Produsent Finn Gjerdrum skriver i et innlegg at Norsk filminstitutts tolkning og praktisering av støtte til samproduksjoner ikke fører ikke til kunstnerisk og produksjonsmessig profesjonalisering av norsk filmbransje. Han mener den er gammeldags, og at ordningen bør legges hos spillefilmkonsulentene.

Norsk filmforbund er entydig positiv til en gjennomgang av tilskuddsordningene, og har uttrykt til politisk ledelse at vi stiller oss bak behovet for en slik gjennomgang. Men hva er en fremtidsrettet forvaltning av tilskuddsordningene?

Gjerdrum mener at det er et betydelig problem at NFI praktiserer støtten til samproduksjoner ved at det gjennom «et rigid og byråkratisk poengberegningssystem legges avgjørende vekt på deltagelse av norsk stab på filmene».

Dette er det eneste vi har som kan minne om de Spend-krav som de mange andre land vi naturlig sammenligner oss med båndlegger fellesskapets filmmidler med for å sikre at noe skal reinvesteres i landets egen filmkultur.

Vi i Filmforbundet kontrer gjerne med å hevde at mange produsenter praktiserer en forvaltning av filmkulturmidlene de blir tildelt på en lite framtidsrettet måte, ved at de er mer opptatt av å finne fram til land med lave lønninger, lav organiseringsgrad, og gunstige insentivordninger enn langsiktig å bygge den norske film- og TV-bransjen.

Uten kontinuitet for bredden av fagsjefer blir det lite grunnlag for å opprettholde og videreutvikle kompetansen, og ikke minst i forhold til å sikre etterveksten i bransjen.Konsekvensene av utflagging, manglende spend-krav og en norsk insentivordning, er at det filmfaglige miljøet går i oppløsning, rett og slett fordi det ikke lengre er mulig å leve av å være profesjonell film- og TV-arbeider i Norge.

Filmforbundet er på ingen måte i mot internasjonalt samarbeid. Vi mener tvert i mot at det er positivt når norske regissører, produsenter og filmarbeidere jobber sammen med utenlandske kolleger i Norge og utlandet. Vi ønsker internasjonaliseringen av bransjen velkommen, men vi vil etterstrebe like vilkår.

Problemet er imidlertid, som Ryssevik skriver i sin utredning:

”Dersom eksporten av produksjonsaktivitet blir for stor i forhold til importen, vil dette kunne gå ut over arbeids- og utviklingsmulighetene for de norske filmarbeiderne og etter hvert undergrave den kompetansen og kapasiteten alle er avhengig av” (Ibid: 151).

Gjerdrum hevder videre at: ‘Internasjonal filmproduksjon er i dag langt mer kompleks enn at deltakelse av norsk stab på utenlandske produksjoner alene gir noe tilbake til den norske filmbransjen. Det gir selvfølgelig viktige erfaringer for den enkelte filmarbeider, men for bransjen som helhet, er det vår erfaring som produsent, at utbyttet er minimalt. Det viderebringes ingen kontakter, nettverk eller kompetanse som vi kan dra nytte av og bruke i nye produksjoner. Slike perspektiver ivaretar produsentene.’

Den kompetansen som filmarbeiderne opparbeider i produksjonene de deltar i tar de med seg når de jobber på norske filmer, når de lager reklamefilmer, til TV-drama som Lilyhammer og Frikjent, til produksjon av oppdragsfilm for Statoil eller Amnesty, og til produksjoner med nye regissører og andre filmarbeidere. Vi vil hevde at vi har en utstrakt delekultur blant norske film- og TV-arbeiderne.  Denne kompetanseoverføringen er det nå som uthules og forrykkes. Det handler om bransjens framtidige bærekraft. Dette er mener vi er utslag av det samme kortsiktige produktfokuset som uttrykkes av både Produsentforeningens og i Ryssevikrapporten , der produsentene må tenke fra prosjekt til prosjekt.

Det er i samspillet med kompetente fagsjefer og dyktige film- og TV-arbeidere at regissører som blant andre Harald Zwart, Morten Tyldum, Erik Poppe, Joachim Rønning og Espen Sandberg har utviklet seg, og oppnådd internasjonal annerkjennelse.

En ytterligere uthuling av forvaltningen av fellesskapets filmkulturmidler, som ikke ivaretar helheten i bransjens behov for kontinuitet og kompetanseutvikling, vil skape hurtigvirkende og varige følger for hele produksjonsmiljøet, fra små kunstfilm- reklamefilmselskap til store aktører som Rubicon og Monster – fordi vi alle lever på den samme kompetansen.

Vi synes at det er flott at Paradox de senere årene har satset på å internasjonalisere filmene sine for å øke markedsmulighetene, slik at de ikke bare er avhengige av norsk finansiering og inntekter.

Med Gjerdrums utspill og underlige påstander får vi imidlertid inntrykk av at han mener at det er produsentene og produksjonsselskapene som sikrer kunstnerisk og produksjonsmessig profesjonalisering av norsk filmbransje.

Der mener vi at Gjerdrum tar skammelig feil. Mange fagsjefer  har kunstfaglige masterutdanninger eller annen kunstfaglig utdanning i tillegg til mange år i felten. De er sammen med regissørene og manusforfatterne, kulturbærerne i bransjen, og det er når de får virke som nestorer for de nye på innspillingene at vi bygger fremtid.  Det er fellesskapets kulturmidler NFI er satt til å forvalte, og i kulturnæringen skal næringsaspektet tjene kulturen.

I årets tildelingsbrev fra KUD til NFI heter det at «Tilskuddsordninger som bidrar til utvikling av et sterkt norsk produksjonsmiljø».

Hvilken strategi har NFI og KUD for å realisere denne ambisjonen?

Sverre Pedersen, forbundsleder Norsk filmforbund