– Dette er et pionerprosjekt: Wenders benytter ikke 3D for effektens skyld, men for å komme tettere på karakterene, forteller forfatter Bjørn Olaf Johannessen, som etter tv-serien «Kampen for tilværelsen» er aktuell på Berlinalen med «Every Thing will be fine» og snart «Dirk Ohm – illusjonisten som forsvant».
– Forskjellen på å være innenfor eller utenfor er påtagelig, forklarer Bjørn Olaf Johannessen.
– Du kjenner det fysisk. Hvordan folk ser på deg og snakker med deg, og hvordan de leser manusene dine. Det er nesten trist at det er sånn – selv om det selvfølgelig er fint når man først har kommet hit.
Øyeblikket Johannessen gikk fra å være «utenfor» til «innenfor» var i følge ham selv da han vant en pris under Sundance-festivalen for Nowhere Man i 2006.
– Etter det slapp jeg å rettferdiggjøre meg selv så mye. Det var en god følelse, men veldig banalt også. Du må levere godt stoff opp til et visst punkt, og så får du et slags stempel på at du er ok. Etter det kan du levere dårligere stoff og alle sier hurra likevel. Folk leser alltid det du har skrevet ut fra hvor du står.
Juryformann for prisutdelingen i Sundance var Wim Wenders. Da Johannessen vant, spurte han like godt Wenders om han kunne sende ham et manus en gang. Det skulle ta tre år før han sendte avgårde Everything Will Be Fine. Hvorpå Wenders svarte «this could very well become a film of mine».
– Han var opptatt med Pina, og hadde et par andre prosjekter som skulle komme først, forteller Johannessen.
– Men så ble de én etter én lagt til side, og mitt manus rykket opp i køen.
Bergenser Bjørn Olaf Johannessen er utdannet ingeniør, og har jobbet som forsker ved SINTEF i Trondheim og Det Norske Veritas i Oslo. Men så kom utlysningen fra Norsk Dramatikkfestival i 2000. De arrangerte skuespillkonkurranse, og vinnertekstene ville settes opp i forbindelse med festivalen.
– Da jeg så utlysningen tenkte jeg: Nå skal jeg se om jeg får det til.
Enakteren hans Silkematt var en av vinnerne, og Johannessen fortsatte å skrive. Siden den gang har han blant annet vunnet Dramatikerforbundets pris Timeglasset i 2006, og Terje Vigen-prisen for Kjøter, regissert av Marius Holst.
– Jeg skrev Silkematt som 35-åring, så jeg er en late starter. Men det har vært deilig å komme inn fra siden. Jeg rakk å bli litt voksen først, og så har jeg heller måttet lære meg dramaturgi underveis. Jeg liker å ha sittet i bilkø på vei til jobben, og vært en del av det livet der.
Han jobbet 13 år i fulltid før han begynte å skrive. Men overgangen fra forsker til manusforfatter er visst mindre enn man skulle tro.
– Begge deler handler om historiefortelling. En forskningsrapport fra SINTEF har en førsteakt, en andreakt og en slags konklusjon. Alle rapportene jeg skrev – det gjaldt å uttrykke seg, ha en plan, ønske å formidle noe.
– Jeg var en cinemateketfyr som leste masse og gikk i teater. En klassisk kritisk konsument som liker mye forskjellig, forteller Johannessen om erfaringen med film og historiefortelling før han begynte å skrive selv.
– Jeg elsker Woody Allen, for eksempel. Han kombinerer letthet og substans på en veldig tilfredsstillende måte. Også liker jeg Wenders. Jeg var med i filmklubb på Samfundet i Trondheim, der satte vi blant annet opp hans filmer.
Hvordan var det å jobbe med ham?
– Han er veldig rutinert. Unevrotisk og ikke-problematiserende. Særlig i den tidlige fasen. Da det begynte å nærme seg opptak var han litt mer spent han også, som alle andre. Men vi har både sittet mye stille sammen, og hatt noen intense, konstruktive diskusjoner.
Everything Will Be Fine er historien om Tomas (James Franco) og hvordan en dramatisk hendelse former ham selv og livet hans.
– Historien er kapittelfortalt. En ulykke skjer i starten av filmen, så ser vi hvordan den dagen setter fotavtrykk i livet hans over 12 år. Men det meste som skjer i livet hans, skjer uten at vi er der. Det er litt som å møte en bekjent på gaten nå og da. Du prøver å lese ham for å se hva som kan ha skjedd siden sist.
Wenders’ forrige film Pina (2011) var i 3D. Likevel kom det overraskende på Johannessen at Wenders ønsket å gjøre det samme her.
– På tampen av et tidlig møte i Berlin nevnte Wenders «and it has to be in 3D». Det var ganske sjokkerende med det samme. Men han er jo 3D-visjonær for tiden, så jeg tenkte fort at hvis han synes det er kult, så synes jeg det er kult.
Han innrømmer at han ikke var så begeistret for teknologien fra før.
– Når jeg går på 3D-kino med sønnen min, kikker jeg over brillekanten. Jeg vil heller se uklar film enn det tjaset med 3D. Men dette er et pionerprosjekt; et tett karakterdrama og en type historie som man ikke før har sett i 3D. Og Wenders bruker effektene veldig subtilt. Han benytter ikke 3D for effektens skyld, eller som en attraksjon i seg selv, men for å komme tettere på karakterene.
Everything Will Be Fine er ferdig innspilt og i etterproduksjon. En annen av Johannessens originalfilmer skal opp på kino allerede til høsten, Dirk Ohm – illusjonisten regissert av Bobbie Peers. For Johannessen startet historien med en notis.
– Dagbladets skrev om en nedsnødd bil som var funnet utenfor Hotell Vertshuset Grong. Bilen var full av tryllesaker, etterlatt av en tysk tryllekunstner som hadde ligget en natt på hotellet, og som så hadde forsvunnet.
Johannessen hadde notisen i bakhodet i fem år før han begynte å skrive. I begynnelsen ville han egentlig ikke vite så mye om den egentlig historien. Han dro heller til Grong for å dikte videre selv.
– Filmen forteller om Ohms siste dager på Grong. Det er ikke en undersøkende dokumentar, mer en poetisk fantasi om hvordan det er å være ensom omreisende artist på et lite sted i Norge.
Først etter at manus var ferdigskrevet begynte Johannessen å undersøke hvem Dirk Ohm egentlig var. Han kontaktet familien hans i Tyskland.
– I begynnelsen svarte de ikke på epost. Men jeg skrev igjen og forklarte litt mer, og da kom et lite svar tilbake. Etter hvert har vi fått et godt forhold til hverandre, jeg har vært nede å besøkt dem, og fått vite mye om mannen selv. Og at han antageligvis tok sitt eget liv.
Ble slektningene overrasket av at du ønsket å lage film om ham?
– De hadde ikke forventet det. Men Ohm var en uforutsigbar fyr. Han kunne bli borte, for så å dukke opp i noens bursdag helt uventet. Så at det plutselig dukket opp en film ble in character – typisk Dirk, selvfølgelig hadde han enda et ess i ermet. De synes det har blitt en fin historie. Hadde de ikke synes det, hadde jeg i verste fall blitt nødt til å anonymisere ham. Men jeg synes historien får en energi ved å være tydelig om sitt opphav. Og jeg liker at det er en slags hommage til en fremmed, en fortelling som løfter frem en helt ukjent mann.
Et annet prosjekt under produksjon, er filmatiseringen av Gaute Heivolls Før jeg brenner ned, som Johannessen har adaptert. Filmen skal regisseres av Erik Skjoldbjærg, under tittelen Pyromanen. Johannessen innrømmer at han en periode har hatt avsmak for adapsjoner, etter å ha vært med på flere prosjekter som av ulike grunner har strandet underveis.
– Bokadapsjoner er tunge prosesser. Det er alltid en følelse av at dette skal gå lett, stoffet er jo her. Og det har vært solide bøker, jeg har jobbet med Wonderboy, Bikubesong og Ut og stjæle hester. Men det blir ofte kjempetungt fordi alle føler seg like meningsberettiget til å si noe om dem. Det blir så mange meninger at det ender opp som en saus.
Derfor foretrekker han å skrive originalmanus, og verne om skriveperioden så lenge som mulig før folk kommer inn med meningene sine. En av tingene som gjør det mulig, er NFIs manusutviklingsmidler.
– Du kommer fort nok inn i den fasen hvor du må ta hensyn til andres meninger. For meg er det viktig å sette et grundig personlig avtrykk i manuset først. Den økonomiske støtten som gjør det mulig å utvikle manus på egen hånd er fantastisk. Det bør vernes og beholdes.
Manusforfattere havner ofte litt i skyggen av regissøren?
– Det er veldig deprimerende. Jeg kan ikke klage, men selv når det går veldig bra er det litt trist. Du blir fort glemt, og ender opp med å betale din egen flybillett til festivalen for å se filmen.
Johannessen omtaler det som stusslig.
– Det er en utmattende bransje, og noen ganger føles det ikke helt verdt det når man kommer til slutten. Som manusforfatter har du såpass lite kontroll, og ute i produksjonsmiljøet er det mye tankeløshet, til tider nærmest rent tyveri. Noen bare tar kreditt, og påstår de har skrevet manus selv. Det er utrolig hva folk får seg til å gjøre.
Noe av misnøyen er kanskje grunnen til at han ble med på et prosjekt for tv. Sammen med Per Schreiner og Erlend Loe skrev han Kampen for tilværelsen, en serie om fem par bosatt i Ullevål Hageby. Johannessen opplever at tv gir forfatteren større spillerom.
– Her er det regissørene som kommer og går, mens skrivingen er det konstante elementet. Vi får være med på velge regissør og casting for eksempel. Jeg kjenner det tiltaler meg veldig å få være med bestemme, det er ikke tvil om det.
Trailer, ‘Kampen for tilværelsen’:
Erfaringene fra tv gjør at Johannessen har noen ønsker for filmindustrien også.
– Som forfatter kan man jo skrive for mange type medier, for bøker, teater, tv. For mange dyktige forfattere er det ganske utelukket å skrive for film. Det er lite rom i filmbransjen for den insisterende og litt kantete forfattertypen. Vi manusforfattere skal være så hyggelige og samarbeidsvillige hele tiden, og blir sett på som vanskelige om vi ikke skriver med et smil og lytter til alle meninger med største velvilje. Man må innse at egoet og ønsket om å uttrykke seg er en viktig del av det å skrive, og en ressurs mer enn et samarbeidsproblem. Hvis filmbransjen ønsker å være attraktiv for forfattere må det være plass til dette egoet også, midt oppi alt samarbeidet.
Tror du tv vil være med å heve manusforfatterens status fremover?
– Kanskje. Forhåpentligvis vil det gi manusforfattere litt mer kred. En litt større stol.
Dette intervjuet ble første gang publisert i august 2014.
– Dette er et pionerprosjekt: Wenders benytter ikke 3D for effektens skyld, men for å komme tettere på karakterene, forteller forfatter Bjørn Olaf Johannessen, som etter tv-serien «Kampen for tilværelsen» er aktuell på Berlinalen med «Every Thing will be fine» og snart «Dirk Ohm – illusjonisten som forsvant».
– Forskjellen på å være innenfor eller utenfor er påtagelig, forklarer Bjørn Olaf Johannessen.
– Du kjenner det fysisk. Hvordan folk ser på deg og snakker med deg, og hvordan de leser manusene dine. Det er nesten trist at det er sånn – selv om det selvfølgelig er fint når man først har kommet hit.
Øyeblikket Johannessen gikk fra å være «utenfor» til «innenfor» var i følge ham selv da han vant en pris under Sundance-festivalen for Nowhere Man i 2006.
– Etter det slapp jeg å rettferdiggjøre meg selv så mye. Det var en god følelse, men veldig banalt også. Du må levere godt stoff opp til et visst punkt, og så får du et slags stempel på at du er ok. Etter det kan du levere dårligere stoff og alle sier hurra likevel. Folk leser alltid det du har skrevet ut fra hvor du står.
Juryformann for prisutdelingen i Sundance var Wim Wenders. Da Johannessen vant, spurte han like godt Wenders om han kunne sende ham et manus en gang. Det skulle ta tre år før han sendte avgårde Everything Will Be Fine. Hvorpå Wenders svarte «this could very well become a film of mine».
– Han var opptatt med Pina, og hadde et par andre prosjekter som skulle komme først, forteller Johannessen.
– Men så ble de én etter én lagt til side, og mitt manus rykket opp i køen.
Bergenser Bjørn Olaf Johannessen er utdannet ingeniør, og har jobbet som forsker ved SINTEF i Trondheim og Det Norske Veritas i Oslo. Men så kom utlysningen fra Norsk Dramatikkfestival i 2000. De arrangerte skuespillkonkurranse, og vinnertekstene ville settes opp i forbindelse med festivalen.
– Da jeg så utlysningen tenkte jeg: Nå skal jeg se om jeg får det til.
Enakteren hans Silkematt var en av vinnerne, og Johannessen fortsatte å skrive. Siden den gang har han blant annet vunnet Dramatikerforbundets pris Timeglasset i 2006, og Terje Vigen-prisen for Kjøter, regissert av Marius Holst.
– Jeg skrev Silkematt som 35-åring, så jeg er en late starter. Men det har vært deilig å komme inn fra siden. Jeg rakk å bli litt voksen først, og så har jeg heller måttet lære meg dramaturgi underveis. Jeg liker å ha sittet i bilkø på vei til jobben, og vært en del av det livet der.
Han jobbet 13 år i fulltid før han begynte å skrive. Men overgangen fra forsker til manusforfatter er visst mindre enn man skulle tro.
– Begge deler handler om historiefortelling. En forskningsrapport fra SINTEF har en førsteakt, en andreakt og en slags konklusjon. Alle rapportene jeg skrev – det gjaldt å uttrykke seg, ha en plan, ønske å formidle noe.
– Jeg var en cinemateketfyr som leste masse og gikk i teater. En klassisk kritisk konsument som liker mye forskjellig, forteller Johannessen om erfaringen med film og historiefortelling før han begynte å skrive selv.
– Jeg elsker Woody Allen, for eksempel. Han kombinerer letthet og substans på en veldig tilfredsstillende måte. Også liker jeg Wenders. Jeg var med i filmklubb på Samfundet i Trondheim, der satte vi blant annet opp hans filmer.
Hvordan var det å jobbe med ham?
– Han er veldig rutinert. Unevrotisk og ikke-problematiserende. Særlig i den tidlige fasen. Da det begynte å nærme seg opptak var han litt mer spent han også, som alle andre. Men vi har både sittet mye stille sammen, og hatt noen intense, konstruktive diskusjoner.
Everything Will Be Fine er historien om Tomas (James Franco) og hvordan en dramatisk hendelse former ham selv og livet hans.
– Historien er kapittelfortalt. En ulykke skjer i starten av filmen, så ser vi hvordan den dagen setter fotavtrykk i livet hans over 12 år. Men det meste som skjer i livet hans, skjer uten at vi er der. Det er litt som å møte en bekjent på gaten nå og da. Du prøver å lese ham for å se hva som kan ha skjedd siden sist.
Wenders’ forrige film Pina (2011) var i 3D. Likevel kom det overraskende på Johannessen at Wenders ønsket å gjøre det samme her.
– På tampen av et tidlig møte i Berlin nevnte Wenders «and it has to be in 3D». Det var ganske sjokkerende med det samme. Men han er jo 3D-visjonær for tiden, så jeg tenkte fort at hvis han synes det er kult, så synes jeg det er kult.
Han innrømmer at han ikke var så begeistret for teknologien fra før.
– Når jeg går på 3D-kino med sønnen min, kikker jeg over brillekanten. Jeg vil heller se uklar film enn det tjaset med 3D. Men dette er et pionerprosjekt; et tett karakterdrama og en type historie som man ikke før har sett i 3D. Og Wenders bruker effektene veldig subtilt. Han benytter ikke 3D for effektens skyld, eller som en attraksjon i seg selv, men for å komme tettere på karakterene.
Everything Will Be Fine er ferdig innspilt og i etterproduksjon. En annen av Johannessens originalfilmer skal opp på kino allerede til høsten, Dirk Ohm – illusjonisten regissert av Bobbie Peers. For Johannessen startet historien med en notis.
– Dagbladets skrev om en nedsnødd bil som var funnet utenfor Hotell Vertshuset Grong. Bilen var full av tryllesaker, etterlatt av en tysk tryllekunstner som hadde ligget en natt på hotellet, og som så hadde forsvunnet.
Johannessen hadde notisen i bakhodet i fem år før han begynte å skrive. I begynnelsen ville han egentlig ikke vite så mye om den egentlig historien. Han dro heller til Grong for å dikte videre selv.
– Filmen forteller om Ohms siste dager på Grong. Det er ikke en undersøkende dokumentar, mer en poetisk fantasi om hvordan det er å være ensom omreisende artist på et lite sted i Norge.
Først etter at manus var ferdigskrevet begynte Johannessen å undersøke hvem Dirk Ohm egentlig var. Han kontaktet familien hans i Tyskland.
– I begynnelsen svarte de ikke på epost. Men jeg skrev igjen og forklarte litt mer, og da kom et lite svar tilbake. Etter hvert har vi fått et godt forhold til hverandre, jeg har vært nede å besøkt dem, og fått vite mye om mannen selv. Og at han antageligvis tok sitt eget liv.
Ble slektningene overrasket av at du ønsket å lage film om ham?
– De hadde ikke forventet det. Men Ohm var en uforutsigbar fyr. Han kunne bli borte, for så å dukke opp i noens bursdag helt uventet. Så at det plutselig dukket opp en film ble in character – typisk Dirk, selvfølgelig hadde han enda et ess i ermet. De synes det har blitt en fin historie. Hadde de ikke synes det, hadde jeg i verste fall blitt nødt til å anonymisere ham. Men jeg synes historien får en energi ved å være tydelig om sitt opphav. Og jeg liker at det er en slags hommage til en fremmed, en fortelling som løfter frem en helt ukjent mann.
Et annet prosjekt under produksjon, er filmatiseringen av Gaute Heivolls Før jeg brenner ned, som Johannessen har adaptert. Filmen skal regisseres av Erik Skjoldbjærg, under tittelen Pyromanen. Johannessen innrømmer at han en periode har hatt avsmak for adapsjoner, etter å ha vært med på flere prosjekter som av ulike grunner har strandet underveis.
– Bokadapsjoner er tunge prosesser. Det er alltid en følelse av at dette skal gå lett, stoffet er jo her. Og det har vært solide bøker, jeg har jobbet med Wonderboy, Bikubesong og Ut og stjæle hester. Men det blir ofte kjempetungt fordi alle føler seg like meningsberettiget til å si noe om dem. Det blir så mange meninger at det ender opp som en saus.
Derfor foretrekker han å skrive originalmanus, og verne om skriveperioden så lenge som mulig før folk kommer inn med meningene sine. En av tingene som gjør det mulig, er NFIs manusutviklingsmidler.
– Du kommer fort nok inn i den fasen hvor du må ta hensyn til andres meninger. For meg er det viktig å sette et grundig personlig avtrykk i manuset først. Den økonomiske støtten som gjør det mulig å utvikle manus på egen hånd er fantastisk. Det bør vernes og beholdes.
Manusforfattere havner ofte litt i skyggen av regissøren?
– Det er veldig deprimerende. Jeg kan ikke klage, men selv når det går veldig bra er det litt trist. Du blir fort glemt, og ender opp med å betale din egen flybillett til festivalen for å se filmen.
Johannessen omtaler det som stusslig.
– Det er en utmattende bransje, og noen ganger føles det ikke helt verdt det når man kommer til slutten. Som manusforfatter har du såpass lite kontroll, og ute i produksjonsmiljøet er det mye tankeløshet, til tider nærmest rent tyveri. Noen bare tar kreditt, og påstår de har skrevet manus selv. Det er utrolig hva folk får seg til å gjøre.
Noe av misnøyen er kanskje grunnen til at han ble med på et prosjekt for tv. Sammen med Per Schreiner og Erlend Loe skrev han Kampen for tilværelsen, en serie om fem par bosatt i Ullevål Hageby. Johannessen opplever at tv gir forfatteren større spillerom.
– Her er det regissørene som kommer og går, mens skrivingen er det konstante elementet. Vi får være med på velge regissør og casting for eksempel. Jeg kjenner det tiltaler meg veldig å få være med bestemme, det er ikke tvil om det.
Trailer, ‘Kampen for tilværelsen’:
Erfaringene fra tv gjør at Johannessen har noen ønsker for filmindustrien også.
– Som forfatter kan man jo skrive for mange type medier, for bøker, teater, tv. For mange dyktige forfattere er det ganske utelukket å skrive for film. Det er lite rom i filmbransjen for den insisterende og litt kantete forfattertypen. Vi manusforfattere skal være så hyggelige og samarbeidsvillige hele tiden, og blir sett på som vanskelige om vi ikke skriver med et smil og lytter til alle meninger med største velvilje. Man må innse at egoet og ønsket om å uttrykke seg er en viktig del av det å skrive, og en ressurs mer enn et samarbeidsproblem. Hvis filmbransjen ønsker å være attraktiv for forfattere må det være plass til dette egoet også, midt oppi alt samarbeidet.
Tror du tv vil være med å heve manusforfatterens status fremover?
– Kanskje. Forhåpentligvis vil det gi manusforfattere litt mer kred. En litt større stol.
Dette intervjuet ble første gang publisert i august 2014.
Legg igjen en kommentar