Norske filmprodusenter kan søke Norsk filminstitutt (NFI) om støtte til å samprodusere spillefilmer med produksjonsselskaper i utlandet etter “Forskrift om tilskudd til samproduksjon av kinofilm med utenlandsk hovedprodusent.”

NFI skriver på sine nettsider at Formålet med ordningen er å bidra til å stimulere til produksjon av kinofilmer av høy kunstnerisk og produksjonsmessig kvalitet, samt å bidra til kunstnerisk og produksjonsmessig profesjonalisering av norsk filmbransje gjennom økt internasjonalt samarbeid.

Når NFI praktiserer denne ordningen legges det, gjennom et rigid og byråkratisk poengberegningssystem, avgjørende vekt på deltagelse av norsk stab på filmene. En slik praktisering er snever og bygger på en gammeldags forståelse av hvordan man bidrar til kunstnerisk og produksjonsmessig profesjonalisering av norsk filmbransje i et internasjonalt perspektiv.

Med utgangspunkt i formålet med ordningen søkte filmproduksjonsselskapet Paradox om støtte til å samprodusere den danske spillefilmen “En Chance Til” (foto). Støtten skulle i sin helhet gå til produksjonen av filmen med den Oscarvinnende regissøren Suzanne Bier, basert på et manuskript av den Oscarvinnende forfatteren Anders Thomas Jensen. Filmen har Maria Bonnevie i den ene hovedrollen, og den kjente danske skuespilleren Nikolaj  Coster-Waldau den andre. Filmens hovedprodusent er det ledende filmselskapet Zentropa som har stått bak en lang rekke kunstneriske og prisvinnende suksesser.

Paradox har tidligere gjennomført co-produksjoner med Zentropa, bl.a. Lars von Triers ”Dancer in the Dark” som vant gullpalmen i Cannes.

Internasjonal filmproduksjon er i dag langt mer kompleks enn at deltakelse av norsk stab på utenlandske produksjoner alene gir noe tilbake til den norske filmbransjen. Det gir selvfølgelig viktige erfaringer for den enkelte filmarbeider, men for bransjen som helhet, er det vår erfaring som produsent, at utbyttet er minimalt. Det viderebringes ingen kontakter, nettverk eller kompetanse som vi kan dra nytte av og bruke i nye produksjoner. Slike perspektiver ivaretar produsentene.

Paradox mottok først tilsagn om støtte til ”En Chance Til” fra Nfi, men NFI stoppet den, fordi den norske fotografen måtte trekke seg fra prosjektet, og NFI mente da at søknaden ikke lenger oppfylte de nødvendige kriterier.

Paradox påklaget dette vedtaket fordi vi mener at søknaden opprettholdt kriteriene, men også fordi vi mener at Nfi tolker og praktiserer formålet med ordningen for snevert. Med sitt vedtak ser ikke Nfi at ”En Chance Til” bidrar til kunstnerisk og produksjonsmessig profesjonalisering av norsk filmbransje gjennom at vi kan være med på et hjørne av en film som sannsynligvis vil bli nominert til Oscar i 2016, og vil ha en god sjanse til å vinne.

I Paradox har vi i de senere årene satset på å internasjonalisere våre filmer for å øke markedsmulighetene, slik at de ikke bare er avhengige av norsk finansiering og inntekter. Dette har man langt på vei lykkes med, spillefilmen Tusen Ganger Godnatt er et eksempel på dette. Her har vi finansiert en stor del utenfor Norge, og brukt langt høyere beløp enn den norske støtteandelen i Norge.

Men i en konkurranseutsatt bransje må man hele tiden utvikle seg og bli bedre gjennom å gripe muligheter som byr seg og jobbe med selskaper og aktører som er bedre enn en selv.

Paradox ville selvfølgelig hatt et stort kompetanse- og erfaringsutbytte ved å være med på et hjørne av ”En Chance Til”. Det er en opplagt ambisjon for den norske filmbransjen å vinne en Oscar for beste fremmedspråkelige film, der vi, det ene året etter det andre, står tilbake som en ydmyk drømmende etternøler, i skyggen av våre naboer i øst og sør, når de har hentet sine.

Paradox ville med denne filmen kommet tett på en prosess med å lage en opplagt Oscarkandidat. Den kunnskapen ville vi bruke i våre produksjoner og giret oss bedre inn på målet om å vinne verdens gjeveste filmpris.

Med NFI’s praktisering av Samproduksjonsordningen, blir den kun en støtteordning for norske filmarbeidere. Som produsent risikerer man å miste hele støtten dersom en filmarbeider slår seg vrang eller det finnes andre grunner til at vedkommende ikke gjennomføre produksjonen. Dette skjedde for Paradox med ”En Chance Til”.

Praktiseringen gir ingen garanti for at filmene som produseres har høy kunstnerisk kvalitet, eller det som er mitt hovedpoeng; kunstnerisk og produksjonsmessig profesjonalisering av norsk filmbransje finner sted.

Norsk filminstitutts poengberegningssystem er ikke hjemlet i forskriften for ordningen, og NFI er således i posisjon til å endre dette, ved for eksempel å legge ordningen inn under spillefilmkonsulentene. Det er i dette leddet den mest direkte dialogen mellom bransjen og forvaltning foregår, og det er i dette samspillet den praktiske filmpolitikken utfoldes.

Skal den norske filmbransjen bli sterkere og spille en enda mer sentral rolle i et samfunn der den audiovisuelle fortellingen aldri har stått sterkere, må en mer dynamisk og fremtidsrettet forvaltning av støttemidlene finne sted. Et sted å starte, er med samproduksjonsordningen.

Finn Gjerdrum, produsent i Paradox