De siste dagene har Berlinalen vært preget av filmer med alvorlig tema pakket inn i alt fra Roy Andersson-aktig stilisert dystopi til ellevill homofarse og skittenrealisme. Utenfor konkurranse slentret Wim Wenders inn med norsk manus og følelser i 3D. Oda Bhar rapporterer mot festivalslutt.
Aleksej German forvirret og fascinerte med sin science fiction-aktige skildring av et nesten nåtidig Russland på randen av krig og oppløsning, UNDER ELECTRIC CLOUDS. Chilenske Pablo Larrain (NO!) sjokkerte mange med THE CLUB, et dystert krimdrama hvor mørket i de katolske prestenes kretser nærmest ikke kjenner noen bunn. Rumenske Radu Jude tar for seg et annet mørk tema i AFERIM!, behandlingen av romfolket i hjemlandet hans, slik den har sett ut i århundrene før dagens situasjon.
I motsatt ende av stemningsskalaen finnes britiske Peter GreenawaysEISENSTEIN IN GUANAJUATO, en slags homofiksert farse over Sergej Eisensteins eventyr i Mexico i 1931, løselig basert på fakta, men for det meste en sprelsk og vulgær fantasi om hvordan en frossen seksuell novise kan ha opplevd møtet med det frilynte, fargerike og dramatiske Mexico. Mindre løssluppen, men på den sorgmuntre siden, er BODY av polske Malgorzata Szumowska. Ei ung jente går til behandling for spiseforstyrrelser, terapeuten hennes mener å kunne snakke med døde, deriblant med jentas avdøde mor, og jentas far er dels irritert, dels fascinert av denne merkelige tilnærmingen.
En mer tradisjonell fortelling finner vi i den nye filmen til Andreas Dresen, kjent for et norsk publikum blant annet for kjærlighetsfilmen Den niende himmel (2008). Årets film AS WE WERE DREAMING er et periodedrama fra 1990-tallets Leipzig, hvor en gjeng ungdommer oppvokst i DDR blir voksne i det nye gjenforente Tyskland. Filmen er en adaptasjon av en svært kjent roman av Clemenz Meyer.
Nevnes bør også Wim Wenders drama EVERY THING WILL BE FINE, ikke fordi det er en spesielt god film, men fordi den bruker 3D i en setting vi ikke har sett det før, for å beskrive lavmælte følelser mellom mennesker, og fordi manus er skrevet av en nordmann, Bjørn Olav Johannessen. Denne filmen vises utenfor konkurranse i Berlin, så jeg kommer ikke til å si mer om den her, men les gjerne vårt intervju med manusforfatteren.
Russisk dystopi
Hadde det ikke vært vakkert, Europas mest betente konflikt idag tatt i betraktning, om Gullbjørnen i år gikk til en russisk-ukrainsk film? Det er ikke utenkelig, for noe slikt finnes faktisk, og det er en film som har mange av den typiske Gullbjørn-vinnerens egenskaper: Den er gåtefull, men ikke ugjennomtrengelig, har politiske undertoner, men ikke i form av slagord, den er kunstnerisk og har en humor som grenser mot melankoli.
Russiske Aleksej GermansUNDER ELECTRIC CLOUDS(Pod electricheskimi oblakami) har ingen lineær handling, men snarere en rekke sammenflettede og lett surrealistiske sekvenser i et dystopisk landskap, omtrent som i en Roy Andersson-film. Det er grått og kaldt, alle snufser i tåka, folk kommer fram til kamera, sier noe til hverandre og går igjen. Det er mange pussige, poetiske og tørrvittige replikker, som når vi får vite at arkitekten på en byggeplass er suicidal:
«En av arkitektene ville sette fyr på seg selv, men fyrstikkene var våte. Dette ler alle av, av en eller annen grunn.»
Senere kommer arkitekten selv til orde:
«Jeg er arkitekt. Trendy, men meningsløs. Jeg installerer badekar i tid og rom. Kombinerer toaletter med bidéter.»
Det opplyses at «vi befinner oss i 2017, hundre år etter den russiske revolusjon». Tallmessig skulle dette altså ikke ligge langt fram i tid, men miljømessig likner det mest noe fjernt science fiction-aktig. En stor krig truer, men regissøren presiserte at det ikke handler en «liten» konflikt som den nåværende i Ukraina. Dette er ingen realistisk film, eller én hvor konkrete synspunkter kan utledes.
– Russland er ikke noe optimistisk sted, og samfunnet er ikke enkelt å forstå. Landet vårt forsøker stadig å finne seg selv, og vi ønsket å belyse dette på en kompleks måte. Det kan man etter min mening bare gjøre dikterisk, derfor valgte vi en poetisk-impresjonistisk form. Det har også store russiske diktere gjort, som Tolstoj, Tsjekov eller Dostojevskij, sa regissøren.
Et par nydelige scener involverer en diger Lenin-statue, som peker heroisk, kanskje mot en tapt framtid. Først sitter en kvinne høyt oppe på armen til statuen, mens snøen laver ned. Senere stiller hun seg på hodet, på toppen av hodet til Lenin. Regissøren forteller at statuen ble stjålet, og anekdoten som følger kunne ha vært en sekvens i filmen:
– Det var jo ingen ekte statue, vi hadde fått den lagd spesielt. Alle var fortvilet og gikk rundt i nabolaget og lette, og til slutt fant vi den i en grønnsakshage. Vi spurte han som eide hagen: «Hvorfor stjal du Leninen vår?» Han svarte: «Jeg ville redde den», fortalte Aleksej German.
De fortapte presters klubb
Enda vanskeligere er det å finne lyse steminger i Pablo LarrainsTHE CLUB (El club). For norske kinogjengere er Larrain kjent for valgfarsen Stem nei(NO!) fra 2012, hvor Gael García Bernal spiller en reklamemann som forsøker å overtalt det chilenske folket til å stemme nei til flere år med Pinochet. (Tagline: «Kan man felle et diktatur på samme måte som man selger brus og joggesko?»)
Årets film er formmessig svært annerledes, men svinger pisken over et annet udemokratisk element i det chilenske samfunnet: Den katolske kirken.
«Klubben» i filmens tittel er et hus på ei strand i en liten by, som benyttes av Kirken til å gjemme bort uønskede elementer. Regissøren sa på pressekonferansen at han selv har gått på katolsk skole, og at han idag deler inn den chilenske prestestanden i tre kategorier: De som er bra folk, de som sitter i fengsel for overgrep som pedofili, og dem Kirken har gjemt bort for at de ikke skal bli avslørt.
I filmen går sammenhengen gradvis opp for oss. I begynnelsen virker det lille kollektivet av gamle prester og en nonne som en idyll, hvor den daglige atspredelsen går ut på å trene greyhounder til lokale veddeløp. Når en ny prest ankommer slår idyllen sprekker, fordi en mann i landsbyen kjenner ham igjen som sin egen barndoms overgriper. Denne mannen er en slags landsbytulling, som begynner å skrike ut anklagene sine i byens gater. Et mord senere dukker en ny prest opp, en prektig og hevngjerrig type som skal prøve å få skikk på de øvrige. Det hele sporer av, og både mennesker og hunder havner i livsfare og intriger. At det ikke blir noen lykkelig slutt, men snarere en versjon av helvete på jord, er vel ikke vanskelig å gjette.
For meg var denne filmen rett og slett for dyster, dessuten hadde jeg vansker med å skille de ulike mennene fra hverandre. Det hjalp heller ikke at bildene var mørke og hadde utvaskede farger. Jeg vil likevel tippe at THE CLUB kan vinne priser, for de fleste av kritikerne gir den gode skussmål, og temaet er jo brennbart. Det største plusset er filmens svarte humor.
– Et så trist tema kunne vi ikke ha behandlet uten humor, det ville ingen ha holdt ut. Det er bra å inkludere humor i elendigheten. Humor kan hjelpe oss å overvinne angst, sa regissør Pablo Larrain på pressekonferansen.
– I Chile er vi egentlig ikke særlig morsomme. Humoren vår er ofte svart og handler om død eller sorg. Vi er heller ikke særlig glade, vi er mer melankolske. Chile er ikke akkurat Brasil, for å si det sånn, fastslo produsenten.
Romfolkets røtter
En annen type dysterhet, også her kombinert med svart humor, finnes i rumenske Radu Judes westerndrama fra 1830-tallets Romania, AFERIM! Tittelen betyr «bravo!», og en bitrere ironi er det vanskelig å finne.
Hovedpersonene i filmen er far og en sønn med juridisk makt, selv om de minner mer om Det ville vestens «bounty hunters». De rir rundt på en rumensk landsbygd som likner middelalderen mer enn 1800-tallet: Fillete, møkkete mennesker lever i skogen, drikker og knuller på vertshus, og skvetter til alle kanter når lovens lange arm dukker opp.
Far og sønn er på jakt etter Carfin, en sigøyner (som romfolket ble kalt på den tiden) som skal ha forført kona til bojaren (den herskende adelsmannen i området). Vi aner at det venter ham en grusom straff om han blir fanget, og på et tidspunkt får sønnen skrupler, men faren beholder sin pragmatiske innstilling.
Hendelsene i filmen er ifølge regissøren i stor grad basert på historiske dokumenter, for eksempel straffeprotokoller, regnskap fra slavemarkeder og gjestebøker fra vertshus. I tillegg er replikkene skrevet på en arkaisk form av rumensk. Regissøren ville dykke ned i hjemlandets etniske konflikter, som han mener har dype historiske røtter. Fortsatt på 1800-tallet ble romfolk behandlet nærmest som slaver, fortalte han.
To av skuespillerne formulerte det slik:
– Som vi vet finnes romfolkets problemer fortsatt, og har utviklet seg fra en måte å tenke om sigøynerne på som en underklasse andre kunne disponere over, sa Teodor Corban.
– På den tiden ble sigøynerne straffet uansett hva de gjorde, enten de var skyldige eller ikke, sa Cuzin Toma.
For å uttrykke samfunnets holdninger lar regissør Radu Jude karakterene banne og skrike ut fordommer mot ulike folkegrupper gjennom hele filmen, ikke bare mot romfolk, men jøder og europeiske naboer. Kombinert med frenetisk ridning og løping i nesten hver eneste scene gjør kjeftingen filmen utrolig slitsom å se på.
En journalist på pressevisningen ville vite hvorfor romfolket ble henvist til å være statister, hvis hensikten var å belyse deres situasjon.
– Filmen handler ikke bare om slaveri, men om mentaliteten på denne tiden. Vi ser også antisemittisme og kvinnediskriminering. Dessuten tilhører jeg selv ikke romfolket, og syntes det var vanskelig å ta deres perspektiv. Jeg følte meg utenforstående, og ønsket å beholde utenfraperspektivet, sa regissøren.
Kropp i himmel og på jord
Ingen filmfestival mangler temaet kropp, og på årets Berlinale behandles kropper fra ulike vinkler og kjønn.
Polske Malgorzata Szumowska vant Teddy-prisen på Berlinalen i 2013 med In the Name of, som handlet om en homofil katolsk prest. I år er hun tilbake med BODY(Cialo) som er et slags kammerspill om ei anorektisk jente, den vidløfige terapeuten hennes og en mistenksom far. Filmen er sjarmerende, men kanskje ingen prisvinner. Den har en lysere tone enn de fleste konkurrentene, en håpefull slutt og et tema ubestemmelig nok til å unngå merkelappen «problemfilm».
– Vi hadde tenkt å lage en film om anorexi, men syntes det ble for hermetisk, derfor valgte vi istedet tittelen «kropp». Jentene har jo problemer med kroppen, og ordet får også en overført betydning, siden den kvinnelige terapeuten søker etter en «celestial body», en himmelkropp, forklarte regissøren.
Terapeuten mener hun kan snakke med de døde, og vil trekke dette inn i terapien med den unge jenta, som nylig har mistet sin mor. Faren blir først sint og vil ta henne ut av terapien, men samtidig er han fascinert, og innleder et eget bekjentskap med kvinnen.
I likhet med chilenske Larrain får også polske Malgorzata Szumowska spørsmålet om den mørke humoren er typisk for hjemlandet hennes.
– Det er pussig at du spør, for når jeg har vist filmen for polakker har de gjerne sagt at den er deprimerende. Men jeg viste den også for franskmenn som synes at det var en komedie! Jeg blir stadig overrasket, og kan bare si at for noen er dette en morsom film, for andre absolutt ikke, sa Szumowska.
Homofarse om Eisenstein
Filmkritiker Lee Marshall i det amerikanske bransjebladet Screen foreslo at konkurransebidraget til veteranregissør Peter Greenaways burde ha hett «Eisenstein in Love». Det er vanskelig å være uenig.
En sprudlende filmskaper innrømmet selv på pressekonferansen at tittelen EISENSTEIN IN GUANAJUATO var umulig å huske, men hevdet sin rett til å være eksentrisk når det gjaldt slike småtterier. Eisenstein (spilt av finske Elmer Bäck) er vel også mer besatt enn forelsket, der han marsjerer fra rom til rom gjennom heftige kamerakjøringer og snakker høytravende om dette og hint, avløst av til dels grafiske knullescener med sin guide på Mexico-reisen, Palomino (mexicanske Luis Alberti).
Utgangspunktet for dramakomedien er ville gjetninger omkring den russiske regissøren Sergej Eisensteins eventyr i Mexico i 1931. På reisen filmet han hundrevis av timer som skulle ha blitt en fantastisk amerikanskfinansiert dokumentarfilm, men som han endte med aldri selv å få lov til å redigere. Dette nevnes bare i en bisetning i filmen, som handler om helt andre ting og tilsynelatene bryr seg filla om film. Greenaway avviser likevel at han har sett bort fra Eisenstein som filmskaper.
– Når man ser på Eisensteins arbeid før og etter Mexico tror jeg at man kan si at landet humaniserte ham. Han greide ikke å få lagd noen ny film på 8-10 år, før Stalin tok ham tilbake i varmen og lot ham lage Aleksander Nevskij. Eisenstein var også en god teoretiker, og snakket flere språk flytende. Jeg betrakter ham som den ultimate farsfiguren innen internasjonal film.
Når det gjelder fokuset på erotikk hadde Greenaway ingen skrupler med å fantasere fram en spektakulær seksuell debut for den angivelig sjenerte og uerfarne russeren.
– To begreper går igjen i filmen: Eros og Thanatos, sex og død. Det meste av filmkunsten handler om dette, og hele den vestlig kunsthistorien er full av den. Sex og død er livets udiskutable sannheter, som idag kanskje ikke er fullt så udiskutable lenger, men det lar vi ligge. Vi drepte ingen i filmen, men vi lot definitivt som om de hadde sex! Jeg kan dessuten avsløre at den store knullescenen… Kan jeg si knulle? Er det greit? Vel, den scenen opptrer på sekundet midt i filmen! fastslo Greenaway.
Det virket som om finnen Elmer Bäck syntes både nakenhet og sex var enklere å forholde seg til enn den mer sjenerte Luis Alberti, i motsetning til hvordan rollene deres framstår.
– Jeg hadde stor tillit til Peter Greenaway, at han ville si ifra om jeg overdrev og gikk for langt, og det hjalp meg under innspillingen, sa Elmer Bäck.
– Jeg var selvsagt veldig anspent, men alt han gjorde var å stadig spørre: «Koser du deg?» Jeg må likevel si at for meg var dette en fin, modig og ganske varsom skole. Jeg lærte mye om historien og Eisenstein, men også om Mexico. Det er interessant å se sitt eget land gjennom øynene til en utlending. Og for en utlending! sa Luis Alberti.
Queer-tema i Albania
Om seksuell oppvåkning handler også Laura BispurisSWORN VIRGIN (Vergine giurata), hvor handlingen begynner i Albania og ender i regissørens hjemland Italia. Vi møter to søstre som på hver sin måte har gjort opprør mot det tradisjonelle landsbylivets kjønnsroller.
Lila (Flolnja Kodheli) flykter til Italia for å unngå arrangert ekteskap, mens Hana velger en tradisjonell mulighet til å unngå kvinnerollens strenge rammer: Hun avgir et løfte om å avstå alt som minner om femininitet, inkludert et sexliv, og må gå gjennom et mystisk rituale foran landsbyens menn. Til gjengjeld får hun fortsette å jakte og gå hvor hun vil, så lenge hun gjør det i manneklær, holder håret kort og binder brystene.
Selv fikk jeg grunnet en fortuet ankel dessverre ikke sett denne filmen, men jeg vil nevne den likevel fordi Hana spilles av Alba Rohrwacher, søsteren til regissør Alice Rohrwacher. Hun gjorde en fin rolle i søsterens Cannes-film fra ifjor, Le meraviglie, og får gode skussmål også denne gangen, så hun kan være aktuell for en skuespillerpris i Berlin.
Handlingen tar fart når Hana etter mange år som «Mark», finner ut at hun vil se hva mer livet kan by på. Hun reiser til søsteren i Italia, og flytter inn hos hennes familie. Dermed er det duket både konflikter og en seksuell oppvåkning, riktignok av en langt forsiktigere type enn hos Greenaways Eisenstein.
– Det handler om en frossen kropp som langsomt tiner opp. Det var spennende å jobbe med typer kroppsspråk, eksperimentere med hvordan man beveger seg som mann. Det var enkelt fordi Alba var åpen og interessert, hun gikk rett inn i rollen som «Mark» og jeg tror hun ble like glad i karakteren som meg, sa regissør Bispuri på pressekonferansen.
En østtysk Beatles-roman
Blant årets skuffelser for meg var den nyeste filmen til Andreas Dresen, den tyske filmskaperen som grovt sett lager to typer filmer: Halvveis improviserte hybridfilmer med et dokumentarisk uttrykk, som Den niende himmel (2008) om gamle mennesker som forelsket seg og hadde sex, en kinosuksess blant annet i Norge, og tradisjonelle dramakomedier skrevet av den nå 84 år gamle manusforfatteren Wolfgang Kohlhaase, som Whisky med vodka (2009). Dessverre er de siste gjerne stive og forserte, som om regissøren har fått et oppdrag, i motsetning til filmene hvor Dresen selv utarbeider manus, som oser av ektefølt engasjement.
Og ja, du har vel allerede gjettet det: Årets film AS WE WERE DREAMING (Als wir träumten) er skrevet av Wolfgang Kohlhaase. Den er i tillegg en adaptasjon, av en roman fra 1990-tallet om en guttegjengs «rise and fall», skrevet av Clemens Meyer, og har mange av typiske adaptasjonsfeil vi kjenner fra Norge: Stive dialoger, ønsket om at «alt skal med», og en voiceover som ofte er overflødig.
Når tyskerne likevel tar imot den med vennlighet handler det nok om at romanen nærmest er et østtysk fenomen av sammen typen Lars Saabye Christensens Beatles er i Norge. Med tanke på dette synes jeg faktisk at tyskerne kom heldigere ut enn oss. I det minste er dette ingen suppete ungdomsfilm om hjerte og smerte (selv om undertonen finnes), men en mørk og energisk fortelling som blant annet benytter technomusikk fra 1990-tallets Leipzig som vitalisering.
Dessverre er det mest interessante ved filmen underspilt, nemlig dette at ungdommene var barn i DDR, et land som ikke lenger eksisterte da de skulle finne ut av voksenrollen.
– Dette var en generasjon som måtte finne seg til rette i en ny og mye større verden. Hvordan gjør man det og hvor finner man sin plass? Det var også en voldelig tid, og volden finnes også i romanen, derfor ville vi ikke skjule den i filmen. Det er ikke blitt vold som i en Hollywood-film, men vold for å vise at vi ikke lever i den mykeste av verdener. Volden hører til her, akkurat som ømheten og forsoningen, sa regissøren.
Mange i Tyskland har vært tvilende til om Dresen var rett mann for denne oppgaven, blant annet på grunn av sin mykere stil og at han tilhører en annen generasjon. På pressekonferansen ble han spurt hvor opprørsk han selv var som ung. Knuste han bilruter som guttene i filmen?
– Jeg vokste jo opp på 1970/80-tallet, og det var en annen tid. Jeg kom også fra et annet miljø og var nok mye prektigere. Jeg tror heller ikke at jeg i Øst-Tyskland ville ha kommet på å knuse bilruter, ganske enkelt fordi det å få seg en bil i DDR var gull verdt. Når du vet at folk står årevis på venteliste for å få seg en bil, ville det rett og slett ha vært for merkelig å ødelegge én, medga Dresen.
Hva gjenstår?
Når dette skrives er to av konkurransefilmene ennå ikke vist.
Den vietnamesiske BIG FATHER, SMALL FATHER AND OTHER STORIES (Cha và con và) er lagd av Phan Dang Di, og handler om fotostudenten Vu som forelsker seg i kameraten sin, Thang. De lever nattelivet i Saigon, møter en kvinne, og et trekantdrama oppstår, før de havner i trøbbel og må flykte til Mekong-deltaet hvor Vu kommer fra. Ytterligere problemer dukker opp når Vus far har funnet en mulig kone til ham, som Thang straks begynner å flørte med. Jeg tipper på en vakker kjærlighetshistorie mot bakgrunn av vakker jungelnatur.
Den japanske CHASUKE’S JOURNEY (Ten no chasuke) er lagd av en filmskaper som benytter pseudonymet SABU, men som egentlig heter Hiroyuki Tanaka. Han er utdannet innen fashion og har vært skuespiller siden 1986. Ti år senere debuterte han som regissør, og er kjent for litt sære cyberpunk-komedier med action, slapstick og svart humor. Årets film kan antakelig plasseres i samme sjanger, med en handling delvis i Himmelen og delvis på Jorda, blant gangstere og vakre kvinner.
Jeg har heller ikke sett hele den kinesiske GONE WITH THE BULLETS (Yi bu zhi yao) av Jiang Wen. Også han har en lang karriere som skuespiller og regissør bak seg, og var sist å se i Norge med actionkomedien Let the Bullets fly (2010). Årets film toner actionbiten ned til fordel for en type dansekitsch Baz Luhrmann kunne ha lagd, hvis han omplasserte Moulin Rouge til Shanghai. Denne vurderingen er basert på filmens første time, før jeg ga opp og forlot salen – i selskap med mange.
Gullbjørnen og de andre prisene i Berlin deles ut lørdag kveld, og vi legge selvsagt ut lista på RUSHPRINT etterhvert.
Her kan du lese om filmene fra første del av festivalen.
De siste dagene har Berlinalen vært preget av filmer med alvorlig tema pakket inn i alt fra Roy Andersson-aktig stilisert dystopi til ellevill homofarse og skittenrealisme. Utenfor konkurranse slentret Wim Wenders inn med norsk manus og følelser i 3D. Oda Bhar rapporterer mot festivalslutt.
Aleksej German forvirret og fascinerte med sin science fiction-aktige skildring av et nesten nåtidig Russland på randen av krig og oppløsning, UNDER ELECTRIC CLOUDS. Chilenske Pablo Larrain (NO!) sjokkerte mange med THE CLUB, et dystert krimdrama hvor mørket i de katolske prestenes kretser nærmest ikke kjenner noen bunn. Rumenske Radu Jude tar for seg et annet mørk tema i AFERIM!, behandlingen av romfolket i hjemlandet hans, slik den har sett ut i århundrene før dagens situasjon.
I motsatt ende av stemningsskalaen finnes britiske Peter GreenawaysEISENSTEIN IN GUANAJUATO, en slags homofiksert farse over Sergej Eisensteins eventyr i Mexico i 1931, løselig basert på fakta, men for det meste en sprelsk og vulgær fantasi om hvordan en frossen seksuell novise kan ha opplevd møtet med det frilynte, fargerike og dramatiske Mexico. Mindre løssluppen, men på den sorgmuntre siden, er BODY av polske Malgorzata Szumowska. Ei ung jente går til behandling for spiseforstyrrelser, terapeuten hennes mener å kunne snakke med døde, deriblant med jentas avdøde mor, og jentas far er dels irritert, dels fascinert av denne merkelige tilnærmingen.
En mer tradisjonell fortelling finner vi i den nye filmen til Andreas Dresen, kjent for et norsk publikum blant annet for kjærlighetsfilmen Den niende himmel (2008). Årets film AS WE WERE DREAMING er et periodedrama fra 1990-tallets Leipzig, hvor en gjeng ungdommer oppvokst i DDR blir voksne i det nye gjenforente Tyskland. Filmen er en adaptasjon av en svært kjent roman av Clemenz Meyer.
Nevnes bør også Wim Wenders drama EVERY THING WILL BE FINE, ikke fordi det er en spesielt god film, men fordi den bruker 3D i en setting vi ikke har sett det før, for å beskrive lavmælte følelser mellom mennesker, og fordi manus er skrevet av en nordmann, Bjørn Olav Johannessen. Denne filmen vises utenfor konkurranse i Berlin, så jeg kommer ikke til å si mer om den her, men les gjerne vårt intervju med manusforfatteren.
Russisk dystopi
Hadde det ikke vært vakkert, Europas mest betente konflikt idag tatt i betraktning, om Gullbjørnen i år gikk til en russisk-ukrainsk film? Det er ikke utenkelig, for noe slikt finnes faktisk, og det er en film som har mange av den typiske Gullbjørn-vinnerens egenskaper: Den er gåtefull, men ikke ugjennomtrengelig, har politiske undertoner, men ikke i form av slagord, den er kunstnerisk og har en humor som grenser mot melankoli.
Russiske Aleksej GermansUNDER ELECTRIC CLOUDS(Pod electricheskimi oblakami) har ingen lineær handling, men snarere en rekke sammenflettede og lett surrealistiske sekvenser i et dystopisk landskap, omtrent som i en Roy Andersson-film. Det er grått og kaldt, alle snufser i tåka, folk kommer fram til kamera, sier noe til hverandre og går igjen. Det er mange pussige, poetiske og tørrvittige replikker, som når vi får vite at arkitekten på en byggeplass er suicidal:
«En av arkitektene ville sette fyr på seg selv, men fyrstikkene var våte. Dette ler alle av, av en eller annen grunn.»
Senere kommer arkitekten selv til orde:
«Jeg er arkitekt. Trendy, men meningsløs. Jeg installerer badekar i tid og rom. Kombinerer toaletter med bidéter.»
Det opplyses at «vi befinner oss i 2017, hundre år etter den russiske revolusjon». Tallmessig skulle dette altså ikke ligge langt fram i tid, men miljømessig likner det mest noe fjernt science fiction-aktig. En stor krig truer, men regissøren presiserte at det ikke handler en «liten» konflikt som den nåværende i Ukraina. Dette er ingen realistisk film, eller én hvor konkrete synspunkter kan utledes.
– Russland er ikke noe optimistisk sted, og samfunnet er ikke enkelt å forstå. Landet vårt forsøker stadig å finne seg selv, og vi ønsket å belyse dette på en kompleks måte. Det kan man etter min mening bare gjøre dikterisk, derfor valgte vi en poetisk-impresjonistisk form. Det har også store russiske diktere gjort, som Tolstoj, Tsjekov eller Dostojevskij, sa regissøren.
Et par nydelige scener involverer en diger Lenin-statue, som peker heroisk, kanskje mot en tapt framtid. Først sitter en kvinne høyt oppe på armen til statuen, mens snøen laver ned. Senere stiller hun seg på hodet, på toppen av hodet til Lenin. Regissøren forteller at statuen ble stjålet, og anekdoten som følger kunne ha vært en sekvens i filmen:
– Det var jo ingen ekte statue, vi hadde fått den lagd spesielt. Alle var fortvilet og gikk rundt i nabolaget og lette, og til slutt fant vi den i en grønnsakshage. Vi spurte han som eide hagen: «Hvorfor stjal du Leninen vår?» Han svarte: «Jeg ville redde den», fortalte Aleksej German.
De fortapte presters klubb
Enda vanskeligere er det å finne lyse steminger i Pablo LarrainsTHE CLUB (El club). For norske kinogjengere er Larrain kjent for valgfarsen Stem nei(NO!) fra 2012, hvor Gael García Bernal spiller en reklamemann som forsøker å overtalt det chilenske folket til å stemme nei til flere år med Pinochet. (Tagline: «Kan man felle et diktatur på samme måte som man selger brus og joggesko?»)
Årets film er formmessig svært annerledes, men svinger pisken over et annet udemokratisk element i det chilenske samfunnet: Den katolske kirken.
«Klubben» i filmens tittel er et hus på ei strand i en liten by, som benyttes av Kirken til å gjemme bort uønskede elementer. Regissøren sa på pressekonferansen at han selv har gått på katolsk skole, og at han idag deler inn den chilenske prestestanden i tre kategorier: De som er bra folk, de som sitter i fengsel for overgrep som pedofili, og dem Kirken har gjemt bort for at de ikke skal bli avslørt.
I filmen går sammenhengen gradvis opp for oss. I begynnelsen virker det lille kollektivet av gamle prester og en nonne som en idyll, hvor den daglige atspredelsen går ut på å trene greyhounder til lokale veddeløp. Når en ny prest ankommer slår idyllen sprekker, fordi en mann i landsbyen kjenner ham igjen som sin egen barndoms overgriper. Denne mannen er en slags landsbytulling, som begynner å skrike ut anklagene sine i byens gater. Et mord senere dukker en ny prest opp, en prektig og hevngjerrig type som skal prøve å få skikk på de øvrige. Det hele sporer av, og både mennesker og hunder havner i livsfare og intriger. At det ikke blir noen lykkelig slutt, men snarere en versjon av helvete på jord, er vel ikke vanskelig å gjette.
For meg var denne filmen rett og slett for dyster, dessuten hadde jeg vansker med å skille de ulike mennene fra hverandre. Det hjalp heller ikke at bildene var mørke og hadde utvaskede farger. Jeg vil likevel tippe at THE CLUB kan vinne priser, for de fleste av kritikerne gir den gode skussmål, og temaet er jo brennbart. Det største plusset er filmens svarte humor.
– Et så trist tema kunne vi ikke ha behandlet uten humor, det ville ingen ha holdt ut. Det er bra å inkludere humor i elendigheten. Humor kan hjelpe oss å overvinne angst, sa regissør Pablo Larrain på pressekonferansen.
– I Chile er vi egentlig ikke særlig morsomme. Humoren vår er ofte svart og handler om død eller sorg. Vi er heller ikke særlig glade, vi er mer melankolske. Chile er ikke akkurat Brasil, for å si det sånn, fastslo produsenten.
Romfolkets røtter
En annen type dysterhet, også her kombinert med svart humor, finnes i rumenske Radu Judes westerndrama fra 1830-tallets Romania, AFERIM! Tittelen betyr «bravo!», og en bitrere ironi er det vanskelig å finne.
Hovedpersonene i filmen er far og en sønn med juridisk makt, selv om de minner mer om Det ville vestens «bounty hunters». De rir rundt på en rumensk landsbygd som likner middelalderen mer enn 1800-tallet: Fillete, møkkete mennesker lever i skogen, drikker og knuller på vertshus, og skvetter til alle kanter når lovens lange arm dukker opp.
Far og sønn er på jakt etter Carfin, en sigøyner (som romfolket ble kalt på den tiden) som skal ha forført kona til bojaren (den herskende adelsmannen i området). Vi aner at det venter ham en grusom straff om han blir fanget, og på et tidspunkt får sønnen skrupler, men faren beholder sin pragmatiske innstilling.
Hendelsene i filmen er ifølge regissøren i stor grad basert på historiske dokumenter, for eksempel straffeprotokoller, regnskap fra slavemarkeder og gjestebøker fra vertshus. I tillegg er replikkene skrevet på en arkaisk form av rumensk. Regissøren ville dykke ned i hjemlandets etniske konflikter, som han mener har dype historiske røtter. Fortsatt på 1800-tallet ble romfolk behandlet nærmest som slaver, fortalte han.
To av skuespillerne formulerte det slik:
– Som vi vet finnes romfolkets problemer fortsatt, og har utviklet seg fra en måte å tenke om sigøynerne på som en underklasse andre kunne disponere over, sa Teodor Corban.
– På den tiden ble sigøynerne straffet uansett hva de gjorde, enten de var skyldige eller ikke, sa Cuzin Toma.
For å uttrykke samfunnets holdninger lar regissør Radu Jude karakterene banne og skrike ut fordommer mot ulike folkegrupper gjennom hele filmen, ikke bare mot romfolk, men jøder og europeiske naboer. Kombinert med frenetisk ridning og løping i nesten hver eneste scene gjør kjeftingen filmen utrolig slitsom å se på.
En journalist på pressevisningen ville vite hvorfor romfolket ble henvist til å være statister, hvis hensikten var å belyse deres situasjon.
– Filmen handler ikke bare om slaveri, men om mentaliteten på denne tiden. Vi ser også antisemittisme og kvinnediskriminering. Dessuten tilhører jeg selv ikke romfolket, og syntes det var vanskelig å ta deres perspektiv. Jeg følte meg utenforstående, og ønsket å beholde utenfraperspektivet, sa regissøren.
Kropp i himmel og på jord
Ingen filmfestival mangler temaet kropp, og på årets Berlinale behandles kropper fra ulike vinkler og kjønn.
Polske Malgorzata Szumowska vant Teddy-prisen på Berlinalen i 2013 med In the Name of, som handlet om en homofil katolsk prest. I år er hun tilbake med BODY(Cialo) som er et slags kammerspill om ei anorektisk jente, den vidløfige terapeuten hennes og en mistenksom far. Filmen er sjarmerende, men kanskje ingen prisvinner. Den har en lysere tone enn de fleste konkurrentene, en håpefull slutt og et tema ubestemmelig nok til å unngå merkelappen «problemfilm».
– Vi hadde tenkt å lage en film om anorexi, men syntes det ble for hermetisk, derfor valgte vi istedet tittelen «kropp». Jentene har jo problemer med kroppen, og ordet får også en overført betydning, siden den kvinnelige terapeuten søker etter en «celestial body», en himmelkropp, forklarte regissøren.
Terapeuten mener hun kan snakke med de døde, og vil trekke dette inn i terapien med den unge jenta, som nylig har mistet sin mor. Faren blir først sint og vil ta henne ut av terapien, men samtidig er han fascinert, og innleder et eget bekjentskap med kvinnen.
I likhet med chilenske Larrain får også polske Malgorzata Szumowska spørsmålet om den mørke humoren er typisk for hjemlandet hennes.
– Det er pussig at du spør, for når jeg har vist filmen for polakker har de gjerne sagt at den er deprimerende. Men jeg viste den også for franskmenn som synes at det var en komedie! Jeg blir stadig overrasket, og kan bare si at for noen er dette en morsom film, for andre absolutt ikke, sa Szumowska.
Homofarse om Eisenstein
Filmkritiker Lee Marshall i det amerikanske bransjebladet Screen foreslo at konkurransebidraget til veteranregissør Peter Greenaways burde ha hett «Eisenstein in Love». Det er vanskelig å være uenig.
En sprudlende filmskaper innrømmet selv på pressekonferansen at tittelen EISENSTEIN IN GUANAJUATO var umulig å huske, men hevdet sin rett til å være eksentrisk når det gjaldt slike småtterier. Eisenstein (spilt av finske Elmer Bäck) er vel også mer besatt enn forelsket, der han marsjerer fra rom til rom gjennom heftige kamerakjøringer og snakker høytravende om dette og hint, avløst av til dels grafiske knullescener med sin guide på Mexico-reisen, Palomino (mexicanske Luis Alberti).
Utgangspunktet for dramakomedien er ville gjetninger omkring den russiske regissøren Sergej Eisensteins eventyr i Mexico i 1931. På reisen filmet han hundrevis av timer som skulle ha blitt en fantastisk amerikanskfinansiert dokumentarfilm, men som han endte med aldri selv å få lov til å redigere. Dette nevnes bare i en bisetning i filmen, som handler om helt andre ting og tilsynelatene bryr seg filla om film. Greenaway avviser likevel at han har sett bort fra Eisenstein som filmskaper.
– Når man ser på Eisensteins arbeid før og etter Mexico tror jeg at man kan si at landet humaniserte ham. Han greide ikke å få lagd noen ny film på 8-10 år, før Stalin tok ham tilbake i varmen og lot ham lage Aleksander Nevskij. Eisenstein var også en god teoretiker, og snakket flere språk flytende. Jeg betrakter ham som den ultimate farsfiguren innen internasjonal film.
Når det gjelder fokuset på erotikk hadde Greenaway ingen skrupler med å fantasere fram en spektakulær seksuell debut for den angivelig sjenerte og uerfarne russeren.
– To begreper går igjen i filmen: Eros og Thanatos, sex og død. Det meste av filmkunsten handler om dette, og hele den vestlig kunsthistorien er full av den. Sex og død er livets udiskutable sannheter, som idag kanskje ikke er fullt så udiskutable lenger, men det lar vi ligge. Vi drepte ingen i filmen, men vi lot definitivt som om de hadde sex! Jeg kan dessuten avsløre at den store knullescenen… Kan jeg si knulle? Er det greit? Vel, den scenen opptrer på sekundet midt i filmen! fastslo Greenaway.
Det virket som om finnen Elmer Bäck syntes både nakenhet og sex var enklere å forholde seg til enn den mer sjenerte Luis Alberti, i motsetning til hvordan rollene deres framstår.
– Jeg hadde stor tillit til Peter Greenaway, at han ville si ifra om jeg overdrev og gikk for langt, og det hjalp meg under innspillingen, sa Elmer Bäck.
– Jeg var selvsagt veldig anspent, men alt han gjorde var å stadig spørre: «Koser du deg?» Jeg må likevel si at for meg var dette en fin, modig og ganske varsom skole. Jeg lærte mye om historien og Eisenstein, men også om Mexico. Det er interessant å se sitt eget land gjennom øynene til en utlending. Og for en utlending! sa Luis Alberti.
Queer-tema i Albania
Om seksuell oppvåkning handler også Laura BispurisSWORN VIRGIN (Vergine giurata), hvor handlingen begynner i Albania og ender i regissørens hjemland Italia. Vi møter to søstre som på hver sin måte har gjort opprør mot det tradisjonelle landsbylivets kjønnsroller.
Lila (Flolnja Kodheli) flykter til Italia for å unngå arrangert ekteskap, mens Hana velger en tradisjonell mulighet til å unngå kvinnerollens strenge rammer: Hun avgir et løfte om å avstå alt som minner om femininitet, inkludert et sexliv, og må gå gjennom et mystisk rituale foran landsbyens menn. Til gjengjeld får hun fortsette å jakte og gå hvor hun vil, så lenge hun gjør det i manneklær, holder håret kort og binder brystene.
Selv fikk jeg grunnet en fortuet ankel dessverre ikke sett denne filmen, men jeg vil nevne den likevel fordi Hana spilles av Alba Rohrwacher, søsteren til regissør Alice Rohrwacher. Hun gjorde en fin rolle i søsterens Cannes-film fra ifjor, Le meraviglie, og får gode skussmål også denne gangen, så hun kan være aktuell for en skuespillerpris i Berlin.
Handlingen tar fart når Hana etter mange år som «Mark», finner ut at hun vil se hva mer livet kan by på. Hun reiser til søsteren i Italia, og flytter inn hos hennes familie. Dermed er det duket både konflikter og en seksuell oppvåkning, riktignok av en langt forsiktigere type enn hos Greenaways Eisenstein.
– Det handler om en frossen kropp som langsomt tiner opp. Det var spennende å jobbe med typer kroppsspråk, eksperimentere med hvordan man beveger seg som mann. Det var enkelt fordi Alba var åpen og interessert, hun gikk rett inn i rollen som «Mark» og jeg tror hun ble like glad i karakteren som meg, sa regissør Bispuri på pressekonferansen.
En østtysk Beatles-roman
Blant årets skuffelser for meg var den nyeste filmen til Andreas Dresen, den tyske filmskaperen som grovt sett lager to typer filmer: Halvveis improviserte hybridfilmer med et dokumentarisk uttrykk, som Den niende himmel (2008) om gamle mennesker som forelsket seg og hadde sex, en kinosuksess blant annet i Norge, og tradisjonelle dramakomedier skrevet av den nå 84 år gamle manusforfatteren Wolfgang Kohlhaase, som Whisky med vodka (2009). Dessverre er de siste gjerne stive og forserte, som om regissøren har fått et oppdrag, i motsetning til filmene hvor Dresen selv utarbeider manus, som oser av ektefølt engasjement.
Og ja, du har vel allerede gjettet det: Årets film AS WE WERE DREAMING (Als wir träumten) er skrevet av Wolfgang Kohlhaase. Den er i tillegg en adaptasjon, av en roman fra 1990-tallet om en guttegjengs «rise and fall», skrevet av Clemens Meyer, og har mange av typiske adaptasjonsfeil vi kjenner fra Norge: Stive dialoger, ønsket om at «alt skal med», og en voiceover som ofte er overflødig.
Når tyskerne likevel tar imot den med vennlighet handler det nok om at romanen nærmest er et østtysk fenomen av sammen typen Lars Saabye Christensens Beatles er i Norge. Med tanke på dette synes jeg faktisk at tyskerne kom heldigere ut enn oss. I det minste er dette ingen suppete ungdomsfilm om hjerte og smerte (selv om undertonen finnes), men en mørk og energisk fortelling som blant annet benytter technomusikk fra 1990-tallets Leipzig som vitalisering.
Dessverre er det mest interessante ved filmen underspilt, nemlig dette at ungdommene var barn i DDR, et land som ikke lenger eksisterte da de skulle finne ut av voksenrollen.
– Dette var en generasjon som måtte finne seg til rette i en ny og mye større verden. Hvordan gjør man det og hvor finner man sin plass? Det var også en voldelig tid, og volden finnes også i romanen, derfor ville vi ikke skjule den i filmen. Det er ikke blitt vold som i en Hollywood-film, men vold for å vise at vi ikke lever i den mykeste av verdener. Volden hører til her, akkurat som ømheten og forsoningen, sa regissøren.
Mange i Tyskland har vært tvilende til om Dresen var rett mann for denne oppgaven, blant annet på grunn av sin mykere stil og at han tilhører en annen generasjon. På pressekonferansen ble han spurt hvor opprørsk han selv var som ung. Knuste han bilruter som guttene i filmen?
– Jeg vokste jo opp på 1970/80-tallet, og det var en annen tid. Jeg kom også fra et annet miljø og var nok mye prektigere. Jeg tror heller ikke at jeg i Øst-Tyskland ville ha kommet på å knuse bilruter, ganske enkelt fordi det å få seg en bil i DDR var gull verdt. Når du vet at folk står årevis på venteliste for å få seg en bil, ville det rett og slett ha vært for merkelig å ødelegge én, medga Dresen.
Hva gjenstår?
Når dette skrives er to av konkurransefilmene ennå ikke vist.
Den vietnamesiske BIG FATHER, SMALL FATHER AND OTHER STORIES (Cha và con và) er lagd av Phan Dang Di, og handler om fotostudenten Vu som forelsker seg i kameraten sin, Thang. De lever nattelivet i Saigon, møter en kvinne, og et trekantdrama oppstår, før de havner i trøbbel og må flykte til Mekong-deltaet hvor Vu kommer fra. Ytterligere problemer dukker opp når Vus far har funnet en mulig kone til ham, som Thang straks begynner å flørte med. Jeg tipper på en vakker kjærlighetshistorie mot bakgrunn av vakker jungelnatur.
Den japanske CHASUKE’S JOURNEY (Ten no chasuke) er lagd av en filmskaper som benytter pseudonymet SABU, men som egentlig heter Hiroyuki Tanaka. Han er utdannet innen fashion og har vært skuespiller siden 1986. Ti år senere debuterte han som regissør, og er kjent for litt sære cyberpunk-komedier med action, slapstick og svart humor. Årets film kan antakelig plasseres i samme sjanger, med en handling delvis i Himmelen og delvis på Jorda, blant gangstere og vakre kvinner.
Jeg har heller ikke sett hele den kinesiske GONE WITH THE BULLETS (Yi bu zhi yao) av Jiang Wen. Også han har en lang karriere som skuespiller og regissør bak seg, og var sist å se i Norge med actionkomedien Let the Bullets fly (2010). Årets film toner actionbiten ned til fordel for en type dansekitsch Baz Luhrmann kunne ha lagd, hvis han omplasserte Moulin Rouge til Shanghai. Denne vurderingen er basert på filmens første time, før jeg ga opp og forlot salen – i selskap med mange.
Gullbjørnen og de andre prisene i Berlin deles ut lørdag kveld, og vi legge selvsagt ut lista på RUSHPRINT etterhvert.
Her kan du lese om filmene fra første del av festivalen.
Legg igjen en kommentar