Det er ingen norske produsenter som er opptatt av «å flagge ut» norsk filmproduksjon. Norsk film blir best ved å produseres i Norge, men det kan være andre forhold ved et prosjekt som gjør at deler av det må legges til utlandet, skriver Finn Gjerdrum i sitt svar til Sverre Pedersen.
Sverre Pedersen skyter med skarpt og går til angrep på undertegnede i sitt innlegg i Rushprint 13.november, under overskriften: «Gjerdrum tar skammelig feil». I sitt forsvar av medlemmene i fagorganisasjonen han leder, bommer han grovt på mitt hovedpoeng.
En fremtidsrettet filmforvaltning skjer ikke gjennom rigide kriterier og krav, men i dialog med bransjen om prosjektene, herunder alle aspekter som knytter seg til dem, både de kunstneriske, utviklingsmessige, finansielle og markedsmessige. Dette mener jeg altså skjer best ved at NFIs langfilmkonsulenter forvalter coproduksjonsordningene under Norsk Filminstitutt, i stedet for å basere oss på poengberegninger og krav som snarere designer hva slags type prosjekter som utvikles og settes i produksjon, fremfor at de beste prosjektene utvikles og produseres.
Det er fullstendig bomskudd når Pedersen fremstiller det som at jeg er imot spendkrav. Det er jeg ikke. Det er heller ikke riktig, som Pedersen skriver, at poengberegning er det eneste vi har som kan minne om de spendkrav andre land har. Dette er feilinformasjon Pedersen ofte gjentar og bruker i debatten om filminsentiver og næringspolitikk. Sannheten er at coproduksjoner absolutt har spendkrav, på samme vis som landene vi alle sammenligner oss med. Skal en utenlandsk film motta coproduksjonsmidler fra Norge, må de også bruke (mer) penger i Norge. Dette er altså i tillegg til poengberegningene, ikke i stedet for.
Pedersen treffer heller ikke blink når han hevder at «produsenter….. er mer opptatt av å finne fram til land med lave lønninger, lav organiseringsgrad og gunstige intensivordninger enn langsiktig å bygge den norske film- og TV-bransjen». Hvor har han dette fra? Er dette noe han kan dokumentere? Det er ingen av kollegaene jeg snakker med som er opptatt av «å flagge ut» norsk filmproduksjon. Norsk film blir best ved å produseres i Norge, men det kan være kunstneriske, økonomiske eller andre forhold ved et prosjekt som gjør at deler av det må legges til utlandet. Det kjenner Pedersen selv fra Etterfølgeren, som han produserte.
Jeg har den dypeste respekt for norske filmarbeidere, og mener at en rekke av dem er både svært talentfulle og har tung faglig kompetanse. Disse dyktige fagpersonene jobber både i inn- og utland og er svært viktige for å skape utvikling i bransjen. Jeg er stolt over å jobbe sammen med dem, og lærer mye av det. Pedersen skal ikke få det til å fremstå annerledes.
Og det er skammelig å ikke gi produsenter og produksjonsselskaper honnør for å bidra til utviklingen av bransjen, men utelukkende trekke frem manusforfattere, regissører og fagsjefer. Her forfektes et gammelmodig og mytologiserende filmsyn, uten forståelse for at en moderne filmbransje utvikles i samspillet mellom disse aktørene – sammen med forvaltningsapparatet.
Det er ingen norske produsenter som er opptatt av «å flagge ut» norsk filmproduksjon. Norsk film blir best ved å produseres i Norge, men det kan være andre forhold ved et prosjekt som gjør at deler av det må legges til utlandet, skriver Finn Gjerdrum i sitt svar til Sverre Pedersen.
Sverre Pedersen skyter med skarpt og går til angrep på undertegnede i sitt innlegg i Rushprint 13.november, under overskriften: «Gjerdrum tar skammelig feil». I sitt forsvar av medlemmene i fagorganisasjonen han leder, bommer han grovt på mitt hovedpoeng.
En fremtidsrettet filmforvaltning skjer ikke gjennom rigide kriterier og krav, men i dialog med bransjen om prosjektene, herunder alle aspekter som knytter seg til dem, både de kunstneriske, utviklingsmessige, finansielle og markedsmessige. Dette mener jeg altså skjer best ved at NFIs langfilmkonsulenter forvalter coproduksjonsordningene under Norsk Filminstitutt, i stedet for å basere oss på poengberegninger og krav som snarere designer hva slags type prosjekter som utvikles og settes i produksjon, fremfor at de beste prosjektene utvikles og produseres.
Det er fullstendig bomskudd når Pedersen fremstiller det som at jeg er imot spendkrav. Det er jeg ikke. Det er heller ikke riktig, som Pedersen skriver, at poengberegning er det eneste vi har som kan minne om de spendkrav andre land har. Dette er feilinformasjon Pedersen ofte gjentar og bruker i debatten om filminsentiver og næringspolitikk. Sannheten er at coproduksjoner absolutt har spendkrav, på samme vis som landene vi alle sammenligner oss med. Skal en utenlandsk film motta coproduksjonsmidler fra Norge, må de også bruke (mer) penger i Norge. Dette er altså i tillegg til poengberegningene, ikke i stedet for.
Pedersen treffer heller ikke blink når han hevder at «produsenter….. er mer opptatt av å finne fram til land med lave lønninger, lav organiseringsgrad og gunstige intensivordninger enn langsiktig å bygge den norske film- og TV-bransjen». Hvor har han dette fra? Er dette noe han kan dokumentere? Det er ingen av kollegaene jeg snakker med som er opptatt av «å flagge ut» norsk filmproduksjon. Norsk film blir best ved å produseres i Norge, men det kan være kunstneriske, økonomiske eller andre forhold ved et prosjekt som gjør at deler av det må legges til utlandet. Det kjenner Pedersen selv fra Etterfølgeren, som han produserte.
Jeg har den dypeste respekt for norske filmarbeidere, og mener at en rekke av dem er både svært talentfulle og har tung faglig kompetanse. Disse dyktige fagpersonene jobber både i inn- og utland og er svært viktige for å skape utvikling i bransjen. Jeg er stolt over å jobbe sammen med dem, og lærer mye av det. Pedersen skal ikke få det til å fremstå annerledes.
Og det er skammelig å ikke gi produsenter og produksjonsselskaper honnør for å bidra til utviklingen av bransjen, men utelukkende trekke frem manusforfattere, regissører og fagsjefer. Her forfektes et gammelmodig og mytologiserende filmsyn, uten forståelse for at en moderne filmbransje utvikles i samspillet mellom disse aktørene – sammen med forvaltningsapparatet.
With all respect – I am in Budapest now with a norwegian film and was in Praha 3 years ago with another, for no other reason than that it is cheaper to make films down here. The same can be said for many other norwegian films. Sad, but true. The craft backbone of norwegian film, at least of the art department, is slowly being squeezed to death, and has been for the past decade, perhaps as a result of unavoidable market forces, perhaps due to a lack of long term planning, but it IS happening!
With all respect – I am in Budapest now with a norwegian film and was in Praha 3 years ago with another, for no other reason than that it is cheaper to make films down here. The same can be said for many other norwegian films. Sad, but true. The craft backbone of norwegian film, at least of the art department, is slowly being squeezed to death, and has been for the past decade, perhaps as a result of unavoidable market forces, perhaps due to a lack of long term planning, but it IS happening!