik at intervjuer med filmskuespillere like ofte handler om deres privatliv som deres arbeid. Noe som svært sjelden er tilfelle i intervjuer med regissører eller manusforfattere. Mediene er selv en av de mest aktive i konstruksjonen av glamour og filmstjerner.

Lenge var amerikanske og enkelte europeiske filmstjerner knyttet til bestemte produksjonsselskap gjennom årelange kontrakter. Selskapene brukte stjernene til å promotere filmene, og stjernenes verdi økte på grunn av de samme filmene. Ulike stjerner ble brukt i ulike sjangre mot forskjellige målgrupper. Filmstjerner var en vesentlig del av produksjonsapparatet av store filmer, og brakte forutsigbarhet i investeringer med ofte stor økonomisk risiko.

Dermed ble filmstjerner noe filmindustrien er avhengig av, for å minske risikoen og vekke interesse hos publikum. Hvis vi betrakter filmen primært som et produkt, vil det å skape emosjonell tilknytning til produktet være effektivt i markedsføringen. Og her kan filmstjerner nettopp være det som aktiviserer følelser i konsumenten, i publikum. Enorme markedskrefter er altså i sving for å manipulere oss til å bli komfortable med filmstjerner, til å ha fokus på prisutdelinger proppfulle av stjerner.

TALENT FOR Å VÆRE STJERNE

I mediene, i anmelderiet og journalistikken, blir ofte det enestående, det særegne, det uvanlige, det gripende, det sexy, det karismatiske, det talentfulle med filmstjerner trukket fram. Men samtidig synes det åpenbart, iallfall fra et skuespilleranalytisk perspektiv, at ikke alle unike skuespillertalenter blir stjerner, og heller ikke alle stjerner er unike skuespillertalenter. Tvert imot kan mange avsløres som dårlig trente, teknisk svake og heller middels talentfulle.

Men er det slik at stjernene bare eksisterer i kraft av markedets manipulasjon? Må ikke fenomenet basere seg på en eller annen identifikasjon?

Stjernens ”talent” er muligens det å representere noe av spesiell verdi eller betydning i sin kultur, i kraft av sin personlighet. Det mest åpenbare eksempel er kanskje kvinnelige skuespillere med sex-appeal, som Marilyn Monroe eller Jane Fonda, aktuelle i hvert sitt tiår i store filmer, 1950-tallet og 1970-tallet.

Mens Monore ofte spilte hjelpeløse men godhjertede kvinnetyper som måtte reddes, inntar Fonda roller av mer aktive kvinner. Deres liv i offentligheten speilet disse rollene; Marilyn Monroe med stadige forhold til eldre og intellektuelle menn, Jane Fonda som politisk aktivist. Det er like vanskelig å tenke seg Monroe som filmstjerne på 1970-tallet som Fonda på 1950-tallet. Stjernene kan altså fortolkes som uttrykk for større kulturelle og ideologiske strømninger. Det som har ryddet plass for dem i kulturen er mekanismer utenfor deres egen kontroll og bevissthet.

TALENT FOR MANIPULASJON

Få kommenterer dette klarere enn Andy Warhol, som i en målrettet mediestrategi på 1960-tallet tok i bruk filmens glamourfoto og iscenesatte seg selv og sin omgangskrets, for slik å bli lands- og verdenskjent kunster. Det er etter dette han skrev ”I framtiden vil alle bli verdenskjent i 15 minutter” i en utstillingskatalog. Hans filmer illustrerer den samme selvspelilingen, det nitide fokuset på person: I hans Sleep fra 1963 kan vi se performancekunstneren John Giorno sove i over fem timer. I Warhols over 60 filmer, er det intense fokuset på skuespillernes personlighet, deres blotte tilstedeværelse, ofte hele poenget.

Warhol kunne neppe vite hva han foregrep. Et av de utrolig interessante aspektene ved sosiale medier, er at det har skapt en plattform hvor alle kan iscenesette seg selv som glamorøse. Og gjør det. I takt med denne trenden, er det interessant at stjerner legger ut iallfall tilsynelatende usminkede selfies: Når glamourestetikken blir demokratisert, gjelder andre regler for å skape det uoppnåelige.

Mange filmstjernekulturer gikk tapt i overgangen til tv. Den italienske og dels den franske stjernekulturen endret helt karakter når tv-serieskuespillere og tv-verter vant terreng. Og nå ser vi en ny slik overgang. Igjen ser vi at det argumenteres for at utvelgelsen og utsilingen utelukkende skyldes talent og folkets smak: Justin Bieber er nettopp et slik fenomen som blir markedsført som en vanlig gutt som bare ble ”liked” fram.

Akkurat det samme fenomenet så vi da de første filmstjerner ble omtalt på 1920-tallet, mange av de første etter spillefilmen Birth of a Nation: Avisene og filmmagasinene framstilte det omtrent som skuespillerne var dratt inn fra gata. Noe som selvsagt gjorde det enda enklere å identifisere seg med dem. ”Det kunne vært meg, der oppe på lerretet.”

Det er selvfølgelig fremdeles ikke slik at den mest talentfull eller den som har mest på hjertet får plass. Det som imidlertid fremdeles er helt sikkert, er at det hjelper med talent for manipulasjon. Warhol lærte oss iallfall såpass.

Øystein Stene skriver fast om blant annet filmskuespill på Rushprint.no. Han er litteraturviter og førstelektor ved Teaterhøgskolen, Kunsthøgskolen i Oslo. Har publisert flere romaner og hatt manus og regi på film og teater. Aktuell i 2014 med romanen Zombie Nation samt en innføringsbok om skuespillerkunst.

Les Stenes tidligere innlegg.