Det finnes muligheter for privat finansiering, men dette kan aldri erstatte den offentlige støtten til produksjoner, ikke minst forutsigbarheten og variasjonen dette representerer. Vil man ha norsk film og det kulturelle mangfoldet det gir, så må dette betales for, skriver Khalid Maimouni, spillefilmprodusent i Storyline Studios.
Foto: Bør Børson
For kort tid siden ble det avviklet nok et filmseminar hvor paneldeltakerne denne gangen representerte forskjellig type privat kapital innen norsk filmproduksjon. Forventningen til panelet var at de skulle bidra med sin bransjeerfaring og komme med innspill til den svært omtalte filmmeldingen. At invitasjonen kom fra kapitalismens høyborg, Handelshøyskolen BI, var på ingen måte overraskende, men deres spørsmål til panelet og tilnærming til norsk filmproduksjon vitner om at innspillene som er med og former morgendagens filmpolitikk er basert på mange antakelser og lite relevant kunnskap. Vertskapet for dette seminaret stilte for anledningen et svært aktuelt spørsmål: hvordan kan filmpolitikken legge til rette for enda mer privat finansiering?
Spørsmålet bør egentlig alltid være hvem skal ta det meste av investeringsbyrden for å lage norsk film i et lite marked som Norge, men i lys av kulturministerens behov for konsolidering og mer privat kapital inn i norsk film fortjener dette å bli tatt på største alvor. Svaret på hvem kommer vi til litt lenger ned i teksten, men svaret på Thorhild Widveys hvordan man kan tiltrekke mer privat kapital får hun her:
Dette vil være med å stimulere produsenten og investoren til å tenke lokalt og langsiktig, samt sørge for tilstrømning av kapital. Frisk kapital kan komme tidlig inn og allerede under utviklingsfasen pga. av skattefradrag; noe produsenten kan bruke til å styrke fortelleren og utvikle historier frem til de faktisk er modne for produksjon.
Etterarbeidshus, utstyrsleverandører og viktigst av alt, filmarbeideren, får forutsigbarighet fordi mer av produksjonsmidlene blir i landet og enda mer kommer inn med utenlandske produksjoner. Dette vil bety langt flere produksjoner som i sin tur vil gagne både kvaliteten på norsk film og sysselsettingen i flere bransjer over hele landet. En næring som tjener penger vil med stor sannsynlighet investere i bransjen.
Panelet bestod denne gangen av det regionale investeringsfondet FUZZ, filminvestorene Eikeland & Haug, TV2 og tjenesteleverandørene representert ved Storyline Studios AS. Samtlige representerer privat kapital i form av lån/investering. Vi som tjenesteleverandør ble bedt om å stille opp nettopp fordi vi finansierer norsk filmproduksjon med arbeidskreditter; eller det som Stig i Eikeland & Haug omtaler som ”sweat money”. Dette er en form for investering som ofte blir oversett men som allikevel er en svært viktig del av filmfinansieringen. Kreditter er som regel den viktigste delen av produsentens egenkapital, men når norsk film samlet sett ikke tjener nok penger på det vi lager bør vi møte initiativet bak seminarets spørsmål med stor skepsis.
Hvorfor velger vi å investere i norsk film når over 50% av produsentene går med underskudd?
For noen kan det være nok med bare opplevelsen rundt filmproduksjon og lanseringen, mens for andre kan det handle om eventuelle synergieffekter det har for deres kjernedrift. Dessverre fungerer denne type privat kapital ofte som dyre banklån og ikke som en investering med solidarisk risikofordeling. Denne kapitalen har altså forrang ved en eventuell tilbakebetaling, som setter den foran produsenten og den akkumulerte arbeidskreditten. Med andre ord vil kravet til produsenten om å finne enda mer privat kapital bety at man må gjøre enda mer av dette: gå til ”banken” for dyre lån og overtale underleverandøren til ytterligere arbeidskreditter.
TV-kanalers vilje til å finansiere norsk spillefilm er også dalende, naturligvis preget av seerens krav til relevant og nytt innhold i stadig økenede varianter av visningsformater. TV-kanaler må derfor gjenoppfinne seg selv og måten de viser sitt innhold eller forsvinne. Da er det ikke rart at en av spillefilmens trofaste partnere befinner seg i tenkeboksen og overveier om de skal betale betraktelig mindre for visningsretten i den utdaterte ordningen eller betale mye mer for en TV-premiere svært tett på eller samtidig som kinodistribusjon. Det overrasker heller ingen at kinosjefer og distributøren ikke er så entusiastiske til det siste.
Så hva er det norske etterarbeidshus og utstyrsleverandører kan bidra med i dette kompliserte finansieringsklima?
Vi etterstreber først og fremst å holde en svært høy standard både teknisk og kreativt, og fordi vi leverer kun til norsk filmproduksjon er vi villige til å strekke oss svært langt for å oppleves som en trygg og trofast partner for produsenten. Faktisk er vi den aktøren i bransjen etter produsenten som merker det mest når lønnsomheten i norsk film peker nedover. For i tillegg til å investere årlig i nytt utstyr, infrastruktur og utvikle kompetanse har vi på grunn av økende konkurranse i markedet og utflagging av produksjoner vært nødt til å strekke oss veldig langt med kreditter.
Arbeidskreditter er på ingen måte noe særnorsk fenomen, men omfanget av kredittene er ikke lenger bærekraftige tatt i betraktning utviklingen i filmbransjen idag. I de siste 5 årene har vi fått tilbake mindre og mindre av den kreditten vi investerer i spillefilmer. Vår kredittinvestering i norsk spillefilm går i snitt med et tap på hele 40% og derfor sitter det langt inne å gi noe mer arbeidskreditter uten at det foreligger solide garantier i produsentens inntekter. Dette er altså med på å sette produsenten i et skikkelig skvis uten gode utsikter for profitt, og vi kan fort miste mangfoldet blant produsenter og det brede spekteret av produksjoner.
Sverige har for øyeblikket et mye sunnere finansieringsklima; hvor produsentene investerer mer i egne prosjekter. Dermed sitter de igjen med en større fortjeneste som kan investeres i neste prosjekt. Chimney Sverige som er en av Nordens største leverandører av etterarbeidtjenester opererer med et snitt på 12-14% arbeidskreditt på de prosjektene de har i pipen, mens dette i Norge ligger jevnt over på 50%. Etter den økende utflaggingen av produksjoner merker vi at arbeidskreditter har kommet så høyt opp som 100% på enkelte spillefilmer.
Tjenesteleverandører har hundrevis av faste ansatte, hvorav de fleste er filmarbeidere. Vi jobber i en svært spesialisert næring hvor våre etterarbeidstjenester og utstyr benyttes nesten utenlukkende av norske reklame- og dramaproduksjoner. Frem til nå har våre inntekter på reklameproduksjon sponset mye av tapene i spillefilmen, men når reklameinntektene jevnt over svikter pga. et paradigmeskiftet og derav lavere priser må også vi erkjenne at filmbransjen i sin helhet er overmoden for en betydelig omstrukturering.
Vi er en næring som naturligvis sitter på solid erfaring og inngående kunnskap, og våre innspill til hvordan filmpolitikken, støtteordninger, distribusjons- og finansieringsmodeller burde skrus sammen, ville vært et meningsfullt bidrag til debatten. Thorhild Widvey og hennes hoff med såkalte filmeksperter kommer derfor i beste fall til å holde filmbransjen i et kortvarig stabilt sideleie, om arbeidskreditter er den type privat kapital de ønsker mer av i filmproduksjon.
Dog vil arbeidskreditter i uoverskuelig fremtid fortsette å være en viktig del av næringens strategi når vi skal ivareta vår relasjon til produksjonsmiljøet og ikke minst kravet til egenkapital som produsenten blir møtt med. Men vi må komme et sted som er mye nærmere tilstandene i Sverige. Derfor er det helt avgjørende at statens rolle som investor i norsk film styrkes ytterligere, istedenfor å overlate et så viktig samfunnsansvar til aktører som kanskje kun er innom bransjen for en kortsiktig opplevelse, eller de som er mer tilbøyelig til å satse kun på kommersielle filmer. Ja, det finnes muligheter for privat finansiering og ikke minst viljen, men dette kan aldri erstatte den offentlige støtten til produksjoner, og ikke minst forutsigbarheten og variasjonen dette representerer. Vil man ha norsk film og det kulturelle mangfoldet som det gir, så må dette betales for; på samme måte som med norsk presse.
Arbeidskreditter bør vi derfor en gang for alle beskrive som det det er: «å velge det minste av to onder». Enten gir man høye arbeidskreditter ellers mister man produksjoner, og i fraværet av lønnsomhet så kan begge alternativer lede til frafall av kompetanse og forfall innen infrastruktur og utstyr. Tiden er derfor inne for at man behandler filmkultur som næringspolitikk og næringen vår trenger minst mulig usikkerhet og mest mulig lønnsomhet for å fortsette å finansiere norsk film.
Bransjen etterlyser derfor at støtteordningene effektiviseres og styrkes, samt at de blir heftet med en spendforpliktelse i Norge. Om dette ikke er mulig for noen å svelge, så får man i det minste legge til rette for en attraktiv incentivordning for å demme opp for utflaggingen av norske produksjoner. Incentivordningen kan også vise seg å være kortvarig moro som varer helt til noen andre overgår vårt tilbud med et bedre ett. Derfor bør en samlet bransje i samarbeid med myndighetene nasjonalt og regionalt få til et spleiselag som kan sørge for at vi møter utenlandsk filmproduksjon med en profesjonell og moderne filmpark. Dette vil naturligvis norske produksjoner dra nytte av i like stor grad om ikke mer.
Vi ønsker simpelthen at produsenten skal få eie mest mulig av filmen sin og at filmarbeidere får tilbake den økonomiske forutsigbarheten vi alle ønsker i vårt arbeidsliv. Denne regjeringen som den forrige har et enormt ansvar, som omfatter mer enn at film blir laget på norsk språk og fungere som en tidskapsel for norsk kultur, men også sørge for at norsk film fortsatt lages av norske filmarbeidere i norsk natur og omgivelser.
Det er ingen som forventer at Thorhild Widvey skal revlusjonere filmpolitikken kun ett år etter at hun kom i posisjon. De fleste mener vel at hun har allerede tatt et ideologisk veivalg som kommer til å rive ned mye av det gode arbeidet som hennes forgjengere har lagt til rette for. Men om hun skulle snu og kjempe frem de endringene vi etterlyser, blir dette uten tvil den beste tredje akten i norsk filmhistorie noensinne.
Det finnes muligheter for privat finansiering, men dette kan aldri erstatte den offentlige støtten til produksjoner, ikke minst forutsigbarheten og variasjonen dette representerer. Vil man ha norsk film og det kulturelle mangfoldet det gir, så må dette betales for, skriver Khalid Maimouni, spillefilmprodusent i Storyline Studios.
Foto: Bør Børson
For kort tid siden ble det avviklet nok et filmseminar hvor paneldeltakerne denne gangen representerte forskjellig type privat kapital innen norsk filmproduksjon. Forventningen til panelet var at de skulle bidra med sin bransjeerfaring og komme med innspill til den svært omtalte filmmeldingen. At invitasjonen kom fra kapitalismens høyborg, Handelshøyskolen BI, var på ingen måte overraskende, men deres spørsmål til panelet og tilnærming til norsk filmproduksjon vitner om at innspillene som er med og former morgendagens filmpolitikk er basert på mange antakelser og lite relevant kunnskap. Vertskapet for dette seminaret stilte for anledningen et svært aktuelt spørsmål: hvordan kan filmpolitikken legge til rette for enda mer privat finansiering?
Spørsmålet bør egentlig alltid være hvem skal ta det meste av investeringsbyrden for å lage norsk film i et lite marked som Norge, men i lys av kulturministerens behov for konsolidering og mer privat kapital inn i norsk film fortjener dette å bli tatt på største alvor. Svaret på hvem kommer vi til litt lenger ned i teksten, men svaret på Thorhild Widveys hvordan man kan tiltrekke mer privat kapital får hun her:
Dette vil være med å stimulere produsenten og investoren til å tenke lokalt og langsiktig, samt sørge for tilstrømning av kapital. Frisk kapital kan komme tidlig inn og allerede under utviklingsfasen pga. av skattefradrag; noe produsenten kan bruke til å styrke fortelleren og utvikle historier frem til de faktisk er modne for produksjon.
Etterarbeidshus, utstyrsleverandører og viktigst av alt, filmarbeideren, får forutsigbarighet fordi mer av produksjonsmidlene blir i landet og enda mer kommer inn med utenlandske produksjoner. Dette vil bety langt flere produksjoner som i sin tur vil gagne både kvaliteten på norsk film og sysselsettingen i flere bransjer over hele landet. En næring som tjener penger vil med stor sannsynlighet investere i bransjen.
Panelet bestod denne gangen av det regionale investeringsfondet FUZZ, filminvestorene Eikeland & Haug, TV2 og tjenesteleverandørene representert ved Storyline Studios AS. Samtlige representerer privat kapital i form av lån/investering. Vi som tjenesteleverandør ble bedt om å stille opp nettopp fordi vi finansierer norsk filmproduksjon med arbeidskreditter; eller det som Stig i Eikeland & Haug omtaler som ”sweat money”. Dette er en form for investering som ofte blir oversett men som allikevel er en svært viktig del av filmfinansieringen. Kreditter er som regel den viktigste delen av produsentens egenkapital, men når norsk film samlet sett ikke tjener nok penger på det vi lager bør vi møte initiativet bak seminarets spørsmål med stor skepsis.
Hvorfor velger vi å investere i norsk film når over 50% av produsentene går med underskudd?
For noen kan det være nok med bare opplevelsen rundt filmproduksjon og lanseringen, mens for andre kan det handle om eventuelle synergieffekter det har for deres kjernedrift. Dessverre fungerer denne type privat kapital ofte som dyre banklån og ikke som en investering med solidarisk risikofordeling. Denne kapitalen har altså forrang ved en eventuell tilbakebetaling, som setter den foran produsenten og den akkumulerte arbeidskreditten. Med andre ord vil kravet til produsenten om å finne enda mer privat kapital bety at man må gjøre enda mer av dette: gå til ”banken” for dyre lån og overtale underleverandøren til ytterligere arbeidskreditter.
TV-kanalers vilje til å finansiere norsk spillefilm er også dalende, naturligvis preget av seerens krav til relevant og nytt innhold i stadig økenede varianter av visningsformater. TV-kanaler må derfor gjenoppfinne seg selv og måten de viser sitt innhold eller forsvinne. Da er det ikke rart at en av spillefilmens trofaste partnere befinner seg i tenkeboksen og overveier om de skal betale betraktelig mindre for visningsretten i den utdaterte ordningen eller betale mye mer for en TV-premiere svært tett på eller samtidig som kinodistribusjon. Det overrasker heller ingen at kinosjefer og distributøren ikke er så entusiastiske til det siste.
Så hva er det norske etterarbeidshus og utstyrsleverandører kan bidra med i dette kompliserte finansieringsklima?
Vi etterstreber først og fremst å holde en svært høy standard både teknisk og kreativt, og fordi vi leverer kun til norsk filmproduksjon er vi villige til å strekke oss svært langt for å oppleves som en trygg og trofast partner for produsenten. Faktisk er vi den aktøren i bransjen etter produsenten som merker det mest når lønnsomheten i norsk film peker nedover. For i tillegg til å investere årlig i nytt utstyr, infrastruktur og utvikle kompetanse har vi på grunn av økende konkurranse i markedet og utflagging av produksjoner vært nødt til å strekke oss veldig langt med kreditter.
Arbeidskreditter er på ingen måte noe særnorsk fenomen, men omfanget av kredittene er ikke lenger bærekraftige tatt i betraktning utviklingen i filmbransjen idag. I de siste 5 årene har vi fått tilbake mindre og mindre av den kreditten vi investerer i spillefilmer. Vår kredittinvestering i norsk spillefilm går i snitt med et tap på hele 40% og derfor sitter det langt inne å gi noe mer arbeidskreditter uten at det foreligger solide garantier i produsentens inntekter. Dette er altså med på å sette produsenten i et skikkelig skvis uten gode utsikter for profitt, og vi kan fort miste mangfoldet blant produsenter og det brede spekteret av produksjoner.
Sverige har for øyeblikket et mye sunnere finansieringsklima; hvor produsentene investerer mer i egne prosjekter. Dermed sitter de igjen med en større fortjeneste som kan investeres i neste prosjekt. Chimney Sverige som er en av Nordens største leverandører av etterarbeidtjenester opererer med et snitt på 12-14% arbeidskreditt på de prosjektene de har i pipen, mens dette i Norge ligger jevnt over på 50%. Etter den økende utflaggingen av produksjoner merker vi at arbeidskreditter har kommet så høyt opp som 100% på enkelte spillefilmer.
Tjenesteleverandører har hundrevis av faste ansatte, hvorav de fleste er filmarbeidere. Vi jobber i en svært spesialisert næring hvor våre etterarbeidstjenester og utstyr benyttes nesten utenlukkende av norske reklame- og dramaproduksjoner. Frem til nå har våre inntekter på reklameproduksjon sponset mye av tapene i spillefilmen, men når reklameinntektene jevnt over svikter pga. et paradigmeskiftet og derav lavere priser må også vi erkjenne at filmbransjen i sin helhet er overmoden for en betydelig omstrukturering.
Vi er en næring som naturligvis sitter på solid erfaring og inngående kunnskap, og våre innspill til hvordan filmpolitikken, støtteordninger, distribusjons- og finansieringsmodeller burde skrus sammen, ville vært et meningsfullt bidrag til debatten. Thorhild Widvey og hennes hoff med såkalte filmeksperter kommer derfor i beste fall til å holde filmbransjen i et kortvarig stabilt sideleie, om arbeidskreditter er den type privat kapital de ønsker mer av i filmproduksjon.
Dog vil arbeidskreditter i uoverskuelig fremtid fortsette å være en viktig del av næringens strategi når vi skal ivareta vår relasjon til produksjonsmiljøet og ikke minst kravet til egenkapital som produsenten blir møtt med. Men vi må komme et sted som er mye nærmere tilstandene i Sverige. Derfor er det helt avgjørende at statens rolle som investor i norsk film styrkes ytterligere, istedenfor å overlate et så viktig samfunnsansvar til aktører som kanskje kun er innom bransjen for en kortsiktig opplevelse, eller de som er mer tilbøyelig til å satse kun på kommersielle filmer. Ja, det finnes muligheter for privat finansiering og ikke minst viljen, men dette kan aldri erstatte den offentlige støtten til produksjoner, og ikke minst forutsigbarheten og variasjonen dette representerer. Vil man ha norsk film og det kulturelle mangfoldet som det gir, så må dette betales for; på samme måte som med norsk presse.
Arbeidskreditter bør vi derfor en gang for alle beskrive som det det er: «å velge det minste av to onder». Enten gir man høye arbeidskreditter ellers mister man produksjoner, og i fraværet av lønnsomhet så kan begge alternativer lede til frafall av kompetanse og forfall innen infrastruktur og utstyr. Tiden er derfor inne for at man behandler filmkultur som næringspolitikk og næringen vår trenger minst mulig usikkerhet og mest mulig lønnsomhet for å fortsette å finansiere norsk film.
Bransjen etterlyser derfor at støtteordningene effektiviseres og styrkes, samt at de blir heftet med en spendforpliktelse i Norge. Om dette ikke er mulig for noen å svelge, så får man i det minste legge til rette for en attraktiv incentivordning for å demme opp for utflaggingen av norske produksjoner. Incentivordningen kan også vise seg å være kortvarig moro som varer helt til noen andre overgår vårt tilbud med et bedre ett. Derfor bør en samlet bransje i samarbeid med myndighetene nasjonalt og regionalt få til et spleiselag som kan sørge for at vi møter utenlandsk filmproduksjon med en profesjonell og moderne filmpark. Dette vil naturligvis norske produksjoner dra nytte av i like stor grad om ikke mer.
Vi ønsker simpelthen at produsenten skal få eie mest mulig av filmen sin og at filmarbeidere får tilbake den økonomiske forutsigbarheten vi alle ønsker i vårt arbeidsliv. Denne regjeringen som den forrige har et enormt ansvar, som omfatter mer enn at film blir laget på norsk språk og fungere som en tidskapsel for norsk kultur, men også sørge for at norsk film fortsatt lages av norske filmarbeidere i norsk natur og omgivelser.
Det er ingen som forventer at Thorhild Widvey skal revlusjonere filmpolitikken kun ett år etter at hun kom i posisjon. De fleste mener vel at hun har allerede tatt et ideologisk veivalg som kommer til å rive ned mye av det gode arbeidet som hennes forgjengere har lagt til rette for. Men om hun skulle snu og kjempe frem de endringene vi etterlyser, blir dette uten tvil den beste tredje akten i norsk filmhistorie noensinne.
Legg igjen en kommentar